: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
Notater
Nils Claus Ihlens oldefar hadde vært en av eidsvollmennene i 1814; hans farfar var skipsreder og konsul.[8] Nils Claus selv var sønn av brukseier Wincentz Thurmann Ihlen, som på 1850-tallet overtok Stalsberghagen sagbruk fra 1520 ved Fjellhamarfossen. Wincentz bygget om stedet til kornmølle og korntørkeri,[9] og han grunnla Strømmens Værksted som Nils Claus overtok i 1878. Nils Claus var brorsønn av Jacob Thurmann Ihlen (18331903), samt av direktør for Norske Veritas kontreadmiral Nils Ihlen (18241905) og av skipsreder Johan Henrik Tordenskiold Ihlen (18351916).[10]
Selv giftet Nils Claus seg med skuespillerinnen Constance Bruun i 1892 og bosatte seg på gården Bråte like ved bedriften.[11] De fikk sønnen Nils Nilssøn Ihlen (18931981) som ble direktør i Det norske Skogselskap. Constance døde bare 31 år gammel i 1894, og i 1898 giftet Nils Claus seg på nytt med Henriette Marie Lund. Med henne fikk han sønnene Joakim Ihlen (18991981) og Alf Ihlen (19002006) som begge ble direktører for Strømmens Værksted[12] slik deres far hadde vært.
Ihlen tok artium i 1872 og forberedende prøve i 1873 ved Kristiania universitet, før han utdannet seg til ingeniør ved teknisk høyskole i Zürich 187377. Etter et års arbeid ved statens jernbaneanlegg begynte han som bestyrer av Strømmens Værksted i 1878. I 1883 overtok han som bedriftseier.[13]
( https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Claus_Ihlen )
--------------------------------------------------------------------------------------- https://lokalhistoriewiki.no/Nils_Claus_Ihlen
---------------------------------------------------------------------------------------
Den norske utenriksministeren Nils Claus Ihlen hadde i 1919 avgitt en erklæring om at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland. Danmark utstedte en kunngjøring i 1921 hvor hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet, noe Norge ikke godtok. I 1924 inngikk landene en avtale som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, og som betydde at suverenitetsspørsmålet skulle få en endelige avgjørelse senere. Men det lå klart at det gikk mot dansk suverenitet over hele Grønland.
Norsk okkupasjon av Eirik Raudes land
I juni 1931 foretok norske fangstfolk en privat okkupasjon på Østgrønland (Eirik Raudes Land), og denne okkupasjonen ble stadfestet av den nyutnevnte Bondepartiregjeringen den 10. juli. Stadfestelsen skyldtes trolig regjeringens behov for en nasjonal sak å støtte seg til, ikke minst etter Lilleborgsaken. Sikkert var det i alle fall at motstanden mot okkupasjonen var sterk; både stats- og utenriksministeren var mot.
Danmark brakte umiddelbart Grønlandssaken inn for den internasjonale domstolen i Haag, hvor Norge tapte på alle punkter i 1933. Okkupasjonen ble deretter opphevet.
Nederlaget førte til bitter krangel om hvem som hadde skylden, og krangelen avslørte indre motsetninger, intrigespill og klossete håndtering av utenrikspolitikken. Stortinget beklaget i 1933 (etter regjeringsskiftet) Bondepartiregjeringens handlemåte i Grønlandssaken.