| Notater |
- Embetsmann og politiker. Foreldre: Amtsingeniør, kaptein Michael Sundt Tuchsen Christensen (1827 - 95) og Frederikke Sophie Elster (1838 - 1927). Gift 24.8.1897 med Else Marie Helberg (6.12.1869 - 4.4.1946), datter av handelsmann Adolf Martin Helberg (1836 - 1905) og Othilia Elise Hansen (1840 - 1925). Bror av Hjalmar Christensen (1869 - 1925); søstersønn av Kristian Mandrup Elster (1841 - 81).
I. E. Christensen var fylkesmann i mer enn 30 år, først i Sogn og Fjordane og deretter i Oslo og Akershus. Sommeren 1940 spilte han en viktig rolle som leder av Administrasjonsrådet og deltaker i riksrådsforhandlingene.
Christensen tok examen artium ved Bergen katedralskole 1889 og gikk deretter inn på Krigsskolen, hvor han ble uteksaminert som offiser 1893. 1894 - 96 tjenestegjorde han som adjutant ved Bergens linjebataljon, men reiste så til Kristiania hvor han gjennomførte jusstudiet på rekordtid og ble cand.jur. 1897. Han virket en tid som fullmektig hos sorenskriveren i Sunnfjord, og ble året etter utnevnt til kaptein i Sogns linjebataljon.
Christensen fikk sakførerbevilling 1899 og praktiserte en tid som sakfører i Førde, der han 1900 også overtok slektsgården Skei. I årene 1899 - 1906 var han knyttet til Forsvarsdepartementet som kaptein før han atter vendte tilbake til jussen. I denne perioden var han bl.a. sekretær i utvalget som skulle utarbeide en ny hærordning. Som jurist kom han 1907 tilbake til departementet, først som kontorsjef og senere på året som ekspedisjonssjef. 1910 ble han konstituert amtmann i Nordre Bergenhus amt (fra 1918 Sogn og Fjordane fylke), og satt i denne stillingen til 1929.
Som offiser var han levende opptatt av nasjonale og militære spørsmål. Sammen med sin bror, forfatteren Hjalmar Christensen, utgav han 1916 skriftet Fædrelandet i verdenskrigens lys. Christensen kom tidlig med i politikken og representerte Høyre på Stortinget 1922 - 27. Her var han særlig opptatt av forsvarspolitikk og landbrukspolitikk. Da kornmonopolet ble avviklet og den såkalte korntrygden ble gjennomført 1926, hadde Christensen en vesentlig del av æren. Likeledes kjempet han sterkt for en minst mulig nedskjæring av forsvaret, slik regjeringen Mowinckel hadde foreslått. Han var statsråd i Ivar Lykkes regjering, først justisminister i perioden mars - juni 1926, deretter forsvarsminister frem til regjeringens fall i januar 1928. Hærordningen ble vedtatt i denne perioden, stort sett i samsvar med proposisjonen, men Christensens engasjement bidrog bl.a. til å sikre et høyere antall fastlønnet befal.
1930 overtok Christensen embetet som fylkesmann i Oslo og Akershus. Da krigen kom til Norge i april 1940 og kongen og regjeringen måtte flykte, var Christensen blant de politikere som ble igjen i hovedstaden. Etter at den selvoppnevnte 'statsminister' Vidkun Quisling hadde gjort seg umulig for tyskerne, tok Høyesterett initiativet til å opprette et administrasjonsråd for de besatte områder for å ivareta sivilbefolkningens interesser overfor okkupanten. Christensen ble oppnevnt som leder for Administrasjonsrådet, og kom til å spille en sentral rolle i den korte perioden rådet fikk fungere, fra 16. april til 25. september 1940.
Med sin lange erfaring som stortingsmann og statsråd på toppen av en lang karriere som embetsmann fremstod I. E. Christensen som et naturlig valg for Høyesterett. Under hans ledelse fikk rådet også en større betydning enn først forutsatt under de såkalte riksrådsforhandlingene sommeren 1940. De tyske forsøk på å danne en motregjering til regjeringen Nygaardsvold ble forsøkt gjennomført via en kvasilegal ordning. Det nye riksråd var tenkt å skulle ha større fullmakter enn Administrasjonsrådet. Som leder av Administrasjonsrådet ble Christensen trukket sterkt inn. Etter 16. juni overtok stortingspolitikerne. Selv om forhandlingene deretter ble ført gjennom Stortingets presidentskap, forble Christensen en aktør delvis i kulissene, delvis på scenen. I denne fasen fra midten av juni 1940 og fremover kom han ved flere anledninger med personlige initiativ for å holde forhandlingene i gang, også etter at partene tilsynelatende hadde brutt prosessen.
Christensen var fra tysk side påtenkt som en mulig formann i det nye riksrådet. Han hadde et forholdsvis pessimistisk syn på norske muligheter til å hevde selvstendighet overfor okkupanten og var, sammen med flere av forhandlingsutvalgets medlemmer, villig til å gi avkall på både kongehus og regjering da dette ble fremmet som et ufravikelig tysk krav. Etter at forhandlingene brøt sammen og det politiske system var rasert gjennom Terbovens tale 25. september 1940, var Christensen blant de ledende menn som tidvis ble nevnt i en videre motstandspolitisk kontekst gjennom det såkalte Råd Sivil. Han inntok likevel ingen synlig plass i det motstandsarbeidet som gradvis vokste frem.
Christensen gikk av som fylkesmann 1941 og ble erstattet av en NS-mann. Han tilbrakte deretter sine siste år på slektsgården i Førde. 1912 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var offiser av den franske Æreslegionen.
(nbl.snl.no)
|
1872 - 1943 (71 år)
[1] 
