| Notater |
- I 1672 kom en ung kjøpmann fra Tyskland til Christiania. Hans navn var Herman Leopoldus. Han førte en løve i skjoldet sitt og en pelikan på hjelmen. Løven sto for Leo, det latinske ordet for løve, og pelikanen knyttet ham til presteskapet. Herman Leopoldus var en svært dyktig forretningsmann og døde i 1696 som en av Christianias rikeste menn. Hans sønn, Herman Leopoldus ble adlet i 1739 og tok navnet Løvenskiold. Hans eldste sønn, Herman Leopoldus Løvenskiold, overtok driften av eiendommene da hans far flyttet til Danmark. Den yngste av hans sønner, Severin, overtok jernverkene Bolvig og Fossum i 1793. Fra ham stammer alle nålevende Løvenskiolder i Norge.
Severins oldebarn, Otto Joachim Løvenskiold giftet seg i 1837 seg med Caroline Wedel Jarlsberg. De fikk to sønner, Herman Severin og Carl Otto. Caroline Løvenskiold døde som følge av komplikasjoner etter den siste fødselen. Carl Otto tilbragte derfor mye av barndommen på Bogstad og kjente fra Barnsben av Elise og Harald Wedel Jarlsbergs tre døtre. Særlig fikk Carl Otto et godt øye til sin fem år yngre kusine Elise, så godt at de giftet seg i 1865.
Carl Otto Løvenskiolds offiserskarriere i marinen fikk en brå slutt ved giftemålet. Av Carl Otto Løvenskiolds korrespondanse fremgår at hennes ja var det lykkeligste som var skjedd i hans liv, men ekteskapet knyttet også usedvanlig heldige forbindelser mellom to betydelige slekter. Det fantes likevel dem som var skeptiske til at en marineoffiser skulle overta driften av baron Harald Wedel Jarlsbergs store skogeiendommer. I tidens fylde viste det seg at offisersutdannelsen, med krav til personalledelse, administrasjon og disiplin, ga et godt grunnlag for ledelsen av Nordmarksgodset.
Men før den tiden fikk Carl Otto Løvenskiold andre viktige oppgaver. Han var etter sjøkrigsskolen i Frederiksvern (Stavern) som så mange andre nyutdannete sjøoffiserer gått i engelsk tjeneste, men hans opphold på britiske skip ble kortvarig. Da Danmark kom i krig med Tyskland om Sønderjylland i 1864 trodde Løvenskiold at de svenske og norske forsikringene om støtte til Danmark ville føre Sverige og Norge med i krigen, men det ble med løftene, og før Løvenskiold rakk hjem var krigen over. Kort etter hjemkomsten giftet Carl Otto Løvenskiold seg og det varte ikke lenge før sjøoffiseren var i svigerfarens tjeneste.
Politisk aktiv
Carl Otto Løvenskiolds oldefar Peder Ankers og begge bestefedrene hadde deltatt i riksforsamlingen på Eidsvoll, og han fulgte i deres politiske fotspor. Helt siden 1821 var spørsmålet om statsrådenes plikt og rett til å møte i Stortinget for å forsvare sine standpunkter et stridstema. Fra 1872 ble dette en hovedsak i Stortinget.
Da de urolige 1880-årene begynte ble Løvenskiold politisk aktiv. De konservative måtte mobilisere alle krefter mot et pågående Venstre. I den opphetede striden viste Løvenskiold seg å være en effektiv debattant på store folkemøter som ble arenaen for politiske oppgjør. Historikeren Yngvar Nielsen, som selv var aktiv på disse møtene, skrev i sin dagbok at Løvenskiold på et møte i 1884 var "dygtig, taler med Lethed og et vist Lune, og maa gjøre Indtryk gjennem sin noble og ærlige Personlighed".
Venstres store sak var et krav om at statsrådene skulle få adgang til å møte i Stortinget, i virkeligheten et krav om parlamentarisme og et anslag mot kongemakten. Unionskongen, Oscar II, nektet tre ganger sanksjon på beslutninger i Stortinget og hadde dermed tapt. Venstre benyttet flertallet til å reise riksrettssak mot medlemmene av Christian August Selmers konservative regjering, som hadde rådet kongen til ikke å sanksjonere. Denne rent politiske riksretten dømte ministeriet Selmer. Den eneste mulige løsningen var å la Venstre få regjeringsmakten under Johan Sverdrup, men kongen gjorde et siste forsøk på å etablere en konservativ regjering.
Den kortlivede regjeringen, ledet av Christian H. Schweigaard, ble hetende "Aprilministeriet". Regjeringens viktigste oppgave var å dekke kongemaktens tilbaketog så godt som mulig. Som følge av unionen med Sverige hadde Norge i disse årene to statsministere, en i hver hovedstad.
Statsministeren
Til den vanskelige stillingen som statsminister i Stockholm trengte regjeringen en brobygger og forsoner, som med takt og forsiktighet kunne forhandle frem en løsning både kongen og Stortinget kunne bifalle. Den oppgaven krevde andre egenskaper enn vanlig politisk virksomhet. Valget falt på den kunnskapsrike, elskverdige, veltalende og rettlinjete Carl Otto Løvenskiold. Han hadde en stor fordel. Han var uavhengig og trengte hverken å tenke på gjenvalg eller popularitet.
Utgangen på konflikten var etter norsk oppfatning gitt etter riksrettsdommen, men det gjaldt å dempe motsetningene og finne løsninger på de konstitusjonelle problemene som ikke forverret forholdet mellom kongemakten og Stortinget. Statsrådsavdelingen i Stockholm oppfordret allerede tidlig i april kollegene i Kristiania om å oppta forhandlinger med Johan Sverdrup. Kong Oscar benyttet seg av Løvenskiold som mellommann for å komme ut av knipen. Løvenskiold klarte å få i stand en avtale mellom kongen og Johan Sverdrup om en løsning på de konstitusjonelle tvistemålene. Det var i denne fasen Sverdrup kom med sin berømte uttalelse: "Vanviddets dager er kommet". Korrespondansen mellom Carl Otto Løvenskiold på kongens vegne og Johan Sverdrup dannet til slutt grunnlaget for kompromisset som resulterte i Sverdrups regjeringsdannelse 26. juni 1884.
Schweigaards regjering fikk kort levetid (1.4.-26.6.), men Carl Otto Løvenskiold het alltid senere "statsministeren". I samtiden var det vanskelig å forstå rekkevidden av det arbeidet Løvenskiold utførte, men han fikk et varig renommé som en ansvarlig, smidig og diplomatisk politiker.
(lovenskiold.no)
|
Ca 1630 - 1696 (~ 66 år)
