Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 7,151 til 7,200 av 37,090
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 7151 | Fra Våre Falne: Bjørn Engdal: signalist, Aure. Født 12 desember 1916 i Aure, s. av Olav Engdal, f. 1878 i Aure og Ingrid f. Glasø, f. 1888 i Edøy. Fylkesskole, til sjøs 3 år, korrespondansekurs i radiotelegrafi. Tjente verneplikten som signalist på p/s Norge da krigen kom, og omkom da skipet ble senket utenfor Narvik 9. april 1940. Omtalt i Romsdalsposten 11. november 1940 og i Bygdeungdommen 27. desember 1941. Iver og Bjørn er på minnesmerket over falne som er reist ved Aure kirke. Våre Falne: http://www.hemneslekt.net/vaare_falne.php Tragedien på Narvik havn: http://www.bjerkvikhistorie.no/panser.htm NRK: https://www.nrk.no/nordland/markerer-9.-april-ved-a-dykke-ned-til-skipsvrak-1.12300476 | Engdal, Bjørn (I67708)
|
| 7152 | Fra Våre Falne: ENGDAL, IVAR, maskinist, Aure. Født 8. desember 1912 i Aure, s. av Olav Engdal, f. 1878 i Aure, og Ingrid f. Glasø, f. i Edøy. Hadde seilt ute i 7 år før krigen og var under krigen 2. maskinist på s/s Idræt til han døde i Cristobal 3. juni 1943 av hjerneblødning. Gravlagt i Colon, Panama. Iver og Bjørn er på minnesmerket over falne som er reist ved Aure kirke. http://www.hemneslekt.net/vaare_falne.php Krigsseilerregisteret: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/397143/ | Engdal, Ivar (I67706)
|
| 7153 | Fra Wikipedia, den frie encyklopædi Anders Sandøe Ørsted (21. december 1778 i Rudkøbing 1. maj 1860) var en dansk retslærd, embedsmand og minister, bl.a. var han Danmarks 3. statsminister efter indførelsen af Junigrundloven. Han betragtes også som en af Den danske Guldalders hovedpersoner. Faren, Søren Christian Ørsted (1750 - 1822), var apoteker i Rudkøbing, fra 1807 i Sorø, fra 1812 i Roskilde, og blev i 1814 assessor pharmaciæ og forstander for Københavns fattigvæsens medicinaldispensationsanstalt, moren, Karen født Hermansen, døde 1793. | Ørsted, Anders Sandøe (I166754)
|
| 7154 | Fra Wikipedia: Arne Olaus «Tuften» Fjørtoft Garborg (født 25. mai 1888, død 1968) var en norsk bibliotekar og forfatter, ansatt på Universitetsbiblioteket i Oslo. Han arbeidet med å sammenfatte sin far, Arne Garborgs bibliografi. Han var enebarn av Arne og Hulda Garborg. Hans barndom er mye omtalt i foreldrenes dagbøker, brev og avisartikler. Han var oppkalt etter sin far, og «Norges første sosialist» Olaus Fjørtoft. Arne O. Garborg tok over barndomshjemmet Labråten i Asker, der han bodde sammen med kone og sine barn. Huset er i dag museum. Her henger Gustav Wentzels maleri av ham, «Tuften på ski». | Garborg, Arne Olaus Fjørtoft (I169338)
|
| 7155 | Fra boka "Oppigarden på Hestnes i Valsøyfjord" av Erling Hestnes. 2004: "Far fortalte at på 1790 tallet hadde man på Oppigarden en dreng som Ole Halvorsen Drejer likte meget godt. Drengen het Sivert Pedersen og skulle være fra plassen Justbrenna i Gudbrandsdalen. Sivert sies å være konfirmert i 1789 Auekirka under navnet Sivert Pedersen Hestnes. Han skulle efter det være født 1772 eller 1773, men som rimelig er finnes han ikke være døpt i Aure kirke. Denne Sivertkaren skulle som nevnt ha en stor stjerne hos husbonden, som ønsket at han som var så dygtig en kar skulle få seg en jordtaus til kone. Og da Ole Halvorsen viste at i Negarden på Otnes fantes et slikt koneemne, bestemte han seg for at han skulle legge inn et godt ord for Sivert hos Ingeborg Jcobsdatter og hennes foreldre. Og da Sivert senere fridde til Ingeborg fikk han ja, og i julen 1795 ble det trolovelse med påfølgende giftemål noen måneder senere. Ekteskapet førte førte Sivert Pedersen inn i vår ætt og slekt.(Sivert og Ingeborg blir mine tipp-tippoldeforeldre på min fars morside) Sivert fink et trist endelikt. I Negarden på Otnes var det skysstasjon, og en sommerdag i 1841 kom en hestehandler til gården og ville ha båtskyss over fjorden til Aresvik. Det ble Sivert som skulle være skysskar. Han la ut med geitbåten, satte seil og med å bruke årene i ttillegg tok det ikke så lang tid før de var vel frem. Men på tilbaketuren floet det opp med sterke kulingbyger og Sivert kullseilte og blev ute på fjorden. han var da knapt 70 år." | Otnes, Siver Pedersen (I96276)
|
| 7156 | Fra boka «De som falt» av Erik Veum: Vedr. Ole Nilsen Røhmesmo står det skrevet om hans skjebne på side 101. Han var en "Legion-Unterscharführer" i støttetroppen ved den «Norske Legion». Troppsjefen planla et nattlig framstøt på Leningradfronten om våren i 1942. Det ble skjebnesvangert for ham og hans menn. De gikk seg inn i et minefelt; noen falt på stedet, andre ble truffet av maskingeværild. Ole var en av dem som sikringsgruppen greide å finne i mørkret og fikk dradd ham tilbake til skyttergraven. Han var da døende og i sjokktilstand. Det siste han sa var: «Alt for Quisling!» Ole Nilsen Røhmesmo falt natten til den 16 april 1942 ved Urizk utenfor Leningrad. Jfr. Wikipedia (Ragnar Berg / troppssjef):http://no.wikipedia.org/wiki/Ragnar_Berg | Røhmesmo, Ole Nilsen (I133711)
|
| 7157 | Fra bygdeboka 1957: " Ble kalt Stor-Per. Forble ugift og døde hjemme på gården 83 år gammel." | Prestegard, Peder Toresen (I70692)
|
| 7158 | Fra bygdeboka til Sannes: Han er nevnt på Solberg fra ca 1600 og var ifølge Sannes sin tids største jordeier i Telemark fylke! Han eide hele eller parter i 34 gårder. Foruten Solberg 4 tn eide han i Drangedal: Brosjø og Joklerød 6 1/2 tn, Holte 2 tn, Ettestad 3 tn, Rød 1 tn, Sandvik 3 tn, Midrvåje 4 tn, Lensgrav 2 tn, Våle 4 tn, Setre 1 tn, Åse 4 tn, Vølstad 3 tn, Tveit 3 tn, Nordre Våje 4 tn, Tørnes 1 tn, Nås 5 tn, Vestre Starume 2 mæler. Utenfor bygden eide han Evjen i Nesherad 4 tn, Stokeland i Bøherad 1/2 tn, Fjågesund 1 tn, Sundby i Flåbygd 4 tn, Ugge i Lundeherad 1 tn, Gyttestad 3 tn, Barlaug i Lundeherad 1 pund smør, Rollaug 2 pund smør, Svalestuen 2 tn, Søndre Farsjø i Sannidal 3 tn, Berrsiø i Numedal 4 tn, Eiken i Bøherad 1 tn, Kilen 2 tn, Gjere i Sannidal 1 tn, Lundereid i Sannidal 1 tn og Norheim i Lundeherad 1 tn. Elev selger, kjøper og makeskifter gårder fort vekk. Det var utrulig at en bonde kunne eie så mye. Til tross for alt han eide, så eide han aldri hele Solberg. Bare halve. Den andre parten eide Berulf Haldal i 1612. Han var bygdas nest største odelsbonde. Torbjørn Vraalstad eide fra 1650 denne parten. Eilev sitt odelgods var ifølge Sannes Brøsjø, Holte, Etterstad og Evje i Nesherad. Giftegodset var halve Solberg og Sandvik. Det kan tyde på at hans kone var av den mektige Roalstad ætta. Hun het Taran. Eilev var trolig bltt enkemann i 1645 fordi da betalte han koppeskatt for segn en pike og en dreng. Han satt med mange av eiendommene sine helt frem til han døde ca 1660. Da gikk de videre til hans barn. En av gårdene, Gjere i Sannidal, måtte han gi til kronen fordi han ikke betalte skatt for den, men den ble senere løst inn for 60 rd. To ganger måtte den mektige mannen betale bot: Den ene gangen i 1683 "for et Øxehammerslag han slog en mand aff Thellemarken, som vilde offuerfalde hannem og hans Giester paa Soelberrig udi hand Datters Brøllup". Den andre gangen hadde han ikke gjort noe galt, men måtte betale en bot på 8 rd. for sønnen sin, som hadde "stukket Hellek Strømme tvende Steder med en kniv". | Solberg, Eilev (I136761)
|
| 7159 | Fra familiebibelen. | Ødegård, Jon Evensen (I23667)
|
| 7160 | Fra første ekteskap | Stephansdtr., Mali (I174227)
|
| 7161 | Fra jbmoltzau@msn.com | Rosrud, David Bjørnstad (I30760)
|
| 7162 | Fra side 27 i Gardtales i Valsøyfjord av Anders Todal: Arnt Larsson heldt fram med gardsdrifta til 1798. Då kunne han gi opp. Eldste dottera, Marit heitte ho, veit vi, hadde nemleg funne seg ein «mun- deringsgut», korporal Anders Sveinson Giset, som ho vart gift med, etter at presten Sodeman i 1798 hadde bygsla bort dette gardsbruket på Geistad til korporalen: Arnt «gjekk på kåret». Han hadde gifta seg oppatt i 1786 med ei Gertrud Andersdotter (Anundsdotter?) Espeset; det ekteskapet blei visst barnlaust. Marit Arntsdotter vart ikkje langliva. Skifte etter henne blei halde i 1820, då enkjemannen Anders, borna Arnt og Anne, fekk arven etter Marit. Anders Sveinson hadde visseleg lært seg lesa og skriva i garnisonen i Trondheim. Han vart difor sjølvskriven til å ta mot visse tillitsyrke. Vi veit såleis at han i 1820 møtte som valmann ved distriktsforsamlinga på Molde. | Giset, Anders Sveinsen Gjestad f (I179955)
|
| 7163 | Fra: http://www.saltenslekt.no/forlis.htm "1885 Jekt ULLA (ULLØ) fra Trondheim, 58,92 tonn. Kantret i Vestfjorden og hele mannskapet omkom." | Selbekk, Ole Hansen (I62662)
|
| 7164 | Fraktet fisk og sild fra Lofoten og sørover i 50 år. | Hammer, Gunerius Andreasen (I75284)
|
| 7165 | Francis grew up in Mekinock, ND and later moved with her family to Grand Forks, ND. where she graduated from Central High School. She earned a teaching certificate from UND and worked for the F.W. Woolworth Store. Field's and Norby's department stores and in the office of the Grand Forks county treasurer. | Dokken, Frances Veronica (I10375)
|
| 7166 | Franciscus var 4. generasjon Mønnich i Kristiansand. Han kom med sin far til Kristiansand i 1846 og drev fra 1863 egen blikkenslagerforretning, som han overtok etter faren. Faren startet den i 1846 da han kom tilbake fra Holland. Forretningen var fra 1846 til 1881 i Østre Strandgate 17, senere i Markensgade 17 som han kjøpte av fru Regitze Bock for kr. 20.000. Fransiscus var som faren og broren en dyktig håndverker. Dessuten var han en munter spøkefull mann som alltid hadde et godt ord til alle. Han var dessuten musikalsk og spilte klarinett. I tillegg sang han. Han ble borger av Kristiansand 8/5 1871. Som faren var en del bereist. Etter brannen i 1892 bygget Franciscus et nytt hus på branntomten Markensgade 17 (det huset som fremdeles ligger der). Firmaet Andreassen og Myhrstad som fra 1897 hadde manufakturbutikk på hjørnet i bygget, kjøpte eiendommen i 1914 av Frantciscus Paulus Mønnich som hadde overtatt eiendommen i 1895 etter foreldrene. Franciscus, hans kone Mathilde og den lille datteren Adamina Concordia død 24/6 1878 er gravlagt i samme grav på Kristiansand Gamle Kirkegård nær kapellet ved veien. Den 31/12 1885 bodde Frantz Verner Mønnich i huset sammen med sin kone Caroline Mathilde, datter Marie Clasina Mønnich, sønnen Frantz Paulus Mønnich, datter Caroline Mathilde Mønnich, husgjerningen, Henriette Alvilde Christina Mønnich, datter Adamina Concordia Mønnich, datter Francisca Mønnich, datter Borghild Mønnich, tjenestepike Tobine Gustine Thorsen, født i Valle i 1865 og tjenestepike Oktavia Randine Lundgren, født i Bergen i 1867. I tillegg bodde Alfred Constantius Holm, født i Kristiansand i 1851, som var tilreisende blikkenslager fra USA der og kjøpmann Ludv. Johnsen Den 31/12 1900 bodde F.W Mønnich i 2nd etasje i en sidebygning sammen med sin kone Caroline Mathilde, sønnen Frantz Paulus Mønnich, handelsborger med lampehandel, datter Caroline Mathilde Mønnich, husgjerningen, Henriette Alvilde Mønnich, husgjerningen, oppholdt seg i Kristiania, datter Adamina Concordia Mønnich, datter Francisca Mønnich, oppholdt seg i Hannover, datter Borghild Mønnich, sønn Alfred Holm Mønnich, Anne Rasmussen, expeditrise i Kjøbmandsforretning (Lampeforretning), født i Spangereid i 1874, Berthine Abrahamsen, tjenestepike, født i Spangereid i 1878. Ved folketellingen i 1865 bodde Frantz på Qvartal 1 på matr. nr. 411a. Han var da ugift og bodde sammen med en enke ved navn Grietj d. Bius? som var 64 år og født i Holland. Videre hadde de en tjenestepike 21 år som het Tone Benndsen, født i Finsland. Lærerdreng Bernhard Jensen på 11 år, født i Christiansand bodde der også. I samme hus bodde en familie til og en logerende . Frantz ble gravlagt i på Kristainsand Gamle Kirkegård sammen med sin første Adamine-datter og i 1935 kom også Caroline Mathilde i denne graven. Det kom ny gravsten der i1958. Denne lå ved veien nær kapellet. (geni.com) | Mønnich, Franciscus Werner (I141917)
|
| 7167 | Franklin Delano Roosevelt (18821945), også kjent under sine initialer FDR, var USAs 32. president. Roosevelt var en av det 20. århundres mest sentrale figurer som USAs president i en tid sterkt preget av økonomisk krise og verdenskrig. Roosevelt satt som president fra 1933 til 1945, og han er dermed den eneste amerikanske presidenten som har sittet mer enn to perioder. Franklin D. Roosevelt var seksmenning og nær venn av Theodore Roosevelt, USAs 26. president. Franklin D. Roosevelt fikk diagnosen poliomyelitt i en alder av 39 år. Roosevelt døde like før krigen var over og ble etterfulgt av visepresidenten Harry Truman. Les mer på: https://no.wikipedia.org/wiki/Franklin_D._Roosevelt | Roosevelt, Franklin Delano (I197458)
|
| 7168 | Frants Frantssøn Flor He was born circa 1510-20 and died 1582-84. Frantz was the parish priest (Norwegian: sogneprest) in Nannestad from 1556 to 1582 Parentage From his name, we can assume that his father's name was Frantz (in some form; possibly the Italian form Franciesco); from his daughter's name, it's not unreasonable to think that his mother was named Lukretzia. But neither is documented. The article in Norsk Slektshistorisk Tidsskrift cited below also notes that the names Cyprian, Ambrosius and Tertullian were also new in the area after Frantz' arrival. Bruce Rognan has advanced a theory that the parents were Francisco Florentinus and Elisabeth Brokesby. This is also undocumented. At the moment, he is listed as the son of unknown parents, to avoid new entry of erroneous links until documentation can be found. Naming Frantz does not seem to have used any family name, sometimes being referred to as "Frantz Italus" or "Frants Frantssøn Italiener" (Frantz the Italian). Some branches of his descendants started to use "Flor" (referring to Florence, his reputed origin) around 1660. (geni.com) | Flor, Frantz Frantzen (I130541)
|
| 7169 | Fraus ihjel på fjellet på veg fra Hemne. | Hermundsli, Alv Eriksen (I87509)
|
| 7170 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Lundberg, Fred Børre (I166799)
|
| 7171 | Fred Kavli, norsk-amerikansk fysiker, sivilingeniør, bedriftsleder og filantrop. Etablerte teknologiselskapet Kavlico Corporation og Kavli Foundation som arbeider for å fremme grunnforskning. Eksamen fra Norges tekniske høgskole 1955. Utvandret til USA 1956 hvor han fikk jobb i det Los Angeles-baserte firmaet Crescent Engineering and Research, som utviklet sensorer for kontrollsystemene på Atlas-raketter. Grunnla 1958 Kavlico Corporation i California som ble blant verdens største leverandører av bil-, fly- og romfartsindustrien. I 2000 solgte han selskapet og opprettet stiftelsen Kavli Foundation, som skal fremme grunnforskning til beste for menneskeheten og skape større offentlig forståelse for forskningens vilkår. Kavli var styreleder i stiftelsen. Stiftelsen har opprettet flere forskningsinstitutter i USA, Nederland, Kina og Japan. I 2013 er det 17 slike institutter innenfor områdene astrofysikk, nanovitenskap, nevrovitenskap og teoretisk fysikk. Stiftelsen har også finansert forskning ved en rekke universiteter, blant annet forskning på nevrovitenskap ved NTNU i Norge. Kavliprisene I 2005 tok Fred Kavli initiativet til å opprette de tre Kavliprisene, i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap. Kavliprisene ble etablert som et samarbeid mellom Kavli Foundation, Det Norske Videnskaps-Akademi og Kunnskapsdepartementet. Prisene ble første gang delt ut i 2008 og har siden vært utdelt annethvert år. Det er Det Norske Videnskaps-Akademi som organiserer juryarbeidet og deler ut prisene. Utmerkelser For sin innsats har han blitt hedret med innvalg i The American Academy of Arts and Sciences. Han var også æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. (snl.no) | Kavli, Fred (I124605)
|
| 7172 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Olsen, Thomas Fredrik (Fred) (I161232)
|
| 7173 | Frederick D. Sinnes: Newspaper Obituary and Death Notice Yakima Herald-Republic (WA) - Sunday, July 10, 2005 Deceased Name: Frederick D. Sinnes Keith & Keith Funeral Home YAKIMA - Fred Sinnes went to be with his Lord July 2, 2005. Born September 8, 1922, in Prosser, WA, he attended Prosser H.S. and State College of Washington (WSU). He served in the U.S. Army during WWII ('45-'47) and married his wife of 58 years, Betty Stephens, July 19, 1947. He loved his family and was proud of his children and grandchildren. He was a man who never met a stranger, and had wonderful memories of his hunting and fishing trips with friends over the years. His career in the electrical wholesale business spanned over 50 years, first with Westinghouse and ending with the founding of Sinnes Electric Supply in Yakima in 1977. He was a proud member of Rotary and the board of Salvation Army for over 30 years, and served on the board of Sun Tower for nine years. Fred was preceded in death by his mother and father, Mary and Fred Sinnes and son Doug. He is survived by wife Betty, daughter Kathleen (John), son David (Xiomara), grandchildren Tim, Nathan (Lisa), Daniel, Sara, Heather, Rachael, and Sadie, six great-grandchildren, a sister, Leona, brother in law Dan (Laurie), and numerous nieces and nephews. The family is grateful to Drs. Jan Lange, Daniel Nadig, and Tim Brown, Hospice, and the staff of Yakima Memorial Hospital and Garden Village for their care and concern. A memorial service will be held at Keith and Keith Funeral Home, 902 West Yakima Avenue, on Saturday, July 16, at 11:00 a.m. In lieu of flowers, the family suggests donations to the Cancer Society, Hospice or the Salvation Army. ( findagrave.com ) | Sinnes, Frederick Dale (I135346)
|
| 7174 | Frederik Gottschalk Haxthausen Due (14. april 1796 i Trondheim, død 16. oktober 1873 i Kristiania) var norsk statsminister, diplomat, artillerioffiser og kunstner. Due var sønn av skipsreder Carsten Schiødt Due og Pauline Heltzen (datter av berghauptmann konferensråd Christian Ernst Heltzen og Anne Christine von Haxthausen). I februar 1828 ble han gift med Alette Sibbern. Due tok militær utdannelse og ble i 1813 offiser. Han deltok i felttoget i 1814 som artillerioffiser og ble allerede i 1815 adjutant for den senere kong Oscar I. Videre var han statssekretær ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm i perioden 1822 til 1841, hvorpå han var Norges statsminister i årene 1841 til 1858. Due var videre tilknyttet hoffet som riksherold og ordensseremonimester, fra 1847 til 1858 ordenskansler for St. Olavs orden. Fra 1859 var Due norsk og svensk ambassadør i Wien. Han vendte tilbake til Kristiania i 1873. Due ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble av kongen utnevnt til storkors av St. Olavs orden «for fortjenstfuld embedsvirksomhed». Han var videre ridder av Serafimerordenen og storkors av både Nordstjerneordenen og Sverdordenen. Due var videre innehaver av storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden og første klasse (tilsvarende storkors) av den osmanske Mecidi-ordenen. Hans våpenplate som serafimerridder henger fortsatt i Riddarholmskyrkan, Stockholm. På platen er malt hans heraldiske skjold med skrådeling, stjerne og en oppflygende due samt på skjoldet en murkrone med tre tårn. (Wikipedia) | Due, Frederik Gottschalck Haxthausen (I124976)
|
| 7175 | Frederik Heidmann. Offiser, embetsmann og politiker. Foreldre: Major Lorentz Peter Heidmann (1732 - 1807) og Dorothea Mathea Sommerschield (1740 - 1805). Gift 28.3.1810 med Anna Catharina Bernhoft Ræder (31.7.1788 - 3.8.1858), datter av oberstløytnant Johan Georg Ræder (1751 - 1808; se NBL1, bd. 12) og Catharina Margrethe Lind (1759 - 1820). Frederik Heidmann var yrkesmilitær og politiker. Han var sentral i debatten om noen av de mest kontroversielle sakene Stortinget behandlet i årene etter 1814. Som amtmann i Hedemarkens amt tok han initiativet til opprettelsen av kjøpstaden Hamar. Heidmann ble født inn i en offisersslekt og utdannet seg som militær. 18 år gammel ble han utnevnt til sekondløytnant ved Trondhjemske dragonkorps, som han var tilknyttet til 1818, fra 1814 med rittmesters grad. Da armeen ble omorganisert 1818, ble han utnevnt til sjef for Skognske eskadron, et embete han beholdt til han 1821 ble utnevnt til amtmann i Hedemarkens amt. Den siste utnevnelsen skyldtes kongens personlige initiativ, og regjeringen hadde ikke fått tid til å forberede saken. Halvdan Koht mener det ikke kan herske tvil om at dette var en politisk belønning for Heidmanns innsats i Stortinget. Amtmannsembetet bekledte han til 1849, da han fikk avskjed i nåde. Heidmann ble valgt til delegert fra Trondhjemske dragonkorps til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Her stemte han først mot at Norge skulle være helt selvstendig, men sluttet seg senere til selvstendighetspartiet. Yngvar Nielsen regner ham sammen med bl.a. Georg Sverdrup, W. F. K. Christie og Peter Motzfeldt til flertallets mer moderate del. Heidmann var demokratisk av oppfatning og gav som profesjonell militær sterk støtte til Didrik Hegermanns forslag om innføring av allmenn verneplikt. Han var også varm tilhenger av å avskaffe adelskap og privilegier. Heidmann fortsatte i politikken også etter 1814. Han ble valgt til varamann til Stortinget fra Nordre Trondhjems amt 1815, og han var fast representant fra dette amtet på stortingssamlingene 1818, 1821 og 1822. Etter at han ble amtmann i Hedemarkens amt, ble han 1824 valgt som varamann til Stortinget fra dette amtet, og han representerte det på stortingssamlingene 1827 og 1828. 1836 var han igjen vararepresentant. Han var en svært aktiv stortingsmann, medlem av til sammen 19 komiteer i løpet av de fem stortingssesjonene, odelstingspresident 1821 og dessuten formann i komiteen som behandlet adelsloven. Selv om han personlig var tilhenger av adelsloven, foreslo han 1821 av hensyn til kongen at loven skulle utsettes til en senere stortingssamling. Loven ble imidlertid vedtatt av Stortinget. Heidmanns arbeid som komiteformann førte til at Stortinget vedtok vernepliktsloven på ny 1821, med bare små endringer av det opprinnelige forslaget fra 1818. Imidlertid ble loven også denne gang nektet sanksjon. Heidmann fortsatte arbeidet for å få gjennomført vernepliktsloven like til han gikk ut av Stortinget for godt 1828. Han prøvde også å avhjelpe de problemer som bøndene hadde som følge av finanspolitikken, men hans forslag om å innstille auksjoner over gods som var utpantet for bankinnskudd, såkalt sølvskatt, falt med 41 mot 12 stemmer. Heidmann var medlem av den kommisjon som i 1820-årene, under ledelse av grev Wedel, skulle utrede plassering av en kjøpstad på Opplandene. Komiteen, som leverte sin innstilling 1826, foreslo at det ble anlagt kjøpsteder både på Lillehammer og Storhamar. Flertallet innstillte på at hvis det bare ble anlagt en by, burde denne legges til Lillehammer, mens Heidmann og professor Gregers Fougner Lundh foretrakk Storhamar. Flertallets innstilling ble fulgt, men Heidmann fortsatte å arbeide for at det også skulle bli by på Hamar, og han vant frem med dette synspunktet da Stortinget 1848 vedtok å grunnlegge en kjøpstad her. Frederik Heidmann fratrådte sitt amtmannsembete 1849 og ble da utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han hadde stor arbeidsiver og utviste godt praktisk skjønn, men karakteriseres som tung både legemlig og åndelig. Han døde 1850 på sin gård Kjonerud i Stange. (www.snl.no) | Heidemann, Frederik Hartvig Johan (I99458)
|
| 7176 | Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig var sønn av Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig og Ulrike Eleonore Reventlow. Etter endt utdannelse og en lengre utenlandsreise, og da faren døde i 1754, arvet han Larvik grevskap. Han besøkte grevskapet sitt bare én gang, i 1755, og skal da ha forsøkt å rydde opp i korrupsjon og dårlig styre blant grevskapets betjenter, men lyktes ikke i dette fordi han måtte skjøtte sine oppgaver i Danmark. Frederik Ludvig interesserte seg også for andre sider av grevskapet sitt enn de rent økonomiske. Han grep blant annet inn for å hindre at Larviks bøkeskog ble ødelagt, og ønsket å verne den. Det var også han som lot bygge Laurvig hospital, som fremdeles finnes i byen. Da Frederik Ludvig døde barnløs i Lübeck i 1762, arvet hans yngre bror Christian Conrad grevskapet. ( https://vestfoldmuseene.no/utforsk/frederik-ludvig-danneskiold-laurvig-1717-1762/ ) .............................................. Edler Herr til Varel, herre til Knyphausen og Dorwerth, til Skjoldenæsholm, Merløsegaard og Haraldsted (1749). - 1735 kaptajn ved grenaderkorpset, s.å. kammerherre, 1736 virk. kaptajn ved livgarden til fods, 1738 karakter som oberstløjtnant af infanteriet, 1742 sekondmajor i garden, 1743 (15 Maj) hvid Ridder, 1746 premiermajor ved garden til fods og generaladjudant hos kongen, 1747 karakter som oberst af infanteriet, 1749 virk. oberst og chef for kongens livregiment, s.å. rang med gehejmeråder, 1753 kommandør (oberstløjtnant) for livgarden til fods, 1754 overstaldmester, 1755 generalmajor af infanteriet, 1757 dekoreret med ordenen de l'union parfaite, 1762 generalløjtnant, ved krigens udbrud chef for hærens 1. divisions 1. brigade ind i Mecklenburg, død på tilbagemarschen 12 aug. 1762 i Lübeck. Skænkede ved testamente af s.å. til hospitalet i Laurvig 10,000 rigsdaler. ( https://finnholbek.dk/getperson.php?personID=I9326&tree=2 ) | Danneskiold-Laurvig, Frederik Ludvig (I180736)
|
| 7177 | Frederik Meltzer. Kjøpmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann og borgerrepresentant Clamer Eberhard Meltzer (1745 - 1815) og Henrikke Stoltz (1758 - 85). Gift 27.4.1802 med Margrethe Stub (31.8.1779 - 24.4.1832), datter av skipper Jacob Stub (1748 - 1812) og Emmiche Desingthun (1751 - 1820). Far til Harald Meltzer (1814 - 62). Frederik Meltzer var kjøpmann og sterkt engasjert i nasjonal og lokal politikk. Han hadde også stor sans for kulturelle verdier og deltok aktivt i det kulturelle foreningslivet i samtidens Bergen. Meltzer stammet fra en tysk familie fra Rödinghaus i grevskapet Ravensberg i Tyskland. Den eldste kjente i Bergen er Clamer Eberhard Meltzer, som løste borgerskap der 1690. Frederik Meltzer fikk merkantil utdannelse i London 1796 - 98. Det høyt utviklede handelslivet i verdensbyen gjorde et sterkt inntrykk på ham, og han ble interessert i bank og børs. Etter en ny reise 1800 - 01, bl.a. til Holland, Frankrike og Tyskland, begynte han i farens eksport- og importforretning i Dramshusen på Bryggen. 1803 løste han borgerskap som Commissionair og ble 1805 eneinnehaver av forretningen. 1825 - 55 var han også overfiskevraker i Bergen. Etter hvert ble Meltzer så opptatt med gjøremål av offentlig og halvoffentlig karakter at forretningen trolig led under det. I nødsårene 1807 - 14 var han aktiv med henvendelser til myndighetene i saker vedrørende fiskeeksport og kornforsyning, og sammen med sin venn Wollert Konow utrustet han flere ganger sunnmørsbåter som ble sendt til Danmark etter korn. Han deltok i kaperfarten med fartøyet Død eller Brød. Meltzer ble mars 1814 valgt som byens 4. representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der sluttet han seg til den moderate fløyen av selvstendighetspartiet. Han satt i Finanskomiteen og ble en ivrig forsvarer av Eidsvollsgarantien. I debattene gjorde han seg derimot lite gjeldende. 1815 - 16 var Meltzer suppleant til Stortinget, deretter fast representant 1821 - 22, 1824 og 1827 - 28, og atter suppleant 1833 - 42. I hele sin stortingstid var han medlem av ulike finans- og økonomiske komiteer. I lokalpolitikken var han 1813 - 29 en av de eligerte menn (borgerrepresentasjonen) og 1837 - 49 medlem av bystyret. Da Norges Bank ble opprettet 1816, ble Meltzer administrator for avdelingen i Bergen. Han satt i styret der til sin død, og han var en av bidragsyterne ved opprettelsen av Bergens Sparebank 1823. Flere banklover og andre næringslover ble vedtatt i den form Meltzer hadde gitt dem i ulike stortingskomiteer. I hjembyen gikk hans navn til stadighet igjen i politikk, assuranse, bank og børs. Han var en av stifterne av Bergens børs 1813 og medlem av direksjonen for Det Bergenske Søassuranceselskab. Innen kultur og opplysning var han 1803 - 52 kasserer i Det nyttige Selskab, i mange år sekretær i Det dramatiske Selskab (der han også var aktiv som skuespiller) og medlem i distriktskommisjonen av Selskabet for Norges Vel (1813 - 18). Han satt i direksjonen for losjen Den gode Hensigt 1836 - 39, var direktør for Realskolen og Tegneskolen, satt i representantskapet for Musikselskabet Harmonien, var en av stifterne av Bergens Kunstforening 1838 og satt i styret for det nystiftede Bergens Museum. Velkjent er det at det var Meltzers forslag til et eget norsk flagg (etter et utkast fra en av sønnene) som 1821 veltet en enstemmig komitéinnstilling om et rødt og hvitt flagg i felter med fem gule stjerner. Frederik Meltzers dagbok, som han skrev gjennom 57 år, er en av de viktigste kilder til bergensk dagligliv i perioden. Mesteparten av dagboken er bevart. Han ble ridder av den svenske Vasaorden 1821 og var fransk visekonsul i Bergen 1816 - 40. Frederik og Margrethe Meltzer fikk 13 barn. Meltzer døde i Bergen 1855 og ble begravd på Assistentkirkegården nær Stadsporten med fortjent Høitidelighed. (www.snl.no) | Meltzer, Friderich (I99042)
|
| 7178 | Frederik Motzfeldt, født 1779, død 1848, født i Skaun, norsk embetsmann, eidsvollsmann. Cand.jur. 1801, sorenskriver i Romsdal og byfogd i Molde 1806 - 14, assessor i Høyesterett 1814. Møtte på Riksforsamlingen 1814 som representant for Molde, tilhørte selvstendighetspartiet. Stortingsrepresentant 1830. 1821 - 45 var han statsrevisor. (www.snl.no) | Motzfeldt, Frederik (I95875)
|
| 7179 | Frederik Schmidt. Dansk-norsk prest, eidsvollsmann og forfatter. Foreldre: Sogneprest, senere biskop Christen Schmidt (1727 - 1804; se NBL1, bd. 12) og Petronelle Sørensdatter Lemmich (1734 - 98). Gift 10.1.1799 i Christiania med Maren Elisabeth Mathea Oppen (2.4.1778 - 26.12.1841), datter av generalkrigskommissær, senere generalmajor Knud Oppen (1718 - 1803) og Mette Kirstine Colling (Colding) (ca. 1754 - 1827). Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 ville ikke ha vært den samme uten Frederik Schmidts patriotiske festdiktning. Men under klisjeene fantes også en seriøs, reflektert person farget av den franske revolusjons ideer. Unionen med Sverige ble en skuffelse for ham, og han flyttet til Danmark. I Danmark var han også født, av norske foreldre. Faren ble utnevnt til biskop i Christiania 1773, og sønnen vokste opp i Norge. Han ble student 1787, men under sin første studietid skrev han elegiske dikt om lengselen bort fra hovedstadens larm og kval og hjem til Norge hvor «hver tør sige frit, hvad Hjertet tænker». Etter å ha studert hjemme en tid vendte han tilbake til København, hvor han tok aktivt del i Det norske Selskab og pleide vennskap med danske litterater, bl.a. Knud Lyhne Rahbek. Teologisk embetseksamen tok han 1791, og med aldersdispensasjon kunne han 1792 tiltre som prest ved Tukthuset i Christiania. Den unge mannen gjorde seg raskt bemerket i byens selskapsliv som en ekte frihetsvenn. Under en reise til Tyskland 1794 tilbrakte han noen måneder ved universitetet i Göttingen. Hjemme igjen ble han 1795 redaktør av det første politiserende norske tidsskrift, Hermoder, som han gjorde til et forum for patriotiske ideer. Virksomheten ble holdt under skarp oppsikt av stiftamtmann F. J. Kaas, og da Schmidt 1798 overtok det gode prestekallet Eiker, ble det patriotiske miljøet i Christiania svekket. I Eiker fortsatte Schmidt sitt patriotiske opplysningsarbeid, men ble snart konfrontert med Hauge-vekkelsen. Sans for «svermeriet» kunne ikke forventes hos en rasjonalistisk prest som Schmidt, men hans demokratiske instinkt tilsa at man behandlet Hauge og hans tilhengere med respekt; selv avgav han en rosende erklæring om Hauges person. Etter å ha blitt prost 1808 prøvde han å få anlagt et skolelærerseminar i prostiet, han deltok i grunnleggelsen av Selskabet for Norges Vel 1809 og opprettet en lokalavdeling i Eiker. Denne lokale innsats førte til at han 1813 ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Den andre hovedinteressen i Schmidts liv var litterære sysler. Selv om han yrkesmessig ville tjene Norge, var det bare i Danmark han kunne finne virkelig respons for sine litterære ambisjoner. Han besøkte København 1807 og igjen 1811, da han fikk utgitt et bind med dikt og forgjeves søkte embetet som stiftsprost i København. Schmidt møtte som 1. representant fra Buskerud amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, og hans begeistrede sanger om Christian Frederik og selvstendigheten gjorde at unionspartiet nærmest avskydde ham. Men han var også aktiv under selve forhandlingene, både som medlem av konstitusjonskomiteen og som flittig debattant. Ordningen med at Stortinget i plenum avgjør de spørsmål Odelsting og Lagting er uenige om, ble vedtatt etter hans forslag. Også til det overordentlige Storting høsten 1814 ble han valgt, og nå aksepterte han unionen under forutsetning av at Grunnloven ble opprettholdt. Det var på hans initiativ Stortinget besluttet å undersøke regjeringens opptreden i forbindelse med Mossekonvensjonen, noe som ledet til riksrettssak mot statsråd Haxthausen. Men Schmidt stod overfor et dilemma. Til grunn for hans romantiske patriotisme lå den naturlige utvekslingen mellom dansk høykultur og norsk hverdagsliv. De nye unionelle forhold var fundert i en type maktpolitikk som slett ikke passet ham. Da han 1817 ikke fikk bispeembetet i Bergen slik han hadde håpet, tok han permisjon. Atter en gang drog han ned til København og 181819 videre til Tyskland, Roma og Napoli. Han søkte avskjed 1819, og året etter holdt han sin avskjedspreken i Hokksund kirke. Kort etter ble han utnevnt til sogneprest i Himmelev ved Roskilde, hvor han døde som prost 1840. Norge besøkte han bare ved et par anledninger. 1826 tok Schmidt den teologiske doktorgrad på et arbeid om paulicianerne, en bysantinsk sekt, og han utførte oversettelser av Petrarca, Dante og Tasso. I hans nye samling av dikt 1835 finner vi noen av disse, ved siden av gamle patriotiske oder fra 1814. Et utdrag av hans verdifulle dagbøker ble første gang utgitt 1868. (www.snl.no) | Schmidt, Fredrik (I100055)
|
| 7180 | Frederik Stang var sønn av embetsmannen Lauritz Stang, og vokste opp i Stavanger. Han var gift med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne, datter av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Han begynte på jusstudiet som 16 åring og tok eksamen som 20-åring. I en alder av 22 ble han ansatt som foreleser i jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet. I 1833 ga han ut et betydningsfullt verk om norsk konstitusjonell rett, Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret. Stang startet privat praksis i 1834 og han fremsto som en fremragende skrankeadvokat, spesielt i Høyesterett. Stang ble utnevnt til statsråd i 1846 og leder i det nylig opprettede Indredepartementet. Han ble i denne posisjonen til 1856, og hans tjenestetid var preget av ustoppelig innsats for å reformere den norske infrastrukturen. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble opprettet, Hovedbanen som forbandt Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr. (Wikipedia) | Stang, Fredrik (I102747)
|
| 7181 | Frederik VIII, (født 3. juni 1843 i København, død 14. mai 1912 i Hamburg, Tyskland[1]) var konge av Danmark 1906 - 12. Valgspråk: «Herren er min Hjælper». Han var eldste sønn av Christian IX og Louise av Hessen. Frederik var den første danske tronarvingen som gikk på en ordinær skole i København. Senere ble han utdannet i det militære og studerte statsvitenskap i Oxford. Han hadde ingen politisk innflytelse i de årene han var tronarving.[2] Han giftet seg 28. juli 1869 med prinsesse Lovisa, datter av kong Karl IV. Allerede som nygifte overtok kronprinsparet Charlottenlund slott som sommerbolig[3] og flere av deres åtte barn ble født på slottet. Etter 43 år som kronprins ble Frederik konge da faren Christian IX døde. I sine senere år var han svekket av hjertesykdom og han fikk kun seks år som konge. Han døde på Reeperbahn i Hamburg. (wikipedia) | Danmark, Frederik VIII Christian Vilhelm Carl von Schleswig-Holstein, Konge af (I105474)
|
| 7182 | Frederik Wilhelm Bruenech Stabell (født 25. mai 1763 i Hole, død 2. juni 1836 i Christiania) var oberstløytnant og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han Akershusiske skarpskytterregiment. Han var sønn av Lars Bastian Stabell og Lucie Marie Bruenech, ble overjeger ved søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment 1777, var 1780-1783 elev ved den matematiske skolen i Christiania og ble ved avgangen fra skolen tilkjent medalje for «Dyd og Flittighed». Han tok nå avskjed fra krigstjenesten, men gikk inn i tjeneste igjen som underoffiser ved slesvigske infanteriregiment. 1785 ble han overført til det nyopprettede holstenske jegerkorps, ble 1786 fenrik ved kongsvingerske lette infanterikompani, som 1788 ble opptatt i det da opprettede norske jegerkorps. Han fulgte dette under felttoget samme år, avanserte kort etter til premierløytnant, ble 1796 stabskaptein, 1801 kompanisjef, 1807 major, og fikk under krigen 1808 Ridderkorset av Dannebrogordenen for å ha utmerket seg ved Trangen (25. april) og Jaren (18. mai). Stabell tjenestegjorde her ved oberst Staffeldts brigade, hvor han var stabssjef. Samme år ble han kommandant for norske lette infanteribataljon, mens han stadig beholdt sitt jegerkompani. 1809-1810 var han midlertidig kommandant ved Kongsvinger festning og deretter ansatt ved det nyopprettede akershusiske skarpskytterregiment, hvor han 1811 ble oberstløytnant. 1814 ble han valgt som deputert til Riksforsamlingen både fra regimentet og fra Smaalenenes amt. Her tilhørte han Grev Wedels parti og ble innvalgt i Konstitusjonskomiteen, men spilte ellers ingen fremtredende rolle. Under felttoget mot Sverige samme år førte Stabell kommandoen over 3000 mann mellom Enningedalen og Krokfoss. Han mottok støtet av svenskenes overmakt og dekket retretten for Staffeldts og Hegermanns brigader. Personlig ledet han baktroppsfektningene 5. august ved Kjølen og 6. august ved Rakkestadelva. 11. august måtte Stabell med sine til dels sterkt medtatte tropper, til sammen 4000 mann, utholde et overlegent angrep ved Trøgstad kirke, før han i god orden trakk seg tilbake over Glomma ved Fetsund. Etter krigen ble Stabell adjutant hos kronprinsen og 1815 utnevnt til tjenestegjørende generaladjutant for hæren og sjef for generalstaben, 1818 til oberst og sjef for den nyopprettede 2. akershusiske infanteribrigade. Samme år ble han generalmajor, 1821 generalløytnant og 1833 general. Fra 1825 var han førsteadjutant hos kongen og sjef for dennes norske stab. 1829 ble han øverstkommanderende general i kongens fravær. Han ble gift med Helene Voigt (1772-1850) 17. januar 1792. (Wikipedia) | Stabell, Fredrik Wilhelm Bruenech (I99252)
|
| 7183 | Fredrik Cato Conradi (født 1926, død 1991) var en norsk sanger og reklamemann. Han var fra 1951 til 1954 medlem av den populære popgruppa The Monn Keys, og spilte inn plater sammen med blant andre Egil Monn-Iversen, Sølvi Wang og Oddvar Sanne. | Conradi, Fredrik Cato (I121143)
|
| 7184 | Fredrik Christian Sand (10.4.1813 i Trondhjem - 27.9.1871 i Molde), sønn av Ole Larsen Sand (9.12.1779 i Vindafjord-) og Maren Justdatter Wright Bruun (15.8.1787 i Trondhjem-). Gift med Augusta Amalie Francke (18.10.1819 i Kristiania- 22.8.1893 i Oslo), datter av korpslege August Francke (17681819) og Jacobine Nikoline Hirsch (17941865). Barn: Anton Julius Sand (24.4.1844 i Nesna - 16.5.1916); Magna Marie Wright Sand (1.2.1848 i Nesna - 21.7.1910), hun gift med Torger Ludvig Rougtved Ingier (24.1.1846 i Vestfold- 21.4.1889 i Skedsmo) ; Fredrik Christian Sand (10.1.1846 i Nesna-); Camilla Emilie Sand (22.11.1854 i Nesna - ); Augusta Amaile Sand (22.11.1854 i Nesna-); August Niclaus Sand (12.2.1852 i Nesna- 1940 i Oslo). I Nesna i Nordland var han kommunens andre ordfører fra 1848 til 1850, og var også i flere år medlem av fattigkommisjonen. I Molde var han mange år bystyremedlem, og var ordfører i 1870. I beretningen om helsetilstanden i Norge i 1857 skrev han en fremstilling av de klimatiske forhold i Ranen legedistrikt. Gjennom en årrekke skrev han også som lege ved Reknes preiestiftelse, årsberetningen om spedalskhet. Et portrett av han på Reknes Pleiestiftelses kontor gikk tapt under brannen i april 1840. Sand tok sin prelimenæreksamen i januar 1834, før han var huslærer fra 1835 til sommeren 1837. Den 12. desember 1839 tok han medisinsk eksamen. Sommeren 1840 ble han ansatt som skipskirurg ved bombekanonskonnerten no. 1, og ble senere distriktslege i Orkedal og Gauldalens fogderi på Støren. Den 5. april 1843 ble han distriktslege i Nordre Helgeland med bopæl på Nesna. Da legeembedet ble delt, ble han 26. mai 1855 utnevnt til distriktslege for Rana distrikt, og hadde denne stillingen frem til 11. oktober 1860. Den 11. oktober 1860 ble han lege ved Reknes Pleiestiftelse for spedalske i nærheten av Molde. Våren 1863 overtok han ledelsen av Romsdals amtssykehus, og han hadde begge stillingene frem til sin død i 1871. Sommeren 1863 og sommeren 1869 foretok han reiser til flere europeiske byer. Der drev han studier ved en rekke sykehus. Han døde 24. september 1871 av en hjernesykdom. Den 3. mars 1842 giftet han seg i sognet Horg med Augusta Amalie Francke. Hun var født i Kristiania 19. oktober 1819 og var datter av korpslege August Francke (17681819) og Jacobine Nikoline Hirsch (17941865). De fikk tre sønner og fem døtre. Sønnen Anton Julius Sand (18441916) var også lege, ble ridder av St. Olavs Orden og fikk en gate i Trondhjem oppkalt etter seg. En av døtrene døde i 1871 av nervefeber. ( http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Fredrik_Christian_Sand ) | Sand, Frederich Christian (I106744)
|
| 7185 | Fredrik Hammond sloss seg frem i livet, startet mange virksomheter og ble en driftig næringsdrivende. Likevel er hans navn mest kjent fordi han ble henrettet for falskmyntneri. Fredrik vokste opp i Trøndelag. Som fogdesønn tilhørte han den sosiale eliten i lokalsamfunnet. Trolig kastet det også glans over unge Fredrik at hans farfar Edvard Hammond hadde vært en av landets høyeste embetsmenn, stiftamtmann i Bergen, tidligere også assessor i Rentekammeret i København. Kanskje ble familieforholdene likevel ansett som litt uryddige. Fredriks far Jakob var født utenfor ekteskap, men var åpenbart likevel akseptert av sin far, ettersom han bærer både slektsnavn og farsnavn. Fredrik selv var født før foreldrenes giftermål. Det var i og for seg ikke oppsiktsvekkende. Men kildene viser at samtiden kjente rykter om at Fredrik ikke var Jakobs sønn. På den annen side må Fredriks giftermål med fogdedatteren Birgitha ha forsterket hans tilknytning til embetsmannsmiljøet. Ved giftermålet var også Fredrik godt i gang med sin egen karriere. Som ung mann gikk Fredrik Hammond i krigstjeneste. Han vervet seg i Danmark og Russland. Fra 1739 var han student i København, med Ludvig Holberg som privatpreseptor (studierådgiver). Det passet ifølge hans muntre Temperament dårlig å studere teologi, i stedet leste han språk og statsøkonomiske fag på egen hånd. De boklige interessene kom til å vare, og Hammond opparbeidet med tiden et bibliotek på ca. 250 bind. Hammond begynte sin embetskarriere som sekretær for den norsk-svenske grensekommisjonen 174351. I disse årene steg han i gradene og ble etter hvert kanselliråd, med solid gasje og gode forbindelser til det sentrale embetsverket i København. 1752 startet han karrieren som meget oppfinnsom og initiativrik næringsdrivende. Han fikk pensjon fra København, flyttet til Norge og kjøpte halvdelen av Nes kirker (i Akershus) med tilhørende jordegods og korntiende. Her etablerte han kornmagasin til hjelp for dem som manglet såkorn om våren, samtidig som det skulle bygges opp fond. På gården Eidsvold, som han kalte Fridrichsvold, anla han teglverk, mølle, salpeterfabrikk og en fabrikk for fortinnede jernkar. Jernkarproduksjonen ble senere flyttet til et anlegg nærmere Lillehammer, der han alt hadde opprettet en kobbermølle for produksjon av kobberplater. Stedet kalte han Fridrichsfors. Til fabrikkene importerte han svenske arbeidere, med fagmannen Anders Andersson Sundblad i spissen. Sundblad ble bestyrer på Fridrichsfors. Alene og sammen med Sundblad fremmet Hammond en rekke andre forslag til beste for Norges økonomi og industriens oppkomst. Hammond hørte nok til dem som hadde større virketrang enn kapital. I pengenød drog han til København for å skaffe lån på 5000 riksdaler, men selv med gode kontakter i kollegiene fikk han ikke mer enn 1200 riksdaler. Etter dette begynte vanskelighetene å tårne seg opp. Da han kom tilbake til Norge, var det solgt korn fra magasinet til underpris for å skaffe penger til jernvarefabrikken. Men fabrikken var stanset og de svenske arbeiderne reist. En stor del av varene lå usolgt på grunn av utenlandsk konkurranse. Hammond måtte selge sin del av Nes kirker og jordegods. De to fabrikkene ble slått sammen. Til slutt paktet han bort sin del av fabrikken, solgte gården og drog til Danmark for å forsøke å ta opp igjen embetskarrieren. Men Fredrik Hammond fikk ikke noe embete. Samtidig kom brennevinsforbudet og ødela avsetningen for kobbermøllen. Situasjonen fortonte seg mørk. Julaften 1756 bestemte Hammond og Sundblad seg for å trykke falske sedler, visstnok 40 000 riksdaler i bankosedler. Sedlene skal ha vært godt laget, men de ble angitt av en uvenn, arrestert i februar 1758, og satt fengslet på citadellet i København til saken kom opp i juni. Hammonds gravide hustru Birgitha satt arrestert sammen med ham frem til 12. april. Hun var ikke medskyldig. Hammond og Sundblad ble 29. juni dømt fra ære, liv og gods, og etter flere utsettelser halshugd 7. desember 1758. Det var den siste offentlige henrettelsen på Nytorv i København. Saken vakte stor oppsikt. ( https://nbl.snl.no/Fredrik_Hammond ) | Hammond, Fredrik (I158238)
|
| 7186 | Fredrik Rosing Bull (født 25. desember 1882, død 7. juni 1925) er kjent for å ha utviklet en forbedret hullkort-maskin. Han regnes av noen som Norges første IT-gründer. Etter examen artium 1904 tok han eksamen i 1907 som byggingeniør fra Kristiania tekniske skole. Han jobbet så innen assuranse (forsikring) og varmetekniske installasjoner, før han fra 1916 ble ansatt i Storebrand der han jobbet med statistiske analyser for forsikringsformål. Her ble han omkring 1917 interessert i hullkort-teknologi. Han utviklet sin egen hullkortmaskin til bruk i Storebrand. Denne som delvis brukte IBM-deler, var ferdig i april 1921, til en pris av 20 000 kroner. Han ga seg i Storebrand i 1922 for å starte eget firma. Fra 1922 bygde han maskiner med norske deler, med hjelp av ingeniør Reidar Knutsen i A/S Oka. Flere institusjoner kjøpte hans maskiner (tilsammen 14 ble bygd), inntil han plutselig ble syk i 1924 og døde året etterpå. Arbeidet ble videreført av partneren Knut Andreas Knutsen (1888 - 1983) som var bror av Reidar. I 1931 ble det franske selskapet H W Egli-Bull startet, med Knutsen som direktør. Dette ble fra 1933 videreført i Compagnie des Machines Bull, basert på patentene til Bulls hullkortmaskin. Groupe Bull er fortsatt kjent for stormaskin-systemer i samarbeid med NEC, GE, Honeywell og andre industripartnere. Navnet til Fredrik Rosing Bull lever videre gjennom Rosing-prisene, som er en slags Oscar-utdeling for norsk IT-bransje. Rosing-prisene deles ut av Den Norske Dataforening. (Wikipedia) | Bull, Fredrik Rosing (I133768)
|
| 7187 | Fredrik Seines på Ellis Island. | Sinnes, Fredrik Halvorsen (I23807)
|
| 7188 | Fredrik Sommerfeldt Weidemann ble født på Toten 22. september 1803, sønn av Eidsvollsmann og sorenskriver Lauritz Weidemann og Ditlevine Marie Qvist. Han ble student 1820 og cand,jur. i 1827, kopist i Justisdepartementet det følgende år og byråsjef i Kirkedepartementet i 1832. 14. november 1840 ble han utnevnt til sorenskriver i Fosen. Han bodde som sorenskriver først på gården Aune i Rissa til våren 1845, da han flyttet til den nye embedsgården Berg på Ørlandet. I 35 år satt han som sorenskriver i et stort distrikt. De fleste embedsreiser måtte foretas i båt. Det ble ofte lange sjøreiser i til dels dårlig vær. Av disse reiser tok riktignok fullmektigen brorparten. Det het seg at dommerfullmektigen, på sorenskriverens gamle dager, også styrte tingene. Når retten skulle settes, ble den gamle skriveren båret inn til tingbordet. Han trakk seg så tilbake og overlot administrasjonen til den edsvorne hjelper. Når forremingene var ekspedert og tinget skulle sluttes, ble sorenskriveren igjen anbragt ved tingbordet. Det må tilføyes at han hadde den samme fullmektig i ca. 20 år. Det var derfor en mann han kunne stole på. Ved Weidemanns død ble fullmektigen hans etterfølger i embedet. Weidemann var gift to ganger: 1. På Ullern i Aker 30. august 1831 med Nathalia Adelaide Major, f. på Nedre Kongsgård ved ·Kristiansand 10. januar 1808, d. på Berg, Ørlandet 12. september 1851, datter av irlenderen Robert M. og Sophie Benedikte Weidemann. 2. På Bustad i Rissa 10. oktober 1853 med Mathilde Christine Hornemann, f. i Holmestrand 21. juli 1814, d. i Trondhjem 21. mai 1877, datter av c.j. skibsreder i Holmestrand, senere landmmm i Rissa, Ebbe Carsten H. og Nicoline Andrea Christensen. Fredrik Sommerfeldt Weidemann døde på sorenskrivergården Berg i Ørland 7. mars 1875. Kilde: Olafsen: Våre Sorenskrivere. | Weidemann, Fredrik Sommerfeldt (I99645)
|
| 7189 | Fredrik Stabel markerte seg som humoristisk tegner og forfatter, etter hvert også som fremgangsrik grafiker. Gjennom hans skråblikk på tilværelsen i den daglige spalten om Norsk Dusteforbund fikk Dagbladets lesere gjennom 40 år stifte bekjentskap med et burlesk persongalleri og en livskunstner som betraktet og refset menneskets dårskap med enestående innlevelse. Stabel vokste opp i Oslo og gikk ut i arbeidslivet etter middelskolen. Da faren 1933 ble utnevnt til sorenskriver i Sand (Grimstad), flyttet Fredrik til Oslo og førte gjennom 1930- og 1940-årene en forholdsvis omflakkende tilværelse mellom hybler og pensjonater. Han seilte et år som smører, var bokhandlermedhjelper i Kristiansand og Oslo, og gjorde bitre erfaringer som dørselger og agent. 1939 ble han ansatt som assistent i Utenriksdepartementet, men ble etter krigsutbruddet overflyttet til Forsyningsdepartementet. Samtidig begynte han å få tegninger antatt i Dagbladet og sa opp jobben. I begynnelsen av 1940-årene hospiterte han en tid ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Frilansvirksomheten kastet dårlig av seg, så Stabel måtte skjøte på med diverse mer og mindre kortvarige bijobber, som reservemann på M/S Stavangerfjord, sufflør ved Nationaltheatret og to perioder ved Store Norske Kulkompani på Svalbard, først i Longyearbyen, senere ved Kings Bay-gruvene. 1943 - 44 prøvde han seg som gallerist, uten økonomisk suksess. I disse årene tegnet han i vittighetsbladene Tyrihans, Humoristen og Karikaturen, men etter hvert fikk han mer å gjøre i Dagbladet, også som illustratør. Han giftet seg 1953, og ekteparet bodde et års tid i Spania. 1954 - 60 bodde familien i Seljord, og etter et nytt Spania-opphold bosatte de seg for godt i Drøbak 1963. 24. mai 1950 fremstod nyskapningen Norsk Dusteforbund for første gang i Dagbladet, og i de nærmeste årene utviklet Stabel forbundets unike persongalleri i strek og tekst, et persongalleri som bl.a. kjennetegnes ved at skikkelsene alltid har disproporsjonalt store hoder i forhold til kroppen. Sammen med skikkelser som forfatteren Diderik From jr., amatørkirurgen Zarathustra D. Erlandsen og fhv. overrrettssakfører Waldemar Rütter-Wächselsen gjorde Stabels alter ego, forbundets (selvoppnevnte?) president Darwin P. Erlandsen, Dusteforbundet til en institusjon i norsk kultur- og samfunnsdebatt. Forbundet ble et nådeløst korrektiv til selvhøytidelighet og åndssnobberi. Å bli sitert i Dusteforbundet, med presidentens sluttreplikk 'Tiltredes' eventuelt 'Vi gratulerer', hadde en drepende virkning på mangen selvglad magister. Mot den overlegne humor faller de fleste argumenter. Men å betegne Fredrik Stabel som humorist er for snevert. Mens han stadig holdt forbundet levende, etter hvert med Lille-Maud Vonlausbråtens Avskrivningsbyrå til hjelp, skapte han seg med tiden også et navn som grafiker, først med svart/hvitt-etsninger, senere også håndkolorerte raderinger. Også her opplevde han en like enorm som uventet suksess da hans første grafiske arbeid ble antatt av Statens Høstutstilling 1976. I årene som fulgte, ble han så ettertraktet som utstiller at han ofte måtte si nei. Hans arbeider er innkjøpt av så vel Nasjonalgalleriet som av samlinger over hele Norge. Stabel gav ut en rekke bøker etter forfatterdebuten 1946 med absurdromanen Keiser Nimbus VII og lille Karolius Kattetegner. Flere av bøkene hadde hentet så vel titler som tematikk fra stoffkretsen omkring Dusteforbundet, som Snarere tvert imot, Nok av det, Tiltredes, Bevare meg vel og Jeg sier ikke mer. Han oversatte også en del barnebøker og romaner for voksne. Ved inngangen til 1990 la Fredrik Stabel ned Norsk Dusteforbunds virksomhet. Men med sin særpregede billedkunst og sine både klarsynte og elleville betraktninger ryddet han seg en plass i norsk kunst- og kulturhistorie, hvor han selv er det beste bevis på at 'det fins mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder'. 1999 åpnet Stiftelsen Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus i Drøbak. I en egen museumsavdeling her presenteres Stabel og et bredt utvalg av hans kunst. (snl.no) | Stabel, Fredrik (I131800)
|
| 7190 | Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig. Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død. Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke. I 1905 spilte han en viktig rolle i å overtale svenskekongen Oscar II til å ikke angripe Norge etter at Norge opphevet unionen. Han var sønn av kronprins Fredrik og prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var tante til Alexandra av Hessen, gift med tsar Nikolaj II (av huset Oldenburg) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia (av huset Hannover) og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og ble dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner ville han blitt britisk konge også. Vilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar Nikolaj II av Russland og kong Georg V av Storbritannia.[2] Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger. Vilhelm ble i 1881 gift med prinsesse Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i 1922 gift med prinsesse Hermine Reuss av Greiz. Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet. Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling. Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur og i tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern». Da Ålesund brant ned i 1904 var keiseren i nærheten. Han organiserte hjelp og donerte store summer til gjenoppbyggingen. I 1913 ga han stedet Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne. Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden. Vilhelm ble 1. august 1888 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_II_av_Tyskland ) | Preussen, Wilhelm II av Tyskland og (I155773)
|
| 7191 | Fredrik er omtalt på side 78 i Gardtales i Aure 2 om garden Eide: Anne Margrethe Brodtkorp hadde bygsel på Eide knapt eit halvår. I januar 1811 var ho alt reist sin veg, og hadde skriftleg sagt frå at ho gav slepp på garden til bate, for korporal Fredrik Jonson Ree, mot ei godtgjering frå honom på 200 riksdalar, ei ordnig som ein skal leita lenge for å fnna makan til. Fredrik Ree var frå Meddala. Han stod som underoffiser ved 2. Trondhjemske Infanteriregiment og hadde truleg bustadplikt i "Vikske kompanidistrikt. Eide høvde bra til bustad åt ein mann som skulle driva søndagseksis på Aure prestegard. Fredrik Ree og kona Marit Rasmunsdotter kom til Eide i 1811. Dei tok straks over kårytinga til Gunnar og Jon. Um innfestingssum og svarsel til landdrotten står det ingen ting om i festebrevet til Fredrik Ree. | Ree, Fredrik Jonsen (I108052)
|
| 7192 | Fredrik gikk i bakerlære hos bakermester Alstad i Trondheim. Ved folketellingen i 1900 var Fredrik baker, og bodde hos landhandler Jakob Olsen (Fjelnset) på Vinjeøra i Hemne. og ved folketellingen i 1910 er han baker i Lurvika på Aure. I 1912 kjøpte han Handelsstedet Fredlund, Eide på Nordmøre for 4100 kroner. Skjøtet ble utstedt på sønnen John Audun Fredriksen Lund. | Lund, Fredrik Johnsen (I31237)
|
| 7193 | Fredrikke Marie Qvam, født Gram, norsk kvinnesaksforkjemper og pionér i kampen for kvinnelig stemmerett. Qvam er mest kjent for sin innsats for kvinners stemmerett i Norge og for sitt arbeid i den første norske kvinnebevegelse fra slutten av 1880-årene. Hun var sentral i opprettelsen og ledelsen av Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen, Landskvinnestemmerettsforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norske Kvinners Nasjonalråd. Foruten sitt kvinnepolitiske arbeid var Qvam aktivt med i kampen for unionsoppløsningen i 1905. Hun fulgte også de politiske debattene på Stortinget, og engasjerte seg i diskusjoner med landets stortingspolitikere. I 1911 mottok Qvam Kongens fortjenstmedalje i gull, og i 1915 ble hun slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for allmennyttig virksomhet. I 1996 ble en byste av Fredrikke Qvam (utført av Tore Bjørn Skjølsvik) avduket i Steinkjer, ikke langt fra Gjævran gård, hvor hun bodde som voksen. (www.snl.no) | Gram, Fredrikke Marie Qvam f (I118794)
|
| 7194 | Fredrikke Tønder-Olsen (født på handelsstedet Kopardal på øya Løkta i Dønna kommune, Helgeland den 26. september 1856, død i Kristiania i 1931). Gikk i gravør-lære i Bodø, men svaksyn fremtvang omskolering, og hun fikk Helgeland-agenturet for forsikrings-selskapet Norden og ble landets første kvinnelige forsikringsagent. I Kristiania startet hun Kristiania Visergutkontor, landets første (1894). Hun var initiativtaker til tidsskriftet Landets Kvinder, var æresmedlem i Norsk Kvindesagsforening og mottok Kongens fortjenstmedalje i 1926. Hennes engasjement og innovative tenking er gjenspeilet i hennes livsmotto, «Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram». En minnestatue over henne er reist på Vår Frelsers gravlund. Fredrikke Olsen-Tønders legat forvaltes i dag av Nordlændingernes Forening, som i 2006 arrangerte 150-års jubileum i Oslo Rådhus. (Wikipedia) | Olsen, Fredrikke Tønder (I124889)
|
| 7195 | Fredriksd ? Klungerviksand i 1865. Volden i 1875. | Skorild, Lisbeth Eriksdtr. Klungerviksand f (I2864)
|
| 7196 | Freia var Norges største produsent av sjokolade, inntil selskapet ble kjøpt opp og innlemmet i Kraft Foods i 1993. Freia ble grunnlagt i 1889. Fabrikken ble i 1892 kjøpt av Johan Throne Holst, som etter hvert utviklet Freia til den dominerende sjokoladefabrikk i Norge. Freia engasjerte seg både i arbeidsmiljøtiltak og kultur med blant annet Freiaparken og Freia-salen. Siden starten har fabrikken ligget på Johan Throne Holsts plass 1 på Rodeløkka i bydel Grünerløkka i Oslo. Basert på suksessen i Norge, grunnla Throne-Holst-familien som bodde i Residence-bygget i Trondheim i 1916 sjokoladefabrikken Marabou i Upplands Väsby utenfor Stockholm. På grunn av et eksisterende svensk varemerke, måtte man velge et annet navn for den svenske fabrikken, og man valgte da å ta utgangspunkt i artsnavnet på fuglen i Freias logo, Marabustorken. I 1990 kjøpte Freia alle aksjene i Marabou. 12. oktober 1992 solgte Norsk Hydro, Procordia og finske Paulig sine aksjer i Freia Marabou til Philip Morris-selskapet Kraft General Foods, til sammen 55 % av aksjene. Noen uker senere solgte Hershey Foods sine aksjer (18,6 %), noe som ga Philip Morris full kontroll i Freia. 22. april 1993 ga Næringsdepartementet Kraft General Foods Holding Norway Inc konsesjon til å overta samtlige aksjer i Freia Marabou AS. (Wikipedia) | Holst, Johan Anton Throne (I117432)
|
| 7197 | Fridthjof Bergheim (født 1. juni 1903 på Breim i Gloppen kommune, død 5. mai 1972) var en norsk friidrettsutøver og turner. Han flyttet til Ålesund i 1920 ble medlem av turnforeningen der og friidrettsklubben Ålesund IF i 1921. Han deltok i sitt første landsturnstevne i 1922. Han var allsidig innen friidrett og drev mangekamp, med høydehopp og hekkeløp som to av siden beste øvelser. Han fikk også en landskamp for Norges friidrettslandslag. Hans beste resultater i friidrett er 110 m hekk på 16,9 sek,fra 1929 Høydehopp med 1,88 m fra 1931, og tre bronsemedaljer fra NM, i 1927, 1928 og 1933 Stavsprang med 3,11 m fra 1926 Tresteg med 13,80 m fra 1929 Tikamp med 5 031 poeng fra 1926 Han ble norgesmester i enmannsturn i 1927 og 1928. Blant hans øvrige meritter kan nevnes: Kretsmester i enmannsturn, høyde og stav 1923; Kretsmester i enmannsturn og tikamp 1924; Kretsmester i enmannsturn, tresteg og stafett 1925; Sølv i turn-NM 1926; Kretsmester i enmannsturn og stav 1927; Deltok i turnlandskamp mot Danmark 1927; Kretsmester i enmannsturn og høyde 1928; Kretsmester i enmannsturn, høyde, stav og tresteg 1929; Sølv i turn-NM 1930; Kretsmester turn 1931; Deltok i friidrettslandskamp mot Sverige 1931. I 1931 mottok Bergheim Egebergs Ærespris for sine allsidige prestasjoner. I 1934 begynte han på Statens Gymnastikkskole. Dette ble da hans siste aktive år i Ålesund. Hans resultater i tresteg og tikamp fra hhv 1929 og 1926 var pr 2006 fremdeles blant de 10 beste i Sunnmøres friidrettshistorie. (Wikipedia) | Bergheim, Fridthjof (I130487)
|
| 7198 | Fridthjov Brun overtok sin fars bokhandel i Trondheim 1905 og drev den under firma F. Bruns Bokhandel frem til en av landets største bokhandler. Han grunnla også Tapir Bok- og Papirhandel samme sted. Andreas Brun, Fridthjov Bruns far, startet i 1860-årene en agenturforretning i Trondheim, men det var uten tvil med glede han senere gikk over til bokbransjen. Sammen med en venn, Anton Heiberg, overtok han den tradisjonsrike Jacob Andreas Andersens bokhandel, som også drev trykkeri og forlagsvirksomhet. Musikk var deres store felles interesse, og musikalier ble en viktig del av utgivelsene, selv om Heiberg snart gikk ut av firmaet. Fridthjov delte mange av sin fars interesser. Etter endt skolegang fikk han bokhandlerpraksis både i farens firma, hos Cammermeyer i Kristiania (189395), og senere i to av Europas viktige bokhandlerbyer, Leipzig (18981900) og Zürich. Deretter var han ett års tid hos E. Sem i Fredrikshald, og vendte så tilbake til familiefirmaet. Sommeren 1905 overtok han ledelsen, og forandret deretter navnet til F. Bruns Bokhandel. Musikkhandelen var blitt solgt 1901, men F. Brun startet ved siden av bokhandelen et konsertbyrå, som kom til å få stor betydning. Trondheim var i vekst. 1875 hadde byen fått en teknisk læreanstalt som fikk stor betydning både for bokhandelen og forlaget, sammen med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1900 ble det vedtatt at en teknisk høyskole skulle legges til byen. 1914, da Norges tekniske høyskole åpnet, startet Brun det han kalte et teknisk vitenskapelig bibliotek. Ni bind kom i årene 191423. I 1914 kom også det biografiske verket Vore høvdinger, redigert av Halvdan Koht. Flere tekniske ordbøker fikk et langt liv. Derimot lyktes det ikke å fullføre et flerbinds leksikon, Opslagsboken. Norsk konversasjonsleksikon, med Carl J. Hambro og Karl Vilhelm Hammer som redaktører. Bare ett bind ble ferdig (191822). I tiden 194048 kom 13 bøker i serien Bruns praktiske håndbøker. Det ble lagt stor vekt på bøker om Trøndelag og fylkene lenger nord, lokalhistoriske verk, reisehåndbøker, bøker om litteratur og kunst. En rekke skrøner og historier fra steinkjermannen Olaf Berg var kommet i to utgaver på andre forlag, men den store suksessen oppnådde Brun, som i årene 191522 kunne utgi seks samlinger, som også senere er kommet i nye opplag. Bokhandelen lå sentralt i bybildet. Den sørget for norsk og utenlandsk litteratur både til det vitenskapelige miljøet i distriktet og til publikum for øvrig. En egen forretning, Tapir, sørget for papirvarer og tegneutstyr. Skoleboksalget hos Brun fikk solide tradisjoner. Brun var en aktiv skikkelse i byen, i foreningsliv og innenfor sin bransje. Under den annen verdenskrig ble han for sterk for de nazistiske myndighetene. Etter unntakstilstanden i Trondheim 1942 ble han tvunget til å forlate bokhandelen, og den hadde resten av krigen en "kommissarisk" leder. Brun kom inn i styret i Trondhjems Turistforening 1905, og var formann i styret 192035. Da han gikk av, fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for turistlivet. I Norges Provinsbokhandlerforening var han formann i 14 år (193145) og i like lang tid var han med i styret i Den norske Bokhandlerforening. Fra 1940 var sønnen, Finn Hagen Brun, medeier i firmaet. https://nbl.snl.no/Fridthjov_Brun | Brun, Fridthjov (I148100)
|
| 7199 | Fridtjof Morken (11.5.1884 i Ibestad- 10.9.1961), sønn av Ole Semmingsen (1842 i oppdal-) og Ingeborg Sofie Rasmussen Morken (1849 i Ibestad-). Gift med Agnes (1882 i Trondheim-). Barn: Inger Morken (1907 i Chicago-), Sigrid Morken (1909 i Trondheim-), Hedvig Morken (1912 i Trondheim-), Oddmund Morken (1916 i Strinda-), Edel Morken (1919 i Trondheim-), Fredrik Morken (1922 i Trondheim-) Han etablerte sin gullsmedforretning, 16. oktober 1923 i Nordre gate /Dronningens gate 14. Gullsmedmester Fridtjof Morken fikk sin utdannelse hos siselør og gullsmed Henrik Møller i Trondheim. Gullsmedmester Oddmund Morken (3.2.1916-13.12.1994) trådte inn i firmaet 1931, og gullsmedmester Fredrik Morken (20.9.1922- 10.12.1998) begynte i 1937. Sistnevnte gift med Erna Helgesen Rodwelt. Firmaet lagde håndarbeidet kirkeutstyr, bl. a. til Karlsøy kirke og Rein kirke. 7. desember 2002 brant lokalene til Gullsmed Morken. Ny bygning oppført. ( http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Fridtjof_Morken_-_Gullsmed ) | Morken, Fridtjof (I160936)
|
| 7200 | Friedrich de Stockfleth (1701-1748), 1725 Cancelliraad, 1731 Assessor i Overhofretten, 1734 Justitsraad, 1747 Etatsraad. Foreslaas af Overrettens Justitiarius Kjerulf til Assessor ved Retten ved Skr. til Vicestatholder Wibe saalydende: »Cancelliraad Stockfleth ønskede Jeg og [at] Eders K. M. Allernaadigst til Assessor i Oberhof Retten vilde beskikke, saasom hand boer paa Bragernæs og i Nærheden [af Christiania], der er en Vaker habil Mand, som nok og iblandt til Rettens Bestilling kand indkomme.« Kan antages at være den »Baron« Stockfleth, som 1717 i Forening med Kommissariatdeputeret Johan Gottlieb Linck foretog en Reise til Landene Holland, England, Frankrig osv. 24/1 1748. (Geni.com) | de Stockfleth, Friedrich (I124984)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
