En tur til Hemne og
Vinje vinterstid er ikke liketil når man skal reise sjøveien fra Kristiansund.
Man må ha god tid og rikelig med tålmod for rutebåten krysser Vinjefjorden mange
ganger. Slik har det vært i over femti år og slik er det i dag.
Rutebåten anløper de gamle kjente steder i Vinjefjordsruten. Et nytt sted som
er kommet med i den siste tid er Rendal mellom stokke og Engdal. En driftig kar,
Anders Rodal kjøpe et gammelt sagbruk som han moderniserte, og nå er det bygd en
prektig dampskipskai der. Bøndene i Rodal får nå anledning til å sende melka til
Nordmøre Meieri i Kristiansund. Rodal har tidligere vært avstengt fra
rutebåten.
Det nærmeste anløpsstedet var Engdal. Nå venter både Rodal og Engdal på den
planlagte nyveien fra Valsøyfjord til Sør-Trøndelag grense som trolig kommer om
ikke så brått. (Det fikk han rett i – den ble så vidt jeg
husker åpnet rundt 1968) Denne gjennomgangsveien fra Nordmøre til
Sør-Trøndelag vil sammen med at bygdene får elektrisk kraft, skape store
muligheter for de avstengte kretsene Rodal og Engdal.
Rutebåten smyger seg i mørket innover Vinjefjorden og anløper Todal, Engdal
og Staurset med kurs for Vinjeøra, men der møtte vi ishindringer. Isen lå flere
tommer tykk, og det var bare å kapitulere og trekke skipet tilbake til Staurset.
Ekspeditøren på Staurset ringte og bestilte en drosjebil til oss for at den
kunne føre oss videre til bestemmelsstedet. Den gamle bygdeveien fra Staurset
til Vinjeøra var også islagt. Den dyktige sjåføren, Ole Sæther, mestret isføret
og vi kom vel fram. Den gamle veien langs Vinjefjorden er som selve havet i
stordønning. En valsøyfjording siterte hva en sunnmøring hadde sagt: ”No e me
komne på Hustadvikja.”
Eidsfossen i Hemne
For hver gang jeg kommer til Hemne må jeg gå til Eidsfossen. Elva og fossen
har likesom en magisk tiltrekningskraft. Det knytter seg mange store og små
historiske hendelser til dem, som må oppleves på ny i tankene. Hemne kraftverk
får sin vasskraft derfra, og kan forsyne både hjemmene og verksemdene. For
50 år siden og mer sto det flere kvernhus i Eidsfossen, Det var bygdemøller for
Eidegårdene. Nå er kvernhusene borte. De er tæret bort av tidens tann. Det er
bare murene igjen som viser hvor de sto. I guttedagene var vi og fisket ørret
under gulvet i de gamle kvernhusene. Det meste av gulvene var borte, og vi satt
så over en halvråtten gulvås og hengte snøret uti kulpen og fikk fet ørret. Det
var ofte lite med mat i heimene den gang. Derfor var vi særlig glad og
interessert når det var fisk å få. Det var å få stekt eller kokt fisken så snart
vi kom heim til mor. Et annet minne som knytter seg til Eidsfossen er er om
Eidsfoss Meieri. Etter datidens forhold var det et stort meieri som tok imot
melk fra alle gårder i kretsen. På meieriet var det ansatt en meierske ved navn
Marit Sinnes som jeg husker som en meget snild dame. Når hun var alene på
meieriet etter at bøndene hadde levert melken, fikk vi sultne barn fra fattige
heimer alltid et glass fløte når vi kom innom. Vi skulle ikke si noe om dette
til noe menneske, og det er først i dag jeg bryter dette løftet. Den snilde
Marit reiste over til Amerika visstnok i 1911 og ble drept ved et
ulykkestilfelle på et hotell.
Tanker i barnesinnet.
Det som best huskes og som stadig kommer igjen hver gang jeg senere kommer
til Hemne er den 17. mai 1910. Jeg var da borte på en gård som gjeter. Min plass
var oppi skogen sammen med sauene. Jeg hadde verken sko eller klær slik at jeg
kunne vise meg sammen med de andre barna, aller minst i et 17.mai-tog. Det
eneste skoparet jeg hadde var et par tresko som far hadde arbeidet til meg. Mens
jeg gikk der og gjette fikk jeg høre barnetoget som ropte hurra for 17.mai. Da
brast det for meg. Jeg kastet meg rett ned i en lyngtuve og storgråt. Tankene
strømmet på. Hvorfor skulle jeg være her? Hvorfor var heimen min så
fattig? Far arbeidet lengere dag enn de andre – men likevel var det slik.
Skolestua i Likroken og lærer Sødahl
Min første skolelærer var den aktverdige Lars Sødahl som er død for mange år
siden. Han er begravet på Hemne kirkegård og hver sommer jeg er i Hemne avlegger
jeg hans grav en visitt. Tankene går til Likrokens skole som lå inne i et
skogholt.* I frikvarterene tok
læreren guttene med seg i skogen og han ledet arbeidet med å rykke opp
einerkjerr med roten. I dag kaller vi dette for skogkultur. Lars Sødahl var en
foregangsmann innen skogbruk i Hemne. Senere når jeg går forbi den gamle
skoletomta dukker minnene fram.
Hemne i dag bedre trygget.
Det var dårlige forhold i Hemne før i tiden. Noe som vi håper aldri kommer
igjen. Selv om det finnes folk som virkelig ønsker ”den gode gamle tid” tilbake
så gjør ikke vi det som har følt hva det har å si å være fattig. I dag har
Hemne, Vinje og Heim kommuner sin prektige gamleheim ved Eidsfossen og da jeg i
den senere tid har hatt anledning til å besøke gamleheimen vil jeg uttale min
honnør og takk til styre og betjening for alt det oppofrende arbeid for å lette
og trygge kårene for de utslitte og syke gamle. Den datter eller sønn som har
sine foreldre på gamleheimen kan i dag være glade for at de gamle har så bra
tilsyn og pleie som det er mulig. Hemne gamleheim har i dag delvis nyoppussede
rom, en prektig og lys sykestue, mens andre om står for tur til å bli oppusset.
Vi hilste på gamle kjente naboer som var synlig glade over en prat og besøket.
Alderdommen var blitt synbar, men de kjente trekk fra manndommens år holdt seg.
Skulle noen av de gamle eller betjeningen på Hemne gamleheim lese dette ber
jeg dem motta en hilsen fra oss.
Olav Stavaas
* Denne skolestua lå ved veien til
Likroken nær en bakke vil kalte Geitakleiva. Den var plassert der på demokratisk
vis slik at skoleveien for barna fra Likroken og barna fra Eidsgrenda skulle
være like lang. I dag - år 2000 - er skolestua forlengst borte, og tomta og
murene er overgrodd. Du skal være godt kjent for å kunne peke dem ut.
Den "nye" skolen på Eide (hvor jeg selv gikk) ligger like
ved Eidsfossbrua. Den er nå innredet til leiligheter. Fortsatt står også uthuset
med vedskjul, gutte og jentedo og pissoar.
Artikkelen er brukt
med tillatelse av avisa Tidens Krav i Kristiansund. Enkelte
forklarende kommentarer er føyd inn av undertegnede. Disse står i (kursiv).
Rune H. Stavaas (hans nevø)
|