Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 7,801 til 7,850 av 37,090

#	Notater	Linket til
7801	Han var blant annet ordfører (Singsås?).	Vinsnes, Per Hanssen (I75681)
7802	Han var børsemaker og regimentssmed og var med i forsvaret av Kristiansund i 1808.	Langli, Jon Jonsen (I88862)
7803	Han var deleier i plantasjer i det fjerne Østen. ( hitterslekt.no )	Lossius, Morten Lyng (I162250)
7804	Han var den første dampskipsekspeditør i Lensvika. Han bygde også opp den første kaia i 1894. Han hadde gården til 1905 da han overdrog den til sin sønn John Jakobsen Selbekk for kr. 4800 og kår.	Selnes, Jakob Jochumsen (I18097)
7805	Han var den første ordfører på Tustna.	Størset, Peder Tronsen (I26917)
7806	Han var den første som ble gravlagt på Lensvik Kirkegård.	Ysland, Kristoffer Olsen (I60978)
7807	Han var den første som tok i bruk elektrisk oppvarmet bakerovn på Røros.	Trygstad, Edvard Nikolai Andreassen (I48937)
7808	Han var drosje-eier & sjåfør på Orkanger på 1960-70 tallet. BMH	Wåberg, Ivar (I153694)
7809	Han var døpt Johannes, men brukte navnet John etter at han emigrerte.	Stokke, John Torstensen (I172736)
7810	Han var døvstum.	Ottem, Ole Endresen (I82913)
7811	Han var en av de seks rytterne fra Kavaleriets Underoffiserskole, som red foran vognen da Kong Olav giftet seg. Han tjenestegjorde i Politistyrkene i Sverige og Finnmark fra 9. oktober 1944 til 13. november 1945.	Brevik, Karl Johan (I54208)
7812	Han var en dugande snekker, treskjerer og maler. Han malte altertavla i Mo kirke i Surnadal.	Kattem, Ole Jonsen (I67747)
7813	Han var en habil laksefisker med fluestanga si uti Orkla. Andrew Olsen og Sverre Hammer dreiv kurs i regi av OJFF for dem som ville lære seg fluefisket's edle kunst uti elva. (Bård Hammer)	Olsen, Ingvald Andrew (I38575)
7814	Han var en tid handelsmann i Trondheim, men reiste til sjøs og familien fikk ikke høre mer fra ham.	Lind, Joakim Andreas Nilsen (I62722)
7815	Han var en tid sagmester på en sag i Sandviken utenfor Sunndalsøra. Gunnar hadde nok i virkeligheten hatt gården Løken g.nr: 41, b.nr: 1 siden ca. 1856. Offisielt kom kjøpet i stand vinteren 1866 - 67, og da fikk gården navnet Elverhøy. Den 2. juni 1869 solgte han gården til Barbara Arbuthnott . Den 2. oktober 1869 kjøpte han gården Hjelle på Gravem g.nr:16 b.nr:1 og b.nr: 2. Dermed var Hjelle g.nr: 18, b.nr: 1 og 2 igjen sammlet til en gård. (H.G.)	Hjelle, Gunnar Haagensen (I94005)
7816	Han var enkemann	Familie: Paul Sivertsen Strand / Malena Haftorsdtr. (F21669)
7817	Han var enkemann	Familie: John Olsen Hove / Karen Iversdtr. (F55161)
7818	Han var enkemann	Familie: Jon Svendsen Voll f Hårstadhagen / Kari Anfindsdtr. (F55165)
7819	Han var enkemann i 1860.	Familie: Ole Olsen Vitsø / Ane Marie Andersdtr. Hageskal (F1672)
7820	Han var enkemann ved giftermål.	Schei, Peder Olsen (I27145)
7821	Han var feltskjær på Tordenskjolds flåte i 1718.	Moltzau, Jochum Johansen (I17411)
7822	Han var fra Verket. Hadde drevet Stavem 1749-1758. Gården ble tatt tilbake av odelshaver og han kjøpte Flitti. Han hadde vært på Sakslund i Stange og kanskje også på Vik jernverk ved Eidsvoll. Fra først i 1770-årene eide de også Svee. Ved et salg i 1795 hadde Flitti nest høyest takst i hele dalen. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112804068]. S. 332	Ziegler, Johan Henrik Reinholdtsen (I59856)
7823	Han var født i Aure som ein av sønene til Guri og Even Giset. Han ofra seg for religiøs virksomheit og vart ein god folketalar. Reiste omkring i landet, stifta misjonsforeiningar og ga også ut eindel skrifter. Særleg var det vel Kina-misjonen som låg hans hjarta nær. Han kom til å skilje lag med statskyrkja, og vart etterkvart frikyrkje-forstandar i Oslo. På sine eldre dagar tok han, eller vart han invitert til, ein tur til Kina. Medan han var iferd med å pakke reisekofferten for heimturen døydde Anders Giset der og da. Det var i året 1935 er det fortalt. Kona hans Oline, overlevde han med 2 år, og døydde 28. desember 1937. (Aalesunds Museum)	Giset, Anders Evensen (I107837)
7824	Han var født i december 1639 paa Wang paa Hedemarken, hvor hans far Peder Muus var soren-skriver. Faren døde, mens Nils var ganske ung. Moren giftet sig paany med en bondegut, og da stedfaren vilde benytte Nils til gaardsarbeide, forlod han hjemmet og reiste til Roskilde i Danmark, hvor han paa grund af fattigdom maatte ligge ude paa kirkegaarden de 3 første nætter. Men han blev kjendt med en søsterdatter af forstanderinden ved Roskilde kloster, Maria Diinkirken, og hun likte ham og hjalp ham ind paa latinskolen sammesteds. Nu var det skik og brug, at landskirkerne kunde ta sig klokkere (degne) af latinskolens elever, for at disse kunde faa lidt udkomme at drive studierne for og øve sig i undervisning. Engang ugentlig skulde nemlig klokkeren undervise ungdommen og barna i katekismen. Nils blev da en tid klokker ved Glim kirke og blev siden student 1674. Omtrent 1676 fik han magistergraden og var i 2 aar kapellan ved Bremerholms menighed i Kjøbenhavn. I den skaanske krig, som førtes fra 1675 til 1679 mellem kong Karl I 1 te i Sverige og kong Kristian 5te i Danmark, blev han antaget til skibsprest paa flaaden. Han var prest paa kong Kristians eget skib, og under en forfærdelig storm holdt Nils en brændende bøn, som greb kongen og bragte ham kongens særlige gunst. Til erindring om denne begivenhed er der opbevaret et forgyldt anker paa kongens kunstkammer i Kjøbenhavn. Nils Muus var ogsaa tilstede paa admiral Nils Juls skib i det store slag paa Kjøgebugt 1677. Senere var han feltprest baade ved Wismar og ved Lund og Karls-krona. I 1680 belønnet kongen ham med et kapellani ved Trondhjems domkirke. Sagnet fortæller, at da Muus holdt ovennævnte bøn, stilnet veiret. Kongen lovet at opfylde en begjæring af ham, siden veiret lystret ham. Muus svarte, at han var kjed af sjølivets urolige tilværelse og ønsket sig et roligt prestekald. Kongen svarte: Da maa det bli i Norge", og saa kom Muus til Trondhjem. Samme aar giftet han sig med nævnte Maria Dünkirken fra Roskilde. Der blev stor uenighed mellem kapellan Muus og domprovst Borkmann. Kapellanen anklaget Bork-mann for hans forhold ved uddelingen af nadveren. Biskop Peder Krog opkasted sig som selvbestaltet dommer i sagen, tog kapellanens parti og dømte Borkmann. Men det viste sig snart, at Muus urettelig havde anklaget provsten og nok ikke havde rent mel i posen selv. Ved høiesterets dom blev biskopen dømt, og Muus mistet sit embede. Borkmann frikjendtes. Sagnet siger, at han blev uenig med biskopen og i hidsighed lugget denne i skjægget. Saa maatte han fra sit embede. Efter afsættelsen slog han sig ned ved Jonsvandet i Trondhjems nærhed og ryddet op en plads, som fik navnet Muusro. Men nogle af de kongelige, som kjendte ham, kom tilfældigvis til Trondhjem og fik høre om sagen. De gik i forbøn for ham. Han blev da benaadet med Snaasen sognekald 1695. Snaasningerne kaldte ham og kalder ham aldrig andet end mester Nils. Denne benævnelse vil bli brugt herefter. Han var ivrig jordarbeider. Gaardene Parnas var dengang udmark under Gran, som tilhørte kirken. Mester Nils syntes stedet laa vakkert til som selve Apollons hjem. Han ryddet og dyrket stedet og kaldte det Parnasso efter digtergudens hjem. Dette var Østre Parnas. Og der bodde han ogsaa meget. Saa er det ogsaa han, som har ryddet Hylsætren i Imsdalen og brugt den som avlsgaard. Imellem kunde det hænde han sammenkaldte konfirmanderne did, og de sad paa stubberne, mens han arbeidet og underviste. I hans sidste aar blev konfirmationen paabudt. Som ventende var tog arbeidet tankerne mere fangen end sjælesorgen, og dette rygtedes snart til biskopen. Denne kom derfor sent en lørdagskveld til prestegaarden for at se, hvordan sagerne stod. Og rigtig. Mester Nils var paa arbeide i Hyllen. Men om natten sendte hans hustru bud til ham. Bud-bringeren havde ogsaa presteklæderne med. Dagen efter kom biskopen til kirken, men da ingen prest var at se, begyndte han gudstjenesten. I det samme der skulde messes, traadte mester Nils pludselig frem for alteret og begyndte, uden at lade som han saa bispen. Derpaa gik han paa prækestolen og holdt en meget god tale. Under prækenen indflettet han ordene: Der skal en god kat til at fange en gammel Muus". En dag bød han biskopen en pris snus af sin sølvsnusdaase. Biskopen ser paa daasen og roser den, og mester Nils, som vidste, at bispen var svært begjærlig efter sølv, siger, at han gjerne skulde ha foræret bispen daasen, hvis der ikke havde staat saadan indskrift paa indsiden af laaget. Bispen saa efter. Der stod: Du skal ikke begjære din næstes snushus, siger Nils Muus". Paa mester Nils' tid var Karl 12te konge i Sverige, og den store nordiske krig førtes 1700-1720. Som vi senere skal høre, gjorde svenskerne oftere indfald i Snaasen. Mester Nils satte sig af og til til modværge. Han var ogsaa af svenskerne mistænkt for spiontjeneste, ligesom de vidste, at han i sine unge aar kavde høstet gode erfaringer fra krigen. Derfor blev han i 1718 tagen til fange og ført til Stockholm, 76 aar gammel. Paa reisen led han mangen gang ondt. En soldat slog til gamlingen. Med lynende øine og med tordenrøst vendte han sig til soldaten og sa: Slaar du mig?" Soldaten slap i forfærdelse geværet. Efter et aars ophold i Sverige blev han frigivet, fik 100 riksdaler (--- 100 kroner) i reisepenge og drog til Snaasen igjen og tog fat paa sit embede. 1733 lod han sig forestille for Kristian 6te, som under en reise opholdt sig i Trondhjem. Kongen likte oldingen og gav ham for resten af hans em-bedstid kongetienden paa Snaasen. Mester Nils døde 23de februar 1737 i sit 95de aar, efter at ha været prest i 65 aar. Hans kiste staar i Muusernes gravkapel ved kirkens østre ende. Kapellet bygget han selv 1703. Hans hustru var født 1650, døde paa Snaasen 28de december 1707. Deres børn er: 1. og 2. Tvillingerne Peter, som blev farens eftermand mand paa Snaasen, og Benedicta Anna, gift med løitnant Schauer. 3. Maren Marja. 4. En søn, som døde ung. (geni.com)	Muus, Niels Pedersen (I139027)
7825	Han var født på mgården Sjursvik ved Imsterfjorden. Han overtok slektsgården Sjursvik i 1936. Gården har vært i slektens eie siden 1783.	Bjørgan, Arthur Paulsen (I56802)
7826	Han var gift med en annen.	Hoel, Jon Eriksen (I165267)
7827	Han var jordbruskutdannet, drev Balberg gård ved Lillehammer, senere Roan prestegård. Etter krigen startet han produksjon av sportsutstyr i Askim, flyttet senere alt til Bodø.	Aass, Asbjørn Thoralf (I20993)
7828	Han var kapellan i Tingvoll 1620-23, sokneprest i Aure 1623-86 og prost i Nordmøre prosti frå 1662. http://nose.dk/Norge/krabbe.html#4 Blev 2 Aug. 1620 ordin. til Pers. Capellan til Thingvold, og 1 Mai 1623 Sognepr. til Aure. Blev 1662 Provst til Nordmøres Provsti, og døde henved 90 Aar gl. i April 1686 http://vestraat.net/iea-o/p290.htm#i11867 http://www.nermo.org/slekt/d0037/g0000091.html#I5356	Krabbe, Peder Lauritsen (I106375)
7829	Han var kjører på Orkanger i 1920 og løsarbeider i Trondheim i 1925.	Ross, Egil (I193391)
7830	Han var komandant i Fredrikstad fra 1694 til sin død i 1712 .	von Storm, Arvid Christian (I97311)
7831	Han var kunstsamler og Oberst, gift 12 Desember 1867 med Helga Nathalie Sewell(Søster av Benjamin Sewell ). Han begynte sin militære løpebane som Kadett i 1854 og avsluttet sin karriere som Oberst i den Hallingdalske Bataljon i 1903. Gjennom sin karriere fikk han utdelt en rekke ordener: Den Franske Æreslegionen (1881) Den Svenske Sverdordenen (1887) Den Danske Dannebrogordenens hederstegn (1888) St. Olavs Orden (1895) Kommandør av Svärdsordenen (1899) Da Norge fikk ny Konge i 1905 ble han tilbudt å bli hans adjutant, men av hensyn til familien ønsket han ikke det. De fikk fire barn: Clare, Caroline Emilie, Else Margrethe og Frantz Gustav.	Widerberg, Nicolaus Magnus (I166149)
7832	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Marschall, Hans Anton (I183911)
7833	Han var lenge ordfører i Hemne.	Moe, John Johnsen (I17284)
7834	Han var lensmann i Orkdal fra 1974 og mange år framover, også i årene med etterforskingen og rettssaken mot Arnfinn Nesset for Curacit-drapene ved sjukeheimen.	Engen, Audun (I45697)
7835	Han var lærer i Fevåg til 1945 da han ble ansatt som lærer ved Singstad skolekrets. Han var der til 1947 da han ble ansatt som lærer i Budalen. Senere lærer og klokker i Tønsberg til 1974.	Ølstørn, Martin Gabrielsen (I13104)
7836	Han var løytnant og veiinspektør i Fosen samt eier av Balsnes. Gift 21.11.1822 med prestedatteren Olava Sofie Lund. 7 barn. Cort Paulus Holtermann ble offiser ved 2. Trondhjemske Infanteriregiment 1.1.1812. Han fulgte regimentet til Østlandet i 1814 og deltok i trefningene mellom nordmennene og svenskene ved Blaker skanse. Det fortelles at han en morgen under felttoget sto oppe på en bakke bak regimentsjefen som gled og rullet nedover bakken. Holtermann kunne da ikke bare seg for å le, og kom deretter i ugunst hos sjefen. Da hæren ble redusert i 1817, ble han satt på vartpenger ("førtidspensjon"). Han ble ved avskjeden tilbudt overtollbetjentpost, men foretrakk i stedet å gå ut av statstjenesten. Da han giftet seg (1822), overdrog moren Balsnes med besetning og innbo til ham. Broren Ove Bjelke Holtermann døde i 1857 og i skiftet etter ham ble det bestemt at Balsnes uten godtgjørelse skulle tilskjøtes Cort Paulus Holtermann. (Ørlandsboka III, side 499, oppgir at han fikk gavebrev på Balsnes i 1859). Cort Paulus Holtermann var med i Ørlandets første kommunestyre som i alt hadde 17 medlemmer, og han ble valgt til viseordfører. I "samlet møte" på Balsnes den 5.desember 1838 erklærte at han inntil videre, liksom i året som snart tok slutt, ville holde lokale for møtene uten godtgjørelse. Personkarakteristikk: "Løitnant Holtermann var, efter hva der alminderlig er udtalt, en meget smuk Mand i sine unge Dage. Han havde hele sit Liv et lykkelig Humør, var en stor Selskabsmand, lige ivrig ved Festbordet og i Dansen, dette sidste deltog han gjerne i lige til Aaret før han døde. Han var derfor ogsaa meget afholdt. Han førte fra 1826 og til sin død Optegnelser i sin med rene Blade indbundne Almanak over Dagens Begivenheder. Disse Almanaker er nu i den ældste Søns Eie og indeholder særdeles værdifulde data til Slægtens Historie." Etter Cort Paulus Holtermanns død gikk Balsnes over i to ugifte døtres eie: Catharina Bygball Holtermann f. 6.8.1826 d. 31.5.1893, og Christiane Ludovikka Holtermann f. 1.7.1829 d. 18.8.1910. De bodde på Balsnes til 1874. (geni.com)	Holtermann, Cort Paulus (I157852)
7837	Han var maskinist og hun var husmor. De bodde først i Redfield SD, senere i Medicine Hat, Alberta og i Centerville SD.	Merkesnes, Beret Anna Jakobsdtr. Sagen f (I9807)
7838	Han var maskinist på ds Isbjørn da skipet kantret i Den engelske kanal. http://www.warsailors.com/singleships/isbjorn.html	Lossius, Hermann Alrik (I158840)
7839	Han var mest kjent for å ha spilt hovedrollen som sheriff Matt Dillon i den støvete byen Dodge City i Det ville vesten, Arness hadde rollen i 20 år. Han ble anbefalt til oppgaven av en annen westernhelt, John Wayne. James Arness er også godt kjent for nordmenn etter rollen som Seb Macahan i western-serien «The Macahans» («I ville vesten») som gikk på NRK i 1982-83. James Arness. (2009, June 29). In Wikipedia, The Free Encyclopedia. Retrieved 01:52, June 29, 2009, from http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Arness&oldid=299227191	Arness, James (I91823)
7840	Han var også prost i Fosen og Ørlandets første ordfører.	Gaarder, Augustinus Meldahl (I89807)
7841	Han var opprinnelig filolog, men studerte arkeologi i København og Kiel etter embetseksamen. Han arbeidet så som lærer noen år, men drev utgravninger i sommerferiene. Dette gjorde han i nær forståelse med Vitenskapsselskapets museum, der han ble ansatt som bestyrer i 1915. Petersen arbeidet stort sett i og med Trøndelags forhistorie. Hans mest kjente arbeid er publikasjonen av Meldalsfunnene. Han var bror av arkeologen Jan Petersen. (Wikipedia)	Petersen, Theodor (I134395)
7842	Han var ordfører i Lensvik 1952-1963 og 1964-1967 i Agdenes.	Utnes, Arne (I2718)
7843	Han var prest i Vefsn før han kom til Hemne. Her verka han som sokneprest frå august 1970 til februar 1975, da han flytta til Sogn, vart prest i Lavik og prost i Ytre Sogn. 1 dei knappe fem åra i Hemne var han ivrig i si prestegjerning og var med i mangearta kristeleg arbeid så langt tida strakk til. Sokneprest Konrad Adolf Oterholm, er tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1962.	Oterholm, Konrad Adolf (I45719)
7844	Han var sjømann (maskinist) og forliste under 2. verdenskrig i Syltefjord etter flyangrep på motorkutteren M/K Uløy . M/K Uløy gikk sin faste tur i "Erstatningsruten" fra Tromsø 30. juni 1944. Syv dager senere på returreise fra Vadsø ble fartøyet angrepet av fire fly med bomber og mitraljøser utenfor Hamningberg. Det ble en usedvanlig blodig og tragisk hendelse med drepte, lemlestede og sårede mennesker. Tolv passasjerer og tre av besetningen omkom. Uløy brant opp. Frå VG: maskinist, Karlsøy. Født 6. april 1904 i Karlsøy, 8. av Anton Lokkertsen og Susanne f. Jakobsen, f. 1860 i Karlsøy. Gift 1929 med Gudrun Helene Ottesen, f. 1904. 3 barn. Var maskinist på m/k Uløy som var på vei fra Vadsø til Tromsø og ble skutt i brann av fly vest for Vardø. Han ble hardt såret brakt inn til Syltefjord sykestue, hvor han døde 9. juli 1940. Gravlagt i Karlsøy.	Lockertsen, Jakob Edvard Danefær (I25291)
7845	Han var skipper om bord på en båt på vei fra Narvik til Kirkenes da de ble torpedert 2. juledag 1941 (E.Ø.)	Sveberg, Karl Johan (I60611)
7846	Han var skoleholder i Lensvik Kristoffer Kristoffersen den eldre hadde hele gården til 1845, da han skjøtet 17 ¼ marklag av den til sin sønn Kristoffer Kristoffersen for 300 spd. Samme år har han skjøtet en parsell på 5 ¾ marklag til sin nest eldste sønn Isak Kristoffersen for 100 spd. Denne parsell ble da utlagt av gården og er nå bruksnummer 2. Han hadde resten av gården 14 ½ marklag til 1856, da han skjøtet den til sin yngste sønn Jens Kristoffersen for 200 spd. Denne eiendom ble skyldsatt som bruksnummer 3 Lia.	Sjølilien, Kristoffer Kristoffersen Selbekk f (I18659)
7847	Han var sønn av Anders Smith i Drammen.[1] Han ble student i 1801, tok medisinsk embetseksamen 1808 og var praktiserende lege i Norge 18091812. Han ble konstituert som fysikus i Jarlsberg i 1808 og ble lege ved Frederiks Hospital i København i 1809. Sammen med den danske professoren J. W. Hornemann reiste han 18031813 sammen med utenlandske forskere gjennom store deler av Norge, blant annet som pioner i Jotunheimen, og gjorde botaniske undersøkelser. Smith var overbevist om at den «høie Fjeldarm» mellom «Sæterdalen og Sjødalen» i Vågå og Bøverdalen i Lom utgjorde den høyeste del av Langfjellene, og at Svartdalstindene og Besshø var blant de høyeste punktene. Fjellområdet mellom Valdres og Vågå beskrev han som tilholdssted for «uhyre Flokke» av reinsdyr og han kom med forslag om tamreindrift i området.[1] Smith regnes sammen med Jens Esmark som førstebestigere av Gaustatoppen i august 1810. Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Christen_Smith	Smith, Christen (I152917)
7848	Han var sønn av brukseier og dr.philos. Wollert Konow (1809 - 1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818 - 1910), bror av statsagronom Harald Georg Christian Konow (1841 - 1883), sønnesønn av kjøpmann og stortingsmann Wollert Konow (1779 - 1839), dattersønn av den danske lyrikeren Adam Oehlenschläger, fetter av gårdbruker og stortingsmann Wollert Konow (1847 - 1932) samt tremenning av teolog Knud Krogh-Tonning (1842 - 1911). Fra 1875 var han gift med Fredrikke Wilhelmine «Frigga» Kooter (1854 - 1935). Han ble født og vokste opp på ærverdige Stend hovedgård, som faren kjøpte i 1842 og drev som møllebruk, i Fana utenfor Bergen. Konows barndomshjem var preget av farens store politiske og kulturhistoriske interesser og morens bakgrunn fra Danmarks estetisk-litterære miljø.[1] Wollert Konow ble siden preget av en noe aristokratisk liberalisme, grundtvigianisme og en forkjærlighet for filosofiske spørsmål.[1][2] Han var også en beundrer av de som tenkte og handlet på tvers av autoriteter, og om den spanske republikaneren Emilio Castelar skrev han som ung: «Ingen har som Castelar bekjempet prestestyret og arbeidet for tros- og tankefrihet. Han har dermed oppirret en stor del av den uvitende geistelighet, der i Spania som annensteds i den frie begavelse ser sin verste fiende.»[2] Ved Bergen katedralskole kom han i kontakt med målsaken, men han skrev for ettertiden bare noen få brev på landsmål, i likhet med likesinnede med urbankulturell bakgrunn.[1] I samme periode ble han også innskrevet som medlem i Vestmannalaget.[1] Etter examen artium i 1864 dro han til Christiania for å studere rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men fullførte aldri. Konow ble grepet av folkeopplysningstanken, som i hans unge år resulterte i en rekke folkehøyskoler. Sammen med vennen Niels Juel startet han en folkehøyskole ved Halsnøy kloster i Sunnhordland i 1868, hvor Konow var lærer og bestyrer frem til 1872. I 1873 var han folkehøyskolebestyrer i et års tid på Mossige på Jæren. Samme år overtok han Stend hovedgård etter sin far, og Konow videreutviklet møllebruket og utvidet eiendommen ved oppkjøp av naboeiendommer. En tid var han også direktør i Fana Sparebank. Han ble boende på Stend frem til sin død. (Wikipedia)	Konow, Wollert S.B. (I114878)
7849	Han var sønn av general Georg Frederik von Krogh i andre ekteskap. Etter å ha vært underoffiser i et par år, ble han 1790 fenrik ved 1. throndhjemske Infanteriregiment, 1800 kammerjunker, 1801 premierløytnant og 1802 generaladjutant-løytnant hos den kommanderende general nordenfjells. I 1808 var han blitt kaptein og divisjonsadjutant i Generalstaben og kommanderte som sådan de norske troppene under innfallet i Jemtland 1809. På grunn av sin dyktighhet ble han 1810 ridder av Dannebrog, og 1812 major. 1815 ble han utnevnt til oberstløytnant og generaladjutant-løytnant i hæren. 1821 ble han oberst. Han var gift to ganger; første gang 5. februar 1801 med Henriette Schønhøyer (1781-1809, datter av biskop i Trondheim Johan Christian Schønhøyer, og annen gang 8. august 1811 med Birgitte Johanne Vibe (1785-1875). Etter faren eide han gårdene Leira og Bakklandet i Lade sogn ved Trondheim, hvor han drev et rasjonelt jordbruk og anla forskjellige industrielle innretninger, som imidlertid ikke lønte seg, men ruinerte eieren. Wikipedia	von Krogh, Georg Fredrick (I84375)
7850	Han var sønn av generalløytnant Georg Frederik von Krogh, inntrådte 1749 som fenrik i 1. vesterlenske Infanteriregiment, og ble overført 1750 til Grenaderkorpset i København, hvor han 1752 ble sekondløytnant og hoffjunker. Året etter vendte han tilbake til vesterlenske regiment som kaptein og kompanisjef, og begynnelsen var dermed gjort til hans hurtige avansement. Dette skyldes dels slektskap og hoffgunst, men von Krogh var også sin egen lykkes smed. Han hadde gode evner og anlegg for tjenesten, og var fra første stund av besjelet av en glødende interesse for å lære den å kjenne. Dette førte til at han ved Syvårskrigens utbrudd søkte og fikk ansettelse i den preussiske hær som volontær. Han gjorde seg bemerket av Fredrik den store og fikk tillatelse til å gjøre hele felttoget 1757 i hans generalstab. Under retretten etter slaget ved Kolin, da han ble såret, red han ved siden av kongen da denne ledsaget av få ryttere måtte bane seg vei gjennom en flokk pandurer, som forfulgte dem. Etter at sårene var leget, fikk han ansettelse i feltmarskalk Keiths korps. Han synes å være vendt tilbake til Norge om høsten 1758, deltok i troppesamlingen i Holsten samme år og ble utnevnt til generaladjutant hos Frederik V. 1760 ble han kun 28 år gammel forfremmet til oberst og sjef for 1. throndhjemske Infanteriregiment. I spissen for denne avdeling innfant han seg 1762 i Mecklenburg, da hæren under Saint-Germain skulle ta opp kampen mot russerne. 1768 ble von Krogh kammerherre, 1772 generalmajor av infanteriet og kommanderende general nordenfjells, 1774 hvit ridder, 1781 generalløytnant. Etter regjeringsskiftet i 1784 stod von Krogh fremdeles i høy gunst. Kronprinsen, som hadde lært ham å kjenne under det korte felttoget 1788, lot ham samme år utnevne til kommandant i Trondheim, 1793 til general av infanteriet, 1801 til ridder av Elefantordenen. Han var en av de generalene som både kronprinsen og kongen betrodde seg til og spurte om råd, og ennå 80 år gammel brevvekslet han med kongen. Han fikk avskjed med full gasje 1. januar 1814. Etter Norges adskillelse hedret den svenske regjering ham med Serafimerordenen 1815. von Krogh eide flere gårder, og var den første som dyrket poteter i Norge. Han var gift to ganger; første gang 11. desember 1760 med Elisabeth Schøller (174463), annen gang 26. mars 1765 med Margrethe Lerche (17331807). Han var far til Georg Frederik von Krogh Wikipedia	von Krogh, Georg Frederich (I84377)

Notater

Linket til

7801

Han var blant annet ordfører (Singsås?).

Vinsnes, Per Hanssen (I75681)

7802

Han var børsemaker og regimentssmed og var med i forsvaret av Kristiansund i 1808.

Langli, Jon Jonsen (I88862)

7803

Han var deleier i plantasjer i det fjerne Østen.

( hitterslekt.no )

Lossius, Morten Lyng (I162250)

7804

Han var den første dampskipsekspeditør i Lensvika. Han bygde også opp den første kaia i 1894.
Han hadde gården til 1905 da han overdrog den til sin sønn John Jakobsen Selbekk for kr. 4800 og kår.

Selnes, Jakob Jochumsen (I18097)

7805

Han var den første ordfører på Tustna.

Størset, Peder Tronsen (I26917)

7806

Han var den første som ble gravlagt på Lensvik Kirkegård.

Ysland, Kristoffer Olsen (I60978)

7807

Han var den første som tok i bruk elektrisk oppvarmet bakerovn på Røros.

Trygstad, Edvard Nikolai Andreassen (I48937)

7808

Han var drosje-eier & sjåfør på Orkanger på 1960-70 tallet.
BMH

Wåberg, Ivar (I153694)

7809

Han var døpt Johannes, men brukte navnet John etter at han emigrerte.

Stokke, John Torstensen (I172736)

7810

Han var døvstum.

Ottem, Ole Endresen (I82913)

7811

Han var en av de seks rytterne fra Kavaleriets Underoffiserskole, som red foran vognen da Kong Olav giftet seg.
Han tjenestegjorde i Politistyrkene i Sverige og Finnmark fra 9. oktober 1944 til 13. november 1945.

Brevik, Karl Johan (I54208)

7812

Han var en dugande snekker, treskjerer og maler. Han malte altertavla i Mo kirke i Surnadal.

Kattem, Ole Jonsen (I67747)

7813

Han var en habil laksefisker med fluestanga si uti Orkla. Andrew Olsen og Sverre Hammer dreiv kurs i regi av OJFF for dem som ville lære seg fluefisket's edle kunst uti elva.

(Bård Hammer)

Olsen, Ingvald Andrew (I38575)

7814

Han var en tid handelsmann i Trondheim, men reiste til sjøs og familien fikk ikke høre mer fra ham.

Lind, Joakim Andreas Nilsen (I62722)

7815

Han var en tid sagmester på en sag i Sandviken utenfor Sunndalsøra. Gunnar hadde nok i virkeligheten hatt gården Løken g.nr: 41, b.nr: 1 siden ca. 1856. Offisielt kom kjøpet i stand vinteren 1866 - 67, og da fikk gården navnet Elverhøy. Den 2. juni 1869 solgte han gården til Barbara Arbuthnott . Den 2. oktober 1869 kjøpte han gården Hjelle på Gravem g.nr:16 b.nr:1 og b.nr: 2. Dermed var Hjelle g.nr: 18, b.nr: 1 og 2 igjen sammlet til en gård.

(H.G.)

Hjelle, Gunnar Haagensen (I94005)

7816

Han var enkemann

Familie: Paul Sivertsen Strand / Malena Haftorsdtr. (F21669)

7817

Han var enkemann

Familie: John Olsen Hove / Karen Iversdtr. (F55161)

7818

Han var enkemann

Familie: Jon Svendsen Voll f Hårstadhagen / Kari Anfindsdtr. (F55165)

7819

Han var enkemann i 1860.

Familie: Ole Olsen Vitsø / Ane Marie Andersdtr. Hageskal (F1672)

7820

Han var enkemann ved giftermål.

Schei, Peder Olsen (I27145)

7821

Han var feltskjær på Tordenskjolds flåte i 1718.

Moltzau, Jochum Johansen (I17411)

7822

Han var fra Verket. Hadde drevet Stavem 1749-1758. Gården ble tatt tilbake av odelshaver og han kjøpte Flitti. Han hadde vært på Sakslund i Stange og kanskje også på Vik jernverk ved Eidsvoll. Fra først i 1770-årene eide de også Svee. Ved et salg i 1795 hadde Flitti nest høyest takst i hele dalen.

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112804068]. S. 332

Ziegler, Johan Henrik Reinholdtsen (I59856)

7823

Han var født i Aure som ein av sønene til Guri og Even Giset. Han ofra seg for religiøs virksomheit og vart ein god folketalar. Reiste omkring i landet, stifta misjonsforeiningar og ga også ut eindel skrifter. Særleg var det vel Kina-misjonen som låg hans hjarta nær. Han kom til å skilje lag med statskyrkja, og vart etterkvart frikyrkje-forstandar i Oslo. På sine eldre dagar tok han, eller vart han invitert til, ein tur til Kina. Medan han var iferd med å pakke reisekofferten for heimturen døydde Anders Giset der og da. Det var i året 1935 er det fortalt. Kona hans Oline, overlevde han med 2 år, og døydde 28. desember 1937.

(Aalesunds Museum)

Giset, Anders Evensen (I107837)

7824

Han var født i december 1639 paa Wang paa Hedemarken, hvor hans far Peder Muus var soren-skriver. Faren døde, mens Nils var ganske ung. Moren giftet sig paany med en bondegut, og da stedfaren vilde benytte Nils til gaardsarbeide, forlod han hjemmet og reiste til Roskilde i Danmark, hvor han paa grund af fattigdom maatte ligge ude paa kirkegaarden de 3 første nætter. Men han blev kjendt med en søsterdatter af forstanderinden ved Roskilde kloster, Maria Diinkirken, og hun likte ham og hjalp ham ind paa latinskolen sammesteds.

Nu var det skik og brug, at landskirkerne kunde ta sig klokkere (degne) af latinskolens elever, for at disse kunde faa lidt udkomme at drive studierne for og øve sig i undervisning. Engang ugentlig skulde nemlig klokkeren undervise ungdommen og barna i katekismen.

Nils blev da en tid klokker ved Glim kirke og blev siden student 1674. Omtrent 1676 fik han magistergraden og var i 2 aar kapellan ved Bremerholms menighed i Kjøbenhavn.

I den skaanske krig, som førtes fra 1675 til 1679 mellem kong Karl I 1 te i Sverige og kong Kristian 5te i Danmark, blev han antaget til skibsprest paa flaaden. Han var prest paa kong Kristians eget skib, og under en forfærdelig storm holdt Nils en brændende bøn, som greb kongen og bragte ham kongens særlige gunst. Til erindring om denne begivenhed er der opbevaret et forgyldt anker paa kongens kunstkammer i Kjøbenhavn. Nils Muus var ogsaa tilstede paa admiral Nils Juls skib i det store slag paa Kjøgebugt 1677. Senere var han feltprest baade ved Wismar og ved Lund og Karls-krona.

I 1680 belønnet kongen ham med et kapellani ved Trondhjems domkirke. Sagnet fortæller, at da Muus holdt ovennævnte bøn, stilnet veiret. Kongen lovet at opfylde en begjæring af ham, siden veiret lystret ham. Muus svarte, at han var kjed af sjølivets urolige tilværelse og ønsket sig et roligt prestekald. Kongen svarte: Da maa det bli i Norge", og saa kom Muus til Trondhjem. Samme aar giftet han sig med nævnte Maria Dünkirken fra Roskilde.

Der blev stor uenighed mellem kapellan Muus og domprovst Borkmann. Kapellanen anklaget Bork-mann for hans forhold ved uddelingen af nadveren. Biskop Peder Krog opkasted sig som selvbestaltet dommer i sagen, tog kapellanens parti og dømte Borkmann. Men det viste sig snart, at Muus urettelig havde anklaget provsten og nok ikke havde rent mel i posen selv. Ved høiesterets dom blev biskopen dømt, og Muus mistet sit embede. Borkmann frikjendtes.

Sagnet siger, at han blev uenig med biskopen og i hidsighed lugget denne i skjægget. Saa maatte han fra sit embede. Efter afsættelsen slog han sig ned ved Jonsvandet i Trondhjems nærhed og ryddet op en plads, som fik navnet Muusro. Men nogle af de kongelige, som kjendte ham, kom tilfældigvis til Trondhjem og fik høre om sagen. De gik i forbøn for ham. Han blev da benaadet med Snaasen sognekald 1695.

Snaasningerne kaldte ham og kalder ham aldrig andet end mester Nils. Denne benævnelse vil bli brugt herefter.

Han var ivrig jordarbeider. Gaardene Parnas var dengang udmark under Gran, som tilhørte kirken. Mester Nils syntes stedet laa vakkert til som selve Apollons hjem. Han ryddet og dyrket stedet og kaldte det Parnasso efter digtergudens hjem. Dette var Østre Parnas. Og der bodde han ogsaa meget.

Saa er det ogsaa han, som har ryddet Hylsætren i Imsdalen og brugt den som avlsgaard. Imellem kunde det hænde han sammenkaldte konfirmanderne did, og de sad paa stubberne, mens han arbeidet og underviste. I hans sidste aar blev konfirmationen paabudt.

Som ventende var tog arbeidet tankerne mere fangen end sjælesorgen, og dette rygtedes snart til biskopen. Denne kom derfor sent en lørdagskveld til prestegaarden for at se, hvordan sagerne stod. Og rigtig. Mester Nils var paa arbeide i Hyllen. Men om natten sendte hans hustru bud til ham. Bud-bringeren havde ogsaa presteklæderne med. Dagen efter kom biskopen til kirken, men da ingen prest var at se, begyndte han gudstjenesten. I det samme der skulde messes, traadte mester Nils pludselig frem for alteret og begyndte, uden at lade som han saa bispen. Derpaa gik han paa prækestolen og holdt en meget god tale. Under prækenen indflettet han ordene: Der skal en god kat til at fange en gammel Muus". En dag bød han biskopen en pris snus af sin sølvsnusdaase. Biskopen ser paa daasen og roser den, og mester Nils, som vidste, at bispen var svært begjærlig efter sølv, siger, at han gjerne skulde ha foræret bispen daasen, hvis der ikke havde staat saadan indskrift paa indsiden af laaget. Bispen saa efter. Der stod: Du skal ikke begjære din næstes snushus, siger Nils Muus".

Paa mester Nils' tid var Karl 12te konge i Sverige, og den store nordiske krig førtes 1700-1720. Som vi senere skal høre, gjorde svenskerne oftere indfald i Snaasen. Mester Nils satte sig af og til til modværge. Han var ogsaa af svenskerne mistænkt for spiontjeneste, ligesom de vidste, at han i sine unge aar kavde høstet gode erfaringer fra krigen. Derfor blev han i 1718 tagen til fange og ført til Stockholm, 76 aar gammel. Paa reisen led han mangen gang ondt. En soldat slog til gamlingen. Med lynende øine og med tordenrøst vendte han sig til soldaten og sa: Slaar du mig?" Soldaten slap i forfærdelse geværet.

Efter et aars ophold i Sverige blev han frigivet, fik 100 riksdaler (--- 100 kroner) i reisepenge og drog til Snaasen igjen og tog fat paa sit embede. 1733 lod han sig forestille for Kristian 6te, som under en reise opholdt sig i Trondhjem. Kongen likte oldingen og gav ham for resten af hans em-bedstid kongetienden paa Snaasen.

Mester Nils døde 23de februar 1737 i sit 95de aar, efter at ha været prest i 65 aar. Hans kiste staar i Muusernes gravkapel ved kirkens østre ende. Kapellet bygget han selv 1703. Hans hustru var født 1650, døde paa Snaasen 28de december 1707.

Deres børn er:

1. og 2. Tvillingerne Peter, som blev farens eftermand mand paa Snaasen, og Benedicta Anna, gift med løitnant Schauer.

3. Maren Marja.

4. En søn, som døde ung.

(geni.com)

Muus, Niels Pedersen (I139027)

7825

Han var født på mgården Sjursvik ved Imsterfjorden. Han overtok slektsgården Sjursvik i 1936. Gården har vært i slektens eie siden 1783.

Bjørgan, Arthur Paulsen (I56802)

7826

Han var gift med en annen.

Hoel, Jon Eriksen (I165267)

7827

Han var jordbruskutdannet, drev Balberg gård ved Lillehammer, senere Roan prestegård.
Etter krigen startet han produksjon av sportsutstyr i Askim, flyttet senere alt til Bodø.

Aass, Asbjørn Thoralf (I20993)

7828

Han var kapellan i Tingvoll 1620-23, sokneprest i Aure 1623-86 og prost i Nordmøre prosti frå 1662.

http://nose.dk/Norge/krabbe.html#4

Blev 2 Aug. 1620 ordin. til Pers. Capellan til Thingvold, og 1 Mai 1623 Sognepr. til Aure. Blev 1662 Provst til Nordmøres Provsti, og døde henved 90 Aar gl. i April 1686
http://vestraat.net/iea-o/p290.htm#i11867

http://www.nermo.org/slekt/d0037/g0000091.html#I5356

Krabbe, Peder Lauritsen (I106375)

7829

Han var kjører på Orkanger i 1920 og løsarbeider i Trondheim i 1925.

Ross, Egil (I193391)

7830

Han var komandant i Fredrikstad fra 1694 til sin død i 1712 .

von Storm, Arvid Christian (I97311)

7831

Han var kunstsamler og Oberst, gift 12 Desember 1867 med Helga Nathalie Sewell(Søster av Benjamin Sewell ). Han begynte sin militære løpebane som Kadett i 1854 og avsluttet sin karriere som Oberst i den Hallingdalske Bataljon i 1903. Gjennom sin karriere fikk han utdelt en rekke ordener:

Den Franske Æreslegionen (1881)
Den Svenske Sverdordenen (1887)
Den Danske Dannebrogordenens hederstegn (1888)
St. Olavs Orden (1895)
Kommandør av Svärdsordenen (1899)
Da Norge fikk ny Konge i 1905 ble han tilbudt å bli hans adjutant, men av hensyn til familien ønsket han ikke det. De fikk fire barn: Clare, Caroline Emilie, Else Margrethe og Frantz Gustav.

Widerberg, Nicolaus Magnus (I166149)

7832

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Marschall, Hans Anton (I183911)

7833

Han var lenge ordfører i Hemne.

Moe, John Johnsen (I17284)

7834

Han var lensmann i Orkdal fra 1974 og mange år framover, også i årene med etterforskingen og rettssaken mot Arnfinn Nesset for Curacit-drapene ved sjukeheimen.

Engen, Audun (I45697)

7835

Han var lærer i Fevåg til 1945 da han ble ansatt som lærer ved Singstad skolekrets. Han var der til 1947 da han ble ansatt som lærer i Budalen. Senere lærer og klokker i Tønsberg til 1974.

Ølstørn, Martin Gabrielsen (I13104)

7836

Han var løytnant og veiinspektør i Fosen samt eier av Balsnes. Gift 21.11.1822 med prestedatteren Olava Sofie Lund. 7 barn. Cort Paulus Holtermann ble offiser ved 2. Trondhjemske Infanteriregiment 1.1.1812. Han fulgte regimentet til Østlandet i 1814 og deltok i trefningene mellom nordmennene og svenskene ved Blaker skanse. Det fortelles at han en morgen under felttoget sto oppe på en bakke bak regimentsjefen som gled og rullet nedover bakken. Holtermann kunne da ikke bare seg for å le, og kom deretter i ugunst hos sjefen. Da hæren ble redusert i 1817, ble han satt på vartpenger ("førtidspensjon"). Han ble ved avskjeden tilbudt overtollbetjentpost, men foretrakk i stedet å gå ut av statstjenesten. Da han giftet seg (1822), overdrog moren Balsnes med besetning og innbo til ham. Broren Ove Bjelke Holtermann døde i 1857 og i skiftet etter ham ble det bestemt at Balsnes uten godtgjørelse skulle tilskjøtes Cort Paulus Holtermann. (Ørlandsboka III, side 499, oppgir at han fikk gavebrev på Balsnes i 1859).

Cort Paulus Holtermann var med i Ørlandets første kommunestyre som i alt hadde 17 medlemmer, og han ble valgt til viseordfører. I "samlet møte" på Balsnes den 5.desember 1838 erklærte at han inntil videre, liksom i året som snart tok slutt, ville holde lokale for møtene uten godtgjørelse.

Personkarakteristikk: "Løitnant Holtermann var, efter hva der alminderlig er udtalt, en meget smuk Mand i sine unge Dage. Han havde hele sit Liv et lykkelig Humør, var en stor Selskabsmand, lige ivrig ved Festbordet og i Dansen, dette sidste deltog han gjerne i lige til Aaret før han døde. Han var derfor ogsaa meget afholdt. Han førte fra 1826 og til sin død Optegnelser i sin med rene Blade indbundne Almanak over Dagens Begivenheder. Disse Almanaker er nu i den ældste Søns Eie og indeholder særdeles værdifulde data til Slægtens Historie."

Etter Cort Paulus Holtermanns død gikk Balsnes over i to ugifte døtres eie: Catharina Bygball Holtermann f. 6.8.1826 d. 31.5.1893, og Christiane Ludovikka Holtermann f. 1.7.1829 d. 18.8.1910. De bodde på Balsnes til 1874.

(geni.com)

Holtermann, Cort Paulus (I157852)

7837

Han var maskinist og hun var husmor. De bodde først i Redfield SD, senere i
Medicine Hat, Alberta og i Centerville SD.

Merkesnes, Beret Anna Jakobsdtr. Sagen f (I9807)

7838

Han var maskinist på ds Isbjørn da skipet kantret i Den engelske kanal.

http://www.warsailors.com/singleships/isbjorn.html

Lossius, Hermann Alrik (I158840)

7839

Han var mest kjent for å ha spilt hovedrollen som sheriff Matt Dillon i den støvete byen Dodge City i Det ville vesten, Arness hadde rollen i 20 år. Han ble anbefalt til oppgaven av en annen westernhelt, John Wayne.

James Arness er også godt kjent for nordmenn etter rollen som Seb Macahan i western-serien «The Macahans» («I ville vesten») som gikk på NRK i 1982-83.

James Arness. (2009, June 29). In Wikipedia, The Free Encyclopedia. Retrieved 01:52, June 29, 2009, from http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Arness&oldid=299227191

Arness, James (I91823)

7840

Han var også prost i Fosen og Ørlandets første ordfører.

Gaarder, Augustinus Meldahl (I89807)

7841

Han var opprinnelig filolog, men studerte arkeologi i København og Kiel etter embetseksamen. Han arbeidet så som lærer noen år, men drev utgravninger i sommerferiene. Dette gjorde han i nær forståelse med Vitenskapsselskapets museum, der han ble ansatt som bestyrer i 1915. Petersen arbeidet stort sett i og med Trøndelags forhistorie. Hans mest kjente arbeid er publikasjonen av Meldalsfunnene.

Han var bror av arkeologen Jan Petersen.

(Wikipedia)

Petersen, Theodor (I134395)

7842

Han var ordfører i Lensvik 1952-1963 og 1964-1967 i Agdenes.

Utnes, Arne (I2718)

7843

Han var prest i Vefsn før han kom til Hemne. Her verka han som sokneprest frå august
1970 til februar 1975, da han flytta til Sogn, vart prest i Lavik og prost i Ytre Sogn. 1 dei knappe fem åra i Hemne var han ivrig i si
prestegjerning og var med i mangearta kristeleg arbeid så langt tida strakk til.

Sokneprest Konrad Adolf Oterholm, er tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1962.

Oterholm, Konrad Adolf (I45719)

7844

Han var sjømann (maskinist) og forliste under 2. verdenskrig i Syltefjord etter flyangrep på motorkutteren M/K Uløy .

M/K Uløy gikk sin faste tur i "Erstatningsruten" fra Tromsø 30. juni 1944. Syv dager senere på returreise fra Vadsø ble fartøyet angrepet av fire fly med bomber og mitraljøser utenfor Hamningberg. Det ble en usedvanlig blodig og tragisk hendelse med drepte, lemlestede og sårede mennesker. Tolv passasjerer og tre av besetningen omkom. Uløy brant opp.

Frå VG: maskinist, Karlsøy. Født 6. april 1904 i Karlsøy, 8. av Anton Lokkertsen og Susanne f. Jakobsen, f. 1860 i Karlsøy. Gift 1929 med Gudrun Helene Ottesen, f. 1904. 3 barn. Var maskinist på m/k Uløy som var på vei fra Vadsø til Tromsø og ble skutt i brann av fly vest for Vardø. Han ble hardt såret brakt inn til Syltefjord sykestue, hvor han døde 9. juli 1940. Gravlagt i Karlsøy.

Lockertsen, Jakob Edvard Danefær (I25291)

7845

Han var skipper om bord på en båt på vei fra Narvik til Kirkenes da de ble torpedert 2. juledag 1941

(E.Ø.)

Sveberg, Karl Johan (I60611)

7846

Han var skoleholder i Lensvik
Kristoffer Kristoffersen den eldre hadde hele gården til 1845, da han skjøtet 17 ¼ marklag av den til sin sønn Kristoffer Kristoffersen for 300 spd.
Samme år har han skjøtet en parsell på 5 ¾ marklag til sin nest eldste sønn Isak Kristoffersen for 100 spd. Denne parsell ble da utlagt av gården og er nå bruksnummer 2.
Han hadde resten av gården 14 ½ marklag til 1856, da han skjøtet den til sin yngste sønn Jens Kristoffersen for 200 spd. Denne eiendom ble skyldsatt som bruksnummer 3 Lia.

Sjølilien, Kristoffer Kristoffersen Selbekk f (I18659)

7847

Han var sønn av Anders Smith i Drammen.[1]

Han ble student i 1801, tok medisinsk embetseksamen 1808 og var praktiserende lege i Norge 18091812. Han ble konstituert som fysikus i Jarlsberg i 1808 og ble lege ved Frederiks Hospital i København i 1809. Sammen med den danske professoren J. W. Hornemann reiste han 18031813 sammen med utenlandske forskere gjennom store deler av Norge, blant annet som pioner i Jotunheimen, og gjorde botaniske undersøkelser. Smith var overbevist om at den «høie Fjeldarm» mellom «Sæterdalen og Sjødalen» i Vågå og Bøverdalen i Lom utgjorde den høyeste del av Langfjellene, og at Svartdalstindene og Besshø var blant de høyeste punktene. Fjellområdet mellom Valdres og Vågå beskrev han som tilholdssted for «uhyre Flokke» av reinsdyr og han kom med forslag om tamreindrift i området.[1]

Smith regnes sammen med Jens Esmark som førstebestigere av Gaustatoppen i august 1810.

Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Christen_Smith

Smith, Christen (I152917)

7848

Han var sønn av brukseier og dr.philos. Wollert Konow (1809 - 1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818 - 1910), bror av statsagronom Harald Georg Christian Konow (1841 - 1883), sønnesønn av kjøpmann og stortingsmann Wollert Konow (1779 - 1839), dattersønn av den danske lyrikeren Adam Oehlenschläger, fetter av gårdbruker og stortingsmann Wollert Konow (1847 - 1932) samt tremenning av teolog Knud Krogh-Tonning (1842 - 1911). Fra 1875 var han gift med Fredrikke Wilhelmine «Frigga» Kooter (1854 - 1935).
Han ble født og vokste opp på ærverdige Stend hovedgård, som faren kjøpte i 1842 og drev som møllebruk, i Fana utenfor Bergen. Konows barndomshjem var preget av farens store politiske og kulturhistoriske interesser og morens bakgrunn fra Danmarks estetisk-litterære miljø.[1] Wollert Konow ble siden preget av en noe aristokratisk liberalisme, grundtvigianisme og en forkjærlighet for filosofiske spørsmål.[1][2] Han var også en beundrer av de som tenkte og handlet på tvers av autoriteter, og om den spanske republikaneren Emilio Castelar skrev han som ung: «Ingen har som Castelar bekjempet prestestyret og arbeidet for tros- og tankefrihet. Han har dermed oppirret en stor del av den uvitende geistelighet, der i Spania som annensteds i den frie begavelse ser sin verste fiende.»[2]
Ved Bergen katedralskole kom han i kontakt med målsaken, men han skrev for ettertiden bare noen få brev på landsmål, i likhet med likesinnede med urbankulturell bakgrunn.[1] I samme periode ble han også innskrevet som medlem i Vestmannalaget.[1] Etter examen artium i 1864 dro han til Christiania for å studere rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men fullførte aldri.
Konow ble grepet av folkeopplysningstanken, som i hans unge år resulterte i en rekke folkehøyskoler. Sammen med vennen Niels Juel startet han en folkehøyskole ved Halsnøy kloster i Sunnhordland i 1868, hvor Konow var lærer og bestyrer frem til 1872. I 1873 var han folkehøyskolebestyrer i et års tid på Mossige på Jæren. Samme år overtok han Stend hovedgård etter sin far, og Konow videreutviklet møllebruket og utvidet eiendommen ved oppkjøp av naboeiendommer. En tid var han også direktør i Fana Sparebank. Han ble boende på Stend frem til sin død.

(Wikipedia)

Konow, Wollert S.B. (I114878)

7849

Han var sønn av general Georg Frederik von Krogh i andre ekteskap. Etter å ha vært underoffiser i et par år, ble han 1790 fenrik ved 1. throndhjemske Infanteriregiment, 1800 kammerjunker, 1801 premierløytnant og 1802 generaladjutant-løytnant hos den kommanderende general nordenfjells. I 1808 var han blitt kaptein og divisjonsadjutant i Generalstaben og kommanderte som sådan de norske troppene under innfallet i Jemtland 1809.

På grunn av sin dyktighhet ble han 1810 ridder av Dannebrog, og 1812 major. 1815 ble han utnevnt til oberstløytnant og generaladjutant-løytnant i hæren. 1821 ble han oberst. Han var gift to ganger; første gang 5. februar 1801 med Henriette Schønhøyer (1781-1809, datter av biskop i Trondheim Johan Christian Schønhøyer, og annen gang 8. august 1811 med Birgitte Johanne Vibe (1785-1875). Etter faren eide han gårdene Leira og Bakklandet i Lade sogn ved Trondheim, hvor han drev et rasjonelt jordbruk og anla forskjellige industrielle innretninger, som imidlertid ikke lønte seg, men ruinerte eieren.

Wikipedia

von Krogh, Georg Fredrick (I84375)

7850

Han var sønn av generalløytnant Georg Frederik von Krogh, inntrådte 1749 som fenrik i 1. vesterlenske Infanteriregiment, og ble overført 1750 til Grenaderkorpset i København, hvor han 1752 ble sekondløytnant og hoffjunker. Året etter vendte han tilbake til vesterlenske regiment som kaptein og kompanisjef, og begynnelsen var dermed gjort til hans hurtige avansement. Dette skyldes dels slektskap og hoffgunst, men von Krogh var også sin egen lykkes smed. Han hadde gode evner og anlegg for tjenesten, og var fra første stund av besjelet av en glødende interesse for å lære den å kjenne. Dette førte til at han ved Syvårskrigens utbrudd søkte og fikk ansettelse i den preussiske hær som volontær. Han gjorde seg bemerket av Fredrik den store og fikk tillatelse til å gjøre hele felttoget 1757 i hans generalstab. Under retretten etter slaget ved Kolin, da han ble såret, red han ved siden av kongen da denne ledsaget av få ryttere måtte bane seg vei gjennom en flokk pandurer, som forfulgte dem. Etter at sårene var leget, fikk han ansettelse i feltmarskalk Keiths korps.

Han synes å være vendt tilbake til Norge om høsten 1758, deltok i troppesamlingen i Holsten samme år og ble utnevnt til generaladjutant hos Frederik V. 1760 ble han kun 28 år gammel forfremmet til oberst og sjef for 1. throndhjemske Infanteriregiment. I spissen for denne avdeling innfant han seg 1762 i Mecklenburg, da hæren under Saint-Germain skulle ta opp kampen mot russerne. 1768 ble von Krogh kammerherre, 1772 generalmajor av infanteriet og kommanderende general nordenfjells, 1774 hvit ridder, 1781 generalløytnant.

Etter regjeringsskiftet i 1784 stod von Krogh fremdeles i høy gunst. Kronprinsen, som hadde lært ham å kjenne under det korte felttoget 1788, lot ham samme år utnevne til kommandant i Trondheim, 1793 til general av infanteriet, 1801 til ridder av Elefantordenen. Han var en av de generalene som både kronprinsen og kongen betrodde seg til og spurte om råd, og ennå 80 år gammel brevvekslet han med kongen. Han fikk avskjed med full gasje 1. januar 1814. Etter Norges adskillelse hedret den svenske regjering ham med Serafimerordenen 1815.

von Krogh eide flere gårder, og var den første som dyrket poteter i Norge. Han var gift to ganger; første gang 11. desember 1760 med Elisabeth Schøller (174463), annen gang 26. mars 1765 med Margrethe Lerche (17331807). Han var far til Georg Frederik von Krogh

Wikipedia

von Krogh, Georg Frederich (I84377)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster