| Notater |
- I 1966 fl yttet Anna Moe og John Sørensen Moe til Klæbu. Klæbu hadde det familien Moe var ute etter.
Klæbu off . pleiehjem kunne tilby arbeid, på Finnmyra kunne de regne med å få tomt for å bygge egen bolig.
Og ikke minst: deres etter hvert 4 barn fi kk mulighet til å vokse opp i landlige omgivelser.
De kom fl yttende fra Oslo, fra arbeid ved Gaustad sykehus. John var vernepleier med videreutdanning innen psykiatri, mens Anna hadde sin kompetanse innen søm og vev, og med fl ere års arbeidserfaring
fra arbeidsstua ved Rotvoll. Begge hadde altså allerede erfaring med arbeid for mennesker med psykisk utviklingshemming og psykiske lidelser. Nå, i 1966, hadde John fått stilling som avdelingsleder ved Klæbu
pleiehjem, mens Anna etter fl yttinga til Klæbu valgte å være hjemmearbeidende med to små barn. I løpet av få år ble barnefl okken til 4. Barnehage fantes ennå ikke i Klæbu.
De fl yttet først inn i personalbolig ved pleiehjemmet, men i 1969 fi kk de tildelt tomt på Finnmyra, i Darres veg. Anna og John kan bekrefte at grunnforholdene på Finnmyra var utfordrende.
Les mer på : http://klabuhistorielag.no/Aarsskrift/AargangPDF/2017.pdf
---------------------------------
John Sørensen Moe ble født i 1930, og hadde sin oppvekst i Larvik. I ungdommen forsøkte han forskjellig arbeid, var noen år i lære og arbeidet hos en møbeltapetserer. Han kom etter hvert inn i helsesektoren, og omkring 1960 kom han til Trøndelag. Han ble her kjent med Anna (Volden fra Snillfjord), som han ble gift med, og de bosatte seg i Klæbu.
De fi kk i løpet av noen år fi re gutter, og John utdannet seg som vernepleier. John arbeidet i mange år ved Hallsetheimen (tidl. Klæbu pleiehjem), og i 1981 ble han bestyrer ved Bråliheimen som Samemisjonen drev på Byneset ved Trondheim.
John gjorde en stor og fi n innsats som bestyrer av Bråliheimen i ca 10 år. John var glad i beboerne, og dette var gjensidig. I 1991 kom HVPU-reformen som medførte at beboerne på Bråliheimen skulle fl yttes til sine opprinnelige hjemkommuner, og at Bråliheimen ble nedlagt. Dette var en tøff prosess for beboerne, men også for de ansatte ved institusjonen.
Dette tok på Johns helse, men snart spurte han om Samemisjonen hadde bruk for ham som emissær. Han gikk et år på Bibelskolen i Trondheim, og begynte da i denne tjenesten omkring 1993. Han var annsatt» i ca halv stilling som frivillig medarbeider uten lønn. Denne stillingen hadde han ikke lyst til «å si opp», men årene og helsesituasjon krevde sitt, og det ble gradvis nedtrapping til det for noen år siden ble slutt på reisevirksomheten. Men helt til det siste åpnet Anna og John heimen sin for møter for Samemisjonen (og andre).
Drivkraften i Johns engasjement var en kjærlighet til Jesus. Han fi kk møte Jesus i ungdommen, og dette var han takknemlig for, og ville så gjerne at andre skulle få se Frelseren. Samemisjonen fi kk glede av
Johns store engasjement i over 30 år, men lokalt engasjerte han seg i søndagsskolen, fl ere kristne organisasjoner og i Klæbu menighet. I møte med mennesker var John en humørspreder, og han var ofte direkte i samtale med andre. Men du merket hans kjærlighet og omsorg.
Savnet etter John er stort hos mange av oss, men aller størst er det nok for deg, Anna!
Ved begravelsen i Klæbu kirke den 17. august fi kk vi tegnet et fi nt bilde av en engasjert person, ikke minst som familiefar, bestefar og oldefar. Det var flere hilsener, og
Jon Amundal hadde en hilsen og takk fra Samemisjonen.
I takknemlighet lyser vi fred over John Sørensen Moes minne.
Av Jon Amundal
( file:///C:/Users/Admin/Downloads/A121983_Samenes-Venn-6_18-3.pdf )
|
1930 - 2018 (88 år)
[1] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
