Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 8,051 til 8,100 av 37,115
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 8051 | Hengte seg | Kuvås, Ole Evensen (I95979)
|
| 8052 | Hengte seg | Hjort, Jacob (I111000)
|
| 8053 | Hengte seg | Hendset, Peder Olsen (I177919)
|
| 8054 | Hengte seg i en sjå ved Straumsjøen. (Bygdebog og kirkebok) | Hansen, Hans (I126220)
|
| 8055 | Hennes 2dre leiermål | Kobbug, Johanna Marie Pedersdtr. (I16008)
|
| 8056 | Hennes alder er oppgitt til 26 år. | Familie: Erik Lorentsen Witsø f Fagerli / Daardie Christiansdtr. Witsø f Holden (F2411)
|
| 8057 | Hennes femte leiermål med fem forskjellige | Losslette, Olava Johansdtr. (I68680)
|
| 8058 | Hennes foreldre kom fra Lensvik. | Størdal, Christine Ingeborg Konradsdtr. (I53183)
|
| 8059 | Hennes foreldre var skuespillerne August Schønemann (1891 - 1925) og Dagmar Kristensen (1901 - 1987). Hun var gift med skuespiller og NRK-medarbeider Jan Pande-Rolfsen (1922 - 2002) fra 1948. Sammen hadde de sønnen Pål Pande-Rolfsen. Schønemann debuterte tidlig i norsk sceneliv, men er mest kjent for rollene som Valborg Jensen i filmene om Olsenbanden og som «Modern» (Magnhild Fleksnes) til Marve Fleksnes i tv-serien Fleksnes. Schønemann er den kvinnelige skuespillerinnen som har spilt i flest norsk filmer, nærmere femti filmer. I senere år spilte hun blant annet godtroende syersken Margit i Fredrikssons fabrikk, sammen med blant annet Elsa Lystad, Anne Marie Ottersen og Brit Elisabeth Haagensli. Hun spilte Sigrid Skau i serien Nr. 13. Schønemann spilte dessuten talerollen som bestyrerinnen i Ola Isenes populære innspilling av Genser'n te'n Johansen (melodi: Bjarne Amdahl, tekst:Reidar Anthonsen) (RCA Victor NA 1069) i 1959. Willy Andresens kvintett akkompagnerte. Hun gjentok rollen på Trøste og Bæres album Full pakke (Tylden & Co.) (1992). Aud Schønemann ble i 2003 rammet av et hjerneslag, og mistet taleevnen. Hun kom seg aldri igjen og tilbrakte sine siste år på Uranienborg-hjemmet. Hun ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo 9. november 2006. En statue av Schønemann laget av Nina Sundbye ble avduket av Oslos ordfører Fabian Stang utenfor Oslo Nye Teater 21. oktober 2010. (Wikipedia) | Schønemann, Aud (I134916)
|
| 8060 | Hennes sønnesønn, oberst Jacob Elias Holck, sier i sine familieopptegnelser hun 'var af en gammel adelig Familie, som havde haft Godser i Bohuslehn, men da dette af Kong Frederik III blev afstaaet til Sverige, forlod Familien sine Ejendomme og nedsatte sig i Frerikshald'. | Rosendahl, Elen Jensdtr. (I95926)
|
| 8061 | Henningsvær i 1910 | Witsø, Jan (I134858)
|
| 8062 | Henrik Arnoldus Thaulow (født 27. desember 1722 i Moss, død 22. juni 1799) i København var by- og rådstueskriver i Christianssand fra 1763 og er i dag mest kjent som morfar til Henrik og Oscar Wergeland og Camilla Collett. Henrik Wergeland ble ved dåpen oppkalt etter sin morfar. Thaulow-slekten var opprinnelig fra Taulov sogn nær Fredericia i det tidligere Vejle amt og stammer fra Henrik Bertilsen Thaulow (ca. 16541717), som kom til Norge og i 1685 ble sorenskriver i Moss og ble far til generalveimester Hans Henrik Thaulow og farfar til Henrik Arnold Thaulow. Henrik Arnold Thaulow utdannet seg til kunstmaler i København og fikk fra 1749 til 1763 en årlig understøttelse på 120 riksdaler fra kongen. Han ble lærer for barna til lensgreve Adam Gottlob Moltke og var i den forbindelse ute på flere lange reiser, blant annet var han tre ganger i Roma. Thaulow hadde som oppgave å kjøpe inn og restaurere malerier til grevens kjente malerisamling i Bredgade. Selv malte han spesielt landskapsbilder. De fleste av disse ble kjøpt av Frederik V, som senere gav dem til en av sine elskerinner, frk. Bonde, da hun ble gift med byfogd N.A. Schweden i Christianssand. I København drev han en kunsthandel og averterte i Københavns aviser salg av italienske og nederlandske malerier. Hele lageret solgte han i 1757 og hadde deretter et lite utsalg av medaljer, konkylier og orientalske gjenstander. Forretningen gikk dårlig, og 8. september 1763 søkte han stillingen som stiftsskriver i Kristiansand. Stillingen fikk han løfte om etter sin morbror, Iver Tyrholm, på grunn av sine store språkkunnskaper. Han hadde fått dem bl.a. som tolk under et dansk-norske marinetokt til Konstantinopel. Etter at han kom til Kristiansand ble han flere ganger bedt av regjeringskollegiene i København om å oversette brev og dokumenter på sjeldne orientalske språk, som ingen i hovedstaden kunne oversette.[4] I 1764, 42 år gammel, giftet Henrik Arnold Thaulow seg i Moss med Jacobine Chrystie (17461818). Samme år overtok han byskriverembetet i Christianssand og flyttet dit. Samtidig ble han auksjonsforvalter og notarius publicus. Ekteparet bosatte seg i Østre Strandgate 1. De fikk tretten barn. Det nest yngste fikk navnet Alette Dorothea og giftet seg da hun var 27 år gammel med Nicolai Wergeland. Thaulow ble sentral i det lokale musikk- og teaterlivet. I byens finere hjem ble det holdt private konserter, visstnok oftest hos Thaulow, hvor det var en stor sal. Under Thaulows ledelse ble både det dramatiske- og det musikalske selskap stiftet i 1787. Salen hans ble brukt også i andre sammenhenger. I 1788 fikk byen besøk av kronprins Frederik. Han ble etter borgerskapets invitasjon bevertet i Thaulows hus. Henrik Arnold Thaulow eide også lystgården på Bragdøya i Kristiansandsfjorden, hvor familien med mange slektninger oppholdt seg om sommeren. Dette huset står ennå. Alt tilgjengelig stoff om Thaulow-familien ble samlet av Henrik Arnolds sønnesønn av samme navn, legen Heinrich Arnold Thaulow, og videre utvidet av hans tre ugifte døtre. Samlingene av arkivalia, portretter og gjenstander fra familien overlot døtrene til Thaulow-museet, som de i 1912 opprettet som en egen stiftelse under forvaltning av Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Der er den plassert i prestegården fra Leikanger i Sogn, som de bekostet flytting og gjenreisning av. Henrik Arnold Thaulow døde i København og ble begravet 26. juni 1799 fra helligåndskirken. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Arnold_Thaulow ) | Thaulow, Heinrich Arnold (I95968)
|
| 8063 | Henrik August Angell (født i 22. august 1861 i Luster, død 26. januar 1922) var en norsk offiser, eventyrer, skipionér og forfatter. Han var en ivrig idrettsmann og foredragsholder, interessert i ungdomsbevegelsen og målbevegelsen. Som person var han en leder, forsvarsvenn og en idealist. Angell ble offiser 1882, tjenestegjorde en tid i generalstaben og tok generalstabseksamen i 1898. Han ble major og bataljonssjef i infanteriet i 1910, og oberst og regimentsjef i 1911. Han foretok flere stipendreiser på Balkan i 1912 og 1914 for å studere fri-skarenes bruk i Balkankrigen. Før dette hadde han et lengre opphold i Montenegro fra 1897 og studerte krigs-skueplasser der. I 1918 søkte han avskjed som norsk offiser for å delta på fransk side i krigen. Han ble løytnant i Fremmedlegionen og deltok først en kort tid på vestfronten. Senere i krigen mot bolsjevikene i Nord-Russland, hvor han på «hvit» side pådro seg kraftige forfrysninger og amputasjoner, som han til slutt døde av. Samme år (1884) som Fridtjof Nansen gikk på ski over Hardangervidda fra Bergen til Kristiania gikk Angell også over Vidda. Han var først ute, men det ble Nansen som stakk av med æren. På oppdrag fra prins Nikola I av Montenegro startet han landets første skiskole fra 1893, og regnes som skisportens grunnlegger i Montenegro. Han medvirket i opprettelsen av den første skiskolen i de franske Alpene i 1903. Angell var medlem av den internasjonale olympiske komité fra 1905 til 1907. Angell utga krigshistoriske bøker, reiseskildringer og guttebøker. Syvaarskrigen for 17de mai 1807-1814 (1914).[1] Hans statue, modellert av Gustav Lærum, ble reist rett nedenfor Holmenkollen Restaurant i 1923. Oberst Angells vei i Holmenkollen er oppkalt etter ham. Henrik Angell hadde en sønn ved navn Atle Angell, også yrkesoffiser. Angell ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke.[2] I 1903 ble han tildelt 1. klasse av den norske Medaljen for edel dåd, det vil si medaljen i gull med krone. Han ble dekorert med 4. klasse (ridder) av den montenegrinske Danilo Is orden, 2. klasse av den serbiske Sankt Savas orden og 3. klasse av den osmanske Mecidi-ordenen. Videre ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av den svenske Sverdordenen og til ridder av den danske Dannebrogordenen. Angell var offiser av den greske Frelserens orden og ridder av den franske Æreslegionen. I Frankrike ble han også utnevnt til officier des académies. (Wikipedia) | Angell, Henrik August (I124894)
|
| 8064 | Henrik Carstensen (født 30. oktober 1753, død 1835) var jernverkseier, kjøpmann, eidsvollsmann og reder fra Risør. Carstensen var av patrisierslekt og ervervet seg store landeiendommer under nødsårene i 1813-14. Henrik Carstensen ble født i 1753 på Risøya i dagens Tvedestrand kommune, men familien flyttet snart til Laget i Risør kommune. Faren, Carsten Henriksen, var koffardikaptein og nedstammet fra den flamske patrisierslekten Van Der Straten som hadde kommet til Christiania omkring 1680. Moren, Ingeborg Thorsdatter Tvede var av bondeslekt. Hjemmet var velstående og som et resultat fikk barna i huset privatundervisning av Holt prestegjelds kapellan, Søren Bugge. Henrik Carstensen dro tidlig til sjøs, som jungmann på ei Lyngørskute. Han ble koffardikaptein som 22 åring i 1775, og fra 1780 førte han sitt eget skip, Ingeborg Carolina, en brigantin på 76 kommerselester.[2] I 1788 slo han seg ned i Risør, og etablerte seg raskt som en betydningsfull kjøpmann. I 1794 anla han i tillegg skipsverft på Badskjærholmen, og skipene han lot bygge i denne perioden bidro til at han også fikk en sterk posisjon i trelastutskiping og kornhandel på Danmark og Østersjøen. Han deltok også i Ostindiafarten med stor profitt. I 1799 kjøpte Carstensen Egelands jernverk i Gjerstad for 101500 riksdaler. Verket var da forfallent og ulønnsomt. Verkets gruver lå på Øyestad, og omkostningene ved driften var store, men med Henrik Carstensen som eier begynte verket snart å gi profitt. Med verket fulgte også store skogarealer. Ved folketellinga 1801 er Henrik Carstensen ført på adressa Uhrene, hus nr. 261 i Risør prestegjeld. Hans søster Karen Carstensdatter, farbroren Petter Henriksen og tre barn av søsteren bodde sammen med ham. For å sikre forholdene for kaperskipene sine, utstyrte Henrik Carstensen i 1807 flere kaperskip. Dette ble svært lønnsomt. I denne perioden drev Carstensen også flere sagbruk, møller, brennevinsbrenneri og tobakksspinneri. Han markerte seg også i 1811 ved å donere 6000 rdl. til opprettelse av universitetet. I nødsårene under napoleonskrigene stiftet lokale bønder gjeld hos Henrik Carstensen for å skaffe seg matvarer. Disse hadde brukt gårdene sine som sikring, noe som medførte at Carstensen både under krigen og etter statsbankerotten i 1813 skaffet seg en rekke jordeiendommer. I kraft av å være Sørlandets rikeste forretningsmann ble Carstensen valgt som Risørs representant i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Som en av få sørlandsrepresentanter gikk han over til selvstendighetspartiet, noe som førte til et kjølig forhold til blant andre den unionsvennlige Jacob Aall. Henrik Carstensen eide stort treetsjes hus på Solsiden i Risør, men bodde selv utenfor byen. I 1809 begynte han å kjøpe opp eiendommer under gården sønderled. Opprinnelig planla han å gjøre sønderled til et baroni, men grunnloven forhindret det. Omkring 1830 var eiendommene ferdig samlet, og ble drevet som én gård. Henrik Carstensen selv bodde aldri på sønderled, men lot adoptivsønnen Carsten Henrik Carstensen arve eiendommen i 1835.[6] I 1818 kjøpte han strandeiendommen Buvika av Niels Henrik Saxild Simonsen. ( https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Henrik_Carstensen ) | Carstensen, Henrik (I130723)
|
| 8065 | Henrik Frederik Arild Sibbern (27. juni 1785 - 11. april 1863) var ein norsk offiser og eidsvollsmann. Sibbern var fødd på Værne kloster i Rygge i Østfold, og var ein yngre bror av Valentin Sibbern. Han vart oppteken ved landkadettakademiet i København i 1800, og vart offiser i 1803. Året etter vart han beordra til pasjeteneste ved kongens hoff, i 1805 var han underoffiser og underviste ved landkadettskulen. År 1807 vart han sekondløytnant ved kongens regiment stasjonert i Helsingør. 1808-10 gjekk han i København høgskulekurset for ingeniøroffiserar skulle verte. I 1811 var han på synfaring ved Spangereid med tanke på kanalbygging. Perioden 1811-14 tenestgjorde han i Trondheim. I 1814 gjekk Sibbern inn i den norske ingeniørbrigaden og busette seg i Kristiansand. I åra etter leia han oppføringa av mange offentlege bygg i byen, og anlegginga av vegar. Han rykte opp til major i armeen i 1832, i 1834 i brigaden. 1853-56 var han oberstløytnant i brigadestaben i Kristiania. Sibbern var utsending frå ingeniørbrigaden til riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814. Han må reknast for å tilhøyrd sjølvstendepartiet. Ved ei rekke stortingsval for perioden 1827-48 var han på varamannsplass, men kom aldri på Stortinget. I 1856 flytta Sibbern tilbake til Kristiansand, der han døde i 1863. (Wikipedia) | Sibbern, Henrik Fredrik Arild (I99551)
|
| 8066 | Henrik Ibsen (Henrik Johan Ibsen; født 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Kristiania) var en norsk dramatiker og lyriker. Han har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt og antas å være den mest spilte dramatikeren i verden, til og med mer spilt enn William Shakespeare. Ibsen blir ofte omtalt som det moderne dramas far. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En Folkefiende, Kejser og Galilæer, Et Dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Det episk-lyriske diktet Terje Vigen, med emne fra nødsårene før 1814 da helstaten Danmark-Norge var i krig med både England og Sverige, er et av de mest folkekjære enkelt-dikt i norsk litteratur. Ibsen har blitt beskrevet som en av de aller største dramatikerne i den europeiske tradisjonen.[1] Richard Hornby beskriver ham som «en dypt poetisk dramatiker den beste siden Shakespeare».[2] Han har inspirert en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Mange kritikere regner ham som den største dramatikeren siden Shakespeare.[1] De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien. Ibsens mest kjente skuespill ble skrevet under hans 27 år lange selvvalgte eksil i Tyskland og Italia. Ibsens verker utkom på det danske forlaget Gyldendal i datidens felles dansk-norske skriftspråk. Henrik Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen. (Wikipedia) | Ibsen, Henrik Johan (I96594)
|
| 8067 | Henrik Ibsen vedgikk farskapet i brev av 7. desember 1846. Han ble pålagt å betale oppfostringsbidrag frem til sønnen fylte 15 år. Bidragets størrelse ble fastsatt til 8 spesidaler årlig i fem år, deretter 7 spesidaler årlig de neste fem og sluttelig 6 spesidaler årlig de siste fem år. Selv om beløpet var relativt høyt (en vanlig dagarbeiderlønn var på den tid ca. 50 spesidaler årlig), var Ibsen à jour med sine forpliktelser da han tre år senere forlot Grimstad. (www.snl.no) | Henriksen, Hans Jacob (I96596)
|
| 8068 | Henrik Morseth var ansatt som Kasserer ved Thamshavnbanen på FT Orkanger i 1920 | Morset, Henrik Olsen (I187064)
|
| 8069 | Henrik Nilsen er 40 år og bor på Strømsholmen i 1701: | Strømsholm, Henrik Nilsen Svenning (I194851)
|
| 8070 | Henrik O. Anshushaug født 10. mai 1879, død 1929 gårdbruker fra Soknedal ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1901. Han var nettopp fylt 22 år da han ble skytterkonge, og var den til da yngste skytterkonge som var kåret på Landsskytterstevnet. (Wikipedia) | Anshushaug, Henrik Olsen (I151149)
|
| 8071 | Henrik Olsen hadde gården til 1851 da han solgte den til sin svoger Ole Storkersen for 300 spd. Henrik Olsen flyttet først til Husdalen på Geitastranda, senere til Småsannan (Lillesand vestre) i Børsa. | Øyangen, Henrik Olsen (I63079)
|
| 8072 | Henrik Olsen hadde gården til han døde 10.01.1881, og på skifte etter ham i 1883 ble det utstedt skifteskjøte til sønnen Ole Henriksen på denne gården for kr. 800. | Isdal, Henrik Olsen Tøndel f (I58719)
|
| 8073 | Henrik Sødal (født 10. mai 1897 i Hemne, død 14. januar 1982) var skoleinspektør og venstrepolitiker. Han var sønn av lærer og bonde Lars Sødahl (18441934) og Ingeborg f. Holden (18531926). Han endra etternavnet til Sødal i 1919, muligens for å avdanske stavemåten. Etter eksamen artium på på latinlinja ved Volda gymnas i 1918 tok han lærereksamen ved Notodden lærarskule i 1920. Etter vikariater under studiene jobba han som overlærer ved Nesna lærerskole fra 1920 til 1926, så som lærer ved Follo fylkesskole fra 1926 og folkeskolen i Bærum fra 1929. I 1924 i Hemne gifta han seg med lærer Liv Husøy (19001965). Den eldste sønnen Leiv ble også født her i 1925, så Per i Oslo 1928 og Liv Ingebjørg i Bærum 1931. Mens Sødal jobba i Bærum ble det universitetsutdannelse og cand.philol.-grad i 1933. Etter et kort elevopphold ved Den nordiske folkehøgskolen i Geneve, og en lengre europareise via Marokko, ble han ansatt som lærer i Geneve i 1935. Han ga seinere ut reiseskildringa Til Saharas grense i 1943, og ei rekke andre bøker. I tillegg til skolehistoriehan ledet Norges lærerlags skolehistorienemnd fra 1957 til 1967var han interessert i folkeminnegranskning og lokalhistorie, særlig fra Hemne, og bidro til første bind av Hemneboka (1973) og utga I gammeltida. Folkeminne frå Hemne prestegjeld (1969). Fra 1936 var Sødal skoleinspektør i Kristiansand, fra 1946 i Tønsberg og fra 1949 til 1966 i Bærum. I perioden dobla folketallet i kommunen seg, og elevtallet i kommunen vokste fra 3 790 til 11 890. Ungdomsskolene i Bærum kom for fullt i kjølvannet av denne perioden. Etter å ha pensjonert seg i en alder av 69 år, dro han rett til sjøs som velferdsoffiser på en lastebåt i amerikafart. Han reiste også både til Afrika og Midtøsten på 1960-tallet. Sødal ble valgt inn i Bærum kommunestyre for Venstre. Venstre var partiet «som med sin sosiale framstegspolitikk svarar best til mitt samfunnssyn», skreiv Sødal, og han var tillike målmann. Han var styreleder i Norsk Tidend 195961 og styremedlem i Dag og tid. Viktigst i livssynet hans var imidlertid følgende: «Midt i eit kaos av skiftande andsstraumar og stridande ideologiar gjev einast kristendomen grunnlag for den pedagogiske fornying og den 'moralske opprustning' som tida treng». Sødal bodde på Gjettum. Han døde i 1982 og er gravlagt på Haslum kirkegård. ( https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Henrik_S%C3%B8dal ) | Sødal, Henrik Larsen (I3548)
|
| 8074 | Henrik Wergeland, Henrik Arnold Wergeland, født 17. juni 1808, død 12. juli 1845, født i Kristiansand, norsk dikter; sønn av Nicolai Wergeland, bror av Camilla Collett og Oscar Wergeland. Da han var 9 år gammel, flyttet familien til Eidsvoll, og de historiske minner som knytter seg til dette sted, opptok ham tidlig. I 1819 ble han sendt til hovedstaden for å gå på Katedralskolen. 13 år gammel fikk han i Morgenbladet trykt fortellingen Blodstenen, et stykke skrekkromantikk i tidens ånd, og i de følgende år skrev han flere små fortellinger sammen med fetteren Jens Aubert (død 1826) og komedier som ble oppført i ferien hjemme på Eidsvoll. I 1825 ble han student, og i de følgende år studerte han teologi, tok livlig del i studentlivet, ivret for feiring av 17. mai osv. Han skrev en rekke farser under pseudonymet Siful Sifadda, og skrev tragedien Sinclars Død. Men først og fremst skrev han lyriske dikt, naturdikt, vennskapsoder, kjærlighetsdikt. Av sin ulykkelige kjærlighet til Hulda Malthe skapte han idealbildet Stella. Fra først av er Stella en skjønn stjerne som speiler seg i floden, likesom den jordiske pikes skjønnhet i dikterens sjel (Flodens Sang til Stjernen). Så forvandles hun til den ånd som skal møte ham i evigheten, hans sjels utkårne. Sammen skal de vokte Jordens elskende hjerter. Stella er sentralskikkelsen i hans geniale ungdomslyrikk Digte. Første Ring (1829). Men hun forvandlet seg også til den kvinnelige ånd som har vært virksom i verdenshistorien fra Evas tid til våre dager. Inntrykk fra mange kanter strømmer sammen: tidens gjærende frihetstanker, drømmen om et fullkommenhetsrike på Jorden. Det former seg til et eventyr om åndeverdenen og en bekjennelse, på én gang et kjærlighetsdikt og «menneskehetens epos», tilegnet sannhetens, frihetens og kjærlighetens talsmenn. Skabelsen, Mennesket og Messias (1830), et dikt på 720 sider, er det mest stortenkte dikt i norsk litteratur, romantisk i plan og livsfølelse, ofte rasjonalistisk i tankeinnholdet og detaljene, men fra først til sist preget av én idé og båret av én stemning, den han ble trofast mot hele livet, troen på menneskehetens utviklingsdyktighet og kristendommens og frihetens evne til å adle menneskehjertet. Verket vakte en viss oppsikt, men ble lest av få og forstått av færre. Welhaven kritiserte det for dunkelhet og formløshet. Nicolai Wergeland skrev et forsvarsskrift for sønnen, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833), mens dikteren selv holdt løyer med motstanderne i fantasifulle farser (Papegøien, Den Konstitutionelle o.a.) (se Stumpefeiden). Samtidig som han var ivrig norskhetsmann og kjempet for kulturell og språklig løsrivelse fra Danmark, fulgte han ivrig med i tidens verdenspolitiske begivenheter, jublet da julirevolusjonen brøt ut (Det befriede Europa), sørget over reaksjonen etterpå og Polens nederlag (Cæsaris), men fant uttrykk for sin fremskrittstro i avhandlingen Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? (1831). Samtidig prøvde han å gjøre sitt liv til «en så tro prosaisk kommentar til diktet som mulig». Han var blitt cand.theol. 1829 og ønsket som prest å bli en sann «folkelærer». Han reiste omkring i landet som utsending for Selskabet for Norges Vel, stiftet folkebiblioteker og delte ut folkeopplysningsskrifter, holdt skole for husmannsbarn på Eidsvoll, skrev serien For Almuen (183039), bl.a. lærebøker i historie og botanikk, og lesebok for ungdommen, opptrådte som taler ved avsløringen av Krohgstøtten 17. mai 1833, holdt talen ved festen «til Forfædrenes Minde» på Eidsvoll 1834, redigerte Statsborgeren og Folkebladet, angrep prokuratorer og kakser som utsuget bøndene, førte prosesser, utgav flyveblad mot regjeringen og strødde om seg med politiske viser og farser. Wergeland gjorde også en viktig innsats som språkreformator. Han hadde et helhetssyn på utviklingen av norsk språk, der han på flere punkter ble en forløper for Knud Knudsen og for rettskrivningsarbeidet på 1900-tallet. Bl.a. foreslo han å forkorte ordformer ved å ta vekk endelser og «stumme» bokstaver; han ville ha dobbeltkonsonant som gjengav uttalen i f.eks. dugg, norske former som Vilje, Haga for Villie, Have, og en allmenn fornorsking av skriftspråkets ordforråd ved å ta opp ord fra dialektene, «almumålet». Mest kjent blant hans artikler om språket er Om norsk Sprogreformation (skrevet 1832, trykt i Bondevennen 1835). Et utførligere program, i åtte punkter, finnes i en artikkel fra 1833 (Samlede Skrifter, ved Jæger og Seip, bd. 3). Wergeland var interessert i dialektene; han skrev 1842 Langeleiken på valdresmål. Han laget også selv ord. De fleste slo ikke an, men uttrykket husflid er trolig skapt av Wergeland. Sommeren 1831 hadde han gjort en reise til England og Frankrike og sommeren etter gått til fots til Sogn og reist sørover langs vestlandskysten. På reisene hadde han mottatt inntrykk som går igjen i hans diktsyklus Spaniolen (1833), Digte. Anden Ring (s.å.), helt frem til Den engelske Lods (1844). Regjeringen ville ikke gi noe presteembete til en så uvøren og radikal mann, som dessuten lå i stadige prosesser. Høsten 1834 tok han opp medisinstudiet, men oppgav det igjen 1836. I 1835 hadde han skrevet sitt beste skuespill, Barnemordersken. I 1838 stilte livet seg lysere for ham. Han var blitt amanuensis ved Universitetsbiblioteket, hadde seiret over sine fiender i Campbellerslaget som fulgte i kjølvannet av Christiania Theaters oppsetning av hans syngespill Campbellerne 1838, var blitt forlovet med Amalie Sofie Bekkevold (181989), og hadde offentliggjort en serie vakre kjærlighetsdikt, Poesier (1838). I 1839 stilte Kongen ham i utsikt at han skulle få Nannestad kapellani. Det ble likevel ikke noe av, og kort etter tilbød Kongen ham 200 spd. av sin private kasse i to år. Wergeland tok imot med takk, dersom han fikk lov til å betrakte disse pengene som honorar for noen opplysningsskrifter, og gikk i gang med å gi ut For Arbeidsklassen (183945). Men Wergelands fiender begynte å tale om «hoffpensjonisten», og da han året etter søkte posten som sjef for Riksarkivet og fikk den av Kongen utenfor regjeringens innstilling, fikk han også sine gamle venner imot seg. Hans gamle kampfelle og venn L. K. Daa angrep ham i sitt tidsskrift Granskeren. Han forsvarte seg i dikt som Efter Tidens Leilighed og Mig selv, og i muntre og bitre farser, Engelsk Salt, Vinægers Fjeldeventyr. I disse årene nådde han høyden som dikter. Den rene poesi folder seg ut i et stadig rikere flor, i kjærlighetsdikt (Den elskedes Slummer, Svanernes Høstflugt, Omen accipio, Min Vivs Hjemkomst, Min Hustru), i sjømannssanger og barnedikt, i høystemte dityramber som Vord Lys og Skaaltale for et godt Aar. «Intet er skjult» utbryter han; «jeg ser Bølgernes gjækkende Ansigter, læser Bladenes Skrift, føler Græssets Aarer at pulse og hører Rosens Hjerte at banke». Båret av høy fantasiflukt og skjønnhetsberust naturfølelse er diktene Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) og Svalen (1841), videre Egebladene, Robert Major, George F. v. Krohg, Sydsøseileren, Auktion over Grotten, Fordumsvenner og mange flere. Samtidig drev han historieforskning, skrev et grunnleggende verk om 1814, Norges Konstitutions Historie (184143), og den idérike avhandlingen Historiens Resultat (184344). I 1839 sendte han inn et forslag til Stortinget om å oppheve Grunnlovens forbud i § 2 mot å gi jødene adgang til Norge. Forslaget måtte vente til stortingssesjonen 1841; og da utkom hans Indlæg til Jødesagen. I diktsamlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844) og skriftet Jødesagen i det norske Storthing (1842) kjempet han mot fordommene. Men hans forslag falt i Stortinget, og først 6 år etter Wergelands død fikk jødene adgang til riket. Våren 1844 var Wergeland blitt syk, men fortsatte å skrive, fullførte Den engelske Lods og Jødinden med praktfulle dikt som Paa Sygelejet og Følg Kaldet omarbeidet sitt store ungdomsverk, som han nå kalte Mennesket (1845), skrev et nasjonalt skuespill rettet mot Amerika-feberen, Fjeldstuen, og sine friske livserindringer Hasselnødder (1845), fortsatte sitt folkeopplysningsarbeid og skrev en mengde dikt som Brasiliefarten. Diktene Sidste Reis, Til Foraaret, Hilsen til Konning Oscar, Til min Gyldenlak og Den smukke Familie skrev han på dødsleiet. Hans likferd hadde det aldri vært maken til i Norge. En statue av Wergeland, utført av Brynjulf Bergslien, ble avduket 17. mai 1881 i Studenterlunden i Oslo, med tale av Bjørnstjerne Bjørnson. I Wergelands fødeby ble en statue, utført av Gustav Vigeland, avduket 1908. Bysten på Wergelands grav i Oslo er utført av Hans Hansen. I 1958 seiret Ottar Espeland i konkurranse om et Wergeland-monument på Eidsvoll (avduket 1962). Wergelands Samlede skrifter er utgitt i 9 bd. (185259), Digterverker og prosaiske skrifter i 6 bd. (188286), begge ved H. Lassen; en folkeutgave ved C. Nærup og J. E. Sars (189798, ny utg. i 7 bd., 1914); Samlede skrifter, utg. av H. Jæger og D. A. Seip (23 bd., 191840); W. for hvermann ved H. Beyer (1947); H. W.s skrifter ved L. Amundsen og D. A. Seip (8 bd., 195762); Hjertelag, geni og ulykke, H. W. i liv og diktning. En antologi ved Y. Ustvedt (1970). (www.snl.no) | Wergeland, Henrik Arnold (I95963)
|
| 8075 | Henrik Wessel reiste tidlig til sjøs og ble i 1707 vervet som offiser til den russiske tsar Peter den stores nyskapte flåte. Han tjenstgjorde under "den russiske flåtes skaper", den norskfødte Cornelius Cruys, steg raskt i gradene og deltok som kommandør i oppbyggingen av den russiske østersjøflåten. (snl.no ) | Wessel, Henrik (I47332)
|
| 8076 | Henrik stammet på farsiden fra en adelsslekt i Gudbrandsdalen, og var nevø av erkebiskop Aslak Harniktson Bolt. På morsiden var Henrik fra adelsslekten Kane som eide store eiendommer på Nordmøre. Henrik "jobbet" bl.a som riksråd og var Ridder Han var en søstersønn av erkebiskop Aslak Bolt, og derved nedstammer Gyldenløwe også fra Rømerætten på mødrene side. Hans mor ifølge nyere forskning var en søster av riksråden Harnikt Henrikson. (NST-XI, s.264) -Men siden hans mor var søster av Aslak Harniktsson Bolt, kan vel ikke hun også være søster av Harnikt Henriksson, da må i tilfelle moren vært gift to ganger, med en Henrik og en Hartnikt. Se [http://snl.no/Rømer SNL] | Gyldenløve, Henrik Jensson (I106338)
|
| 8077 | Henry "Hank" William Anderson, 87, lifelong resident of Minot, passed peacefully at his home on September 1, 2017 surrounded by loving family and hospice. Henry was born April 16, 1930 at Minot, North Dakota, the son of Clarence and Marjorie (Jones) Anderson. He was raised and educated in Minot, graduating from Minot High School in 1948. He enlisted with the U.S. Army and honorably served his country during the Korean War. He was united in marriage to Betty A. Olson on September 15, 1951. They lived for a short time in Sparta, WI while Hank was stationed at Camp McCoy. He later was stationed in Korea, until he was honorably discharged and returned to Minot. Hank was employed for more than 30 years with Minot Builder's Supply from the late 1950's until he retired in 1993. During those years, they also lived in Havre, MT for 10 years. Betty died on August 4, 2010. Hank continued to live at their residence on Skyline Drive where he loved his yard work, trees and gardening. He also enjoyed fishing, hunting and the great outdoors throughout the years. Hank is survived by: his children, Bill Anderson, St. Paul, MN, Kristy Ann Peterson, Minot, Richard (Laurie) Anderson, Naperville, IL, Vicki (Michael) Frank, Minot and David (Jena) Anderson, Allen, TX; grandchildren, Tate, Gracie, Katie, Sidney and Missy; great grandchildren, Taylor, Zachary, Kobe and Nicholas; nephew Fred (Natalie) Anderson, Mandan, Abigail, Sophia and Cooper. Hank is preceded in death by his parents, wife, Betty and brother, William. Thomas Family Funeral Home | Anderson, Henry "Hank" (I201871)
|
| 8078 | Henry Anderson (Vikhammer), one of the well-known and successful farmers of Big Bend Township, Chippewa County, was born in Norway, on December 4, 1856, the son of Hans Anderson and Anne (Hendrickson) Vikhammer. The name Vikhammer is the farm name of the family in their native country, and they are known in the community in which they now live as Anderson. Hans and Anna Anderson were natives of Norway, both born in the same year, 1825, the former on November 1 and the latter on December 6. After their marriage in March 1849, they lived in the land of their birth until 1866, in which year they came to the United States, locating at LaCrosse, Wisconsin, where they remained for two years. In 1868 they came to Minnesota and settled in Chippewa County, having made the journey with an ox-team. Here they entered one hundred and sixty acres of land. Mr. Anderson built a log house for his family to live in and this answered the purpose of a residence for a number of years, when a substantial frame house was erected. He developed and improved the farm and here made his home for many years. He and his wife in 1899 celebrated their golden wedding. He died in North Dakota in 1908 at the home of his son, Carl Anderson. His wife had preceded him to the grave in February 1901. Mr. and Mrs. Anderson were members of the Norwegian Lutheran Church and were active in all church work. They were the parents of the following children: Carrie, who died in Norway; Erick, who was a farmer in Big Bend Township, died in March 1888; Randie, the wife of Ole Corneliuson; Henry, the subject of this sketch; John O., Anna, Carl, Carl, second, and Andrew. John O. Anderson was reared on the home farm and received his education in the local public schools. As a lad and young man he assisted with the work on the farm, where he remained until he was twenty-one years of age, when he went to North Dakota, making the trip with an ox-team and settling in Agnes Township, Grand Fork county, in what was known as Bachelors Grove. There he obtained a farm and made some improvements, after which he sold the tract and moved to Pierce County, where he took an exemption and tree claim of three hundred and twenty acres, which he has developed and improved. He has been successful in general farming and stock raising and has increased his farm until he is now the owner of six hundred and sixty acres of as good land as there is in that section of the country. He has a most comfortable and substantial home and is one of the prominent and influential citizens of that section. He married Maggie Dyrchorn, and to this union have been born three children: Harold Alfred, Odin Edwin and Joseph Magnus. By a former marriage, Mrs. Anderson was the mother of three children, Ida Hellen, Mamie Oletta and Hannah, all of whom are living. Anna Anderson, was the wife of Gunder Kettleson. She is now deceased. Carl died at the age of two years. Carl, second, was born on March 2, 1868, and is now living at Rugby, North Dakota, and Andrew is living at Van Hook, Ward County, same state. Henry Anderson, the subject of this sketch, received some of his education in his native country where he lived until he was nine years of age, at which time he came to the United States with his parents, who located in LaCrosse County, Wisconsin, in 1866. There he lived for a short time, presently accompanying his parents to Chippewa County, where he lived until 1885, when he removed to Pierce County, North Dakota, where he homesteaded in Rolette County and where he remained until 1895. On his farm in North Dakota, Mr. Anderson did much in the way of development and improvement and was prosperous. In 1895 he left the farm there and returned to the old homestead in Chippewa County. Before his return to Chippewa County, he had purchased one hundred and thirteen acres of railroad land in Tunsberg Township and later bought all of his father's homestead, being now the owner of two hundred and seventy-two acres of fine land, where he is engaged in general farming and stock raising. Politically, Mr. Anderson is independent, but has always taken an active part in the civic affairs of the community in which he has lived. He has served as supervisor of his township and while living in Dakota he was for a time county assessor. In 1889 Henry Anderson was united in marriage to Mattie Skogrand, a native of Norway, born on October 22, 1860, the daughter of John H. and Ermegaar Skogrand, natives of that country, who came to the United States in 1869, proceeding to Minnesota and locating in Fillimore County, where they lived for some time. In 1873 the family moved over to Chippewa County, where the father homesteaded one hundred and sixty acres of land, in Mandt Township. This farm he developed and improved and there he died in 1883. His wife died in 1880. To Henry and Mattie (Skogrand) Anderson have been born the following children: Elodie Amanda, who was born on July 1, 1891, and died on July 16, 1893; Elodie Gracia, August 1, 1893, wife of Heber Golden of Swift County, Minnesota; Elmer Henry, July 27, 1895; Josephine Amanda, August 16, 1897, who died in 1898; Amanda Josephine, February 13, 1899, and Hulda Maria, July 24, 1901. The family are prominent in all social and civic activities of the community and are held in high regard by all who know them. Mr. Anderson has had much to do with the growth and prosperity of the township and the county, and has ever been ready to give his assistance to all projects that would tend to the betterment of the community. His life has been an active one and he has accomplished much in the way of well doing. Source: History of Chippewa and Lac Qui Parle Counties Minnesota, L. R. Mayer and O. G. Dale, Volume II | Vikhammer, Henrik (Henry) Anderson (I151488)
|
| 8079 | Henry Anderson (Vikhammer), one of the well-known and successful farmers of Big Bend Township, Chippewa County, was born in Norway, on December 4, 1856, the son of Hans Anderson and Anne (Hendrickson) Vikhammer. The name Vikhammer is the farm name of the family in their native country, and they are known in the community in which they now live as Anderson. Hans and Anna Anderson were natives of Norway, both born in the same year, 1825, the former on November 1 and the latter on December 6. After their marriage in March 1849, they lived in the land of their birth until 1866, in which year they came to the United States, locating at LaCrosse, Wisconsin, where they remained for two years. In 1868 they came to Minnesota and settled in Chippewa County, having made the journey with an ox-team. Here they entered one hundred and sixty acres of land. Mr. Anderson built a log house for his family to live in and this answered the purpose of a residence for a number of years, when a substantial frame house was erected. He developed and improved the farm and here made his home for many years. He and his wife in 1899 celebrated their golden wedding. He died in North Dakota in 1908 at the home of his son, Carl Anderson. His wife had preceded him to the grave in February 1901. Mr. and Mrs. Anderson were members of the Norwegian Lutheran Church and were active in all church work. They were the parents of the following children: Carrie, who died in Norway; Erick, who was a farmer in Big Bend Township, died in March 1888; Randie, the wife of Ole Corneliuson; Henry, the subject of this sketch; John O., Anna, Carl, Carl, second, and Andrew. John O. Anderson was reared on the home farm and received his education in the local public schools. As a lad and young man he assisted with the work on the farm, where he remained until he was twenty-one years of age, when he went to North Dakota, making the trip with an ox-team and settling in Agnes Township, Grand Fork county, in what was known as Bachelors Grove. There he obtained a farm and made some improvements, after which he sold the tract and moved to Pierce County, where he took an exemption and tree claim of three hundred and twenty acres, which he has developed and improved. He has been successful in general farming and stock raising and has increased his farm until he is now the owner of six hundred and sixty acres of as good land as there is in that section of the country. He has a most comfortable and substantial home and is one of the prominent and influential citizens of that section. He married Maggie Dyrchorn, and to this union have been born three children: Harold Alfred, Odin Edwin and Joseph Magnus. By a former marriage, Mrs. Anderson was the mother of three children, Ida Hellen, Mamie Oletta and Hannah, all of whom are living. Anna Anderson, was the wife of Gunder Kettleson. She is now deceased. Carl died at the age of two years. Carl, second, was born on March 2, 1868, and is now living at Rugby, North Dakota, and Andrew is living at Van Hook, Ward County, same state. Henry Anderson, the subject of this sketch, received some of his education in his native country where he lived until he was nine years of age, at which time he came to the United States with his parents, who located in LaCrosse County, Wisconsin, in 1866. There he lived for a short time, presently accompanying his parents to Chippewa County, where he lived until 1885, when he removed to Pierce County, North Dakota, where he homesteaded in Rolette County and where he remained until 1895. On his farm in North Dakota, Mr. Anderson did much in the way of development and improvement and was prosperous. In 1895 he left the farm there and returned to the old homestead in Chippewa County. Before his return to Chippewa County, he had purchased one hundred and thirteen acres of railroad land in Tunsberg Township and later bought all of his father's homestead, being now the owner of two hundred and seventy-two acres of fine land, where he is engaged in general farming and stock raising. Politically, Mr. Anderson is independent, but has always taken an active part in the civic affairs of the community in which he has lived. He has served as supervisor of his township and while living in Dakota he was for a time county assessor. In 1889 Henry Anderson was united in marriage to Mattie Skogrand, a native of Norway, born on October 22, 1860, the daughter of John H. and Ermegaar Skogrand, natives of that country, who came to the United States in 1869, proceeding to Minnesota and locating in Fillimore County, where they lived for some time. In 1873 the family moved over to Chippewa County, where the father homesteaded one hundred and sixty acres of land, in Mandt Township. This farm he developed and improved and there he died in 1883. His wife died in 1880. To Henry and Mattie (Skogrand) Anderson have been born the following children: Elodie Amanda, who was born on July 1, 1891, and died on July 16, 1893; Elodie Gracia, August 1, 1893, wife of Heber Golden of Swift County, Minnesota; Elmer Henry, July 27, 1895; Josephine Amanda, August 16, 1897, who died in 1898; Amanda Josephine, February 13, 1899, and Hulda Maria, July 24, 1901. The family are prominent in all social and civic activities of the community and are held in high regard by all who know them. Mr. Anderson has had much to do with the growth and prosperity of the township and the county, and has ever been ready to give his assistance to all projects that would tend to the betterment of the community. His life has been an active one and he has accomplished much in the way of well doing. Source: History of Chippewa and Lac Qui Parle Counties Minnesota, L. R. Mayer and O. G. Dale, Volume II, Illustrated; B. F. Bowen & Co. Inc. (1916) transcribed by Genealogy Trails Transcription Team Vicki Bryan (http://genealogytrails.com/minn/chippewa/bios.html) | Vikhammer, Hans Andersen (I151489)
|
| 8080 | Henry Cochrane Williamson Gleditsch FØDT: 09.11.1902 FØDESTED: Vestre Aker DØD: 07.10.1942 DØDSÅRSAK: Henrettet STED/SKIP: Falstad GLEDITSCH, HENRY COCHRANE WILLIAMSON, teatersjef, Trondheim. Født 9. november 1902 i V. Aker, s. av Theodor Immanuel Gleditsch, f. 1868 i Overhalla, d. 1942 i V. Aker, og Henrietta Jane f. Cochrane Williamson, f. 1868 i Edinburgh, Skottland, d. 1943 i V. Aker. Gift 1932 i Bergen med Synnøve Tanvik, f. 1910 i Trondheim. Artium, studieopphold i Skottland og England. Var leder av teaterfronten, og blant de fremste i det illegale arbeid i Trondheim. Ble arrestert under unntagelsestilstanden i Trondheim 6. oktober 1942 og skutt samme dag. Gravlagt på Falstad, gravd opp natten mellom 4. og 5. mai 1945 og senket i Trondheimsfjorden. Omtalt i Aftenposten 2. juni 1945, i Trøndelag teaters historie og tallrike ganger i pressen for sitt virke for norsk teater. (Fra «Våre falne») https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personId=12719 | Gleditsch, Henry Cochrane Williamson (I189372)
|
| 8081 | Henry H. Budke, 87, a resident the Broen Home and formerly rural Fergus Falls, died Friday, March 24, at the Broen Home. Services will be at 10 a.m. Monday, March 27, at the Broen Home Chapel, with the Rev. Harland Helland officiating. A second service will be at 2 p.m. Monday at the Tonseth Lutheran Church, with the Rev. David Christensen officiating. Burial will be in the church cemetery. Mr. Budke was born Feb. 11, 1902, in Fergus Falls Township, one of eight children of Dietrich and Augusta (Sandman) Budke. When he was a child, the family moved to Friberg Township. On Dec. 9, 1925, he married Alida Gilbertson in Noonan, N.D. The couple lived in Otter Tail County, settling in Friberg Township where they lived until 1987. He moved to the Broen Home in 1987. His wife died Aug. 22, 1987. He was a member of the Tonseth Church and was a former member of School Board #229. Visitation will be from noon to 9 p.m. Sunday at the Olson Funeral Home and will continue at the Broen Home Chapel, and resumes one hour prior to the services at the church. Gravesite Details Provided courtesy of the Otter Tail County Historical Society (www.otchs.org), which has further information available in its research library and on its web site. | Budke, Henry Herman (I81245)
|
| 8082 | Henry Knutsen var 3.maskinist og skulle mønstre på M/S Benny i New Orleans da han ikke kom ombord ved avgang fra havn. Han ble funnet 2½ måned senere ved mudring av elven der skipet lå. Han døde 15/1-1958 og er begravet på kirkegården tilhørende Den Norske Sjømannskirke i New Orleans. https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/37413/ https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/37413/utmerkelser | Ellefen, Henry Knutsen (I176124)
|
| 8083 | Henry L. Hansen Henry L. Hansen, a longtime resident of St. Anthony Park, died May 4, 2005, at the age of 92. He was professor of forestry at the U of M from 1946-1982, having previously taught at Michigan State University and Clemson College. He received his B.S. in 1935 and Ph.D. in 1946, both in forestry. Henry was a high school pole vaulter, U of M wrestler, cross country skier, sailor and until age 86 an avid swimmer. He loved to read, everything from Horatio Hornblower to Kipling, and was also a crossword puzzle whiz. He was a skilled writer for his high school newspaper, for the Minnesota Daily, and during his career interpreting his research for the general public. He was vice president of his church, a Sunday school teacher and a Boy Scout leader. During the Depression, he helped map forests in the Boundary Waters for the U.S. Forest Service. During WWII he was an inspector for the Army Air Corps glider program, and later an aerial gunnery instructor as a Navy lieutenant. He started Hansen Tree Farm on the sand plain outside Anoka, now a thriving forest and Christmas tree farm run by his children and grandchildren. He loved his summers with friends and family at Itasca State Park and Leech Lake, and made over a dozen trips to Norway to visit relatives and learn Scandinavian models of wildland management. His research and teaching covered many areas of forest ecology, focusing on regeneration of Minnesotas pine forests. He believed in the use of forests for recreation, timber and wildlife. He was instrumental in founding the Minnesota State Scientific and Natural Areas, the Universitys Quetico-Superior Wilderness Research Center, and forest ecology research at Itasca State Park, Isle Royale National Park and many others. He is survived by wife, Charlotte; three sons, Trygg of Jim Falls, Wisc., David (Karen Lilley) and Mark (Brenda), both of St. Paul; grandchildren Trygve, Britta, Per, Kip and Kell; and great-grandchild Chloe. A memorial service was held May 14 at St. Anthony Park Lutheran Church. ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- http://www.hansentreefarm.com/ --------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Newspaper ? May 8,2005 Henry L. Hansen, 92, of St. Paul. Professor of forestry at the U of M from 1946-1982. Preceeded in death by Norwegian immigrant parents Hannah and Louis Hansen. Survived by wife Charlotte; three sons, Trygg of Jim Falls, Wis, David (Karen Lilley), and Mark (Brenda), both of St. Paul; grandchildren Trygve, Britta, Per, Kip and Keit; and great-grandchild Chloe. Henry was an outstanding scholar; valedictorian of his St. Cloud Tech high school class at age 16 and a straight "A" student at the U of M, receiving his BS in 1935 and Ph.D. in 1946, both in Forestry. A faculty member first at the U of M, he briefly taught at Michigan State University and Clemson College before coming back to the "U". He taught thousands of students to understand, love and care for Minnesota's woods. Henry believed in physical, mental and spiritual health. He was a high school pole vaulter, U of M wrestler, cross country skier, sailor, and until age 86 an avid swimmer. He loved to read, everything from Horatio Hornblower to Kipling, and was also a crossword puzzle whiz. He was a skilled writer as editor of his high school newspaper, for the Minnesota Daily, and during his career interpreting his research for the general public. He was vicepresident of his church, a Sunday school teacher and Boy Scout leader. Henry led a vigorous life. To finish his college education during the Depression he helped map land and forests in the Boundary Waters for the US Forest Service. During WWII he was an inspector for the Army Air Corps glider program, and later an aerial gunnery instructor as a Navy Lieutenant. He started Hansen Tree Farm on the sand plain outside Anoka, now a thriving forest and Christmas tree farm run by his children and grandchildren. He loved his summers with friends and family at Itasca State Park and Leech Lake, made and over a dozen trips to Norway to visit relatives and learn Scandinavian models of wildland management. His research and teaching covered many areas of forest ecology, focusing on regeneration of Minnesota's pine forests. He believed in the use of forests for recreation, timber and wildlife. He was a founding force for the Minnesota State Scientific and Natural Areas, the University's Quetico-Superior Wilderness Research Center, and forest ecology research at Itasca State Park, Isle Royale National Park and many others. His impact is now visible, to this and future generations. Memorial service Satur-day, May 14; visitation 10 a.m., service 11 a. m., St. Anthony Park Lutheran Church, 2323 Como Ave., St. Paul. Memori-als preferred to: Hansen Forest Ecology Fellow-ship - Fund #5613. U of M - CNR, 2003 Upper Buford Circle, St. Paul, MN 55108-6146. | Hansen, Henry Leo (I71924)
|
| 8084 | Henry Martin «Scoop» Jackson (født 31. mai 1912, død 1. september 1983) var en amerikansk demokratisk politiker. Jackson var norsk-amerikaner. Han avla juristeksamen ved University of Washington i 1935. Han ble valgt inn i Kongressen for første gang i 1941, da som representant fra Washingtons andre distrikt (inntil 1953). Han var senator fra hjemstaten Washington i tretti år, fra 1953 til sin død i 1983. Han var en anti-sovjetisk demokrat, støttet Vietnamkrigen, og omtales gjerne som en innflydelsesrik nykonservativ. Han forsøkte å bli nominert som Demokratenes presidentkandidat i både 1972 og 1976, men tapte for henholdsvis George McGovern og Jimmy Carter. Jackson døde den 1. september 1983 i hjembyen Everett, 71 år gammel. (Wikipedia) Se også: https://henryjacksonsociety.org/who-was-henry-jackson/ https://www.norwegianamerican.com/peter-hardin-jackson-1966-2020/ | Jackson, Henry Martin 'Scoop' (I122087)
|
| 8085 | Henry Rinnan gikk i Gestapos tjeneste i Norge under den annen verdenskrig og ledet deres Sonderabteilung Lola, den såkalte Rinnan-banden. De sterke følelsene som har knyttet seg til hans navn, henger sammen med de grove forbrytelsene han gjorde seg skyldig i, men de har også å gjøre med de spesielle metodene han benyttet for å skaffe etterretning om norsk motstandsbevegelse. Ved at han selv eller hans agenter greide å knytte kontakter til motstandsbevegelsen og utgi seg for patrioter, greide han i perioder av krigen å lamme motstandsarbeidet i Midt-Norge og Nordland, eller til og med å gjøre det til et redskap i tyske hender. Under rettsoppgjøret ble det klart at Rinnan og hans organisasjon bar ansvar for at mer enn 80 nordmenn døde og et tusentall ble arrestert. Rinnan ble personlig dømt for 13 mord. Les mer her: https://nbl.snl.no/Henry_Rinnan https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Rinnan https://snl.no/Henry_Rinnan https://www.dagbladet.no/nyheter/sjalu-rinnan-hengte-og-parterte-ekskjaeresten/65101306 https://www.namdalsavisa.no/arkiv/2007/07/20/Henry-Oliver-Rinnans-siste-hilsen-13420400.ece https://www.nrk.no/trondelag/xl/70-ar-siden-henrettelsen-av-norges-mest-fryktede-nazist-1.13350333 https://www.nettavisen.no/livsstil/tilbakeblikk-her-ankommer-henry-rinnan-rettsalen/3423636783.html | Rinnan, Henry Oliver (I171285)
|
| 8086 | Henry Tiller tok olympisk sølvmedalje i mellomvekt i Berlin OL i 1936. http://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Tiller | Tiller, Henry (I173636)
|
| 8087 | Herald and News, Klamath Falls, Oregon March 23, 1986 Gale Duncan, 82, died in Klamath Falls, Oregon March 21, 9186. Graveside services will be held at the Picard Cemetery, Dorris, California. Gravesite Details ss Sylvia L | Duncan, Gale (I201319)
|
| 8088 | Herborg mistet faren da hun var 4 år gammel, og vokste opp hos onkelen Lars Gabrielsen Waage. K.T. | Lande, Herborg Olsdtr. (I145969)
|
| 8089 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Friele, Herman (I122404)
|
| 8090 | Herman Johan Foss Reimers (født 15. september 1843, død 7. februar 1928[1]) var en norsk jurist og politiker. Han var finansminister i Schweigaards regjering («Aprilministeriet») 1884. Han ble cand. jur. 1867, byråsjef i Finansdepartementet 1878 og ekspedisjonssekretær 1880. Etter å ha vært finansminister i Schweigaards ministerium 1884 ble han samme år utnevnt til høyesterettsassessor. I perioden 1888 - 1891 var han stortingsrepresentant fra Risør og satt 1887 - 1892 som medlem av kommunestyret i Kristiania.[2] Reimers var strengt konservativ, og var 1872 - 1878 medlem av Morgenbladets redaksjon. 1876 - 1884 var han sekretær i Selskabet for Norges Vel. Han var far til diplomaten Herman Foss Reimers (1874 - 1961). Reimers ble av kongen 4. november 1893 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenstfuld embedsvirksomhed». ( https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Johan_Foss_Reimers ) | Reimers, Hermann Johan Foss (I146029)
|
| 8091 | Herman Smitt Ingebretsen, født i Kristiansand, norsk journalist og politiker (H). Redaktør av Fremskridt, Skien, 1919, av Christianssands Tidende 1920 og av Stavangeren 192436. Generalsekretær i Høyre 1936 - 40, redaktør i Morgenbladet 1945 - 48, sjefredaktør i Aftenposten 1949 - 61. Stortingsrepresentant 1945 - 57. Utgav bl.a. En dikter og en herre (1942), En mannsalders arbeid i Norge (1945) og Sørlandet skriver saga (1946). (www.snl.no) | Ingebrigtsen, Herman Smitt (I102248)
|
| 8092 | Herman Wedel Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Først og fremst arbeidet han for opprettelsen av det første statsasyl, dernest med utkast til en sinnssykelov. I 1846 skrev han «Indberetning om Sindssygeforhold i Norge». Sinnssykeloven 1848 fastslo det offentliges plikt til å dra omsorg for de sinnssyke; loven la behandlingen av den sinnssyke i legenes hender. I 1854 oppgav han imidlertid sin livsgjerning for godt og bad seg fritatt for videre befatning med asylet. Han reiste s.å. til Amerika, men omkom under forlis. [Litt.: Joh. Scharffenberg, «H.M.» i «Tidsskrift for dansknorsk legeforening» 1914; Hans Evensen, «H.M.» i «Medi-cinsk revue» 1914; Paul Winge, «Den norske sinnssykerett» Skaperen av den norske sinnsykelov. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Herman_Wedel_Major https://nbl.snl.no/Herman_Wedel_Major | Major, Herman Wedel (I194278)
|
| 8093 | Hersteinslie ? | Vuttudal, Maret Olsdtr. (I3083)
|
| 8094 | Hestekjører, omstreifer | Nilsen, Andreas (I168610)
|
| 8095 | Hestnes i Lavangen i 1910 | Sæterbø, Adolf Tormod Georg (I130907)
|
| 8096 | Heter Marie Amundsd ved giftermål. | Aune, Elen Amundsdtr. Berdal f (I501)
|
| 8097 | Hieronymus Heyerdahl, født 31. august 1773, fødested Aremark, Østfold, død 6. mars 1847, dødssted Gran, Oppland. Prest og eidsvollsmann. Foreldre: Sorenskriver Halvor Heyerdahl (1748 - 1819) og Maren Dorothea Bassøe (1751 - 75). Gift 1.3.1799 med Fredrikke Sophie Schwabe (1777 (døpt 16.10.) - 16.8.1859), datter av lagmann, kammerråd Johan Friderich Schwabe (1749 - 1821) og Birgitha Henrichsdatter Larsen (1754 - 1821). Farfars far til Hieronymus Heyerdahl (1867 - 1959); farbror til Halvor Heyerdahl (1825 - 1900). Hieronymus Heyerdahl var menighetsprest i mer enn 50 år og en typisk representant for opplysningstidens presteskap. Ved siden av prestegjerningen drev han en betydelig vitenskapelig virksomhet og engasjerte seg i praktiske, samfunnsmessige gjøremål. Heyerdahl mistet sin mor som toåring, og han vokste opp hos morfaren, kanselliråd Hieronymus Bassøe i Rakkestad. Bassøe hadde litterære interesser og satte dattersønnen til boken. Fra 1784 bodde han hos sognepresten i Rakkestad, Torkild Halvorsen Aschehoug, som gav ham videre undervisning. 1790 ble han dimittert fra latinskolen i Christiania, og etter studier ved universitetet i København avla han teologisk embetseksamen der 1794. 1795 - 99 var Heyerdahl personellkapellan i Ringsaker. Der møtte han sin tilkommende hustru, som var datter av den siste lagmann på Opplandene; senere ble hans yngre halvbror Hans Heyerdahl gift med hennes søster. 1799 - 1800 var han personellkapellan på Kongsberg, hvor han brukte all tilgjengelig tid til å studere mineralogi med overbergamtsassessoren, den senere professor Jens Esmark. 1800 ble Heyerdahl utnevnt til residerende kapellan i det store Totens prestegjeld. Her drev han uten tillegg i lønn og for egen regning i tre år et skolelærerseminar for en håndfull lovende elever. Embetsoppgavene var mange, og seminaret tok atskillig tid, men i tillegg drev han naturvitenskapelige undersøkelser av hav, fjell og jordbunn. Han hadde fått utlånt et jordbor av Det Topographiske Selskab, han målte dybder i Mjøsa fra isen om vinteren, og han bygde opp en stor samling mineralprøver. Og om alt dette skrev han, riktignok ikke mye, men nok til at han ble lagt merke til. Han planla dessuten en omfattende topografisk beskrivelse over Hedemarken og Toten. Heyerdahl ble utnevnt til sogneprest i Stjørdal 1812 og satt i dette embetet til 1835, da han ble sogneprest i Gran på Hadeland, der han døde 1847. I Trøndelag fortsatte han sine naturvitenskapelige undersøkelser, og ikke minst drev han jordbrukseksperimenter på prestegården. Spesielt gjaldt dette potetdyrking, der han " sikkert både som eksempel for bøndene og for å bøte på sin skadeskutte privatøkonomi " fikk store avlinger ved å sette poteter på ulike åkrer fra år til år. I tillegg prøvde han seg med å dyrke timotei. Han interesserte seg også for meteorologi. I Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 møtte Heyerdahl som representant for Nordre Trondhjems amt, men han gjorde seg lite gjeldende i debattene. (www.snl.no) | Heyerdahl, Hieronymus (I81193)
|
| 8098 | Hilmar Alexandersen Hilmar Alexandersen (1903-1993) frå Steinkjer var kanskje den aller største spelemannen på fele på 1900-talet. Han var eit naturtalent å rekne, og vart ofte kalla flatfelas Myllargut. Han levde i stor mon av splet sitt. Han byrja spele fele som liten smågut og spela framifrå heilt til han var nesten 90 år. Han lærte utruleg lett og snøgt og fekk etter kvart eit eineståande stort repertoar av slåttar frå store delar av Trøndelag særleg Inn-Trøndelag, til dømes Oluf Homnes (1865-1940) og Olaf Næss (1868-1949) frå Beitstad. Det var både tradisjonelle slåttar og runddansmelodiar, og han spela også klassisk fiolin. Han møtte og lærde av mange spelemenn frå andre kantar av landet, til dømes Alfred Maurstad, Aanung Roheim og Sigbjørn B. Osa. Dei kom gjerne innom han på vitjing, og han spela også hardingfele. Hilmar var den yngste av åtte syskjen, og lærde først mykje av faren Karl P. Alexandersen, som kunne mykje viser og stev og tralla slåttar. Mora Ingeborg song også. Oldemor til Hilmar på frassida, Kari Nystuen, var halvsøster til Loms-Jakup - dei hadde same far. Det blir fortalt at han ikkje var meir enn 5 år då han laga seg fele av ei sigarkasse. Året etter kjøpte faren fele til guten, og spelinga starta for alvor. Då han gjekk i første klasse spela han på ei framsyning som hallingdansaren Olav Torshaug frå Gol hadde på Innherred. Olav var også spelemann på hardingfele, og Hilmar lærde nokre slåttar av han. Etterpå fekk Hilmar som gåve tilsendt ei hardingfele frå Olav. Hilmar deltok på kappleikar alt som 12-åring. Han har gjennom åra spela på eit utal tilstellingar - dansefestar, bryllaup, konsertar, leikøvingar, spelekurs og dansekurs, og spela inn mange plater. Han spela i mange år i Petter A. Røstads kvartett, og samarbeidde mykje med Geir Egil Larsen og Sven Nyhus mellom andre, og gjorde svært mange innspelingar for NRK. Svært mange unge og eldre spelemenn har lært mykje spel av Hilmar, han var alltid viljug å lære frå seg og dele av sitt enorme reperoar. Av dei som lærde mykje kan nemnast Geir Egil Larsen og sønene hans Jan Olav og Einar, og Torill Aasegg. Han fekk Kongens fortensmedalje i gull i 1973, vart æresmedlem i LfS i 1978, fekk Haugerud-prisen, kulturprisar frå fylke og kommune, feleknappen i gull frå NU, Selstreffprisen. Det er også oppretta ein musikkpris med han namn: Hilmar Alexandersens Musikkpris. Eit år etter han døydde gav Buen Kulturverkstad ut minne-CD'en - Hjartespel" - med opptak av Hilmar gjennom mange år og frå samspel. (geni.com) | Aleksandersen, Hilmar Karlsson (I140434)
|
| 8099 | Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897, død 1. juli 1980) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok aktiv del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef. Fem av hans seks skip ble senket i løpet av Den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen på midten av 1970-tallet at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører. Ved det tyske angrepet på Norge i 1940, var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest den 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen den 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten, samt viktige, hemmelige papirer.[15] De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen». Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia.[16] Derfra dro han videre til New York i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp Nortraships virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, DS «Hadrian» ble internert i juli 1940 i Dakar etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det uokkuperte Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor Sevastopol den 11. mai 1944.[17] Det sjette skipet, D/S «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes kontroll hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943.[18] Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av hans svoger og kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (19031984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre.[19] Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, D/S «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter.[20] Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble den 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter. [21] Torpedert handelsfartøy under beskytning Foto: Fra Imperial War Museum I september 1941 reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Trygve Lie, forsyningsminister/skipsfartsminister Arne Sunde og andre regjeringsmedlemmer. Forsyningsdepartementet engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, Ingolf Hysing Olsen, som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London.[22] Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar 1942 tilbake til New York bl.a. for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen Øivind Lorentzen, samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to. I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.[23] Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i Montreal, hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars 1943 dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship. Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i Store Norske Spitsbergen Kulkompanis London-styre. Han dro til Svalbard i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden major. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon.[24] Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp under mye dramatikk uskadet fra trefningen.[25] Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter. Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig gjennom hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire gjenværende skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen, «Trajan», «Vespasian» og «Octavian». I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor Skipsfartsdepartementet i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk £70 000 til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet D/S «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. I mars 1945 ble han gitt tillatelse til å kjøpe enda et skip, D/S «Hampshire Coast». Denne gangen hadde han sikret finansiering fra Hambros Bank i London, en bank han hadde kommet i et fast forretningsforhold med.[26] Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co. M/T «Julian», som Reksten først fikk overta etter at krigen var over. Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi Les merepå: https://no.wikipedia.org/wiki/Hilmar_Reksten | Reksten, Hilmar August (I142965)
|
| 8100 | Hilmar Emil Gjedebo (16.2.1883 i Trondhjem-) var sønn av snekker i Trondhjem, Thode Gjedebo og Berntine Nøstan. Hilmar Emil Gjedebo var elev ved Trondhjems tekniske læreanstalt. Uteksaminert 1907 på ingeniørlinjen. 1907 ved Nordenfjeldske opmaalingskontor i Trondhjem. 1910-11 ved stadskonduktørkontorene i Drammen og Trondhjem. 1911-14 driftsingeniør ved A/S Rødfjellets kisgruver Mo i Rana. Fra 1914 i Nordland amts veivæsen. Fra 1915-20 driftsbestyrer ved A/S Rødfjellets kisgruver. 1920-26 ved Raumabanen, deretter ved Sørlandsbanen. Bopel i Melaug ved Arendal. ( http://www.strindahistorielag.no ) | Gjedebo, Hilmar Emil (I126403)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
