Han tilhørte rikets fremste adelsslekter og militær karriere samt sentrale posisjoner ved hoffet hørte med til rollen. Greven deltok som offiser i felttog og manøvrer under den store nordiske krig.
Han var direkte uvitende om grevskapet som ble ledet av stedfortredere både i Danmark og i Norge. Først da han hadde besøkt Larvik i 1722 begynte han å ta tak i ting og innføre endringer. Dette ble fulgt opp etter besøk i 1728 og 1733.
Fra 1723 ble han direktør for det vestindisk-guineiske kompani og ledet fra da av et handelsimperium, som foruten Larvik grevskap omfattet trekanthandel med slavetransport fra Vest-Afrika, plantasjedrift på de Vestindiske øyer og salg av kolonivarer i Nord-Europa.
Byen fikk en ny og usynlig eier i 1704. Han var 16 år gammel og hadde aldri satt sin fot i Norge. Utviklingen fortsatte i den kursen salige Gyldenløve hadde staket ut. Det var kompromissenes tid. Inntil året 1722. Da satte den nye greven sin fot på Larviks jord og alt endret seg.
Overinspektør Bøhme hadde vært en smidig mann med sans for kompromisser, og hadde styrt byen i grevens fravær. Situasjonen endret seg tvert i byen da den nye greven festet grepet i 1722. Han grep inn i balansen på et tidspunkt med usikkerhet etter krigsårene, nød og fattigdom kombinert med uår.
For å sikre sine posisjoner og fortsatte inntekter av de to viktigste inntekstkildene jernverket og sagbruket, trengte han ikke flere eller nye privilegier, men han var nødt til å verne de som allerede var gitt. Først og fremst mot angrep fra de menneskene som faren hadde tiltenkt rolle som lojale medarbeidere i handel og skipsfart.
Grevens argument i diskusjonen var eiendomsretten og privilegiene som var skapt av forfedrene og som han selv bare var en forlengelse og fullbyrder av. Historien går helt tilbake til Peder Iversen Jernskjeggs tid som var den eldste man «udi disse tider» kunne minnes som eier av Brunla amts jordegods.
1688 - 1754 (66 år)
[1, 2] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
