| Notater |
- Adam Gottlob Oehlenschläger (født 14. november 1779, død 20. januar 1850[1]) var en dansk lyriker og skuespillforfatter. Oehlenschläger har blant andre skrevet Danmarks folkelige nasjonalsang, Der er et yndigt land og Guldhornene. Det siste regnes som selve programdiktet for nordisk romantikk, inspirert av samtaler med dikterfilosofen og mineralogen Henrik Steffens.
Oehlenschläger forsøkte seg i årene 1797 - 1799 som skuespiller, men uten hell. Han fortsatte sin skolelesning, og fikk i 1800 adgangseksamen til Københavns Universitet, hvor han begynte på jusstudiet.
Han giftet seg med Christiane Heger, søster av Kamma Rahbek, i 1810[2]. Han er gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård.
I Oehlenschlägers forfatterskap er det to hovedverk: Aladdin, eller Den forunderlige Lampe, som er en del av dobbeltbindet Poetiske Skrifter III, og Digte 1803. Det best kjente diktet fra sistnevnte er Guldhornene. Dette diktet om funnet av gullhornene og tyveriet er skrevet i et versemål som etterligner de gamle skaldeversene man kjente fra Island. Om tilblivelsen av diktet finnes en av de best kjente anekdoter i den danske litteraturhistorien: Oehlenschläger og Steffens gikk seg en tur en sommerdag. Det endte med å bli en 16 timer lang samtale, som inspirerte Oehlenschläger til å skrive Guldhornene. Da han viste Steffens diktet, utbrøt han: «Ei, min Bedste! [...] De er jo virkelig en Digter!».[4] Diktet viser tydelig den lengselen etter tidligere tider som hele diktsamlingen bærer preg av.
Inspirasjonen fra Steffens sees også i Aladdin. Historien om den unge gategutten som ender som sultan, er en arketypisk romantisk historie. Emnet er fra 1001-natts eventyr, de arabiske folkeeventyrene, og viser på samme måte som Digte 1803 Oehlenschlägers forkjærlighet for folkeviser, en søken tilbake til folkesjelen. I sitt stykke bruker Oehlenschläger Aladdin til å illustrere Steffens' genitanke. Geniet er en person, som er født til storhet, han er med Steffens' ord «det eviges åbenbaring i det endelige». Han er en person som når ut over sin tid, og geniets uttrykte bilde er Aladdin. I hele stykket dumper lykken ned i turbanen hans uten at han trenger å gjøre noe særlig for det. Hans motstander Noureddin, trollmannen, som har studert og arbeidet seg til sin posisjon kan ikke oppnå Aladdins gaver. Han forsøker å stjele dem, men kjemper forgjeves.
Oehlenschlägers selvbiografi utkom første gang i 1830-1831 under tittelen Oehlenschlägers Levnet, fortalt af ham selv. Men dikteren hadde i denne førsteutgaven fortiet mange hendelser eller beskåret dem sterkt. Etter dikterens død sørget sønnen hans for at det i 1850-1851 kom ut en vesentlig større utgave i fire bind under tittelen Erindringer. Dette er et av Den danske gullalders beste prosaverk og gir et enestående bilde av Romantikkens tidlige gjennombrudd og den tallrike vennekretsen rundt dikteren. Man skal imidlertid ta høyde for at det hist og her er er tydelige avtrykk av forfatterens synspunkter i noen av personskildringene, bl.a. i skildringen av den eldre Henrik Steffens og Jens Baggesen etter bruddet med dem. Men som et selvopplevd historisk tidsbilde av Den danske Gullalder er verket en utmerket innføring.
I de senere år fikk Oehlensclägers verker ofte blandet mottakelse i pressen. Kun få fikk overveiende positive anmeldelser og resten, for det meste sørgespill, fikk dempet kritikk. Fremdeles var aktelsen for Oehlenschläger i dansk åndsliv stor og først etter hans død tok samtiden en kursendring i forholdet til ham, bl.a. anført av Johan Ludvig Heiberg som lenge hadde snakket for en fornyelse av litteraturen.
Oehlenschläger har også skrevet den danske nasjonalsangen: Der er et yndigt land.
Oehlenschläger sto selv for utgivelsen av opptil flere utgaver av sine samlede verker i sin levetid. Men han rettet stadig i sine dikt og særlig i ungdomsdiktene, slik at de i disse utgavene mistet noe av sin ungdommelige friskhet. Men etter Oehlenschlägers død sto F.L. Liebenberg for en samlet utgave som minutiøst gjenga de opprinnelige utgaver og kommenterte senere rettelser.
Den danske grenen av deres familie døde ut, men blant norske etterkommere er skuespilleren Kari Simonsen og høyesterettsadvokat Gustav Heiberg Simonsen.
(Wikipedia)
|
1779 - 1850 (70 år)
[1] 
