| Notater |
- (Han var en kjendis på Orkanger i alle år trass sitt handicap)
Minneord om Asbjørn Haugrønning
Ja, nu er du borte, jeg synes det er utenkelig, for vi hørte jo sammen. Etter at jeg flyttet ned til dig, blev vi jo som mor og sønn, ettersom jeg ikke har barn selv. Vi blev avhengig av hverandre. I yngre år var du glad i å arbeide, du var på skogbruk, og så var du på stasjonen og hjalp sjåførene, og det var nu det likeste lell, og om vinteren var du ute tidlig og kjørte bort snøen, og hjalp meg med forskjellig. Så fikk du tilbud om å komme på dagsenter på Fannrem, og for at jeg skulle få litt fri, skulde du få være der et par uker. Det var ikke så populært i førstningen, husker så godt når jeg kom med bagen med klær, så sa du bestandig «huff tytty» den bagen nu igjen. Så fikk du det travlet med å komme oppover. Jeg ringte opp om kvelden og hørte hvordan dagen hadde vært. Samme setning hver
fang, «æ vil heim i morrå ja, Sigrid.» Jeg lot som jeg ikke hørte det. Ellers var det forskjellig arbeid du snakket om, men det siste du sa bestandig var, «og så ha æ vært hos presten.»
Ja, det var en god tid for Asbjørn, men så kom tiden han ikke orket mer, som han sa. Så blev det Sjukeheimen som blev hans annet hjem. Jeg reiste oppover hver dag. Vi var ute og spaserte og pratet med folk. Asbjørn blev så godt kjent med alle damene der. Men så blev det rullestol og den siste tiden i senga. Jeg reiste regelmessig oppover selv om kontakten ikke blev så god bestandig.
Jeg er så glad at jeg satt ved din side da du sovnet stille inn uten smerte. Og da jeg så dig siste kvelden, pyntet i den peneste skjorta du bestandig fant frem når du skulle være ekstra fin, minnet du mig om en engel som hvilte ut litt før du skulle begynne den siste reis.
Og når jeg ser alle navn i det pene minneheftet, så ser jeg at Asbjørn hadde mange venner. Takk alle sammen, for at dere fulgte Asbjørn for siste gang. Jeg satte veldig stor pris på det.
Sigrid
(Sør-Trøndelag, lørdag 7. november 1992)
|