Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 851 til 900 av 36,839
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 851 | Avisnotis: John Larsen Engdal Funeral services for John Larsen Engdal, 64 years old, of 5201 Ballard Ave, who died Saturday, were to be held today in the Wiggen & Sons chapel, with burial in Waahelli. Mr. Engdal, born in Norway, had lived here 43 years. He was a widower. Surviving are three brothers, Robert L. and Terry Engdal, in San Pedro, Calif. and Jacob Engdal, Anchorage, Alaska. | Engdal, John Larsen (I96284)
|
| 852 | Avril Norma Sandness April 5, 1921 - June 23, 2012 Avril Norma Sandness, 91, of San Pedro, passed away in her home after a brief illness, with loved ones at her side, on June 23, 2012. She had lived in her home of 50 years with her beloved dog, Zoe, until suffering a stroke. Norma was born April 5, 1921, in Scarborough, England. She witnessed or participated in many of the defining events of her generation. Norma joined the Auxiliary Territorial Service, the women's branch of the British army. She served throughout Great Britain as a telephonist and radar plotter. In 1942, Norma met Jorund Sandness, a sergeant in the United States Army. They corresponded throughout the remainder of the war and were married in 1945. Norma sailed to the United States, aboard a former troop ship, as a war bride. Norma and Jorund began raising their family in Minnesota and moved to San Pedro in 1961. She was a loving mother and grandmother. Norma and Jorund were married for 61 years. Although she became a United States citizen, Norma never abandoned her British outlook and love for England. She never lost her British accent. She and Jorund returned to Scarborough many times to visit. Norma learned to knit as a child and developed that skill throughout her life. She took home many ribbons and awards for items entered at the Los Angeles County Fair. Survivors include a daughter, Peggy (David) Cobb, sons, Paul (Ruth) Sandness and John (Judy) Sandness, grandchildren, Amber, Jeanette, Kevin and April, and great-grandchildren, Leah and Casey. Norma was preceded in death by her husband, her parents, and a brother, John Stewart. A memorial service will take place Friday, July 6, 2012 at 2:00 p.m., at Rice Mortuary, 5310 Torrance Blvd., Torrance. England & Wales, Civil Registration Marriage Index, 1916-2005 Name Avril N Stewart Registration Date Oct 1945[Nov 1945][Dec 1945] Registration Quarter Oct-Nov-Dec Registration district Scarborough Inferred County Yorkshire North Riding Spouse Jorund E Sandness Volume Number 9d Page number 924 Parents Walter Stewart; Margaret Stewart | Stewart, Arvil Norma Sandness f (I174023)
|
| 853 | Axel Buch (født 10. august 1930, død 30. juli 1998 i Trondheim) var en norsk disponent og politiker (H). Han hadde sentrale posisjoner i Trondheim fra 1960-årene. Han var medlem av Trondheim bystyre og formannskap, og hadde også vært varaordfører, før han var ordfører 1976 - 1979. Buch var også vararepresentant til Stortinget 1977 - 1985. I 1985 ble han rådmann i Trondheim. Etter valget i 1989 kom det til strid om rådmannens ulike roller. Han var styremedlem i Fokus Bank, som var kommunens hovedbankforbindelse, og i flere andre bedrifter som fikk oppdrag av kommunen. Men striden endte med at Buch fikk ros for sin innsats, eksterne verv var avklart med byens politiske ledelse, selv om de var i strid med vanlig praksis. ( Wikipedia ) | Buch, Axel (I131941)
|
| 854 | Axel Heiberg (født 1848, død 1932) var norsk finansmann, konsul, mesén og foreningsgrunnlegger. Han var gift med Ragnhild Meyer, svigersønn til Thorvald Meyer og far til Ingeborg. Studerte i utlandet og, etter en periode som konsul i Kina, returnerte til Norge, for å raskt etablerte eierskap og initiativ i en rekke foretak og organisasjoner. Han finansierte etableringen av Ringnes Bryggeri (1876). Sammen med skipsreder Thomas Fearnley og bryggerieierne Amund og Ellef Ringnes finansierte han så Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup sine ekspedisjoner til Grønland, ved å bli reder og medeier i skuta «Fram». For det siste fikk de hver sin øy oppkalt etter seg. Heiberg har gitt navn til den store Axel Heibergs land i Canada. Også Axel Heibergbreen i Antarktis og Axel Heiberg-øyene utafor kysten av Sibir bærer hans navn. I 1878 deltok han i stiftelsen av Christiania Roklub (sammen med tre andre), og noe senere «Konsul Axel Heibergs og Fabrikkeier Hans B. Fasmers fond» (i 1915 overført til Nansenfondet). I 1898 deltok han i stiftelsen av Det norske Skogselskap og var formann og daglig leder inntil 1923. Det Norske Pengelotteri var også hans etablissement. De to tvillingstatuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ved Nationaltheatret er finansiert av Heiberg. (Wikipedia) | Heiberg, Axel (I100646)
|
| 855 | Axel Heiberg Stang (født 21. februar 1904 i Kristiania, død 11. oktober 1974) i Rømskog, var en norsk politiker og statsråd for Nasjonal Samling.[1] Etter oppvekst på Rømskog tok han examen artium ved Frogner videregående skole i 1922 og drev sammen med broren Thomas Stang (1897-1982) en rekke eiendommer inn i 1930-årene. Axel Stang ble medlem av Nasjonal Samling fra starten i 1933. Han ble 5. februar 1939 medlem av Nasjonal Samlings råd[2] og ble en av Josef Terbovens kommissariske statsråder 25. september 1940, som leder av departementet for arbeidstjeneste og idrett frem til 1. februar 1942. Da fortsatte han som statsråd i samme departement under Vidkun Quislings andre regjering frem til krigens slutt. I tillegg var han leder for NS Ungdomsfylking, med tittelen «ungdomsfører». Axel Stang tjenestegjorte som regjeringsmedlem i likhet med Jonas Lie og Sverre Riisnæs på Østfronten under andre verdenskrig. Der deltok han i seks til syv uker sommeren 1941 i SS-Kampfgruppe «Nord» ved Salla-fronten under Den finske fortsettelseskrigen. Han ble tildelt Jernkorset av andre klasse. Han ble under landssvikoppgjøret etter krigen dømt til livsvarig tvangsarbeid i 1946. Da ankesaken var oppe for Høyesterett, voterte et mindretall på tre dommere, blant disse hans firmenning Emil Stang, for dødsstraff. Han fikk også et erstatningskrav på 2 millioner kroner. Stang slapp ut av fengsel i 1956 og flyttet med familien til Rømskog. Han hadde i 1942 giftet seg med Helene Forseth Fretheim (1917), datter av NS-minister Thorstein Fretheim. Axel Stang var dattersønn av Axel Heiberg (1848 - 1932), brorsønn av Jørgen Breder Stang (1874 - 1950), bror til Thomas Stang, svoger til Wenche Foss (1917 - 2011) og onkel til Fabian Stang. (Wikipedia) | Stang, Axel Heiberg (I100632)
|
| 856 | BERESFORD, S.D. Funeral services will be at 11 a.m. Monday at Emmanuel Lutheran Church and at 9:30 a.m. Monday at Bethesda Home Chapel for Bertha Rud Berg, 86, who died Friday in a Sioux Falls hospital. Mrs. Rud Berg was born Jan. 29, 1887, in Centerville. She was married to Martin J. Rud Sept. 16, 1911, in Centerville where the couple resided until moving to Sioux Falls in 1935. Mr. Rud died in 1952. In 1966 she married Jacob Berg at Beresford and then moved to Eagle Grove, Iowa. Mr. Berg died in 1967. Since 1967 she has resided at Bethesda Home. Survivors include a son, J. Martel Rud, Edina, Minn.; three daughters, Mrs. Mildred Balstad, Vuga, Tanzania, East Africa; Mrs. Stan Fillingsness, Beresford, and Mrs. Robert C. Shelton, St. Louis, Mo.; 17 grandchildren and seven great grandchildren. Argus-Leader --- Sioux Falls, South Dakota 21 September 1973 | Berg, Bertha Groseth (I188199)
|
| 857 | BIRTH, NAME, 1801, | Kilde (S1898)
|
| 858 | BIRTH, NAME, OCCUPATION, 1891, | Kilde (S1887)
|
| 859 | BJERKAN, NILS, møbelsnikkar og treskjærar, Meldal, Sør-Trøndelag. Fødd 23. april 1916 i Hemne, s. til Albert Bjerkan, f. 1880, og Karen f. Vitsø, f. 1888, båe i Hemne. Folkehøgskule, Meldals arbeidsskule. Var på nøytralitetsvakt i Nord-Noreg 1940 og fall natta til 25. april 1940 i ei trefning ved Gratangen. Gravlagd i Meldal. Minneord i Bygdeungdommen nr. 14, 1941. (Fra «Våre falne») | Bjerkan, Nils Albertsen (I45333)
|
| 860 | BJORNHOLM - Anna, on December 31, 1967, of West Islip, N.Y. Beloved wife of the late Kristian. Loving mother of Arnold, Thomas, Corey, Eldrid, Hanify and Hugh. Sister of Peder and Ragna. Eight grandchildren and one great-grandson also survive. Religious services at the McCourt A Trudder Funeral Home, 385 Main St., Farmingdale, on Tuesday, 9 PM. Interment Pinelawn Memorial Park, Wednesday, 10 AM. Published in Nassau, NY, in the Nassau Newsday, (exact date unknown) | Hansen, Anna Bjørnholm f (I205601)
|
| 861 | BJORNHOLM - Hugh on December 28, 2004. Beloved husband of June. Devoted father of Karen Debertolis. Cherished grandfather of Michael and Matthew. Also survived by one great-grandson Cossan. The family will receive friends Sunday 2-5 PM and 7-9:30 PM at the McCourt & Trudden Funeral Home Inc., 385 Main Street, Farmingdale. Religious services Monday, 10 AM. Interment Pinelawn Memorial Park. Published by Newsday on Dec. 31, 2004. | Bjørnholm, Helge Margido (I205607)
|
| 862 | BLOSS, Dolores E., 78, of Buffalo City, died Tuesday at home. Services will be at 1 p.m. Friday at Hope United Church of Christ, Cochrane, with burial in Buffalo City Cemetery. Friends may call today from 4 to 6 p.m. at Talbot Family Funeral Home, Stohr-Hagen-Wozney Chapel, Alma, where there will be a 6 p.m. prayer service, and one hour before services at the church. * * * * * Dolores E. Bloss, 78, Buffalo City, died unexpectedly Jan. 25, 2005, at her home. She was born September 24, 1926, in Mondovi, daughter of the late Albert and Emma (Johnson) Bruvold. She was united in marriage to Arlie R. Bloss, at Mondovi, Oct. 19, 1946. Arlie preceded her in death in Nov. of 1982. After graduating from Mondovi High School with the Class of 1944, she worked at Berg's Drug Store of Mondovi. Then in 1951, she and her husband moved to Spring Valley, and were distributors for Leinenkugel Beer. Eight years lager they moved to Reedsburg where they worked at Hankscraft Factory. Then it was on to Milwaukee where for 15 years she worked at Deltrol Controls. They returned to Buffalo City in 1980, working for St. Michaels Lutheran Home, she volunteered her time for several years at Ye Old School Shoppe in Buffalo City. She was a longtime member of Hope United Church of Christ, Cochrane. She will be remembered for her love of collecting bows from presents and rummage sales. She was a loving, giving and humane lady. She loved her family with all her heart and will be truly missed by all who were blessed to know her. Survivors include her four children, Judie (Mike) Napierala, of St. Francis, Vicki (John) Siarkiewicz, of New Smyrna Bleach, FL., Peggy (Leslie) Jost, of Alma, Russell (Jeannie) Bloss, of Trempealeau; 10 grandchildren; 12 great-grandchildren; two sisters, Agnes Kent and Marjorie (Ray) Christianson, both of Mondovi; and by her dear companion, Freeway, her dog. Besides her parents and husband Arlie, she was preceded in death by one grandson, Robert Mlagan; two brothers, Elmer and Alvin Bruvold; sister Ruth Whipps. Funeral services were held at 1:00 p.m. Friday, Jan. 28, at Hope United Church of Christ, Cochrane. Rev. Lisa Bodenheim officiated. Burial was in Buffalo City Cemetery. (Obituary provided by Sharol and Larry Molland) | Bloss, Dolores Elaine Bruvold (I167775)
|
| 863 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Gåsvik, Morten Bakstad (I46816)
|
| 864 | BURIAL NEXT TO ADOPTED DAUGHTER GUDRUN WOLLAN BALSTAD MARKER SHARED WITH HUSBAND BARD GEORG WOOLAN WHO IS BURIED IN EVERETT, WA Lise Ovedie Wollan Passed away Friday, November 26, 2010, at the age of 92. Born in ¯rland, Norway, on October 20, 1918, she was the youngest of 12 children and studied to become a seamstress. At 20, she married Georg Wollan. They had one daughter, Gudrun. In 1950, the family moved to Canada, and then to the United States a few years later. Lise was well-known for her sewing skills and active involvement in her local Sons of Norway lodge in Everett. She is survived by her grandchildren Lisa Balstad, Erick Balstad and wife Quinn, Ellen Schwarting and husband Zach; great-grandsons Henrik and Bj¿rn Balstad; and many nieces and nephews in Norway. A celebration of her life will be held Saturday, December 4, from 2:00 pm to 5:00 pm at Erick and Quinns home. Pub Date: 12/1/2010 Read more here: http://www.southsoundclassifieds.com/Obits/Listing.asp#storylink=cpy | Skaret, Lise Ovedie Vollan f (I169779)
|
| 865 | BURIAL NEXT TO ADOPTIVE PARENTS BARD-GEORG & LISE OVEDIE WOLLAN TACOMA NEWS TRIBUNE BALSTAD, GUDRUN (DEATH NOTICE) 25 NOV 2004 B-4 19-Nov-2004 21 NOV 2004 B-4 19-Nov-2004 22 NOV 2004 B-3 Gudrun Wollan Balstad Born October 7, 1938, in Tarva, Norway, passed away peacefully November 19, 2004. Gudrun was a much-loved mother, daugher, wife, and friend, and she will be greatly missed. Gudrun was a 30-year member of the Tacoma Sons of Norway Lodge, Norden #2. She is survived by her adopted mother, Lise Wollan; her 3 chldren, Lisa, Erick, and Ellen; her 2 grandsons, Henrik and Bjorn; her daughter-in-law, Quinn; her brothers, Paul, Johan, and Henrik Myhre in Norway; her sister Gjertrud Myhre in Norway; her sisters-in-law, Oddlaug and Gudrun in Norway; and several nieces and nephews in Norway. She was preceded in death by her adopted father, Georg Wollan; her parents in Norway, Ellen and Alfred Myhre; and her brother Erling and sister Anna in Norway. Funeral services will be held at Fir Lane Funeral Home, Tuesday, November 23, at 1:00 pm. In lieu of flowers, memorials can be made to a favorite charity. Fir Lane Funeral Home is in charge of arrangements. Pub Date: 11/21/2004 Gudrun Balstad Funeral services will be held at Fir Lane Funeral Home, Tuesday, November 23, at 1:00 pm. Fir Lane Funeral Home is in charge of arrangements Pub Date: 11/22/2004 Read more here: http://www.southsoundclassifieds.com/Obits/Listing.asp#storylink=cpy | Vollan, Gudrun (I202074)
|
| 866 | Babtistmenigheten i Tromsø | Gisvold, Lars Pedersen (I126986)
|
| 867 | Bagersvend i Trondheim i 1900. Molde 1910 | Witsø, Erik Larsen (I31371)
|
| 868 | Bakerlærling på Fillan i 1910 | Lund, Georg Kristiansen (I34451)
|
| 869 | Bakermester Arne Fjelnseth drev bakeri på Kyrksæterøra med til tider 5 bakere. Kona Ingrid hadde ansvaret for utsalget/butikken. | Fjelnseth, Arne Arntsen (I36985)
|
| 870 | Bakermester for egen regning på Fillan i 1910 | Lund, Kristian Ingebrigtsen (I19219)
|
| 871 | Bakermester i Orkdal i 1875 | Elnes, Oluf Johannesen (I78015)
|
| 872 | Bakken i 1820 | Taftøy, Mali Auddensdtr. (I26601)
|
| 873 | Bakken, Constance Lorraine of New Brighton, MN, was born on October 15th, 1923 and passed away on December 27th, 2021 of natural causes at the age of 98 with family by her side. Connie was preceded in death by her mother Gertrude Olson, father Harold Olson, sister Elaine Hermundslie, former husband Earl Bakken and granddaughter Whitney Watson. Connie was an amazing person! She will be greatly missed by so many who were blessed to know and love her. The family is especially and deeply grateful for the care & love Connie received from Brittany Porter and Sarah McKenzie. | Bakken, Constance Lorayn Olson (I87890)
|
| 874 | Bakkerud klaget sin nød til Hans Nilsen Hauge (H), han hadde mistet motet, han ville selge trykkeriet og foretningen. Dette satte H seg imot, trykkeriet og foretningen var for viktig. Du må be om å få en kone. Bratterud mente det var vanskelig. Hauge svarte: Jeg kjenner en kristelig kvinne som vil passe. Hun ble budsend og H talte lenge med henne. Men hun var forlovet med Ole P Moe. Da sa H : Han kjenner jeg Han er troende og bra, men han kan enda ikke forsørge et hus. Moe ble budsendt. H mente de burde vente for Bakkerud trengte Lucine. Det sies at det svidde dyktig i de to unges hjerter, men de fulgte rådet. Lucine og Bakkerud ble gift. I 1814 dør kjøpmann og boktrykker Bakkerud. Da skriver H til Moe i Trondheim om han ikke kunne tenke seg sørover til sin tideligere kjæreste og drive virksomheten der sammen med henne? Det ville han. Og slik gikk det til at en ikke ubetydelig del av norsk tobakksindustri etter hvert ble etablert i H ånd, for Moe og Lucine drev først videre kjøpmannsforretningen, trykkeriet, avis og forlag med suksess, dernest tobakkfabrikk. Fra: http://terjeaf.net/hans_nielsen_hauge.htm (geni.com) | Bacherud, Hans Thorsen (I145601)
|
| 875 | Balchen vokste opp i Kristiansand, hvor han tok middelskoleeksamen 1916. Han var en ivrig friluftsmann og jeger allerede i guttedagene, og hans store forbilder var polarforskeren Roald Amundsen og fetteren, flygeren Leif Dietrichson. 1917 - 18 gikk han på skogskole, men vervet seg umiddelbart etterpå til den franske Fremmedlegionen. Han ble imidlertid dimittert derfra samme høst for å avtjene verneplikten i Norge, og førjulsvinteren 1918 deltok han som frivillig under borgerkrigen i Finland. Her ble han såret under et kavalleriangrep. Interessen for flyging hadde allerede meldt seg, og han tok flysertifikat 1920 og Marinens Flyveskole 1921. Samtidig arbeidet han i skogbruket, og tok eksamen ved Tekniska skog- och sågverksskolan i Härnösand i Sverige 1923. Som vernepliktig offiser fra 1921 tjenestegjorde han i Marinens Flyvevesen i Horten og ble løytnant 1924. Balchen ble snart en like dyktig flymekaniker som flyger. Da Roald Amundsen la ut på sin ekspedisjon med luftskipet Norge (over Nordpolen til Alaska) 1926, var Balchen med til Svalbard. Der fikk han Amundsens tillatelse til å assistere den amerikanske polarforskeren Richard E. Byrd, som hadde fått understellhavari på sitt fly. Etter at Byrd og piloten Floyd Bennett hadde vært ute på sin påståtte polflyging 9.-10. mai, fulgte Balchen med Byrd til USA. Her fløy han, sammen med Bennett, en triumfferd fra kyst til kyst med polarflyet Josephine Ford 14 000 km gjennom 31 stater uten et eneste uhell. 1926 var han pilot på nattpostruten mellom New York og Cleveland, og vinteren 1927 utførte han et større transportoppdrag for den canadiske regjering; i storm og kulde ned til -54 °C fløy han sju tonn dynamitt og utstyr til Fort Churchill i Nord-Canada. Tilbake i USA arbeidet han som testpilot hos både Fokker og Wright. Sommeren 1927 ble han engasjert av Byrd til å delta i dennes planlagte atlanterhavsferd. Sammen med Floyd Bennett prøvefløy de den nye kjempefokkeren America. Under en av disse turene tok det fyr i flyet, og de måtte nødlande. Byrd forbrant sin høyre hånd og Bennett ble så skadd at han ikke kunne delta i atlanterhavsflygingen; Balchen overtok hans plass som førsteflyger. Mens amerikanske flygere på denne tiden fløy mest på bakkekontakt, var Balchen vant til å fly i dårlig vær og kunne navigere; dette ble av stor betydning under atlanterhavsferden. Riktignok gikk de tom for bensin og måtte nødlande på sjøen, men da var de fremme i Normandie. Balchen var Byrds førsteflyger også under sydpolsflygingen 1929, og ble dermed den første som fløy over Sydpolen (29. november). 1931 ble Balchen amerikansk statsborger, og arbeidet i noen år som trafikkflyger for Trans World Airlines (TWA) og Pan-American Airlines (PAA), og som testpilot for Fokker, Northrop og Douglas. 193335 var han flyger på Lincoln Ellsworths mislykkede ekspedisjon til Antarktis. Etter at Det norske Luftfartsselskab A/S (DNL), under ledelse av Hjalmar Riiser-Larsen, fra 1935 hadde begynt å operere innenriks flyruter i Norge, ble Balchen vervet som hans nestkommanderende og sjefinspektør. Med sine mange internasjonale kontakter forhandlet han frem samarbeidsavtaler med andre etablerte flyselskaper i Europa og USA. I mars/april 1940 befant han seg i New York på vegne av DNL for å inngå en avtale med PAA om transatlantiske samflyginger på strekningen New YorkBergen. Men avtalen, som var i havn da tyskerne angrep Norge, ble aldri iverksatt. Balchens innsats i den annen verdenskrig var mangfoldig. 1940 gikk han inn i Royal Air Force Ferry Command; fergingen bestod i å føre fly fra produksjonslandene til krigsinnsats i Europa. Da USA kom med i krigen i desember 1941, etterkom han en anmodning om å gå inn i U.S. Army Air Force, hvor han steg i gradene fra kaptein til oberst og sjef for arktiske operasjoner med Grønland som base. Her stod han for byggingen av flyplasser for mellomlanding av fly på vei til Europa, bl.a. basen Bluie West 8 i Søndre Strømfjord (Kangerdlussuaq). Nødlandinger på den store breen var ikke sjeldne, og Balchen ledet flere av redningsaksjonene. Et annet stykke arbeid var å bringe til taushet de tyske værvarslingspatruljene på nordøstkysten av øya. 1944 fikk Balchen i oppgave å lede den såkalte Operasjon Balder; det dreide seg om å fly norske rekrutter med amerikanske Liberator-fly fra Sverige til Storbritannia. I en periode i 1944 var han dessuten sjef for en gruppe Liberator-fly som slapp etterretningsagenter i fallskjerm over Norge og dessuten sørget for forsyninger til dem. Disse svartmalte, kamuflerte flyene mellomlandet i Russland, og da russerne skjøt ett av dem ned, fant Balchen seg en annen oppgave: Han skaffet ti Dakota-fly, og vinteren/våren 1945 fløy han forsyninger, norske tropper og et feltsykehus fra Nord-Sverige til Kirkenes-området. Et annet spesialoppdrag var å frakte en tysk V2-rakett fra Sverige, dit den hadde forvillet seg, til Storbritannia i et Dakota-fly; det var den første intakte V2 britene fikk tak i. Etter krigen kom Balchen tilbake til Norge, og 1946 - 48 var han adm. direktør i DNL. Deretter returnerte han til USA, hvor han gikk inn i det amerikanske luftforsvaret igjen som oberst og sjef for 10th Rescue Squadron med base i Fort Richardson, Alaska. Under dette oppholdet gjennomførte han 1949 den første transpolar-flygingen fra Alaska over Nordpolen til Norge, og ble dermed den første i verden som hadde fløyet over begge polpunktene. I de første årene i USA hadde Balchen begynt å tvile på om Byrd virkelig hadde nådd Nordpolen i 1926; flyets marjshastighet stemte ikke med den avstanden det skulle ha tilbakelagt. Fra slutten av 1940-årene vurderte han flere ganger å gå ut offentlig med sin mistanke, men ble aktivt motarbeidet av Byrd og hans innflytelsesrike familie, som bl.a. fikk forhindret at opplysningene kom frem i Balchens selvbiografi i 1958 (dette skjedde først da Byrds egen dagbok fra turen ble offentliggjort 1996). Byrd stod trolig også bak Balchens plutselige karrierestopp; 1951 - 55 var han beordret til å arbeide med arktiske saker i en underordnet stilling i flyvåpenets hovedkvarter i Washington, D.C., og fra 1955 til han ble pensjonert som offiser 1956, hadde han en tilsvarende stilling ved Northeast Air Command på Newfoundland. Etter pensjoneringen gikk Balchen over i sivil luftfart igjen, og 1959 ble han Vice President i Resort Airlines. Balchen utgav flere bøker, bl.a. selvbiografien Kom nord med meg (1958). Han hadde også kunstneriske evner, og holdt flere separatutstillinger med egne akvareller. For sin krigsinnsats fikk Bernt Balchen Deltagermedaljen og de britiske dekorasjonene Distinguished Flying Cross og Distinguished Service Medal, og han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1945. For sin pionerinnsats innen flyging i Arktis fikk han en Special Congressional Medal 1930 og Harmon International Trophy 1953, og 1973 ble han innvotert i både den amerikanske og den kanadiske Aviation Hall of Fame. Han var æresdoktor ved flere amerikanske universiteter og æresmedlem av Det Norske Geografiske Selskab, Norsk Aeroklubb, Norsk Polarklubb, Explorer's Club og Luftforsvarets offisersforening. Verker War below Zero (sm.m. C. Ford, H. N. Oliphant og O. La Farge), New York 1945 (norsk utg. Bernt Balchen og flygerne på Grønland, 1945) Mat i flygende fart. Bernt Balchens oppskriftsbok (sm.m. Bess Balchen), 1951 Come North With Me. An Autobiography, New York 1958 (norsk utg. Kom nord med meg, 1958) The New York to Paris Air Derby, 1927, og Antarctica, i J. F. Sunderman (red.): Early Air Pioneers 1862 - 1935, New York 1961, s. 218-222 og 231-235 Kilder og litteratur G. Lorentz og S. Hommerberg: Bernt Balchen. Den flygande vikingen, Malmö 1945 (norsk utg. Bernt Balchen, 1946) C. Knight og R. C. Durham: Hitch your wagon. The story of Bernt Balchen, Drexel Hill (Pa.); USA 1950 The Next Fifty Years of Flight. As Visualized by Bernt Balchen and Told to Erik Bergaust, New York 1954 HEH 1973 J. Waernberg: Flygoperation Balchen. Amerikanska flygningar i Sverige 1944 - 1945, spesialnummer av Svensk Flyghistorisk Tidsskrift, Stockholm 1995 R. Goerler (red.): To the Pole. The Diary and Notebook of Richard E. Byrd, 1925 - 1927, Columbus (Oh.), USA 1998 N. Porter: Alone on the Ice, fjernsynsprogram (med intervju med bl.a. Bess Balchen), i serien The American Experience, USA 1999 http://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Balchen http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet_print.asp?fsID=1235&page=1 http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet.asp?id=1234 http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet.asp?id=1245 | Balchen, Bernt (I151765)
|
| 876 | Barbara Jean (Wiener) Klinger, age 76, a resident of Trego, Wisconsin passed away on April 8th, 2024. Barbara was born on February 25th, 1948, in Mellen, Wisconsin to William and Martha Wiener. She attended school in Mellen, Wisconsin, and then attended Ashland County Community College for teaching. She then taught elementary school in Dobie, Wisconsin. She married the love of her life Bob Klinger on October 17th, 1997, and they spent 24 wonderful years together. Barbara loved spending time with her family. She was talented at everything she did. She was an amazing wife, mother, grandmother, and friend. She was an avid reader, and loved her grandchildren, as they brought her so much joy. She is survived by her daughter Gretchen (Cory) Gerovac, her son Tom (Monica) Gerovac, and her grandchildren Riley, Lauren, Halie, and Kelsie. She is preceded in death by her husband Bob Klinger Jr., her parents William and Martha Wiener, and her brothers, sisters, and granddaughter Alexia. A graveside service was held for Barbara on Friday, April 12, 2024, at the Northern Wisconsin Veterans Memorial Cemetery. There she joins her husband Bob who was the love of her life. -Spooner Funeral Home; Spooner, Wisconsin; 14 Apr 2024 | Klinger, Barbara Jean Weiner (I203857)
|
| 877 | Bardu kirke ble ikke åpnet før 1829. | Jevningen, Johan Jonsen (I173433)
|
| 878 | Bark "Arezona" Kaptein Jørgensen udenrigs søfart (FT1900) | Sund, Stockflet Anthonsen Bernhof (I75518)
|
| 879 | Barker made it to Broadway once, in a small role in a short run of Shakepeare's The Merry Wives of Windsor in 1938.[5] He also had a small role in Orson Welles's disastrous Five Kings, which met with so many problems in Boston and Philadelphia that it never made it into New York.[6] Barker reportedly was spotted by scouts from Twentieth Century Fox and offered a film contract in 1939, but could not convince his parents to sign it (he was underage). Disowned by his family for his choice of an acting career, he worked in a steel mill and studied engineering at night. In February 1941, ten months before the attack on Pearl Harbor, Barker left his fledgling acting career and enlisted in the US Army. He rose to the rank of major during the war. He was wounded in action (in the head and leg) fighting in Sicily. Back in the United States, Barker recuperated at an Arkansas military hospital, then upon his discharge from service, traveled to Los Angeles. Within a short time, he landed a small role in his first film, Doll Face (1945). A string of small roles followed, the best of which was as Emmett Dalton in the Western Return of the Bad Men (1948). Barker soon found the role that would bring him fame. In Tarzan's Magic Fountain (1949), Barker became the tenth official Tarzan of the movies. His blond, handsome, and intelligent appearance, as well as his athletic, now 6'4" frame, helped make him popular in the role Johnny Weissmuller had made his own for sixteen years. Barker made only five Tarzan films, but he remains one of the actors best known for the role. His stardom as Tarzan led him to a variety of heroic roles in other films, primarily Westerns, and one interesting (and quite non-heroic) part in a World War II film, Away All Boats (1956). In 1957, as he found it harder to find work in American films, Barker moved to Europe (he spoke French, Italian, Spanish, and some German), where he found popularity and starred in over forty European films, including two movies based on the novels by Italian author Emilio Salgari (18621911). In Italy, he also had a short but compelling role as Anita Ekberg's fiancé in Federico Fellini's La Dolce Vita (1960). In Germany, he had his greatest success. There he starred in two movies based on the "Doctor Mabuse" stories (formerly filmed by Fritz Lang), in the movies Frauenarzt Dr. Sibelius and Frühstück im Doppelbett, and in 13 movies based on novels by German author Karl May (18421912), playing such well-known May characters as Old Shatterhand, Kara Ben Nemsi, and Dr. Sternau. In 1966, Barker was awarded the "Bambi Award" as "Best Foreign Actor" in Germany, where he was a major, very popular, star. He even recorded a single, in German, with Martin Böttcher, the composer of some of the soundtracks of the Karl May movies: "Ich bin morgen auf dem Weg zu dir" ("I'll be on the way to you tomorrow") and "Mädchen in Samt und Seide" ("Girl in Silk and Velvet"). He returned to the United States occasionally and made a handful of guest appearances on American television episodes. But Europe, and especially Germany, was his professional home for the remainder of his life. (Wikipedia) | Barker, Alexander Crichlow "Lex" (I121205)
|
| 880 | Barnebarn til bjørneskytteren Tøllev Pedersen Folldal | Løfald, Tøllev Mikkelsen (I71560)
|
| 881 | Baronesse Karen von Blixen-Finecke (17 April 1885 - 7. september 1962), født Karen Dinesen, var en dansk forfatter også er kendt under hendes pseudonymet Isak Dinesen. Blixen skrev virker både på dansk og engelsk. Hun er bedst kendt i det mindste på engelsk, for Out of Africa, hendes grund til at leve i Kenya, og en af ??hendes historier, Babettes Gæstebud, som begge er blevet tilpasset til meget roste film. I Danmark er hun bedst kendt for hendes værker Out of Africa (dansk: Den afrikanske Farm) og Seven Gothic Tales (dansk: Syv fantastiske Fortællinger). | Blixen, Karen (I137670)
|
| 882 | Baronesse av Wedel-Jarlsberg | Wedel-Jarlsberg, Adelaide Johanne Thekla Isodore (I100558)
|
| 883 | Barselfeber | Stølvei, Marit Ingebrigtsdtr. (I11001)
|
| 884 | Barselfeber | Snildalsli, Ane Dorthea Johansdtr. (I22223)
|
| 885 | Barselseng | Iversdtr., Anne Martha (I32068)
|
| 886 | Bartholomæus Deichman (eller Deichmann) (født 5. februar 1671 i København, død 17. april 1731 i Kristiania) var en dansk-norsk biskop, far til Carl Deichman. Bartholomæus Deichman Han nådde hurtig frem på den teologiske løpebane. I sitt 22. år ble han feltprest ved de danske hjelpetropper, der kjempet med i kong Vilhelm IIIs hær mot franskmennene (1693). Etter 3 års tjeneste der ble han hoffpredikant og skriftefar hos prins Carl, som han reiste utenlands med i 3 år. 1699 kom han tilbake og ble da etter en rekke merkelige forflyttelser biskop i Viborg (1700). I denne stilling la han uten tvil adskillig dyktighet for dagen, men ellers ble det nedfelt de forskjelligste dommer over hans embetsførelse. Deichmans livs hovedvirksomhet var imidlertid i Kristiania, hvor han ble biskop 1713. Her kastet han seg over en mengde også rent verdslige saker og hadde stor innflytelse ved hoffet, da han forstod å vinne Frederik IVs dronning, Anna Sophies ynde. 1724 skrev han et brev til kongen til forsvar for det norske folk, hvor han skildret dets tapperhet og offervillighet under krigen og dets harde lidelser. For å innynde seg hos kongen og skaffe penger i statskassen gjennomførte han salget av de norske kirker, fra et kirkelig synspunkt en høyst uheldig og lite biskoppelig foranstaltning. Prestegårdene fikk han dog ikke solgt. Han benyttet sitt forsete i den 1724 nedsatte gehejmekommission (mot de embetsmenn, som hadde tatt imot «Skænk og Gave») til å hevne seg på sine personlige fiender. Tronskiftet 1730 medførte imidlertid biskopens bratte fall. Han ble suspendert og snart etter avsatt, ja til og med fratatt det nådensår, som tilkom ham. Den rettslige undersøkelsen, som Deichmann forlangte, brakte dog ikke noe frem i lyset, som kunne berettige en slik fremgangsmåte. Imidlertid døde han, visstnok for en del under trykket av sin harde skjebne. Deichman var gift med Else født Rosenmeyer og deres datter Margareta var gift med kanselliråd Herman Løvenskiold som eide Borgestad gård. Som enke bodde Else Deichman hos datteren og svigersønnen på Borgestad gård der en spisestue fortsatt er kalt Bispinnens. (wikipedia.no) | Deichmann, Bartholomæus (I97378)
|
| 887 | Bartosh, Roy C., age 75, 1887 Silver Bell Rd., Eagan, formerly of 3837-38th Ave. S. Survived by son & daughter-in-law, Jack & Ethel; daughter & son-in-law, Jo Ann & Ronald Hughes; 8 grandchildren, 6 great-grandchildren; brothers, Fred & Russell. Service Friday 1 pm Henry W. Anderson Mortuary, 3640-23 Ave. S. Visitation Thursday 4-8 pm. Minneapolis Star and Tribune Wednesday, 30 November 1983 - Page 44 (or 12C) | Bartosh, Roy Chester (I207071)
|
| 888 | Barøy forsvant i dypet utenfor Bremnesodden i Vestfjorden den 12 september 1941. Barøy gjorde tjeneste som hurtigrute, og var denne natten på reise fra Trondheim til Narvik. Ombord på Barøy befinner det seg en besetning på tjuefire mann og 105 passasjerer. Klokken fire på morgenen den 12 september kan man høre lyden av et fly på venstre side av skipet. Like etter dukker et Britisk fly fra Royal Navy opp som raskt angriper skipet med en torpedo. Barøy blir truffet i baugen, og skroget blir revet i filler og vannet begynner å oversvømme skipet. Kun sekunder etter forsvinner også strømmen ombord. Barøy synker nå raskt og mannskapet har store problemer med å sette livbåtene i vannet. Kun to minutter etter angrepet forsvinner Barøy i dypet med baugen først, og både mannskap og passasjerer må nå hoppe ned i det iskalde vannet. Senere ankommer det norske dampskipet Skjerstad og oppdager hva som har hendt med Barøy. I de påfølgende timene blir de overlevende fra Barøy berget og brakt inn til Svolvær. Senkingen av Barøy koster 112 liv, og vraket av Barøy hviler idag på en dybde av nærmere tre hundre meter... | Hellandsjø, Hans Henrik (I72430)
|
| 889 | Beatrice S. Pyle, age 90, longtime Elkhart resident, died on May 22, 2010. Bea was born Aug. 23, 1919, in Duluth, Minnesota, the second child of Haakon Spotvold and Martina Schjetne Spotvold. She graduated from Fort Dodge High School in Iowa in 1937 and earned a degree in nursing from the University of Iowa in 1942. She taught nursing at the Univ. of Iowa from 1942 to 1945, and married Ronald E. Pyle on Sept. 9, 1944. They moved to the Chicago area in 1946; to Granite City, Illinois, in 1950; and to Elkhart in 1972, following Ron's work as a research chemist. Bea worked with the Granite City, Illinois, School District for 16 years. She became interested in working with learning disabled children, and also enjoyed her work with Head Start and Title I programs. She received a master's degree in guidance and counseling from Southern Illinois University in 1969. After moving to Elkhart, she was director of the Elkhart Learning Center for 30 years, and continued to tutor children and youth until the summer of 2005. She was a member of the National Education Association and the Illinois Education Association. Bea and Ron had three children. They also had seven grand-children, six great-grandsons, and their first great-granddaughter is expected this summer. Bea was preceded in death by her parents, her brother and her husband, who died in 1997. She is survived by her children, her grand-children, her great-grandchildren, and numerous nieces, nephews, and friends. Bea was a member of the First Presbyterian Church in Elkhart, where she was an elder and active in United Presbyterian Women. Contributions may be made to the First Presbyterian Church in her memory. A Memorial Service in celebration of her life will be held this summer. Hartzler-Gutermuth-Inman Funeral Home is in charge of arrangements. | Spotvold, Beatrice Marie Pyle f (I164355)
|
| 890 | Became a citizen at age 24, 24 May 1886. Homesteaded at Foston, Minnesota in 1887 then sold it and moved to Richwood. Bought 80 acres in District 4, Richwood for $600, just north of his mother's homestead. Mechanic, carpenter and ingenius inventor of machinery. Loved his horses. | Peterson, Niels Peter (I62813)
|
| 891 | Begge foreldrene var på Moe i 1865 | Løvås, Elen Lina Johnsdtr. Ness f (I31688)
|
| 892 | Begges 2dre leiemål. | Dalum, Marit Simonsdtr. (I29524)
|
| 893 | Begges 2dre leiermål. | Hageskal, Karen Gunelie Andersdtr. (I32302)
|
| 894 | Begges andre leiermaal | Familie: Jacob Knudsen Foldalen / Kari Ellefsdtr. (F59557)
|
| 895 | Begges første lejermaal Faddere: Ole Eidet, Johannes Kirchsætterbogen, Ingbor Sindnæss, Ane Avlesbogen og Eli Olsd Gravdalen | Torevik, Ragnil Einarsdtr. (I23681)
|
| 896 | Begravelsen har funnet sted. | Wuttudal, Bjørn Torgeir (I96561)
|
| 897 | Begraves samme dag som sin far. | Juul, Jens Hansen (I199949)
|
| 898 | Begynte på Bergen Katedralskole 1/7-1913. | Høeg, Christian Fredrik Helberg (I151833)
|
| 899 | Begynte på misjonsskolen i 1912. Reiste til Madagaskar rundt 1914. Arbeidet som sykepleier. Var en tur i Hemne fra 1924 til 1926 sammen med sin familie. | Sødal, Marit Larsdtr. Rødseth f (I3550)
|
| 900 | Belle Gunness født Brynhild Paulsdatter Størset (født 11. november 1859 i Innbygda i Selbu, antatt død 28. april 1908 i La Porte i Indiana) er en av Amerikas mest kjente (antatte) kvinnelige seriemordere. Belle Gunness reiste fra Selbu i 1881 og bosatte seg i Chicago i USA. I 1900 skal hun ha drept sin første ektemann. Åtte år senere ble Gunness verdenskjent for å ha drept to ektemenn, flere barn og et knippe med friere. Belle innkasserte penger frierne hadde med, og forsikringspenger etter hennes ektemenn og branner mens hun bodde i Chicago. Ingen vet hvor mange som ble drept av Belle Gunness, men trolig har rundt 40 personer måttet bøte med livet i møte med henne. Det sies også at hun kan ha drept flere, men antallet vet ingen. Hun ble aldri dømt for noen drap. Hun ble født på en fattig husmannsplass, Størsetgjerdet, 11. november 1859[1]. Det finnes bare ett eneste bilde av huset. Det finnes ingen bilder av Belle fra den tiden hun bodde i Selbu. Hun var for fattig til det. Belle vokste opp i ei trasig tid. Selbu hadde den strengeste presten de noen gang hadde hatt, Agathon Barthelomeus Hansteen. Siden hun var fra beskjedne kår måtte hun sitte på bakerste rad i kirken og på skolen. Den unge Belle fikk uansett gode skussmål fra både lærer og prest. Det går ei historie om at Belle ble gravid som ungdom, at hun ble sviktet av gutten på grunn av standsforskjellen, og at hun mistet fosteret hun bar. Det er også sagt at gutten hadde sparket henne i magen, og at han deretter selv døde få måneder etter. Dette er ikke bevist. Belle arbeidet de to siste årene før hun emigrerte, i Lånke, der hun ble tjenestepike på Rødde Gård. I 1881 fullførte Belle drømmen sin. Hun dro ut fra Trondheim med båten Tasso, til Chicago i USA. Billetten var betalt av hennes søster, Nellie Larson (het også Brynhild) og hennes mann, kunstmaleren John Larson, som var utvandret fra Hadsel i Nordland. I Chicago ble alle kvinner frarådet å snakke med fremmede menn. De skulle verken ta imot råd eller stille spørsmål til folk de ikke kjente. Etter hvert skulle det vise seg at mennene burde fått samme råd. Belle var ikke fornøyd med å ha kommet seg til USA. Hun ville opp og frem. Belle giftet seg med Mads Ditlev Anton Sørensen. Han var født i Drammen. Den 24-årige Brynhild Paulsdatter Størseth skiftet dermed navn til Belle Sorensen. Mads hadde fast jobb som butikkdetektiv i et varehus. Dette var et nattarbeid, så han var borte om natten, og sov om dagen. Han hadde et ganske flott hus, så Belle ble en prektig forstadsfrue i den skandinaviskpregede Austin ved Chicago. Belle var likevel ikke fornøyd. Penger, eiendom og høy status synes ekstremt viktig for Belle. Det Mads hadde å tilby var ikke nok. Belle fikk ikke egne barn før hun hadde vært gift i 9 år, og de var sannsynligvis adopterte. Før det tok hun og Mads til seg den lille morløse Jenny Olsen[2] som fosterbarn. Ifølge sønnen til Belles søster hadde hun også forsøkt å få adoptere en av Nellies døtre. I 1886 ble foretningsmannen H. H. Holmes avslørt som seriemorder og forsikringssvindler. Belle ble kanskje inspirert av dette. Samme år døde Caroline, en av hennes «døtre». I 1898, døde «sønnen» Alex. Det er lite fakta om tida hennes i Chicago, til hun forlot byen etter Mads' død i 1900, men det er sagt at det brant flere ganger rundt henne, blant annet i butikken hun hadde, med forsikringspenger utbetalt. Kun to barn Belle «føder» i denne perioden overlever: Myrtle og Lucy. Om noen av de døde barna ble drept av Belle er uvisst. Belles ektemann, Mads, var også forsikret. Plutselig en dag dør også han. Naboene fortalte: Mads lekte i hagen med barna, og bare noen timer senere døde han". Ettersom Mads hadde livsforsikring i to forskjellige forsikringsbyråer, og disse overlappet akkurat den dagen han døde, klarte Belle å få "dobbel" utbetaling. Doktor Moulder var mannen som obduserte Mads. Han kjente Belle og Mads, fordi han hadde vært leieboer hos familien en liten stund. Hans konklusjon etter obduksjonen var at "han døde av forstørret hjerte". Også en eldre lege gikk god for dødsattesten. Da mordersken Belle var avslørt, innrømmet de i et forhør med Chicago-politiet at det nok var forgiftning Mads døde av. Etter at Mads var gravlagt ville broren hans få ham gravd opp igjen, for å foreta en ny obduksjon, noe som ville koste 300-400 dollar. Det hadde han dessverre ikke råd til, og obduksjonen ble ikke noe av. Belle fikk etter sigende utbetalt 5000 dollar, og alt i alt hadde hun nok til å kjøpe en gård på nesten 162 000 kvadratmeter for 6000 dollar. Farmen lå i La Porte[4], et stykke sørøst for Chicago, i Indiana. Belle ble altså en velbeslått enkefrue med fosterdatteren Jenny og to adoptivdøtre, Myrtle og Lucy. Den gården som Belle kjøpte på McClung Road like utenfor sentrum i La Porte, hadde en forhistorie med prostitusjon og drap. Naboene ble glade da det endelig kom et anstendig menneske i huset, en kristen småbarnsmor. Og etter kort tid giftet hun seg med Peter Gunness[3]. Han og hele hans familie var utvandret fra Sandsvær i Kongsberg, men Peder var i 1901 blitt enkemann med to små døtre, Swanhild 5 år[3], og spedbarnet Jennie. Belle sa i forhør etter hans død at hun hadde truffet ham første gang under Verdensutstillingen i Chicago i 1893, og nå traff hun ham igjen, sannsynligvis mens Belle dro på familiebesøk i Minnesota da hun dro fra Chicago, før hun bosatte seg på den nykjøpte farmen i Indiana. Dermed skiftet hun navn for andre gang: 1. april 1902 ble Belle Sørensen til Belle Gunness. Begge hennes menn var fra Buskerud, med en aldersforskjell på 17 år. De var kanskje medlemmer av samme Sons of Norway-losje i Chicago mens begge bodde der. Sammen med Peder drev hun gården godt, blant annet hadde hun griser, og de solgte gårdsprodukter i byen like sør for farmen. Etter en uke dør den minste av Peters døtre. Swanhild, den andre datteren, blir det eneste barnet som overlever Belle. Etter 8 måneders ekteskap endte Peter opp på kjøkkengulvet med kløyvd bakhode og knust nese. Belle påstår at en kjøttkvern har falt ned fra en ovnshylle og i hodet på Peter. Han skulle ha blitt trett etter dette, og gått for å legge seg. Og plutselig var han død. Peter Gunness var også livsforsikret. Det ble uenigheter mellom Belle og Peters slektninger om hvem som skulle arve ham: Belle eller Swanhild? Peters slektninger var engstelige for at Belle skulle ta livet av Swanhild, slik at hun selv kunne få forsikringen etter Peter. Derfor sørget slektningene for å regelrett kidnappe Swanhild, og de holdt henne skjult på en gård hos noen venner. Belle fikk aldri tak i Swanhild, men plasserte i stedet en ny pute på magen. 6 måneder etter sin død, blir Peter "far" til Philip. Dermed blir Philip arving av Peter, og Belle får hånd om forsikringspengene. Ettersom hun var eneeier av en farm på 160 mål, hadde geiter og griser, og veldig lite lån, var hun som kvinne et veldig godt parti. Men Belle var fremdeles ikke fornøyd med sin status. Hun ville ha flere penger, og hun fant fort nye metoder for å øke formuen. Hun annonserte etter menn i skandinaviske aviser. «Velstående enke søker bemidlet mann for mulig ekteskap» Belle Gunness. USA var stappfull av skandinaviske menn som hadde reist til USA for å finne lykken. Og mange bet på hennes romantiske kjærlighetsbrev. Noe av det hun skrev: «Det er så mange banditter på veiene. Sy pengene inn i jakkeforet.» «Vår kjærlighet er så stor at ingen vil forstå den. Ikke fortell noen at du kommer!» Postmannen besøkte henne regelmessig, og hun kom alltid personlig ned for å hente posten. Hun fikk ett til fire brev nesten hver dag. Mange gikk av toget i La Porte med høye håp om å få et lykkelig liv med Mrs. Gunness. Hun vartet opp mennene før hun drepte dem. Hun lot dem bo i sitt hjem, ga dem deilig, norsk mat, og lot dem føle seg hjemme. I brevene sine til dem skrev hun: «Ta med deg alle pengene dine». Andrew Helgelien gjorde ikke det, men etter noen netter med henne dro de sammen til banken, og han tok ut et større beløp. Hun hadde et argument at frierne skulle få kjøpe seg inn i farmen til Belle, slik at de ble likestilte i forholdet. Men slik endte det altså ikke. Hun forgiftet ofrene sine gjennom maten, sto opp om natten, slo dem i hodet med en hammer og begravde dem i hagen. Den 27. april 1908 dro Belle til byen. Hun oppsøkte advokat og skrev sitt testamente. Hun kjøpte bl.a en kanne parafin som hun tok med heim. Hun lagde en utmerket god middag, og de spilte spill om kvelden. Joe Maxton, en av hennes gårdsgutter som var invitert til kveldsmat, vitnet om det. I ettertid mente noen at Belle hadde kommet med en fremmed dame to dager tidligere. Denne kvinnen var mindre enn Belle. En måned tidligere hadde Belle satt i gang en kampanje mot Ray Lamphere. Hun fikk ham dømt to ganger for å trenge seg inn på gården, og hun prøvde også å få ham erklært sinnssyk. Hun beskrev han som stille, melankolsk, rastløs, innadvent, sløv, blasfemisk, skitten og drikkfeldig. Men Belle fikk ikke medhold. I ettertid er det blitt spurt; hvorfor var det så viktig for Belle å få ham erklært sinnssyk? De fleste tror at hun var bekymret for hva han visste, og hva han ville si offentlig. Natt til 28. april 1908 brant Belles hus i USA ned til grunnen. I kjelleren fant man tre forkullede barnelik og ett hodeløst kvinnelik, pent på rekke og rad. Barna var Belles: Myrtle (11) Lucy (9) Phillip (5) Om det hodeløse liket i kjelleren var Belle, ble det store stridstema og mysterium. Belle var en storvokst kvinne, og flere mente at liket de fant i kjelleren var mindre enn henne. Noen mente at det var fordi fettet hadde brent bort, mens andre mente at det ikke var Belle. Ray Lamphere ble samme dag arrestert av sheriffen, mistenkt for mordbrann. Asle Helgelien hadde lenge truet Belle med å oppsøke henne. Hans bror Andrew, hadde fortalt at han dro til Belle, og Asle fant også brevene hun hadde sendt Andrew. Så hørte han ikke mer fra broren, og forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd ham. Så skrev han til Belle og spurte etter broren, og han fikk bekreftet av en bankansatt at Andrew hadde tatt ut penger. «Han kom her og dro igjen, ser du ham så si at jeg fortsatt elsker ham høyt. Belle.» Asle trodde ikke på Belles brev. Bankmannen varslet ham om brannen den 28. april, og så ankom han La Porte kort tid etter. Etter å ha gravd etter broren på branntomta, klarte Asle å finne Andrew. Liket var partert og lagt i en strisekk. Samme dag fant de også fosterdatteren, Jenny. Hun skulle, ifølge Belle, ha reist til Los Angeles for å studere juss to år tidligere. Gravearbeidet fortsatte, og de fant til sammen 10 lik nedgravd. Journalister kom fra nær og fjern, og saken vakte internasjonal oppmerksomhet. Det kom tusenvis av mennesker for å se på branntomta, nærmest som en folkeforlystelse. Folk hadde pyntet seg, og de sto å så på at menn gravde på tomta. Noen gikk rundt og solgte mat og drikke. Kritikerne mente Sheriff Smutzer stoppet gravingen før alle likene var funnet. Høsten 1908 begynte rettssaken mot Ray Lamphere, som var anklaget for mordbrann. La Porte ble delt i to. Republikanerne støttet sin sheriff, og mente hun lå død i kjelleren, mens demokratene holdt med forsvareren til Lamphere, og de mente hun hadde arrangert det hele selv og var kommet seg unna. Men kunne man bevise at dette hodeløse liket i brannruinene var Belle? Kraniet var brent opp i den sterke varmen, påsto anklagersiden. Gruvearbeider Schultz, som var innleid for å gå gjennom branntomta, fant etter to uker en tannbro. Belles tannlege, Doktor Norton, sa at han mente det var Belles og at det var den han hadde laget for Belle. Diskusjonen gikk om hvordan kunne broen ha overlevd brannen? Brannen smeltet klokker og slikt, skulle ha brent opp kraniet, men ikke Belles bro? Mange trodde at tennene kunne være plassert der etter brannen. Gullgraveren Schultz hadde reiste da rettssaken startet, og han kunne dermed ikke føres som vitne. Sheriff Smutzer og republikanerne vant rettssaken, selv om jurykjennelsen må betraktes som et kompromiss. Ray Lamphere ble ikke dømt for mordbrann, men ildspåsettelse, med strafferamme 2-21 år. Rays advokat, Wirt Worden, var overbevist om at Belle hadde kommet seg unna. Juryen erklærer offisielt at det var Belle Gunness som var funnet død i brannruinene. (Wikipedia) Description: Wikipedia in English:La Porte IN is also well known for the area of which Belle Gunness serial murders took place. Belle moved to the United States in 1881; in search of wealth. Belle had posted many notices in lovelorn columns in hopes to attracted wealthy men. She would attract these men to her farmland, and mysteriously they would all disappear. Not only did she murder the wealthy men she attracted, but also her adopted daughter, and her foster children. The remains of over forty men and children were found on her property. Belle eventually burned her own house down, and made it look as if she died inside, although the body found was not hers. Belle withdrew most of her money from her bank accounts, then skipped town. She was never tracked down, and her death has never actually been confirmed.Familiebilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Belle_Gunness#/media/File:Belle_Gunness_with_children.jpgIn 1931, a woman known as "Esther Carlson" was arrested in Los Angeles for poisoning August Lindstrom for money. Two people who had known Belle Gunness claimed to recognize her from photographs, but the identification was never proved.Mrs. Carlson died while she awaiting trial in L.A. Aftermath and Gunness' fate Gunness was, for several decades, allegedly seen or sighted in cities and towns throughout the United States. A local delivery boy who had brought some groceries to the home of Elizabeth Smith, Gunness' closest friend in La Porte, three days after the fire at her farm, later said he saw Belle standing in Smith's kitchen. Terrified, however, he didnt tell anyone for years, and his story was never verified. Friends, acquaintances, and amateur detectives apparently spotted her on the streets of Chicago, San Francisco, New York, and Los Angeles. As late as 1931, Gunness was reported alive and living in a Mississippi town, where she supposedly owned a great deal of property and lived the life of a doyenne. Smutzer, for more than 20 years, received an average of two reports a month. She became part of American criminal folklore, a female Bluebeard. The bodies of Gunness' three children were found in the home's wreckage, but the headless adult female corpse found with them was never positively identified. Gunness' true fate is unknown; La Porte residents were divided between believing that she was killed by Lamphere and that she had faked her own death. In 1931, a woman known as "Esther Carlson" was arrested in Los Angeles for poisoning August Lindstrom[45] for money. Two people who had known Gunness claimed to recognize her from photographs of three unkown chidren in Carlson possesion,[46] but the identification was never proved. Carlson died May 6, 1931 while awaiting trial. Burial, exhumation and DNA analysis The body believed to be that of Belle Gunness was buried next to her first husband at Forest Home Cemetery in Forest Park, Illinois. On November 5, 2007, with the permission of descendants of Belle's sister, the headless body was exhumed from Gunness' grave in Forest Home Cemetery by a team of forensic anthropologists and graduate students from the University of Indianapolis in an effort to learn her true identity. It was initially hoped that a sealed envelope flap on a letter found at the victim's farm would contain enough DNA to be compared to that of the body. Unfortunately, there was not enough DNA there, so efforts continue to find a reliable source for comparison purposes, including the disinterment of additional bodies and contact with known living relatives. https://en.wikipedia.org/wiki/Belle_Gunness#Aftermath_and_Gunness.27_fate | Størset, Brynhild "Belle" Paulsdtr. (I147659)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
