Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 7,851 til 7,900 av 37,115
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 7851 | Han var sønn av kaptein Georg Frederik von Krogh ved Det Bergenhusiske Regiment og Birgitte Munthe Morgenstierne. 1708 ble han sekondløytnant og 1710 premierløytnant ved det hvervede norske Infanteriregiment. 1713 ble han sendt med en del av dette for å ta del i krigen i Sønderjylland og Nord-Tyskland, og gjorde under denne tjeneste som generaladjutant hos sin regimentssjef, generalmajor F. C. Cicignon. 1716 ble han kaptein og kom samtidig til C. H. Paulsens regiment, 1724 ble han major og sjef for Trondhjems Garnisonskompagni, 1731 oberstløytnant, 1740 oberst og sjef for 1. vesterlenske Regiment, 1752 generalmajor, 1753 kommandant på Frederikssten, 1758 kommanderende general nordenfjells, og 1764 dessuten kommandant i Trondheim. 1759 ble han utnevnt til generalløytnant, 1760 hvit ridder. 1765 tok han avskjed. Han var gift med Hedevig Augusta Brüggemann (170740). Deres etterkommere i Danmark fikk anerkjennelse som dansk adel 1873. Wikipedia | von Krogh, Georg Fredrik (I84379)
|
| 7852 | Han var sønn av kjøpmann og stortingsmann Jacob Schavland Gram og hustru Ingeborg Henrikke Forseth. Begge foreldrene kom fra Steinkjerdistriktet. Faren eide store jord- og skoggods i Trøndelag, og drev stort innen trelast. Moren døde da gutten var i 8-årsalderen, og faren giftet seg på nytt med Inger Marie Bing. Einar Gram giftet seg i 1843 med Dorothea Jeanette Knudtzon, som også kom fra en innflytelsesrik kjøpmannsslekt i Trondhjem, som datter av Hans Thomas Knudtzon. Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Gram og: https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Einar_Gram_-_ordf%C3%B8rer | Gram, Einar Schavland (I118787)
|
| 7853 | Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning. | Ziegler, Reinholdt Henrichsen (I59858)
|
| 7854 | Han var visstnok fra Nordmøre og kom til Helgeland som forvalter av Irgens jordegods. Etter at denne stillingen ble overflødig [Irgens dør 1675], flyttet han til Åkvik på Dønna som han hadde kjøpt i 1679. Senere kom han i besittelse av jordegods etter sin svigermor. Ved hans død var boet konkurs. Han etterlot seg 8 barn (skifte 1685). Måske er han en bror af Peder Albrigtsen kapellan til Vor Frue kirke i Trondheim. Skifte 1685, Aakervik, Dønna. Enke Kirsten Pedersdatter. Sønner: Jonas, Albert og Jens. Døtre: Anne, Maren, Margrethe, Cornelia og Petronelle.. (geni.com) | Aavig, Jens Albrigtsøn (I79921)
|
| 7855 | Han vokste opp i fattige kår på en husmannsplass på Byneset utenfor Trondheim. Etter gode resultater på realskolen kom han inn på Orkdal landsgymnas og videre på lærerskolen på Elverum som han ble uteksaminert fra i 1943. I krigsårene møtte han sin blivende kone Aslaug fra Overhalla. I 1948 gjorde tilfeldighetene at de bestemte seg for å prøve et år i gruvebygda Malm. Malm var på den tiden kulturell smeltedigel med Fosdalens Bergverk i sentrum. Hit kom folk fra alle deler av Skandinavia for å ta del i gruveeventyret. Gruvedriften gjorde Malm til en rik kommune, noe som igjen skapte uvanlig stort rom for kulturell utfoldelse. Moderne skolebygg med kombinert gymsal/festsal og svømmebasseng kom i 1951 og det nye skolebygget skulle bli Høyems arbeidsplass til han ble pensjonist. Samfunnshus med to festsaler, amfi og scene av nasjonal størrelse var på plass noen år senere. På 1950-tallet var Malm samfunnshus et naturlig stoppested nasjonale revyturneer og til og med Riksteatret. Mikal Høyem var konfansier når slikt besøk gjestet Malm. Les mere på: https://no.wikipedia.org/wiki/Mikal_H%C3%B8yem og https://www.steinkjerleksikonet.no/hoyem_mikal | Høyem, Mikal (I174432)
|
| 7856 | Han «druknede i en brønd» 5 år gammel på gården Bjørndalen året etter at de flyttet dit. | Bjørndal, Bent Andersen (I34241)
|
| 7857 | Handelsbetjent i Ålesund i 1865. | Møller, Johan Andreas (I141586)
|
| 7858 | Handelsbetjent på Stein hos Johan Ingebrigtsen og sønn på Stein i Kvenvær i en mannsalder. Han fikk kongens fortjenestemedalje i sølv - " for lang og tro tjeneste". | Schei, Johan Edvard Nilsen (I180070)
|
| 7859 | Handelsborger på Dyrnes, Smøla. Skifte avholdt 11. Sept. 1755. | Hals, Isak Augustinussen (I70795)
|
| 7860 | Handelsgartnar. Foreldre: Handelsgartnar Johan Olsen (1799 - 1859) og Anna Helene Hansdatter (1807 - 82). Gift med Emma Amalie Clausen (12.9.1851 - 7.5.1905), dotter til slottsgartnar Heinrich Wilhelm Clausen (1817 - 1902) og Marie Elisabeth Schultz (1825 - 1907). Ole Christian Olsen var ein dugande leiar og gartnar i det kjende firmaet J. Olsens Enke. Faren Johan Olsen fekk borgarskap som handelsgartnar og frøhandlar i Christiania 1833. Han gav ut den først kjende frøkatalogen i Noreg 1834, og firmaet gav seinare ut frøkatalog årleg fram til 1980. 1834 var gartneriet i Claus Winthers forrige Hauge ved Torvet. Det skal vera der Torggata no er. Etter at Johan døydde, overtok enkja Helene. Firmaet fekk då namnet J. Olsens Enke, og det namnet vart brukt også etter at sonen Ole Christian overtok 1867. Kontoradressa var Storgata 37. Framleis finn vi namnet J. Olsens Enke innan hagebruket, men no berre som hagesenter. Ole Christian Olsen var i lære i gartneriet fram til han var 18 år. Deretter fekk han vidare utdanning ved å arbeida i fire år i velkjende gartneri i Tyskland og Danmark. Straks han kom tilbake, overtok han leiinga og stod som leiar av det velkjende firmaet i 54 år. Han bygde ut og moderniserte gartneriet og frøhandelen. Då det var trongt om plass, kjøpte han 1878 eigedomen Elmholt ved Bestum i Aker. Der bygde han opp ein stor planteskule, og 1896 byrja han også å flytta veksthus og vekstbenker dit ut. Truleg var firmaet det største i landet innan frøsal og planteskuledrift i hans styringstid. Frøhandelen vart tilbake i bykjernen då planteskole og gartneri vart flytta til Elmholt. Firmaet hadde frøutsal også i Sarpsborg og Drammen. Frøsal under eige firmanamn vart avslutta 1989. Handelsgartnarane var høgst respekterte borgarar i byen. Dei var organiserte i Christiania Gartnerforening, og her var Ole Christian Olsen aktivt med, var formann 18981900 og æresmedlem frå 1914. Her stod han for oppbygging av eit stort fagbibliotek. Handelsgartnarane i byen samarbeidde med professor Schübeler ved universitetet om prøving av mange ulike artar og kultivarar. Den unge gartnaren og aldrande professoren hadde sikkert eit godt samarbeid, for i Olsens gartneri vart det avla frø, og Olsen var kjend for å leggje stor vekt på seleksjon i frøavlen. Dei to var også med i leiinga av Christiania Haveforening og mellom stiftarane av Selskapet Havedyrkningens Venner (seinare Det norske hageselskap). Olsen var med i det første styret i det siste selskapet, var formann 1905, og 1909 vart han æresmedlem. Han fekk Kongens fortenestmedalje i sølv 1890. Etter at Ole Christian Olsen gjekk bort, vart J. Olsens Enke familieaksjeselskap med mannen til dottera Margit, Sigurd Iversen (18711943), som disponent. For å ta seg av det faglege vart Eyvind Sjetne tilsett. I åra 1927 - 53 hadde firmaet ein stor planteskoleavdeling på Dilling i Østfold. J. Olsens Enke var på nokre felt innan hagebruket leiande i landet heilt fram til omkring 1960. Difor har også svært mange kjende hagebrukarar vore lærlingar eller gartnarar i firmaet. 1962 oppretta J. Olsens Enke A/S det første hagesenteret i landet. Det held framleis til på Elmholt. ( https://nbl.snl.no/Ole_Christian_Olsen ) | Olsen, Ole Christian (I154914)
|
| 7861 | Handelsmann i Norge og Arkangelsk i Russland - hvor han også døde . Gift 2 ganger. Først med Georg Peder Ulichs datter Petra Serine Johanne Ulich fra Loppa, og etter hennes tidlige død, for andre gang med Emma Gronmeyer fra Tyskland. I det 2. ekteskap fikk han sønnen Arnold (1886-1967) som ble norsk klonsul i Arkangelsk. Se mer om ham og hans slekt i Ole Johan Valles artikler i Finnmark Dagblad høsten 1981 om Ulichslekta - hvor også dette bildet er hentet fra. Alta 27.7.2015 SAa. (geni.com) | Wicklund, Adolf Fredrik (I163733)
|
| 7862 | Handelsmann i Strandgaten i Levanger i 1865 | Brodtkorb, Johan Thomas Junghans Olsen (I24492)
|
| 7863 | Handelsmann og gjestgiver på Jøvik, Ullsfjord | Giæver, Jens Holmboe (I188590)
|
| 7864 | Handelsmann og væreier på Sula som etterlot seg netto 434 riksdaler og eiendommen Sula fiskevær med Stordyrø, Kvenvær, Fjølvær, Lyngvær, Gåsø og Vågsvær. | Koch, Jens Pedersen (I68105)
|
| 7865 | Handelsmann og væreier på Sula. I 1743 kjøpte Peder Koch Rottingen av Marcus Hegge, for 40 riksdaler. | Koch, Peder Jensen (I68104)
|
| 7866 | Handelsmann på Barøy, Gjæstgiver og gaard beboer | Nielsen, Arent Schjønning (I151297)
|
| 7867 | Handelsmann på Fjellværøya ved Knarrlagsundet. Medlem av herredsstyret i flere perioder. (hitterslekt.no) | Røvik, Karl Sigurd Christiansen (I84766)
|
| 7868 | Handelsmann på Hustad, Handelsmann og Jekteskipper, Bygde skipper gjæstgiver og gaardbeboer Christen Ellingsen er å finne i Ellingsen boka som nr. 36/6 ("Slekten Ellingsen" av Charles Ellingsen, Eget forlag, Oslo 1990). I Ellingsen boka er Christen beskrevet slik: "Christen Ellingsen, født 15/2 1762 på Saltnes, døpt lørdagen i den 3. uke i Fasten (13/3) s.år og konfirmert Dom. 2da Paska (3/5) 1778 i Saltdal, 16 år gammel. Han kom i ung alder i 1790-årene til Hustad i Lødingen, en nordlandsk storgård med rike kulturelle og merkantile tradisjoner. Hustad var fra gammelt av et høvdingsete hvorunder lå hele distriktet nellom Øksfjorden og Kanstadfjorden. Vikingegravene der taler sitt tause språk om storfolk fra sagatiden. Også dette høvdingsete skulle, som så mange andre, se forfallstiden. Det store godset ble kirkens eiendom. Da Christen Ellingsen kom dit, satt han til å begynne med bygslet jord, men fikk eiendomsretten ved skjøte av 25/1 1813, den gang en eiendom på 6 våg. Den forrige eieren var Giert Rasmussen Lind som døde i slutten av 1811 eller begynnelsen av 1812. Christen Ellingsen var en overmåte driftig og foretaksom mann og han drev en betydelig handel og jektetrafikk i likhet med sine andre 6 brødre rundt om på handelsstedene i Lofoten og Vesterålen. Ved å studere folketellingen av 1/2 1801 får en et levende inntrykk og bekreftelse på det. Etter tellingsoppgaven for Hustad hadde Ellingsen 21 mennesker i sitt brød. Foruten hustruen, én sønn og tre døtre, var der en jektestyrmann, 4 drenger og 8 tjenestepiker. Dessuten bodde hans 18 år gamle brordatter Grethe Ellingsen og hans 7 år gamle farbrors dattersønn Lucinius Ellingsen der. Av gårder med større husholdning finner en i Nordland i 1801 på Helgeland bare gjestgiver Anders Dass på Strand i Nesna med 31. Jonas Greger på Nord-Herøy med 22, i Lofoten Hartvig Jentoft i Petvika og Andreas Ellingsen i Skrova med 23 hver, i Vesterålen Niels Grønbech på Stokmarknes med 30, Isac Johnsen og Abel Ellingsen på Sortland med 25 hver, samt rasmus Schielderup på Melbo med 24 personer. I tillegg til Christen Ellingsens hushold, bor der i 1801 på Hustad 2 andre husstander, nemlig Giert Rasmussen Lind med 15 mennesker og lensmann Israel Svane med 6. Ialt underholder Hustad gård 42 personer i 1801. Christen Ellingsen døde på Hustad 4/6 1831 og ble begravet i Lødingen 29/6 s.år, 69 år gammel. Hans ettermæle karakteriserer ham som en særdeles hjelpsom og godgjørende mann. Samfrendeskifte etter ham begynte 25/8 1831 og sluttet 12/6 1832." | Ellingsen, Christen (I204978)
|
| 7869 | Handelsmann, Borger av Bergen 28/4-1670 | Theis, Jasper (I136626)
|
| 7870 | Handelsmann, Kjøpte i 1754 Rabben på Sistranda, solgte til Jørgen Parelius i1773. Var kontorist hos sorenskriveren på Ørlandet, praktiserte senere som lege på Hitra., Lege, Eiger av Titran, Hitra. (geni.com) | Bernhoft, Hans Hansen (I69392)
|
| 7871 | Hanna Winsnes (født 23. august 1789 i Drammen, død 19. oktober 1872), pikenavn Hanna Olava Strøm, var en norsk forfatter. Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, "Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen." Foreldrene var borgermester Jens Henrich Strøm (17291809; av Hagerup (slekt)) og Karen Tyrholm Plathe (17551805). Winsnes var gift med presten og stortingsmannen Paul Winsnes, og fulgte ham i hans prestekall flere steder på Østlandet. Lengst bodde de på Tanum prestegård ved Larvik 18301845, og i Vang i Hedmark fra 1845. Hun var brordatter av presten og forfatteren Hans Strøm, og oldemor til forfatteren Barbra Ring, som ga ut en biografi om henne under tittelen For hundrede aar siden. Hanna Winsnes' tipp-tippoldebarn Hilde Diesen har også gitt ut bøker om sin tipp-tippoldemor. Utenfor Vang prestegård (nå Toneheim folkehøgskole) står det en byste av Winsnes. Den ble avduket i 1939 av Henriette Schønberg Erken - en annen kokebokforfatter. Den nye storsalen på Ener skole på Ridabu har fått navn etter Hanna Winsnes. Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. Den kom ut i 1845 og omfattet alt fra matlaging og slakting til husdyrstell og hagedyrking. Boka har kommet i fjorten opplag. Hun ga senere ut Husholdningsbog for tarvelige Familier i By og Bygd (1862), som også kom i flere opplag. Winsnes skrev også om andre ting enn husstell; både dikt, romaner og sakprosa. Blant annet ga hun ut Grevens Datter i 1841 under pseudonymet Hugo Schwartz, og barneboka Aftnerne paa Egelund (1852). Hennes oldebarn Barbra Ring skriver i sin biografi For hundrede Aar siden at psevdonymet var hentet fra oldemorens første novelle De to Antonymer. Novellens helt er en glad student ved navn Hugo Schwartz, og Ring mener at Hannas bror Peder «er sikkerlig forbillede til studenten som «havde et godt Hoved naar han blot vilde bruge det og som sjelden var forlegen for Svar.» Ifølge oldebarnet Barbra Ring var hennes siste litterære arbeid oversettelsen av Dr. Fliedners Liederbuch für Kleinkinderschulen i 1867, da hun var 78 år gammel. (Wikipedia) | Winsnes, Hanna Olava (I132799)
|
| 7872 | Hannah Mosbak was born in Norway on 22 September 1989. Her parents are presently unknown. On 23 October 1908, Hannah left Kristiana, Nowary, on board the Sailing Ship United States. She arrived in the United States of America, on 4 November 1908, at New York, New York. Her final destination was listed as South Dakota. After arriving in South Dakota, she met Jacob Walcum. They married on 27 March 1909, in Lawrence, South Dakota. They remained together until the death of Jacob, in 1947. Then on 6 October 1972, in Seattle, Washington Hannah passed away, at the age of eighty two. ( findagrave.com ) | Mosbakk, Hanna Eriksdtr. Walum f (I104536)
|
| 7873 | Hans 1ste hendes 2dre leiermaal. | Familie: Jon Olaus Johansen Gimnes / Frederikke Olsdtr. Møkkelbust (F53181)
|
| 7874 | Hans 1ste og hennes 3dje leiermål. | Kirksæter, Halvor Toresen (I11076)
|
| 7875 | Hans 3dje og hennes andre ekteskap | Familie: Alexander Pedersen Aasgaard / Emma Holten f Jensen (F15009)
|
| 7876 | Hans Aasen oppdaget kobbermalmen som førte til grunnleggelsen av Røros kobberverk på midten av 1600-tallet. Han var født på gården Myre i Tännäs anneks i Herjedalen, som den gang tilhørte Norge. Han var yngst av tre brødre, og da hans brødre hadde overtatt farsgården, bestemte han seg for å reise til Trondheim for å skaffe seg et levebrød. På veien dit kom han til Brekken (i nåværende Røros kommune), hvor han fant skogen så rik på vilt og vassdragene så rike på fisk at han slo seg ned og ryddet seg en plass der. Det var trolig omkring år 1600. Aasen kom til å livnære seg som jeger, fisker og bonde. Senere ryddet han ytterligere tre gårder, og den siste av dem, Hitteråsen (også kalt Åsen), ble han boende på frem til sin død. Den tyske bergverksmannen Lorentz Lossius, som skjerpet etter malm i fjellene i Rørostraktene, var 1644 flere ganger innom Aasen på sine reiser til og fra det nyoppdagede Rauhammer skjerp. Lossius, som visste at Aasen hovedsakelig livnærte seg av jakt og fiske, bad ham være oppmerksom på ertsholdig stein når han vandret rundt i fjellene. Lossius gav Aasen noen prøver av kobbermalmen fra Rauhammer som sammenligningsgrunnlag. Ifølge tradisjonen var Aasen litt senere på jakt i fjellet Storvola og kom over en flokk reinsdyr. Han skjøt et dyr, og da de andre reinsdyrene ble skremt og flyktet unna, fikk han øye på en stein med sterk glans som reinen hadde skrapt opp under flukten. Aasen så at steinen i glans overgikk de prøvesteinene som Lossius hadde gitt ham. Han viste steinen til Lossius, som drog av sted for å undersøke funnstedet. Lossius skjerpet videre og fant betydelige malmforekomster, som i ettertid viste seg å være et av norgeshistoriens største malmfunn. (Ifølge andre kilder skal Aasen ha gjort malmfunnet allerede rundt 1620, men holdt det hemmelig inntil 1644/45, da han avslørte funnstedet for Lossius, som han kan ha kjent fra før; Ragnvald Støren mente å kunne påvise at Hans Aasen 1640 hadde arbeidet for Kvikne kobberverk, hvor Lossius var schichtmester 1635 - 42.) Lossius hevdet at han alene hadde rettighetene til funnet, og 1645 fikk han rett til å utvinne malmen sammen med sin svigerfar og en til. De store kobberforekomstene førte til etableringen av Storwartz gruve, som kom til å danne grunnlaget for Røros kobberverk. Aasen fikk ikke i første omgang noen belønning for sitt funn, og antakelig har han følt seg tilsidesatt. En annen bergverkseier, Joachim Irgens, som besøkte Røros-distriktet 1646, ble klar over tilsidesettelsen og overtalte Aasen til å selge sin rett som første finner til ham for en billig penge. Samme år lyktes det Irgens å sikre seg omfattende privilegier fra kongen og å utmanøvrere grunnleggerne av Røros kobberverk. Lossius, som fortsatt nektet å anerkjenne Aasen som første finner av malmforekomstene i Storvola, kom i heftig strid med Irgens. Lossius trakk det korteste strået og ble 1651 avsatt som kobberverkets direktør. Aasen fikk liten glede av det store malmfunnet, og den eneste belønningen han fikk i høy alder, var at stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve skaffet ham eiendomsrett og odel til gården Hitteråsen. Etter Lossius' død 1654 satte hans sønner opp et gravskrift over ham i Røros kirke, hvor det bestrides at det var Aasen som fant de store malmforekomstene i Storvola. Som en reaksjon på dette sørget Joachim Irgens for å få Aasen portrettert og at maleriet fikk en undertekst som slo fast at det var Aasen som fant de store kobberforekomstene som ble til Storwartz gruve. Bildet ble hengt opp i Røros kirke, hvor det fortsatt henger. Hans Aasen døde 1675 og var da over 100 år gammel. Han etterlot seg to sønner og ble stamfar til en vidt forgrenet slekt. ( https://nbl.snl.no/Hans_Aasen ) ----------------------------------------------------------------------- Omkring år 1600 kom Hans Olsson fra Tennes i Herjedalen som på den tiden var norsk land, og slo seg ned ved Røros som jeger, fisker og bonde. Han ryddet flere gårder, og i 1620 ble han bureiser i lia ved Hitterelva. Slekten sitter ennå i 11. ledd på gården Hitteråsen, eller Åsen, og grunnen til at Hans ble rydningsmann her, skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida. Om ham fortelles følgende sagn: En dag var Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius. Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca. 80-90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm. En liten kuriositet å merke seg, er kanskje at Hans O. Aasen (1557-1673?) ifølge beregninger må ha vært rundt 87 år gammel da han fant kobberstenen, og ca. 116 år gammel da han endelig døde. Alt i 1660-årene var en befolkning på 1.400 mennesker direkte knyttet til virksomheten ved de trøndske verkene: Kvikne eller Innset Kobberverk opptatt i 1631, Røros Kobberverk i 1644, og Løkken eller Meldal Kobberverk i 1652. Kvikne hadde stor og livlig forbindelse med Røros i 1600-årene. Kong Christian IV, den optimistiske merkan-tilisten og planøkonomen, ble personlig engasjert i det lovende Kviknefunnet. Gruva ble kalt 'Gottes Gabe' (ty. Guds Gave), og i 1635 avla den geskjeftige kongen et besøk på Kvikne, som ble drevet for kongelig regning til 1640. Blant de bergkyndige folk fra Tyskland som ble forskrevet dit, var Lorentz Lossius. Han var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne. (www.bergstaden.org) https://www.nb.no/nbsok/nb/58bce2fea76db5b97494fad8daf9947d?lang=no#0 | Aasen, Hans Olsen (I114062)
|
| 7877 | Hans Andersen Kjørsvik var lærer i Kirkvågen på Averøy. Han var haugianer og medhjelper i kirken. Han vikarierte også for presten ved enkelte anledninger. | Bratset, Hans Andersen Kjørsvik f (I54402)
|
| 7878 | Hans Anderssen hadde gården til sin død 23.04.1836. På skifte etter ham var gården utlagt til hans sønn Anders Hanssen for 290 spd. | Auset, Hans Andersen (I59585)
|
| 7879 | Hans Børli (født 8. desember 1918 i Eidskog, død 26. august 1989 på Skotterud i Eidskog) var en norsk lyriker. I sine første diktsamlinger skrev han i en tradisjonalistisk retning, med vers og rim. Etter hvert beveget han seg i en mer modernistisk retning med frie dikt. Han arbeidet hele sitt yrkesaktive liv som tømmerhogger og var forfatter i tillegg, og fikk merkelappen «skogens dikter». Børlis utgangspunkt var skogen og livet der, i diktingen var han også opptatt av politikk og i økende grad eksistensielle problem som angst, tro og død.[2] Han er først og fremst kjent som lyriker, men han skrev også romaner, noveller og skuespill. Enkelte av hans dikt er tonesatte, slik som «Skoging» (av Jack Roberth) og «Vesle Ka'l» (av Finn Ludt). I 2009 kom cd-en "Junikveld" med musikk av Svein Olav Blindheim, og i 2013 ga Erik Lukashaugen ut albumet «Av en sliters memoarer», med 13 tonesatte Børli-dikt. Hans dikt er oversatt til flere språk, blant annet russisk, engelsk og tsjekkisk. Børli ble tildelt en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen for 1970 og Doblougprisen for 1972. I tillegg ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris i 1972. Børlis fødested Oppistun Børli er bevart og brukes til kulturarrangement til minne om ham. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_B%C3%B8rli ) | Børli, Hans Georg (I172754)
|
| 7880 | Hans Christian Ulrik Midelfart, født 1772, død 1823, født i Trondheim, norsk geistlig, eidsvollsmann. Cand.theol. 1794, sogneprest i Beitstad 180215, i Skogn 181523. Møtte i Riksforsamlingen 1814 fra Nordre Trondhjems amt, medlem av konstitusjonskomiteen; tilhørte selvstendighetspartiet. (Wikipedia) | Midelfart, Hans Christian Ulrik (I95079)
|
| 7881 | Hans Ebbeson Stemshaug (Stemshaug), f. 28.01.1903, d. 17.03.1966. Lærar, og ei tid på 60-talet som ordførar i Stemshaug. Utdanna frå Nesna lærarskule 1924 og Noregs lærarhøgskule 1933, tilsett som lærar i Stemshaug skule i 1925. Organist i 1938 - 1941 (var sterk motstandar under krigen, fengsla av tyskarane i Trondheim i 1943) og 1945? (sagde upp i 1946 og kom seinare igjen) - mai 1950. Seinare på 50-talet då kyrkja faktisk var utan noko fast organist, var han ein av dei -faste vikarar-, saman med fleire andre (Eg trur at far slutta i slutten av 1950-åra--, - skreiv Ola Stemshaug til artikkelforfattaren i oktober 2006). | Stemshaug, Hans Ebbesen (I56337)
|
| 7882 | Hans Emahus Tønder Coldevin, HansEmahusTønder Coldevin, Hans E. T. Coldevin, født 31. desember 1754, fødested Dønna, Nordland, død 6. juli 1835, dødssted Dønna. Godseier. Foreldre: Oberstløytnant og godseier Isach Jørgen Coldevin (172493) og Maria Anna Emahus Tønder (17311802). Gift 13.11.1801 med Marthine Sophie Leganger (28.8.177917.3.1838), datter av sogneprest og prost Erik Henriksen Leganger og Anne Dorothea Wisløf. Farfars far til Axel Johannes Coldevin (190092). Hans E. T. Coldevin var Nordlands fremste godseier og en foregangsmann når det gjaldt innovasjoner innenfor jordbruket. Han eide Dønnes gods til sin død. Coldevin var født på Dønnes i Nordland og tilhørte Nordlands fremste godseierslekt. Godset kom i slektens eie 1675, da det ble kjøpt av kongelig kommissarius, senere amtmann i Nordlandene, Peder Christophersen Tønder. Dønnes var adelig setegård fra gammel tid, og Tønder fikk 1679 tillatelse til å nyte setegårdsrettigheter for hovedgårdene Dønnes, Mindenes, Hernes og Gautvik. Godset ble også gjort til stamhus, men denne bestemmelsen bortfalt tydeligvis senere i all stillhet. Dønnes gikk i arv til Tønders to brorsønner og deretter til den eldstes sønn, Hans Emahus Tønder. Etter ham tilfalt godset datteren Maria, gift med oberstløytnant Isach Jørgen Coldevin. Adelslovens bestemmelser om opphør av setegårdsrettigheter ved daværende eiers død gjorde at krigsråd Hans E. T. Coldevin ble den siste godseieren på Dønnes som innehadde disse. Slekten fortsatte som godseiere på Dønnes til 1911, da krigsrådens sønnesønns sønn Isach Jørgen Coldevin måtte innstille driften. Det gjenværende godset ble solgt til staten og leilendingene i perioden frem til 1934. Hans E. T. Coldevin fikk sin første utdannelse hjemme på Dønnes og ved katedralskolen i Trondheim. Han studerte ved universitetet i København og tok graden examinatus juris der 1781. Deretter var han ansatt ved et av regjeringskollegiene og fikk rangtittelen krigsråd, noe som var en forutsetning for at han kunne beholde setegårdsrettighetene. Som arving til Dønnes gods var hans videre yrkeskarriere oppstaket. Etter farens død styrte moren godset inntil Coldevin overtok 1801. Det omfattet da eiendommer med en samlet landskyld på 270 våger fisk og talte ca. 300 leilendingsbruk. Coldevin hadde skaffet seg kunnskaper om moderne landbruk mens han var i Danmark, og han ble en foregangsmann innenfor landbruket i Nord-Norge. Driften på hovedgården ble modernisert, og her bygde Coldevin det første steinfjøset i Nordland. Sannsynligvis var han den første i landsdelen som benyttet treskemaskin. Han avlet frem bedre husdyr ved å innføre rasekyr fra Holland og sauer fra Spania. Dessuten drev han vellykkede forsøk med hvetedyrking og dyrket poteter i stor stil. I Coldevins eiertid vokste Dønnesgodset sterkt ved gårddeling og nyrydding. 1760 bestod godset av 282 leilendingsgårder, mens hans sønner i 1874 eide 551 leilendingsbruk fra Gildeskål i nord til Brønnøy i sør, innbefattet de 3 324 510 dekar store allmenningene i Rana og Hemnes. Godseieren utnyttet i liten grad skogene på godset, men han passet på sine rettigheter, og forlangte en avgift når leilendingene hogg tømmer. I Nordland var det imidlertid sedvane at leilendingene utnyttet skogen, og bøndene i Rana klaget til kongen, men godseieren hadde holdt seg til loven og hadde bare krevd inn lovlige avgifter. Coldevin ble i samtiden vurdert som en streng, men rettferdig godseier. Han omtales som en høflig vert, men i hans etterslekt var det bevart en tradisjon om at han var en autoritær husherre, som holdt disiplin både i huset, på gården og på godset. Coldevin hadde utvilsomt stor betydning for utviklingen av jordbruket på Helgeland og innførte nyvinninger som også kom distriktet til gode. Det coldevinske hjem på Dønnes bestod av tre hovedbygninger samlet omkring en firkantet gårdsplass. Hjemmet var svært godt utstyrt. Her fantes bl.a. en stor portrettsamling og et omfattende arkiv. Hovedbygningene ble ødelagt av brann 1892. Driftsbygninger og uthus lå samlet like ved anlegget. Til dette hørte også Dønnes kirke, som Maria Coldevin hadde overdratt til Misjonskollegiet. Hans E. T. Coldevin døde på Dønnes og ble bisatt i slektens gravkapell ved Dønnes kirke. (snl.no) | Coldevin, Hans Emahus Tønder (I129992)
|
| 7883 | Hans Emahus Tønder overtok Dønnesgodset etter sin stefar Peder Brøndlund. Han fikk kun ett barn, en datter. Hans Emahus Tønder var søn af godsejer på Dønnes Arnoldus Tønder (ca. 1675 - 26 Aug 1711) og hustru Maria Anna Emahus (d. 1721). Efter at faderen døde i 1711, giftede moderen sig anden gang med overauditør Peder Brønlund (1687-1738). Da moderen døde i 1721, var Hans Tønder kun ca. 11 år gammel, og godset overgik til Peder Brønlund. Senere overtog Hans Tønder selv godset. Han blev i 1730 gift med Else Marie Greve (4 Maj 1705 - 17 Maj 1761). Parret fik kun én datter, Maria Anna Emahus Tønder (1731 - 29 Maj 1802), som giftede sig med løjtnant, senere oberstløjtnant Isach Jørgen Coldevin (28 Jul 1724 - 13 Dec 1793). Maleriet befinder sig på Rana Museum i Mo. Kunstneren er ukendt. | Tønder, Hans Emahus Arnoldusen (I106216)
|
| 7884 | Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»; født 11. oktober 1865 i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog. Han tok Examen Artium 1884 og studerte dels i Tyskland og dels i Norge. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, oldnorsk, norsk og tysk. Goethe og Wergeland ble lagt opp som særpensum. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville. Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (t.d.Driftekaren) og essayist (t.d. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyest raker han i ettertid som novellist (t.d. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen, «Mot ballade»). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist. Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger, 1895, som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: «Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Wikipedia) | Kinck, Hans Ernst (I51077)
|
| 7885 | Hans F. Dons ble født på Aker i Eiker, som sønn av proprietær Johannes Albrecht Dons (1839 - 1921) og Johanne Marie Fleischer (1850 - 1920). Dons ble i 1903 utnevnt til sekondløitnant. I 1906 ble han premierløytnant, og med stipendium fra den norske stat reiste han til Tyskland for å studere elektronikk ved høyskolen i Charlottenburg. Og da Norges første undervannsbåter ble bygget i Kiel, var han i Tyskland som representant for den norske marine. Initiativet til den historiske flyturen med «Start» ble tatt av offiserer fra undervannsbåten «Kobben» etter en middag på Sjømilitære Samfund i Horten 19. april 1912. Undervandsbaaten «Kobben's Flyvekomite» ble stiftet av kaptein Carsten Tank-Nielsen, premierløytnant Hans F. Dons, premierløytnant Jens Helge Sem-Jacobsen, premierløytnant Trygve R. Kloumann Olafsen og premierløytnant K. Lorch. Dons reiste til Tyskland samme kveld, og oppsøkte firmaet E. Rumpler Flugfahrzeugbau AG i Johannisthal. Her ble han kjent med enkeltdekkeren, eller monoplanet, Rumpler Taube, som falt i smak. 26. april 1912 rykket «Kobbens Flyvekomite» inn sitt opprop i norske aviser, hvor de forteller at de ønsker å samle inn 30 000 kroner for å kjøpe et fly og for å få penger til å utdanne Dons. Det kom etterhvert inn nok penger til at også «Kobben»s annenmaskinist K.J. Snekkestad kunne sendes til Tyskland for å bli flymekaniker. Initiativet til offiserene fra «Kobben» irriterte Norsk Luftseiladsforening, som hadde planer om å lansere en lignende innsamlingsaksjon 17. mai 1912. For Dons var perioden som flyger med «Start» svært kortvarig. Han var med på å utvikle flyet slik at det kunne brukes som sjøfly, men flere havarier, interne stridigheter og lang reparasjonstid gjorde at han allerede i 1913 overtok som sjef på «Kobben». I 1914 - 15 var Dons sjef for den helt nye ubåten A-4 i den nye A-klassen, og i årene 1915 - 1919 var han Marinens representant i USA. 1. januar 1917 ble han utnevnt til kaptein og marineattaché i USA. Etter tilbakekomsten til Norge tjenestegjorde han som sjef for ubåtene A-2 og A-3, han var inspektør for bygging av nye ubåter 1920 - 1929, og sjef for undervannsbåten B-1 i årene 1923 - 26. I 1926 ble Dons utnevnt til sjef for ubåtstasjonen på Teie. I 1927 ble han sjef for mineleggeren «Frøya», og i 1927 ble han utnevnt til flyve- og marineattaché i London og Paris. I 1930 ble Dons utnevnt til flaggadjutant, og han ble innbeordret til tjeneste i admiralstaben. I 1932 tjenestegjorde han som nestkommanderende på panserskipet «Tordenskiold». I 1934 avanserte han til avdelingssjef i admiralstaben, men sviktende helse gjorde at han av helbredshensyn søkte avskjed fra aktiv tjeneste i 1935. Dons ble i 1912 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for militær fortjeneste. I 1929 ble han utnevnt til offiser av den franske Æreslegionen, og til ridder av den spanske Orden del Mérito Naval. Han giftet seg med Hilda Marie Høyer (1895 - 1979) i Arendal 4. juli 1914. De ble foreldre til Erik, Inger og Hans. Hilda ble boende på Kirkebakken på Borre etter sin manns død. Huset ligger bare noen hundre meter unna jordet hvor «Start» lettet i 1912. Etter initiativ fra Norsk Aero Klubb ble det i 1960 avduket en minnebauta på stedet hvor den historiske flyturen startet. Bautaen er i lys Iddefjordsgranitt, og den er utført av billedhugger Carl E. Paulsen fra Tønsberg. 50 års-jubileet for den historiske flyvningen ble markert stort i 1962, hvor blant annet postvesenet ga ut et eget «Start-frimerke». (Wikipedia) | Dons, Hans Fleischer (I111865)
|
| 7886 | Hans Fredrik Gude (født 13. mars 1825 i Christiania, død 17. august 1903 i Berlin) var en norsk maler. Gude var en av Norges viktigste nasjonalromantiske malere. Høifjæld fra 1857 regnes som hans hovedverk. Verdt å nevne er også Brudeferd i Hardanger fra 1848, som han utførte i samarbeide med Adolph Tidemand. Han var noe av et vidunderbarn, og fikk undervisning hos Johannes Flintoe allerede i 1837, deretter gikk han på Tegneskolen. Som 16-åring kom han til Düsseldorf i 1841. Her fikk han privatundervisning i ett år før han ble tatt opp ved kunstakademiet. Gudes yrkeskarriere fant stort sett sted i Tyskland, hvor han som lærer først var knyttet til Düsseldorf, deretter Karlsruhe og i de siste 20 årene Berlin. Gude mottok mens han levde en rekke norske og utenlandske ordener og æresbevisninger. I 1893 mottok han Storkorset av St. Olavs Orden. Hans Gude var den første som ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Kristiania, da den ble opprettet i 1903. (Wikipedia) | Gude, Hans Fredrik (I102990)
|
| 7887 | Hans Gabrielsen og Berit bodde i Kobbervikveien 1 i Drammen. De hadde ingen barn sammen. | Gabrielsen, Hans (I54417)
|
| 7888 | Hans Georg Jacob Stang (født i Nannestad 17. november 1830, død i Kristiansand 1. mars 1907) var jurist, embetsmann og politiker. Han var statsminister i Stockholm 1888 - 1889 og stiftamtmann i Christiansand stift 1889 - 1905. Stang var prestesønn, og tok juridisk eksamen i 1852, arbeidet noen år som dommer i Christiania før han i 1859 etablerte praksis på Kongsvinger, hvorfra han også redigerte Hedemarkens amtstidende. Fra 1878 til 1884 var han byrettsdommer i Kristiania. Han var en slektning av Johan Sverdrup, og ble trukket inn i politikken som medlem av regjeringen Sverdrup i 1884. Han var minister fra 1884 til 1889: Han var minister uten portefølje i Stockholm 1884 - 85; innenriksminister 1885 - 1886; atter i Stockholm 1886 - 87; justisminister 1887-1888 og leder for statsrådsavdelingen i Stockholm 1888-89. Etter regjeringsskiftet i 1889 ble Stang amtmann i Lister og Mandals amt, inntil 1906. Han var stortingsrepresentant for Høyre fra Flekkefjord 1892-94. Han var gift med kvinnesakskvinnen Anna Stang. Hans sønn Georg Stang var forsvarsminister 1900-1903. Stang ble tildelt flere ordener for sitt virke. Han ble i 1885 av kongen utnevnt til ridder av St. Olavs orden og ble 21. juli 1891 forfremmet til storkors «for fortjenstlig Embedsvirksomhed». Stang var 1888 til 1889 kansler for St. Olavs orden. Han var også innehaver av storkors av Dannebrogordenen og storkors av Nordstjerneordenen. (Wikipedia) | Stang, Hans Georg Jacob (I125705)
|
| 7889 | Hans Glad Bloch, (født 16/9 1791 i Sør-Odal, død 31/12 1865 i Skedsmo), generalløytnant og kommandant på Fredriksten festning. Bloch var kadett i 1804, ble fenrik ved Opplandske infanteriregiment i 1807 og premierløytnant i 1809. I 1814 ble han kaptein og sjef for Løytenske kompani, i 1815 var han ved Generalstaben og fra 1818 sjef for Totenske kompani i Akershus musketerkorps. Han ble major i 1822, og i 1826 ble han oberstløytnant og sjef for Bergenhusiske musketerkorps. Videre var han adjutant hos Carl Johan i 1834 og sjef for Krigsskolen 1835 1838. I 1836 ble han oberst, og fra 1838 sjef for Bergenske infanteribrigade og kommandant på Bergenhus festning. Han ble senere generalmajor og førsteadjutant hos kongen før han i 1848 ble generalløytnant, sjef for 1. Akershusiske infanteribrigade og kommandant på Fredriksten festning. Fra 1853 til 1860 var Bloch statsråd og sjef for Armedepartementet, og samtidig øverstkommanderende for hæren i kongens fravær. Bloch giftet seg i 1816 med Anne Hedvig Prytz. (lokalhistoriewiki.no) | Bloch, Hans Glad (I128586)
|
| 7890 | Hans H Krag. Veiingeniør. Foreldre: Prost Hans Peter Schnitler Krag (17941855; se NBL1, bd. 7) og Hermana Thomine Rognebye (17981878). Gift 30.10.1861 i Stavanger med Anna Marie Petersen (17.8.18436.6.1919), datter av grosserer Fredrik Petersen (180385) og Johanna Christine Christensen. Bror av Ole Krag (18371916); farbror til Hans Peter Fyhn Krag (18571938; se NBL1, bd. 7), Nils Krag (18631926), Thomas Krag (18681913) og Vilhelm Krag (18711933); svoger til Fredrik Petersen (18391903). Hans H. Krag var veidirektør i nesten 30 år og må regnes som vårt lands største veibygger. (geni.com) | Krag, Hans Hagerup (I137755)
|
| 7891 | Hans Hansen ? | Myren, Hans Olsen (I17207)
|
| 7892 | Hans Henrik Hornemann Holck (1735-1809) busett i Leirvik. Kaptein og kommandant for Vestre Ytre Sognske Kompani 1769-1786. Han vart ein stor jordeigar i Hyllestad, og eigde også eit stort notbruk med sju større og mindre båtar. Holck vert rekna som den viktigaste lokale initiativtakaren til at postvegen vart lagt om Dale i staden for over Lavikdalen, via Vadheim til Førde. Han var pådrivar for å få bygd Ås og Foss bruer i 1806. Son til Ole Isaksen von Holck og far til Ole Elias Holck og Knud Kraft Holck . Kona Martha Margrethe starta i 1821 gjestgiveri i Leirvik. (NRK) | Holck, Hans Henrik Hornemann (I95257)
|
| 7893 | Hans Holst (født 1662 i Kristiansand, død 1725 på Toten) var sokneprest på Toten i 30 år, fra 1694 til 1725. Før dette hadde han vært prest i Vinje (1684-88), Seland (1688-89) og Gausdal (1689-94). Lokalhistorikeren Pål Gihle karakteriserer Holst som en virksom mann. I hans tid på Toten ble både Hoff kirke og Balke kirker kraftig ombygd. Det gikk også ord om at "mester Hans" hadde overnaturlige evner. Blant annet skal han ha redda et hus på garden Rånåby fra å brenne ned, gjennom å stille seg mellom dette og et annet hus som alt var i brann. Han var gift med Catarina Hedevig født Campeteller. Under et selskap de holdt i prestegarden i 1699, ble det håndgemeng mellom Holst og oberstløytnant Ove Wind. Offiseren slo til Holst med et spanskrør, så presten begynte å blø. Det ble rettssak, men noen dom ble trolig ikke avsagt. Wind var her den aggressive parten, men i et ettermæle skrevet av prost Dorph heter det om Holst at også han var hissig. "Han var en modig og myndig mand og meget haard og hissig mot dem som ei vilde føie sig efter ham og rose ham, skjønt han i sin embetsførelse ei kunde ansees blandt de værdigste." | Holst, Hans Bertelsen (I110926)
|
| 7894 | Hans Jacob Aall (født 20. september 1869 1869 i Arendal, død 6. november 1946 i Oslo) var en norsk bibliotekar og museumsdirektør. Etter å ha tatt det filosofiske kandidatur 1890 gjorde han i noen år tjeneste ved Universitetsbiblioteket. I 1893 var han sekretær for den nordenfjeldske Kunstindustriutstilling i Trondheim og hadde deretter en stor andel i grunnleggelsen av Kunstindustrimuseet her. Han tok i 1894 initiativet til grunnleggelsen av Norsk Folkemuseum, som åpnet i 1896. Han var museets leder til han døde i 1946. Først med tittel som konservator og fra 1904 som direktør. Hans Aall var sønn av Diderich Maria Aall, og sønnesønns sønn av Niels Aall. Se også slekten Aall. (Wikipedia) | Aall, Hans Jacob (I107147)
|
| 7895 | Hans Jacob Grøgaard. Prest, eidsvollsmann, folkeopplysningsmann og lærebokforfatter. Foreldre: Lærer og underoffiser Johannes Grøgaard (død 1800) og Anne Olsdatter Sønsterud (død 1811). Gift 1792 med Anne Marie Krog (6.6.1772 - 13.8.1851), datter av prost Troels Christian Krog (1722 - 1806; se NBL1, bd. 8) og Helene Sophie Meyer (1735 - 1809). Hans Jacob Grøgaard var en fremstående representant for opplysningstidens prester. Hans ABC fra 1815 og lesebok fra året etter kom i mange opplag og var hovedverk på sine felt på 1800-tallet. Grøgaard ble dimittert fra katedralskolen i Bergen 1781 til universitetet i København, hvor han tok anneneksamen året etter og teologisk embetseksamen 1784. Etter å ha hatt ulike stillinger i Rogaland og på Sjælland ble han 1797 residerende kapellan i Øyestad. 1811 ble han sogneprest i Vestre Moland, og 1814 representerte han Nedenes amt på Riksforsamlingen på Eidsvoll. 1822 ble han sogneprest ved Nykirken i Bergen, et embete han hadde til han døde 1836. Grøgaard hørte til de såkalte opplysningsteologer. Tidens rasjonalisme fikk hos ham særlig uttrykk i en praktisk folkeopplysningsinteresse. Han var interessert i fysikk og matematikk, og han oppfant en elektrisk maskin, som han med hell anvendte på visse sykdommer. Han ivret for nye og bedre landbruksmetoder. Det sies at han i hungersnødens tid tok konfirmantene med seg ut i skogen for å vise dem spiselige mosearter. Han ivret for koppevaksinering, og han forsøkte seg med lærerseminar på prestegården. I tillegg likte han å gå i teateret, og han spilte fiolin, fløyte og orgel. Ettertiden har holdt ham for å være "en av Riksforsamlingens og det norske presteskaps ædleste mænd og ypperste talere" (Schnitler). Et uttrykk for hans interesse for retorikk er skriftet Om Hukommelsen med Hensyn paa Kunsten at prædike udenad, og en kort Veiledning dertil, som han gav ut i Bergen 1829. Grøgaards produksjon er ellers ikke stor. I tillegg til lærebøkene er det noen prekener, et patriotisk dikt om Norge og en artikkel, som nærmest er et program, Omveien eller Forslag til Oplysningens Fremme i de Norges Egne, hvor faste Skoler ei kunne haves. 1815 kom ABC, en bok på 32 små sider, som frem til 1872 kom i en rekke opplag og utgaver. Selv om den ikke er vår første verdslige abc-bok, så er det den som for ettertiden har stått som prototypen på en opplysnings-abc. I forordet heter det at "Børns Underviisning bør begyndes med det letteste og forstaaeligste. Man gjør tvertimod, naar man lader dem begynde med Religionens høieste Lærdomme. Børn bør ikke begynde med at læse andet, end hvad de kunne tænke noget ved." 1816 kom Læsebog for Børn, især i Omgangsskoledistrikterne. Også denne boken kom i en rekke opplag og utgaver, senere utgaver med tittelen Læsebog for Børn, en Forberedelse til Religionsundersviisningen især i Norges Omgangsskoledistrikter. Boken ble kritisert for ikke å være "bibelsk" nok, og tittelendringen kan sees som et resultat av denne kritikken. Siste opplag kom i Bergen 1869. Bokens motto siterer Apostelgjerningene 8, 30: "Forstaaer du og det, som du læser?" "Grøgaardboka", som den snart het på folkemunne, hadde, liksom hans abc-bok, et begrepsutviklende og kunnskapsformidlende mål. Det var et hovedmål for Grøgaard at barna forstod det de leste. Grøgaards lesebok var i tiårene før P. A. Jensens lesebok (1863) ett av allmueskolens mest sentrale læremidler. Lenge stod den også sentralt ved seminarene. (www.snl.no) | Grøgaard, Hans Jacob (I98858)
|
| 7896 | Hans Jacob Stabel (27. august 17697. januar 1836) var ein prest og eidsvollsmann. Stabel var fødd i Onsøy i Østfold, der faren var sokneprest. Sjølv vart han cand. theol. 1792, og personalkapellan heime i Onsøy. Frå 1799 var han residerande kapellan i Slidre i Oppland, til han i 1806 vart sokneprest i Sør-Aurdal i same fylket. I dette embetet vart han verande i seksten år, til han vart sokneprest i Kristiansand, 1822-25. Deretter sokneprest i Østre Toten frå 1825 til han døde på prestegarden der i 1836. På riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 representerte Stabel Christians Amt og vart rekna til sjølvstendepartiet. Stabel hadde ikkje noko eige program for møtet på Eidsvoll. Men han hadde skrive under på Laurits Weidemanns grunnlovsforslag. Sentralt i dette forslaget stod den såkalla «innfødsretten», einast innfødde nordmenn skulle få embete. Til grunn for forslaget låg ei frykt for at storting og embetsverk skulle verte overteke av embetsmenn av utanlandsk opphav. (Wikipedia) | Stabel, Hans Jacob (I99432)
|
| 7897 | Hans Jacob Wille, født 11. oktober 1756, fødested Seljord, Telemark, død 22. april 1808, dødssted Trondheim, Sør-Trøndelag. Prest og forfattar. Foreldre: Prost Hans Amundsen Wille (171499) og Anne Marie Hansdatter Bloch (173658). Gift 30.7.1787 i Eiker med Anne Dorothea Walter (1763 (døypt 8.1.)16.3.1822), dotter til sagfogd Jørgen Fridericksen Walter (17291802) og Karen Jørgensdatter Nachschov (17341810). Grandonkel (farfars halvbror) til Nordal Wille (18581924). Hans Jacob Wille var ein typisk opplysningstidsprest. Som topograf var han eit førebilete i samtida, og skriftene hans er i dag viktige kjeldeskrift på mange fagområde. Wille voks opp på Seljord prestegard som son av ein prest med sterke historiske og språklege interesser. Som ung kunne han vere ein stor spilloppmakar. Frå skuletida i Danmark hadde han til dømes fått med seg fosfor, og utkledd som sjølvlysande djevel sette han ein støkk i lensmannen. Wille gjekk på Frederiksborg skole på Sjælland, vart student 1775 og tok teologisk embetseksamen ved universitetet i København 1779. Etter det tok han til som personalkapellan hjå faren i Seljord. Ei slik stilling medførte lite løn, men stor fridom til å samle topografisk materiale, og det var i denne tida Wille fekk utvikle sine sterke naturvitskaplege og kulturhistoriske interesser. Likevel var det ei vanskeleg tid; han var ottefull for framtida sidan halvbroren snart skulle overta kapellanstillinga, og han hadde ikkje kontaktar nok til å få ei godt løna prestestilling. Wille og fleire med han såg på arbeid med topografiske skrifter som meriterande når det galdt embetssøknader, men for han gav det lite utteljing. 1782 publiserte han delar av Sillejords Beskrivelse i Christiansandske Uge-Blad. Dette må professor Hans Strøm, sokneprest til Eiker, ha merka seg. Han var ein kjend forfattar av topografiske skrifter og blei snart Willes rettleiar i naturforsking og dyrebareste Velgjører. Ei lykke var det så at Wille blei personalkapellan hjå Strøm 1786. Ynskjet om godt løna prestestilling førte han straks etter til København for å sollisitere (søkje støtte til embetssøknader hos høgtståande personar); personleg frammøte kunne då vere til hjelp for å få eit embete. 1788 blei Wille sokneprest til Grytten i Romsdal og 1792 sokneprest ved Vår Frue kyrkje i Trondheim, 1794 notarius ved domkapitlet og til sist stiftsprost same stad 1798. Store Norske Leksikon | Wille, Hans Jacob (I19342)
|
| 7898 | Hans Jacobsen Keinapel født i Danmark ca. 1631. Gikk på skole i Fredriksborg. Innskrevet ved Kjøbenhavns universitet 7. mai 1656. Kalt av biskop Erik Bredal til visepastor i Lødingen 1661. Ble «efter Guds forsyn og gode venners raad» gift med forgjengerens enke, Lisbeth Kiær. Fra Keinapels hånd er bevart en tilleggserklæring («Postulata») til folketellingen av 1666, som gir et interessant tidsbilde av Lødingen prestegjeld. De danskfødte prestefolk hadde det tydelig ikke lett «i dette tærendes, kaalde, haarde och besverlige Land». Keinapel tenker med bekymring på sin hustru, «som er født aff fornemme folk». Her mp hun drikke «meer vand och blende (balnding av surmelk og vann) - end øl, hvor til Ieg som tilforn var vandt, men nu omstunder lange (lengter) mit til». Lisbeth og Hans Keinapel har - p.tr.a. sin fattigdom - hatt anledning til å gi gaver til Lødingen kirke. I en kirkebesiktigelse av 1. nov. 1666 nevnes en rekke gjenstander: «En Alterdug - Ett Lig Lagen Af Findt Lerridt - en Fadtig Bøsze - med Ett stor Laas for, Af Her Hans och sin Quinde forærit». Hans Jacobsen Keinapel døde i Lødingen ca. 1676, bare 45 år gammel.5 Han var med i de danske styrker som i 1658 forsvarte København mot Carl X. Gustavs stormangrep. Studenterregimentet stod under kommando av oberst Mogens Krag med major Steen Blinde som nestkommanderende, og i regimentets 3. komapnis 4. rode finnes student Keinappel. I Tromsø Museum kan sees Hans Keinapel fremstil (utskåret) i en rekke av fortidens nordnorske geistlige. Det plattyske Kienapel, høytysk Kienapfel betyr furukongle. En nær slægtning (måske nevø ?) til ovennævnte Hans Keinapel er: Hans Jacobsen Keinabel, født ca. 1670, død 1727 i Nykøbing på Falster, begr. 27. dec. 1727. Student fra Nykøbing 1690. Var 1709-21 degn (sædedegn) i Gundslev sogn, suspenderet 28. april 1721. Skoleholder i Klodskov, Ønslev sogn 1722-25. Gift (før 1710) med Else Madsdatter Wiberg, død 1758 i Nykøbing, begr. 4. april. De hadde 9 børn. I P.Rhode's "Samlinger til de danske Øers Laalands og Falsters Historie, Kjøbenhavn 1859", kan man i afsnittet om sognepræst hr. Jens Hansen Arrebo læse følgende: « - Saaledes klagede Præsten [Jens Hansen Arrebo] engang over sin Degn, ved Navn Hans Kenapel, at han iblandt Andet ikke vilde indtegne de Syge, som der bedes for, uden at man gav ham Betaling for sin Uleilighed; at han havde ladet Nogle i Menigheden holde en Kniv for Øiet, med det Ønske, at Djævelen vilde slaae saa haardt paa Kniven, at den maatte gaa ud igjennem Nakken og sidde fast i Væggen, om Nogen af dem havde stjaalet hans Sengeklæder, og endelig skulde Degnen have sagt, at han aldrig kunde gaae forbi Præstegaarden til eller fra Kirken, uden at Præsten stod og skreg efter ham, "at han var et Bæst, ja værre end et Bæst".» ( http://www.nose.dk/Norge/keinapel.html ) | Kinapel, Hans Jakobssøn (I67216)
|
| 7899 | Hans Johnsen Haslum (født 8. november 1789, død 5. juli 1875) var gårdbruker, sersjant, medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og ordfører.Han var også ansatt som statens første oppsynsmann på Eidsvollbygningen i 1857. Haslum var oppvokst på gården vestre Haslum i Bærum. Han fikk undervisning hjemme av en huslærer. Haslum valgte en militær karriere og var først i dragonkompaniet, senere i Artillerikorpset, hvor han var da han ble valgt som representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Under forhandlingene stemte han med selvstendighetspartiet. To år senere giftet han seg og overtok ektefellens gård Nordre Ås i Ås i Akershus. Etter hvert fikk han en posisjon i bygden, var poståpner og fungerende lensmann, og i 1838 - 1841 var han bygdens første ordfører. Etter at staten overtok Eidsvollsbygningen i 1851 fikk han stilling som oppsynsmann og innehadde den til sin død. Der bodde han i nordre paviljong ved Eidsvollsbygningen. Hans Haslum var tippoldefar til Jonas Gahr Støre. (Wikipedia) | Haslum, Hans Johnsen (I128622)
|
| 7900 | Hans Jonsen ble født circa 1720. Han ble gift med Anna Andersdatter (datter av Anders Jonsen og Maren Andersdatter). Hans Jonsen er oppgitt som avdødes ektemann i skiftet etter Anna Andersdatter i 1751 i Spilderen, Meløy. Hans Jonsen ble gift med Berethe Melchiorsdatter (datter av Melchior Willumsen og Elisabeth (Lisbeth) Christensdatter) circa 1753 i Meløy. Hans Jonsen er nevnt i skiftet etter Berethe Melchersdatter, 1787 i Spilderen Nedre, Meløy. (Hans Joensen, ektefelle.). Han ble gift med Ingeborg Olsdatter 1787. Hans Jonsen døde etter 1801. Kilder Knut Moe. Gård og grend i Meløy Bind 2 ( Meløy kommune, 1981). Svein Edvardsen. Skifter fra Meløy/Rødøy/Lurøy/Træna 1686/1780 ( Trondheim november 2000 Svein Edvardsen). Arnold J. Hazeland. Meløy på Helgeland Del I Benkestok-ene og deres etterslekt i Meløy ( Meløy kommune, Nordland Bodø 1965). Svein Edvardsen. Skifter fra Meløy/Rødøy/Lurøy/Træna 1780/1810 ( Trondheim mai 2001 Svein Edvardsen). Wilhelmine Brandt. Slægten Benkestok. | Jonsen, Hans (I136664)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
