Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 6,201 til 6,250 av 37,037

#	Notater	Linket til
6201	For mere utfyllende om etterkommere se Hitterslekt: https://hitterslekt.no/descendtext.php?personID=I11693&tree=1&generations=4	Bottenvik, Morten Eriksen (I126483)
6202	For tiden bosatt i Amerika.	Fjelnset, Gullik Johnsen (I30584)
6203	For tiden i USA	Vigga, John Olsen (I185856)
6204	Foreldre fra Tyskland	Happ, William Peter (I195459)
6205	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Sommervold, Mari Walstad (I155448)
6206	Foreldre ikke innført ved dåp.	Vaslag, Adsar Adsarsen (I71011)
6207	Foreldre til Ole Jonsen Ervik er omtalt i Gardtales i Aure B1, side 346: "Om Jon Jensson vet ein at han levde til 1749, at han hadde vori gift med Ildrid Olsdotter, og at han med henne tekk borna Ola, Jens Johannes, Guri (gift med Ivar Larson Våg) og endeleg Marit, som var ugift dà faren doydde. Arvelataren kan ikkje ha drivi Ervik-garden til sin døyande dag. For i 1746 hadde Anna Sivertsdotter Munch selt garden til Ola Jonson Ervik for 53 riksdalar. I skøytet som Ola fekk, står det at kjøparen før hadde seti som leiglending pa garden. Ein veit at han var eldste sonen til Jon Jensson og Ildrid Olsdotter Ervik, og han må såleis ei tid føre året 1746 ha avløyst far sin som leiglending. Gardkjøpet i 1746 avslutta l eiglendingstida i Ervik for godt."	Ervik, Ole Jonsen (I111173)
6208	Foreldre: Fredrik Jøstensen Brevig og Marit Olsd ??	Brevik, Ole Fredriksen Klungervik f (I3250)
6209	Foreldre: Arnt Arntsen Vassli og Ane Olsd	Vasli, Marta Arntsdtr. Sletvold f (I57957)
6210	Foreldre: Erik og Dordi Reberg ???	Loshaug, Beret Eriksdtr. Brekken f (I27896)
6211	Foreldre: Jacob og Gjertrud	Hevnskjel, Peter Jakobsen (I29409)
6212	Foreldre: Kjøpmann, trelasthandler og skipsreder Hans Andersen Kiær (17951867) og Else Cathrine Holst (180269). Gift 1) 7.12.1853 med Martine Cappelen (11.9.182817.12.1875), datter av jernverkseier Diderik von Cappelen (17951837) og Inger Martine Frost (17891834) og pleiedatter av trelasthandler og skipsreder Erik Andreas Børresen (17851860); 2) 22.2.1881 med Sofie Hedvig Rebekka Boye f. West (23.8.184023.4.1895), datter av sogneprest Christian Fredrik West, Danmark (180081) og Hedevig Marie Schumacher. Fetter av Anders Nicolai Kiær (18381919); farbror til Elias Cathrinus Kiær (18631939) og Johan Aschehoug Kiær (18691931; se NBL1, bd. 7); svigerfar til Haaken Larpent Mathiesen (18581930). Anders Ferrand Kiær var en pioner innen norsk trelastindustri og en av hovedmennene bak oppbyggingen av sagbruksvirksomheten i Fredrikstad. Kiær vokste opp i Drammen, der hans far var trelasthandler. Han tok examen artium 1844 og begynte på universitetet i Christiania, men på tross av gode karakterer forlot han ganske raskt en mulig akademisk karriere for å gå inn i farens forretning. Han ble sendt til Nederland, Storbritannia og Frankrike for å lære språk og for å bli kjent med firmaets agenter og kunder. Da Stortinget 1854 vedtok å oppheve sagbruksprivilegiene fra 1. januar 1860, var Kiær en av flere drammensere som reiste østover til Fredrikstad. Det var her ved Glommas utløp at fremtiden lå for sagbruk og trelasteksport. Han kjøpte tomter, og sammen med to brødre og en fetter grunnla han trelastfirmaet And. H. Kiær & Co. Deres første dampsag så dagens lys 1860 og det første høvleriet 1866. Senere fulgte sagbruk nummer to (1873) med tilhørende høvleri. I 1880-årene satset bedriften også på produksjon av tønner og eget salteri i forbindelse med de rike sildefiskeriene utenfor Hvaler. Det var Anders F. Kiær som var den drivende kraft i bedriften. Han var daglig leder og styreformann i én og samme person. And. H. Kiær & Co. var med sine to store sagbruk i Fredrikstad den ledende trelastbedrift i Norge. Kiærs Brug hadde allerede 1875 nesten 500 mann i arbeid og var ennå 20 år senere det klart største av Norges mange store trelastbruk. Ved siden av trelastdriften hadde And. H. Kiær & Co. også egne seilskuter og slepebåter. Kiær bygde ikke bare opp en storbedrift, men klarte også å stabilisere virksomheten gjennom lavkonjunkturer ved hovedsakelig å produsere for lager. Dette var det bare de største sagbrukselskapene med sterk økonomisk ryggrad, store skoger og gode utenlandske bankforbindelser som klarte. Som flere av sine samtidige store brukseiere i Fredrikstad engasjerte Anders F. Kiær seg i sine arbeideres ve og vel. Kiærs Brug hadde egne bruksskoler for de ansattes barn. Når arbeiderne ved bruket skulle sette i gang med husbygging, var det ikke farlig å gå til Kiær og be om lån. Kiærs Brug var det eneste av Fredrikstad-brukene som fikk til en rimelig varig ordning med handelsforening for arbeiderne, og And. H. Kiær & Co. betalte brannforsikring for arbeiderne sine. Kiærs Brug hadde som de største brukene eget musikkorps og holdt årlige fester for arbeiderne. 1873 lot Anders F. Kiær seg også velge som den første formann i Fredrikstad Arbeiderforening. 1869 kjøpte Kiær den praktfulle eiendommen Fagertun i Vestre Aker, men flyttet ikke dit for godt før hans første kone døde. Fra 1881 var firmaets hovedkontor i Kristiania, og en bruksbestyrer var ansatt i Fredrikstad. Fra 1886, da bestyreren døde og en ny bestyrer overtok, bodde Kiær vekselvis i Fredrikstad og Vestre Aker. Noen år før han døde, overlot han ledelsen i selskapet til neste generasjon. Kiær var en kunstnernatur og meget glad i å male motiver fra skog og mark. En av hans hjertesaker var de unges utdannelse. Han ville at byens lærere skulle få høyere lønn og gav økonomisk støtte til byggingen av en av byens skoler. Han var også sterkt engasjert i etableringen av Fredrikstad Gasværk 1872 og medlem av styret for Kristiania Sporveisselskab fra 1876 til sin død. Anders Ferrand Kiær ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1890. (geni.com)	Kiær, Anders Ferrand (I151033)
6213	Foreldre: Overhoffrettsprokurator, senere tollinspektør Edvard Munch (173893) og Petronelle Helene Krefting (17461810). Gift 16.9.1814 i Sande med Emerentze Carlsen Barclay (1.7.178631.10.1868), datter av tollkontrollør Christen Carlsen Barclay (17561809) og 1. hustru Severine Gottfrida Bøhme. Fetter av Johan Storm Munch (17781832); filleonkel (fars fetter) til Peter Andreas Munch (181063) og Andreas Munch (181184); morfar til Frits Thaulow (18471906). Jacob Munch var en av Norges første akademiutdannede kunstnere og hadde stor betydning for fremveksten av et eget norsk kunstliv. Han er særlig kjent for sine portretter og regnes som vår viktigste empiremaler. Den unge Munch var en allsidig begavelse som var aktiv innen teater, musikk og tidstypiske uttrykk som silhuetter og pastellportretter. Han var utdannet ingeniør fra Det kongelige norske Landcadetcorps (Krigsskolen) i Christiania 1798 og tjenestegjorde først ved Vesterlenske, deretter ved Akershusiske nasjonale infanteriregiment frem til 1806 (med permisjon fra 1804) og ved Telemarkske nasjonale infanteriregiment 181014 (tjenestefri fra 1811). Han fikk kapteins grad 1812. Sin kunstneriske utdannelse begynte Munch for alvor ved kunstakademiet i København høsten 1804. Han studerte ved akademiet i omtrent to år, før han 1806 ble plassert à la suite (tjenestefri) for å videreutdanne seg innen kunstfaget. Han reiste først til Paris og studerte der. Det har vært spekulert i hvem hans lærer var, og man har foreslått Jacques-Louis David. Dennes klassisisme har utvilsomt hatt stor innflytelse på Munch. Etter et lengre opphold i Nantes reiste han 1810 til Italia, og i Roma møtte han året etter den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. Munchs portrett av Thorvaldsen henger i dag i Nasjonalgalleriet. Der henger også En genuesisk dame og hennes sønn. Våren 1812 forlot Munch Roma og reiste via Wien til Tyskland, hvor han oppholdt seg i Dresden en tid før han vendte tilbake til København 1813. Mai 1814 kom Munch tilbake til Christiania, hvor han ble en sentral skikkelse i det lite utviklede norske kunstmiljøet. Hans utdannelse og verdensvante vesen gav ham raskt innpass i de beste kretser. Han utførte en rekke portretter av personer fra de høyere sosiale sjikt. 1815 hadde han en utstilling i Christiania som vakte kronprins Karl Johans interesse. Forbindelsen med Karl Johan førte til en årlig livrente samt en rekke oppdrag. Av stor betydning var kroningsbildet, Carl XIV Johans kroning i Trondhjems domkirke 7. september 1818 (1822). Munch utførte også flere landskap, både sydlandske fantasilandskap og norske landskap, de sistnevnte hovedsakelig av topografisk art. Flere befinner seg på Bygdøy kongsgård. Han benyttet seg av gjennomarbeidede og nøye utregnede komposisjonsskjemaer, slik man kan se det i både portrettet av Thorvaldsen og En genuesisk dame i Nasjonalgalleriet. Han kan nok vise kunstneriske svakheter, men han var blant sin samtids mest populære og innflytelsesrike kunstnere, og selv når hans bilder virker noe stive og rutinemessige, har de ofte en viss sjarm. Jacob Munch var svært aktiv i det norske kunstliv, blant annet som tegnelærer ved flere skoler og institusjoner. 1818 tok han sammen med flere andre kulturpersonligheter et initiativ overfor Kirkedepartementet med forslag om å opprette en kunstskole. Fra 1822 fikk skolen navnet Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania og ble Norges viktigste kunstinstitusjon til midten av hundreåret. Munch var også medlem av Nasjonalgalleriets styre fra opprettelsen 1837. I 1820-årene opprettet Munch en fabrikk i Piperviken ved Christiania for produksjon av takstein og keramiske bygningsornamenter. (geni.com)	Munch, Jacob Edvard (I133699)
6214	Foreldre? Sannsynligvis ikke fra Hemne.	Berg, Knut Iversen (I25839)
6215	Foreldrene flyttet til Hitra i 1857 og kjøpte gårdene på Murvollan. Gårdene ble delt i to like bruk, og Kristian fikk overta den nordøstligste. Han tok navnet Murvold	Tørstad, Johan Kristian Olsen (I147898)
6216	Foreldrene var ikke gift.	Krokstad, Gusta Emelie Davidsdtr. Rottem f (I3217)
6217	Foreleser ved et universitet i Canada	Davidsen, Robert (I46469)
6218	Forfattar. Foreldre: Gardbrukar, lærar og kyrkjesongar Knut Kvaale (18521942) og Kaja Augusta Wiig (18631948). Gift 1922 med målaren Hjalmar Kristian Haalke (18941964). Svigerinne til Eva Haalke (1912). 1935 debuterte 50 år gamle Magnhild Haalke med Allis sønn, ei bok som straks plasserte henne mellom dei fremste norske forfattarane. Hennar djupe psykologiske innsikt og store givnad for miljøskildringar sikrar henne ein varig plass i norsk litteratur. Magnhild Camilla Kvaale vart fødd på Vikna, ei øy ute ved Namdalskysten, ikkje langt frå Olav Duuns barndomsrike. Ho var nest eldst av 10 sysken, tok lærarutdanning og arbeidde i småskulen i over 30 år, dei første åra ulike stader i Nord-Trøndelag, seinare i Sør-Odal. 1922 gifte ho seg med tremenningen sin, målaren Hjalmar Haalke. Dei hadde heimen sin i Sør-Odal, i Oslo og på Lillehammer. Krigsåra budde dei på Vikna. Saman hadde dei lange studieopphald i Frankrike og Italia, der biletkunstnaren Hjalmar fann gode motiv og forfattaren Magnhild fekk ro og nødvendig avstand til sine motiv. Debutboka kom i fleire opplag, vart omsett og kom ut i Danmark, Sverige, Storbritannia, Nederland, Frankrike og USA (men ikkje i Nazi-Tyskland, for der kravde dei at slutten måtte endrast). Allis sønn vart den største suksessen i Magnhild Haalkes etter kvart store forfattarskap nær på 30 bøker i alt. Også Åkfestet (1936), Dagblinket (1937) og Rød haust? (1941), samarbeidde til Grys saga i to bind 1950, og trilogien Karenanna Velde (1946), Kaja Augusta (1947) og Kvinneverden (1954) er sentrale verk. Sjølvbiografien Mot nytt liv frå 1978 skreiv Magnhild Haalke 92 år gammal. I bøkene, som kom i ein jamn straum, skildrar ho utkant-Noreg i mellomkrigstida, harde livsvilkår, strev og slit, med sterke og veikare menneske, utleverte på godt og vondt. Særleg er det skildringane av småguten Elling (Allis sønn) og av småjenta og ungjenta Gry (Grys saga) lesarane seint gløymer. Kva var det som greip så nytt og sterkt, så urovekkjande og vondt reint særleg i Allis sønn? Les mer på: https://nbl.snl.no/Magnhild_Haalke	Kvaale, Magnhild Camilla Haalke f (I171868)
6219	Forfatter av Lensvikboka	Singstad, Johan Martin Jensen (I13206)
6220	Forfatter og skuespiller. Foreldre: Forfatter og cand.pharm. Mentz Oliver Schulerud (18761931) og lærer Aagot Schulerud (18751957). Gift 1946 med maler og illustratør Johan Vestly (24.11.192328.11.1993), sønn av kaptein Toralf Vestly (18921942) og Milly Grøntoft (18921977). Søster av Mentz Schulerud (19152003). Anne-Cath.Vestly har gitt flere generasjoner norske radiolyttere og lesere et nett av felles referanserammer fra barndommen. På sine eldre dager er hun blitt et nasjonalt ikon og har fått kulturlivets høyeste utmerkelser. Hun ble født på Rena. På grunn av skiftende livsrammer og farens tidlige død var familien Schulerud mye på flyttefot og bodde bl.a. på Rudshøgda og Jessheim før de slo seg til på Lillehammer, der Anne-Cath. tok examen artium 1939. Familien dyrket musikk og litteratur, og den sky ungpiken fant utløp for kunstnerisk virketrang på byens amatørteaterscener og ble skolert i sang og klaverspill. Da hun flyttet til Oslo 1939, søkte hun seg til teaterkretser. Der traff hun senere maleren Johan Vestly, som hun giftet seg med 1946 og som senere illustrerte hennes bøker. Hun opptrådte med egne monologer før hun startet sin profesjonelle kunstnerkarriere som skuespiller ved det nye Studioteateret 1945, der hun ble de fem årene teateret var i virksomhet. 1950 hadde hun allerede hatt sine første oppdrag for NRK, gjennom Lørdagsbarnetimen, og dermed var grunnen lagt for hennes livslange virke for barn i radioen. Det var da programposten Barnetimen for de minste fikk sendetid seks dager i uken fra 1952, at den ble en betydelig kanal for kunstnerisk utfoldelse, både for Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og ikke minst for Anne-Cath.Vestly. Fra da ble NRK hennes scene i mer enn 50 år. Barnetimene som ble produsert i 1950- og 60-årene og senere ble overført til bokform; slik ble Anne-Cath. Vestly forfatter. For den tidlige etterkrigstiden var den nye medieskapte barnelitteraturen nyskapende både formelt og tematisk og skulle bli dominerende gjennom et kvartsekel. Anne-Cath.Vestly fikk sin debut i bokform med Ole Aleksander Filibom-bom-bom 1953. Dermed var et av norsk barnelitteraturs mest produktive og populære forfatterskap etablert. Forfatteren brøt norsk småbarnslitteraturs sterke tradisjon for barneskildringer i trygge og landlige omgivelser. Med Ole Aleksander fikk norske barn en bygutt å identifisere seg med, omgitt av byens hverdagsliv, gatetrafikk, butikker og høyhus med heis. I senere serier ble omgivelsene også lagt til drabantbyen; forfatteren var tidlig ute med å skildre moderne byliv på barneplan. Etter fem bøker i serien om Ole Aleksander ble en ny hovedfigur introdusert som skulle bli den sentrale i forfatterskapet: Mormor. Serien startet med Åtte små, to store og en lastebil 1957, året etter kom Mormor og de åtte ungene i skogen. Ulike familiedannelser er et gjennomgangstema i forfatterskapet, i serien om Mormor møter vi den trangbodde storfamilien. Oppfinnsomheten i dette fellesskapet hever seg over snever realisme og er basis for handlingen. Nøysomhet er en underliggende norm hos Anne-Cath.Vestly, og fellesskapstanken og samarbeidsidealene er i pakt med norsk sosialdemokrati. Mormorfiguren ble dominerende i familiefiksjonen. Omkring huset i skogen, der familien bor, viker forfatterens byfascinasjon for gleden ved naturen som fri lekeplass. Og Mormor-figuren er uten alder, med et barns undring og innlevingsevne. Med alderdommens suverenitet overfor konvensjoner blir hun også forfatterens talerør. Serien ble senere dramatisert for både scene og film, med forfatteren selv i hovedrollen. Neste serie, Lillebror og Knerten, ble til seks bøker. Her er selve barneportrettet utdypet, og forfatterens innsikt i barns erfaringsverden er formidlet med humor og språklig poetisk presisjon. Dessuten er sosiale problemstillinger omkring familiesituasjonen artikulert. Det ensomme barnet som søker tilflukt og finner selskap i fantasien, er likevel hovedmotivet. Fantasiflukt preget også et pionerarbeid for norsk barne-TV som Anne-Cath. og Johan Vestly stod for i midten av 1960-årene, serien Kanutten. Anne-Cath. Vestly spilte tittelfiguren, og hennes medspiller var Alf Prøysen, som Romeo Clive. I barnetimene og bokseriene som fulgte, som Aurora i blokk Z og Guro, utforskes så vel drabantbyliv som ulike familieformer og samlivsmodeller. Forfatteren skaper drabantbysamfunnet Tirilltoppen, som også blir et felles tilknytningspunkt i det senere forfatterskapet. Arbeidsdeling og arbeidsliv på tvers av konvensjonelle kjønnsroller er et aktuelt tema og formidlet innenfor barnets forståelseshorisont. Splittede familier og enslige foreldre med barn får prøve ut kollektivets muligheter. Anne-Cath. Vestly har fått kritikk for å være idylliserende i sine fremstillinger, men det er mulighetenes univers og vennlighetens alternativ hun konsekvent presenterer. Men hun har også vært kontroversiell: Hun skapte mediestorm da hun i 1953, som en av de første, i et barneprogram i radio fortalte hvor barna kommer fra. Flere serier fulgte, om Kaos og om Ellen Andrea. Og forfatterskapet levde videre inn i et nytt årtusen. Forfatteren har utvidet solidaritets- og fellesskapsideene og har sluppet storsamfunnet inn i småbarnsboken. Og Mormor-figuren har levd med. Gjennom nær 50 titler avspeiler Anne-Cath. Vestlys forfatterskap, i barneperspektiv, trekk ved samfunnsutviklingen gjennom et halvt århundre. Hun har vært barnas talskvinne i norsk barnelitteratur gjennom 50 år. Bøkene hennes er oversatt til mange språk. Etter Johan Vestlys død har Anne-Cath. Vestly selv illustrert bøkene. Om sitt eget liv har hun gitt ut erindringsbøkene Lappeteppe fra en barndom (1990) og Nesten et helt menneske lappeteppe 2 (2000). Anne-Cath. Vestly ble en levende klassiker og et fenomen på norsk bokmarked: Hele forfatterskapet har gått mer eller mindre kontinuerlig i opptrykk og bokklubbutgaver. Allerede 1990 var mer enn to millioner bøker distribuert. Og hun har fått en lang rekke priser og æresbevisninger, fra de senere år noen av landets fremste: Hun ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1992, fikk Norsk kulturråds ærespris 1994 og bokbransjens Brage-ærespris 1995. (nbl.snl.no)	Vestly, Anne-Cath (I147230)
6221	Forfatter. Foreldre: Amtsingeniør, kaptein Michael Sundt Tuchsen Christensen (182795) og Frederikke Sophie Elster (18381927). Gift 1) 12.7.1893 med Kristine (Kitty) Klingenberg Westrem (2.2.187017.9.1940), datter av proprietær Lars Westrem (180579) og Guri Loftesnes (18331915), ekteskapet oppløst 1903; 2) 12.10.1903 med Olga Helberg (26.5.18741952), datter av handelsmann Adolf Martin Helberg (18361905) og Othilia Elise Hansen (18401925), ekteskapet oppløst 1908; 3) 15.8.1912 med Ida Bengta Emilie (Iben) Krag f. Nielsen (10.7.187822.4.1950), datter av tobakkshandler Assar Bernhard Emil Nielsen og Anna Marie Sophie Erichsen, København. Bror av Ingolf Elster Christensen (18721943); søstersønn av Kristian Mandrup Elster (184181). Hjalmar Christensen var en allsidig og svært produktiv forfatter i tiårene rundt 1905. Som forsker, kulturkritiker, journalist og forfatter var han blant de fremste i landet. Skarp form og sterke meninger egget ofte til debatt. Oppveksten i en embetsfamilie i Førde, med slektninger spredt rundt i Sunnfjord og Sogn, preget i høy grad hans liv og forfatterskap. 1870- og 1880-årenes harde politiske strid satte sine spor. Morgenbladet var så absolutt toneangivende i det harmoniske hjem, men der var også andre impulser. Kristian Elster var hans morbror, og tidlig slukte han verker av Georg Brandes og andre radikale forfattere. Arne Garborg ble viktig, noe som sammen med de sterke røtter i bygde-Norge ble avgjørende for den gjerning han kom til å utføre som formidler av ideer utenfra og som en av tidens fremste i forståelsen og fremstillingen av kulturkampen i Norge. Etter middelskole i Førde og examen artium i Bergen 1887 drog Hjalmar Christensen til hovedstaden, men beholdt livet ut en nær tilknytning til Førde og slektsgården. Etter en kort tids studier i språk og historie gikk han over til jussen og ble cand.jur. 1892. Da var tanken om en juridisk løpebane alt lagt til side. I gymnastiden hadde han skrevet bokmeldinger i Bergens Tidende, og studenten hadde mange innlegg i hovedstadsavisene og kom bl.a. i polemikk med Bjørnson. 20 år gammel fikk han utgitt romanen En frisindet, og snart fulgte både en novellesamling og et skuespill. 1893 ble et viktig år, med en essaysamling og et nytt skuespill. Christensen var med på å stifte Den norske Forfatterforening og ble samme år knyttet til Christiania Theater som sceneinstruktør; her ble han til 1898. Senere var han en tid konsulent ved Centralteatret, og iscenesatte ellers egne stykker på Nationaltheatret og Den Nationale Scene. En rik og omfattende forfattergjerning ble allikevel hans hovedvirke. I 1890-årene dominerte studier i norsk og fremmed litteratur, og 1899 var han nær på å bli professor ved universitetet, men Gerhard Gran vant konkurransen etter prøveforelesninger. Selv fikk Christensen stipendium som foreleser ved Bergens Museum 190102 og tok 1903 doktorgraden på avhandlingen Gustave Flaubert. Nå utvidet han sitt interesseområde, og i de følgende år forente han historie, politikk og litteratur i en både kulturkritisk og nasjonsbyggende virksomhet, uttrykt gjennom artikler og bøker. Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905) er blitt stående som ett av hans viktigste verk. En gunstig blanding av forskning og sterkt personlig engasjement gir et spennende bilde av ulike sider ved utviklingen. Her er generelle betraktninger, et lite kapittel Kulturfiender og en fyldig fremstilling av Kulturførere. Boken gir det gamle embetsmannshøyre en viss oppreisning, men L. Kr. Daa får størst plass ved siden av Vinje, faktisk større enn A. M. Schweigaard. Aasens og Vinjes innsats fremheves sterkt. Christensen mente Aasen hadde bevist at landsmålet egnet seg som kulturspråk, mens Vinje hugger latinen op og viser os en ny norsk prosa, den åpner den nye tid ved at den bryder traditionerne ogsaa for bymaalet. Georg Brandes er tildelt en viktig rolle, plassert mellom Ibsen og Garborg, som sidestilles med Bjørnson. Boken inneholder også kritikk; folkets farligste last er den sekteriske forfølgesesaand, og respekten for den private eiendomsret er relativt større end i de fleste kulturlande, mens respekten for den personlige frihed er mindre. Samlet kan en si at de verdier verket vektlegger og vil fremme, er humanisme, frisinn, toleranse og arbeid. Med Christensens neste hovedverk, romanen Et liv (1909), kom gjennombruddet som skjønnlitterær forfatter. Boken har et sterkt selvbiografisk preg, det gjelder hovedpersonens oppvekst og likeså forholdet til kvinner, alkohol og hasardspill. Det er som om forfatteren ville følge de Bohembud som var publisert i Impressionisten 1889 (året han debuterte), hvorav det første var Du skal skrive dit eget liv. Nå, 20 år senere, er der allikevel en avgjørende forskjell: Christensen følger ikke som sitt alter ego det siste budet, Du skal ta live a dei. I årene etter fulgte i tillegg til alt annet flere romaner. De viktigste kom i samlet utgave 1920; en fortælling om norsk samfundsliv gjennem halvandet hundrede aar, heter det i forordet, og mest om embedsmandens og bondens liv i vestlandske bygder. Den rikeste og mest leste av romanene er Fogedgaarden (1911), som spenner over tiden fra 1839 til midt i 1890-årene. Den beskriver fem fogders virke i bygda (som utvilsomt er Førde), men en bondedatter, budeie på embetsgården, er den som skaper sammenheng og er tegnet med størst sympati. Verdenskrigen 191418 kom i høy grad til å sette sitt preg på Christensens senere forfatterskap, også etter fredsslutningen. Han følte sterkt for både Frankrike og Tyskland, men han ble en av de ikke få intellektuelle i landet som ble holdt for å være tyskvennlig. Sammen med broren I. E. Christensen utgav han Fædrelandet i verdenskrigens lys (1916), og reiser i Østerrike-Ungarn, siste gang 1918, dannet sammen med flerårige studier bakgrunnen for det meget omfattende verk ByzanzBalkan 1923. I årene forut hadde han engasjert seg sterkt i krigsoppgjøret og i tallrike artikler kritisert ulike sider ved Versailles-traktaten. Fra 1921 deltok han i en internasjonal nøytral kommisjon til undersøkelse av årsakene til krig. Artikkelen Hvorfor jeg er konservativ, som Christensen fikk publisert i Samtiden 1918, viser hans politiske grunnholdning, men særlig partipolitisk aktiv var han ikke. Betegnende er det at han i årevis skrev både i det konservative Morgenbladet og venstreavisen Bergens Tidende. Tilknytningen til Bergen sees også i flere verk, bl.a. Bergen og Norge (1921). Han tok til orde for å opprette et universitet i Bergen, og han hevdet at Norges Handelshøyskole måtte legges til Bergen. 1924, seks år etter forrige roman, kom Klostret på Undrum og året etter Den blinde gud. Særlig den første er et booppgjør: Hovedpersonen er som forfatteren 55 år og har mange av hans ideer og karaktertrekk. Han er ikke tilfreds med sin livsførsel. Mangel på måtehold, stort pengeforbruk og arbeidspress hadde gjort Christensens familieforhold vanskelige. To ekteskap hadde endt i skilsmisse, det tredje (med forfatteren Thomas Krags fraskilte kone) ble varig. Etter 1916 bodde han mye i Førde, og boken Skeid 18211921 viser klart hvor meget av hans hjerte som lå der. Men bylivet med venner og kafeer og studier for planlagte nye arbeider, trakk også. Det ble mye pendling mellom Østlandet og Vestlandet. Høsten 1925 skrantet helsen, og på reise vestover ble han dårlig. Med lungebetennelse ble han innlagt på sykehus i Bergen og døde der 29. desember. Uken etter ble han gravlagt på familiegravstedet i Førde. (nbl.snl.no)	Christensen, Hjalmar Elster (I141628)
6222	Forfatter. Foreldre: Gårdbruker Johan Hestnes (1897 - 1980) og Jenny Roaldset (1900 - 50). Gift 1) 1961 med adjunkt Bjørn Elstad (1935 -), ekteskapet oppløst 1978; 2) 1981 med lektor Birger Elde (1936 ), ekteskapet oppløst 1991. Anne Karin Elstad er en av de mest leste norske forfattere i siste del av 1900-tallet. I tradisjonell form, men stilsikkert og levende forteller hun om selvstendige kvinners oppvekst, arbeid, kjærlighet og opprør mot normfaste omgivelser. Særlig med sine historiske romaner appellerer hun til lesere i alle aldersgrupper, men også hennes samtidsromaner har vakt debatt. Elstad vokste opp i naturskjønne omgivelser i Valsøyfjord på Nordmøre. Hun lærte tidlig å arbeide hardt og ta ansvar. Moren ble syk og døde da Anne Karin var 12 år gammel. I flere år stelte hun hjemme for faren og en yngre søster. Interessen for musikk førte henne til Romerike folkehøgskole 1955 - 56. Deretter tok hun fireårig lærerskole i Levanger 1959 - 63, og praktiserte som lærer og øvingslærer der frem til 1978. I denne tiden skaffet hun seg også etterutdanning i spesialpedagogikk, forming, musikk og pedagogisk veiledning. Hennes første ekteskap, hvor hun fikk tre barn, ble også inngått og oppløst i årene i Levanger. Anne Karin Elstad debuterte som forfatter 1976 med romanen Folket på Innhaug. Bare to år senere kunne hun si opp lærerstillingen og virke som forfatter på heltid. Som 38-åring var Elstad en godt voksen debutant, som så mange kvinnelige forfattere. Hennes erfaring og modenhet viser igjen i valg av temaer og skrivemåte. Mor/datter-relasjoner og kjærlighetsforhold står ofte i fokus. Hun er opptatt av nære, mellommenneskelige relasjoner, enten personene er plassert i fortid eller nåtid. Samfunnets innflytelse på enkeltindividets utviklingsmuligheter og valg står også sentralt. De historiske rammebetingelsene i Elstads romaner er derfor mer enn en kulisse for personenes utvikling og skjebne. Sterke kvinneskikkelser våger å flytte grenser, noe som fremhever kontrasten mellom nødvendig sosial tilpasning og individuelt valgt outsiderposisjon. Den enkelte kvinneskjebne står i et realistisk historisk lys, men fremstillingen preges likevel av anakronistiske og utopiske trekk. Elstads forfatterskap er i sin helhet opptatt av kvinnespørsmål. I så måte kan en ane et visst slektskap med Sigrid Undset, men innflytelsen fra Olav Duun er også åpenbar. Handlingen i den fire bind sterke slektshistoriske serien om Innhaugfolket er lagt til 1800-tallet. Bygdenorge strir med uår, matmangel og ringvirkninger av napoleonskrigene. Her beskrives i detalj natur, bygdemiljø, gårdsarbeid, redskaper og skikker. Lesere som besøker forfatterens barndomshjem, farsgården Hestnes på Nordmøre, vil kjenne seg igjen. I Folket på Innhaug står mor og datter i sentrum. Hver på sin måte trosser de folkemeningen. Det er først og fremst kjærlighet og erotikk som får kvinnene til å bryte ut. Oline bærer ugift frem et barn og taper sosial anseelse, men beholder likevel verdigheten. I Margret (1977) følges lausungens oppvekst. Margret lider til dels samme skjebne som moren, idet hun får barn med en annen enn sin ektemake. I Nytt rotfeste (1979) står Margrets problematiske ekteskap og forholdet til den uekte sønnen i fokus. Veiene møtes (1980) er siste bok i serien, og har handlingen lagt til 1870-årene. Margret forsøker å vinne sin voksne, forviste sønn tilbake. Veien til erkjennelse er tung, sammenbruddet hennes har mye til felles med mer moderne kvinneskikkelser. 1986 ble Elstad belønnet med Den norske Bokklubbens jubileumspris, da medlemmene kåret Folket på Innhaug til sin favorittbok. Frigjøringsromanene Senere, Lena (1982) og Sitt eget liv (1983) ble også svært populære. Leseren får et tidsriktig bilde av den moderne kvinnekampens ulike faser. Lena følges gjennom ungpikeår fra 1950- til 1970-årene, da hun bryter opp fra et tradisjonelt ekteskap. Som 1980-tallsverk sprenger Lena-romanene ingen tematiske eller språklige grenser. Fortellingen er nøktern og hverdagsrealistisk, og Elstad nådde en stor leserkrets med sitt budskap. Et tiår tidligere ville kanskje prosjektet ha blitt avvist av mange som radikalt og ekstremistisk. Elstad fikk Takk for boken-statuetten (Bokhandlerprisen) 1982 for Senere, Lena. I samtidsromanen for dagene er onde (1985) er Elstad langt mindre forsonende. Også skrivemåten veksler mer. En kvinnes sammenbrudd og galskap kommer som resultat av folks sykelige fordommer og misunnelse. I det trange bygdemiljøet får ondskap, hevngjerrighet og dømmesyke fritt spill. Denne boken hører ikke til lesernes favoritter, kanskje på grunn av den skarpe tonen. Fra et litterært synspunkt kan den imidlertid vurderes som Elstads beste. Den ble filmatisert 1991. Samtidsromanen Maria, Maria (1988) slo alle opplagsrekorder for en skjønnlitterær roman i Norge på flere tiår. Elstad tar her opp den mulige sammenhengen mellom østrogenbehandling og risiko for hjerneslag. Legen gav meg en bombe, sa hun til avisene, og la ikke skjul på at det var sin egen hjerneblødning hun skrev om. Lammelsen, afasien og angsten provoserte frem et gradvis oppgjør med fortiden. I kjølvannet av bokutgivelsen kom en voldsom debatt om hormonbehandling, og Elstad ble flittig brukt som foredragsholder, spesielt for fagfolk innen helse- og sosialfag. Praktverket Eg helsar deg, Nordmør (1989) ble til på oppfordring fra Det norske Samlaget. Tittelen er inspirert av Petter Dass. Boken har en personlig tone, og Elstads positive tilknytning til barndommens rike og den vakre nordvestlandske naturen skinner klart igjennom den mer faktaorienterte fremstillingen. 1993 kom begynnelsen på den historiske romanserien om Julie. Handlingen foregår i tidsrommet fra den første til den annen verdenskrig. I bøkene Julie (1993), Som dine dager er (1995), Lenker (1998) og Fri (2000) følger vi Julie fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Som før tematiserer Elstad kvinneliv i lys av tidens sentrale samfunnsspørsmål. Odel (2003) er en roman om mennesker med sterke bånd til hjemstedet og gården. Med Hjem (2006) skriver Elstad for første gang åpent selvbiografisk, samtidig som romanen er en familiekrønike. Alle Elstads bøker har kommet i rekordhøye opplagstall. Originaltekstene er utgitt i fra 16 000 til 65 000 eksemplarer, i tillegg kommer billigutgaver og bokklubbutgivelser. Flere av bøkene er oversatt til andre skandinaviske språk samt tysk, ungarsk og latvisk. Enkelte hevder at forfatterskapet befinner seg mellom seriøs og populær litteratur, en diskusjon som ofte oppstår i forbindelse med salgssuksesser. Anne Karin Elstad var styremedlem i Den norske Forfatterforening 198387 og i Norsk Forfattersentrum 1991 - 97. Hun mottok tildeling av Mads Wiel Nygaards legat 1985 og fikk Halsa kommunes kulturpris 1998. ( https://nbl.snl.no/Anne_Karin_Elstad )	Hestnes, Anne Karin Elstad f (I165192)
6223	Forfatter: Mentz Schulerud Vilhelm Dybwad, født 12. februar 1863, fødested Christiania, død 16. mars 1950, dødssted Oslo. Jurist og forfatter. Foreldre: Bokhandler Jacob Dybwad (182399) og Anne Margrethe Grøntvedt Aabel (183173). Gift 1) 14.4.1891 med Johanne Juell (18671950; se Johanne Dybwad), ekteskapet oppløst 1916; 2) 17.8.1916 med sangeren Bokken (eg. Caroline) Lasson (18711970). Høyesterettsadvokat Vilhelm Dybwad blir i første rekke husket som en av hovedstadens aller fremste visediktere og revyforfattere og som forfatter av flere memoarbøker. Dybwad vokste opp i Christiania, der hans far var bokhandler. Etter examen artium 1881 begynte han å studere jus og ble cand.jur. 1886. Deretter hadde han studieopphold i Berlin og Paris og var advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat H. S. Dahl i Kristiania i to år frem til han åpnet egen sakførerpraksis 1890. Dybwad fikk autorisasjon som høyesterettsadvokat 1892, og var 192731 offentlig forsvarer ved Oslo byrett og Akers herredsrett. Allerede i studietiden hadde Vilhelm Dybwad en sterk interesse for revy og teater. Han opptrådte på Studentersamfundets Teater, som han også skrev et par komedier for, og senere oversatte han skuespill og operetter for Christiania Theater og Nationaltheatret. Dybwad vant tidlig ry for sine teaterspill med innlagte viser, som han i yngre år laget anonymt for sin venn Harald Otto på Centralteatret. Det gjaldt ikke minst braksuksessen fra 1905, Ola Lia, som Dybwad hadde skrevet i samarbeid med tegneren Olaf Krohn. Hauk Aabel har fortalt om hvor henrykt han var for rollen: En bondegutt fra fjellbygden var nettopp noe for meg som selv var oppvokst i Valdres og innerst inne var mer i slekt med den naive bonden enn med den selvsikre, overlegne bymannen. Paul Gjesdahl skriver i Centralteatrets historie at Ola Lia ble en levende figur i folks forestillingskrets: Akkurat som en sier om en mann at han er en politisk kannestøper eller en Celius, så ble Ola Lia sinnbildet på den naive, men likevel gløgge bondegutten som nok kan ramle ned en gang imellom, men alltid kommer velberget fra det. Også det neste Dybwad-spill på Centralteatret, farsen Verdens undergang (1906), ble en stor suksess, først og fremst på grunn av visen Akerselva, du gamle, du grå, som ble fremført av Harald Otto selv. 1907 kom nok en revy av Vilhelm Dybwad på Centralteatret, Sterke Mænd, om tidens store begeistring for sterke brytere som sirkusdirektør Karl Norbeck og hans danske motstander Bech-Olsen. Centralteatret oppførte også en rekke andre syngespill, ikke minst operetter, og også på dette område ble Vilhelm Dybwad husets dikter med oversettelser og bearbeidelser. Ekteskapet med Johanne Dybwad ble oppløst 1916. Samme år giftet han seg med Bokken Lasson, som ledet kabaretteateret Chat Noir. Dybwad ble teaterets husdikter; hans berømte viser ble i første rekke sunget av Bokken Lasson og Jens Hetland på Chat Noir og av Ernst Rolf på gjestespill. Men visene levde videre og er senere fremført av mange av våre revyartister. De fleste av visene ble utgitt 1920 av Bokken Lasson i samlingen 67 Viser fra det gamle Chat Noir. På sine eldre dager utgav Vilhelm Dybwad erindringer fra sin advokat-praksis: På anklagebenken, Skyldig eller ikke skyldig og Retten er satt. I Glade minner fra spredte år gir han sjarmerende erindringsbilder fra et langt liv, ikke minst fra sommerstedet i Drøbak. Boken inneholder et livfullt portrett av hans gode venn og nabo, Drøbak-maleren Ludvig Skramstad. Det vitner om Vilhelm Dybwads sære tilknytning til vårt teaterliv at mens hans egen innsats for en stor del er glemt, har begge hans hustruer fått sine monumenter i hovedstaden: Johanne Dybwad står naturlig nok nær Nationaltheatret, Bokken Lasson nær sitt barndomshjem på Lasson-løkken i Homansbyen.	Dybwad, Wilhelm (I132085)
6224	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Familie: Jarl Håvard Mjønes / Arnhild Johnsen (F18618)
6225	Forholdet varte fra 1876 til 1877	Erikson, Per (I57278)
6226	Forholdet varte fra 1880 og varte livet ut.	Hansen, Ole (I188707)
6227	Forlis	Sand, Odin Alfred (I82175)
6228	Forlis "Morengen"	Walderhaug, Hans Oluf (I157807)
6229	Forlis i Vågsfjorden ved Kvæfjord.	Krog, Hans Hagerup (I183360)
6230	Forliste i Nordsjøen på veg til Shetland med 43 norske motstandsfolk ombord (M/K Blia). Se: https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/M/K_Blia , https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Jacob_Schawland_Gram og http://www.warsailors.com/shetlandbus/boatsb.html#blia	Gram, Jacob Schavland (I178099)
6231	Forliste med D/S Pasvik. Icebreaker/tugboat. German control. Disappeared after departure Kirkenes on Apr. 14-1943 in Varangerfjord. Struck a mine that same day, laid by the Russian submarine L-22 (Afonin) on Dec. 20-1942, position 69 55N 30 00E. 9 Norwegians died. Related external link: 8 who died - Captain Petter Gotfred Gundersen, Seaman Hans Johannes Hildonen, Seaman Einar Kornelius Hustelid, Seaman Harald Høier, Able Seaman Harry Osvald Kestilæ, Seaman Ottar Lund Tverland, Able Seaman Brynjar Rolv Sylten, and Engineer Hilmar August T. Witsø are commemorated at this memorial for Seamen in Stavern, Norway. I've also seen Stoker Per Sigfred Starstad listed among the casualties. (Warsailors.com) Se: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/skip/22337/	Witsø, Theodor August Hilmar (I150169)
6232	Forliste ved Sula	Bing, Jens Olaf Monsen (I71897)
6233	Forlover Gabriel Danielsen Berg	Familie: Asser Arntsen Aae / Marit Gabrielsdtr. (F11462)
6234	Forlover: Anders Ødegaarden	Familie: Steen Svendsen Grøtnes / Alhed Pedersdtr. Moe (F10898)
6235	Forlover: Rasmus Weøe	Familie: Johan Larsen Bjerknes / Jørin Svendsdtr. Øra (F12243)
6236	Forlovere ved giftemål med Erik Jensen: Niels Jacobsen Mercesnesset og Hendric ........ Sagen.	Merkesnes, Beret Nielsdtr. Sagen f (I91)
6237	Forlovere. Amund Jonsen Aunet og Gabriel Adzarsen Berg	Familie: Knudt Johansen Vuttudal / Marit Fredriksdtr. Vuttudal (F1835)
6238	Forlovere. Arnt Olsen Krogstad og Jon Sørensen Gildstad	Familie: Fredrik Adsarsen Aae / Anne Cathrine Olausdtr. Haugen f Dalberg (F6004)
6239	Forlovere. Christopher Hovsæt og Anders Hovsæt	Familie: Christen Olsen Størset / Lisbeth Jonsdtr. Haukvik (F11970)
6240	Forlovere. Christopher Hovsæt og Anders Hovsæt	Familie: Bendix Christophersen Opsal / Anne Christophersdtr. Hofset (F11424)
6241	Forlovere. Iver Andersen Snildalen og Ole Olsen Snildalen	Familie: Amund Olsen Snildal / Christie Adzarsdtr. Aae (F6055)
6242	Forlovere. Jens Jonsen Selnæss og Johan Knudsen Wuttudalen	Familie: Gabriel Gabrielsen Berg / Johanna Olsdtr. Aunet (F2322)
6243	Forlovere. Jon Goldstad og Ole Jeremiesen Bierchlien	Familie: Johan Pettersen Bjørkli / Karie Olsdtr. Hollasæter (F8135)
6244	Forlovere. Knudt Dalen og Michel Tronsen Strand	Familie: Jon Toresen Merkesnes / Marit Jensdtr. Kvervosen (F11411)
6245	Forlovere. Niels Størchersen Stamnæss og Michel Tronsen Heim	Familie: Lars Størkersen Stamnes / Elie Simonsdtr. Jamtøy (F8506)
6246	Forlovere. Ole Arntsen Lærnæss og Peder Tronsen Kiønsvigen	Familie: Ole Jonsen Fikkan / Ingbor Erichsd Væge (F11967)
6247	Forlovere. Ole Endresen Lian og Thore Jonsen Støen	Familie: Fredrik Hansen Roøyan f Eidsli / Lisbet Pedersdtr. Karlsnes (F10943)
6248	Forlovere. Ole Hansen Audbogen og Lars Olsen Winge	Familie: Hans Olsen Oddan / Marit Eriksdtr. Oddan f Helland (F2166)
6249	Forlovere: A Lossius og Th Lossius	Familie: Ole Catharintius Bøyesen Christiansen Brodtkorb / Sigrid Christensdtr. f Finstad (F11379)
6250	Forlovere: Adzar Aastumet og Ole Gabrielsen Qvendstad	Familie: Jon Pedersen Witsøstølan / Siri Isaksdtr. Brevik (F11292)

Notater

Linket til

6201

For mere utfyllende om etterkommere se Hitterslekt:
https://hitterslekt.no/descendtext.php?personID=I11693&tree=1&generations=4

Bottenvik, Morten Eriksen (I126483)

6202

For tiden bosatt i Amerika.

Fjelnset, Gullik Johnsen (I30584)

6203

For tiden i USA

Vigga, John Olsen (I185856)

6204

Foreldre fra Tyskland

Happ, William Peter (I195459)

6205

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Sommervold, Mari Walstad (I155448)

6206

Foreldre ikke innført ved dåp.

Vaslag, Adsar Adsarsen (I71011)

6207

Foreldre til Ole Jonsen Ervik er omtalt i Gardtales i Aure B1, side 346:

"Om Jon Jensson vet ein at han levde til 1749, at han hadde vori gift med Ildrid Olsdotter, og at han med henne tekk borna Ola, Jens
Johannes, Guri (gift med Ivar Larson Våg) og endeleg Marit, som var ugift dà faren doydde. Arvelataren kan ikkje ha drivi Ervik-garden til sin døyande
dag. For i 1746 hadde Anna Sivertsdotter Munch selt garden til Ola Jonson Ervik for 53 riksdalar. I skøytet som Ola fekk, står det at kjøparen før hadde
seti som leiglending pa garden. Ein veit at han var eldste sonen til Jon Jensson og Ildrid Olsdotter Ervik, og han må såleis ei tid føre året 1746 ha avløyst
far sin som leiglending.
Gardkjøpet i 1746 avslutta l eiglendingstida i Ervik for godt."

Ervik, Ole Jonsen (I111173)

6208

Foreldre:
Fredrik Jøstensen Brevig og Marit Olsd ??

Brevik, Ole Fredriksen Klungervik f (I3250)

6209

Foreldre: Arnt Arntsen Vassli og Ane Olsd

Vasli, Marta Arntsdtr. Sletvold f (I57957)

6210

Foreldre: Erik og Dordi Reberg ???

Loshaug, Beret Eriksdtr. Brekken f (I27896)

6211

Foreldre: Jacob og Gjertrud

Hevnskjel, Peter Jakobsen (I29409)

6212

Foreldre: Kjøpmann, trelasthandler og skipsreder Hans Andersen Kiær (17951867) og Else Cathrine Holst (180269). Gift 1) 7.12.1853 med Martine Cappelen (11.9.182817.12.1875), datter av jernverkseier Diderik von Cappelen (17951837) og Inger Martine Frost (17891834) og pleiedatter av trelasthandler og skipsreder Erik Andreas Børresen (17851860); 2) 22.2.1881 med Sofie Hedvig Rebekka Boye f. West (23.8.184023.4.1895), datter av sogneprest Christian Fredrik West, Danmark (180081) og Hedevig Marie Schumacher. Fetter av Anders Nicolai Kiær (18381919); farbror til Elias Cathrinus Kiær (18631939) og Johan Aschehoug Kiær (18691931; se NBL1, bd. 7); svigerfar til Haaken Larpent Mathiesen (18581930).

Anders Ferrand Kiær var en pioner innen norsk trelastindustri og en av hovedmennene bak oppbyggingen av sagbruksvirksomheten i Fredrikstad.

Kiær vokste opp i Drammen, der hans far var trelasthandler. Han tok examen artium 1844 og begynte på universitetet i Christiania, men på tross av gode karakterer forlot han ganske raskt en mulig akademisk karriere for å gå inn i farens forretning. Han ble sendt til Nederland, Storbritannia og Frankrike for å lære språk og for å bli kjent med firmaets agenter og kunder.

Da Stortinget 1854 vedtok å oppheve sagbruksprivilegiene fra 1. januar 1860, var Kiær en av flere drammensere som reiste østover til Fredrikstad. Det var her ved Glommas utløp at fremtiden lå for sagbruk og trelasteksport. Han kjøpte tomter, og sammen med to brødre og en fetter grunnla han trelastfirmaet And. H. Kiær & Co. Deres første dampsag så dagens lys 1860 og det første høvleriet 1866. Senere fulgte sagbruk nummer to (1873) med tilhørende høvleri. I 1880-årene satset bedriften også på produksjon av tønner og eget salteri i forbindelse med de rike sildefiskeriene utenfor Hvaler.

Det var Anders F. Kiær som var den drivende kraft i bedriften. Han var daglig leder og styreformann i én og samme person. And. H. Kiær & Co. var med sine to store sagbruk i Fredrikstad den ledende trelastbedrift i Norge. Kiærs Brug hadde allerede 1875 nesten 500 mann i arbeid og var ennå 20 år senere det klart største av Norges mange store trelastbruk. Ved siden av trelastdriften hadde And. H. Kiær & Co. også egne seilskuter og slepebåter. Kiær bygde ikke bare opp en storbedrift, men klarte også å stabilisere virksomheten gjennom lavkonjunkturer ved hovedsakelig å produsere for lager. Dette var det bare de største sagbrukselskapene med sterk økonomisk ryggrad, store skoger og gode utenlandske bankforbindelser som klarte.

Som flere av sine samtidige store brukseiere i Fredrikstad engasjerte Anders F. Kiær seg i sine arbeideres ve og vel. Kiærs Brug hadde egne bruksskoler for de ansattes barn. Når arbeiderne ved bruket skulle sette i gang med husbygging, var det ikke farlig å gå til Kiær og be om lån. Kiærs Brug var det eneste av Fredrikstad-brukene som fikk til en rimelig varig ordning med handelsforening for arbeiderne, og And. H. Kiær & Co. betalte brannforsikring for arbeiderne sine. Kiærs Brug hadde som de største brukene eget musikkorps og holdt årlige fester for arbeiderne. 1873 lot Anders F. Kiær seg også velge som den første formann i Fredrikstad Arbeiderforening.

1869 kjøpte Kiær den praktfulle eiendommen Fagertun i Vestre Aker, men flyttet ikke dit for godt før hans første kone døde. Fra 1881 var firmaets hovedkontor i Kristiania, og en bruksbestyrer var ansatt i Fredrikstad. Fra 1886, da bestyreren døde og en ny bestyrer overtok, bodde Kiær vekselvis i Fredrikstad og Vestre Aker. Noen år før han døde, overlot han ledelsen i selskapet til neste generasjon.

Kiær var en kunstnernatur og meget glad i å male motiver fra skog og mark. En av hans hjertesaker var de unges utdannelse. Han ville at byens lærere skulle få høyere lønn og gav økonomisk støtte til byggingen av en av byens skoler. Han var også sterkt engasjert i etableringen av Fredrikstad Gasværk 1872 og medlem av styret for Kristiania Sporveisselskab fra 1876 til sin død.

Anders Ferrand Kiær ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1890.

(geni.com)

Kiær, Anders Ferrand (I151033)

6213

Foreldre: Overhoffrettsprokurator, senere tollinspektør Edvard Munch (173893) og Petronelle Helene Krefting (17461810). Gift 16.9.1814 i Sande med Emerentze Carlsen Barclay (1.7.178631.10.1868), datter av tollkontrollør Christen Carlsen Barclay (17561809) og 1. hustru Severine Gottfrida Bøhme. Fetter av Johan Storm Munch (17781832); filleonkel (fars fetter) til Peter Andreas Munch (181063) og Andreas Munch (181184); morfar til Frits Thaulow (18471906).

Jacob Munch var en av Norges første akademiutdannede kunstnere og hadde stor betydning for fremveksten av et eget norsk kunstliv. Han er særlig kjent for sine portretter og regnes som vår viktigste empiremaler.

Den unge Munch var en allsidig begavelse som var aktiv innen teater, musikk og tidstypiske uttrykk som silhuetter og pastellportretter. Han var utdannet ingeniør fra Det kongelige norske Landcadetcorps (Krigsskolen) i Christiania 1798 og tjenestegjorde først ved Vesterlenske, deretter ved Akershusiske nasjonale infanteriregiment frem til 1806 (med permisjon fra 1804) og ved Telemarkske nasjonale infanteriregiment 181014 (tjenestefri fra 1811). Han fikk kapteins grad 1812.

Sin kunstneriske utdannelse begynte Munch for alvor ved kunstakademiet i København høsten 1804. Han studerte ved akademiet i omtrent to år, før han 1806 ble plassert à la suite (tjenestefri) for å videreutdanne seg innen kunstfaget. Han reiste først til Paris og studerte der. Det har vært spekulert i hvem hans lærer var, og man har foreslått Jacques-Louis David. Dennes klassisisme har utvilsomt hatt stor innflytelse på Munch. Etter et lengre opphold i Nantes reiste han 1810 til Italia, og i Roma møtte han året etter den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. Munchs portrett av Thorvaldsen henger i dag i Nasjonalgalleriet. Der henger også En genuesisk dame og hennes sønn. Våren 1812 forlot Munch Roma og reiste via Wien til Tyskland, hvor han oppholdt seg i Dresden en tid før han vendte tilbake til København 1813.

Mai 1814 kom Munch tilbake til Christiania, hvor han ble en sentral skikkelse i det lite utviklede norske kunstmiljøet. Hans utdannelse og verdensvante vesen gav ham raskt innpass i de beste kretser. Han utførte en rekke portretter av personer fra de høyere sosiale sjikt. 1815 hadde han en utstilling i Christiania som vakte kronprins Karl Johans interesse. Forbindelsen med Karl Johan førte til en årlig livrente samt en rekke oppdrag. Av stor betydning var kroningsbildet, Carl XIV Johans kroning i Trondhjems domkirke 7. september 1818 (1822).

Munch utførte også flere landskap, både sydlandske fantasilandskap og norske landskap, de sistnevnte hovedsakelig av topografisk art. Flere befinner seg på Bygdøy kongsgård. Han benyttet seg av gjennomarbeidede og nøye utregnede komposisjonsskjemaer, slik man kan se det i både portrettet av Thorvaldsen og En genuesisk dame i Nasjonalgalleriet. Han kan nok vise kunstneriske svakheter, men han var blant sin samtids mest populære og innflytelsesrike kunstnere, og selv når hans bilder virker noe stive og rutinemessige, har de ofte en viss sjarm.

Jacob Munch var svært aktiv i det norske kunstliv, blant annet som tegnelærer ved flere skoler og institusjoner. 1818 tok han sammen med flere andre kulturpersonligheter et initiativ overfor Kirkedepartementet med forslag om å opprette en kunstskole. Fra 1822 fikk skolen navnet Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania og ble Norges viktigste kunstinstitusjon til midten av hundreåret. Munch var også medlem av Nasjonalgalleriets styre fra opprettelsen 1837.

I 1820-årene opprettet Munch en fabrikk i Piperviken ved Christiania for produksjon av takstein og keramiske bygningsornamenter.

(geni.com)

Munch, Jacob Edvard (I133699)

6214

Foreldre?
Sannsynligvis ikke fra Hemne.

Berg, Knut Iversen (I25839)

6215

Foreldrene flyttet til Hitra i 1857 og kjøpte gårdene på Murvollan. Gårdene ble delt i to like bruk, og Kristian fikk overta den nordøstligste.
Han tok navnet Murvold

Tørstad, Johan Kristian Olsen (I147898)

6216

Foreldrene var ikke gift.

Krokstad, Gusta Emelie Davidsdtr. Rottem f (I3217)

6217

Foreleser ved et universitet i Canada

Davidsen, Robert (I46469)

6218

Forfattar. Foreldre: Gardbrukar, lærar og kyrkjesongar Knut Kvaale (18521942) og Kaja Augusta Wiig (18631948). Gift 1922 med målaren Hjalmar Kristian Haalke (18941964). Svigerinne til Eva Haalke (1912).

1935 debuterte 50 år gamle Magnhild Haalke med Allis sønn, ei bok som straks plasserte henne mellom dei fremste norske forfattarane. Hennar djupe psykologiske innsikt og store givnad for miljøskildringar sikrar henne ein varig plass i norsk litteratur.

Magnhild Camilla Kvaale vart fødd på Vikna, ei øy ute ved Namdalskysten, ikkje langt frå Olav Duuns barndomsrike. Ho var nest eldst av 10 sysken, tok lærarutdanning og arbeidde i småskulen i over 30 år, dei første åra ulike stader i Nord-Trøndelag, seinare i Sør-Odal. 1922 gifte ho seg med tremenningen sin, målaren Hjalmar Haalke. Dei hadde heimen sin i Sør-Odal, i Oslo og på Lillehammer. Krigsåra budde dei på Vikna. Saman hadde dei lange studieopphald i Frankrike og Italia, der biletkunstnaren Hjalmar fann gode motiv og forfattaren Magnhild fekk ro og nødvendig avstand til sine motiv.

Debutboka kom i fleire opplag, vart omsett og kom ut i Danmark, Sverige, Storbritannia, Nederland, Frankrike og USA (men ikkje i Nazi-Tyskland, for der kravde dei at slutten måtte endrast). Allis sønn vart den største suksessen i Magnhild Haalkes etter kvart store forfattarskap nær på 30 bøker i alt. Også Åkfestet (1936), Dagblinket (1937) og Rød haust? (1941), samarbeidde til Grys saga i to bind 1950, og trilogien Karenanna Velde (1946), Kaja Augusta (1947) og Kvinneverden (1954) er sentrale verk. Sjølvbiografien Mot nytt liv frå 1978 skreiv Magnhild Haalke 92 år gammal.

I bøkene, som kom i ein jamn straum, skildrar ho utkant-Noreg i mellomkrigstida, harde livsvilkår, strev og slit, med sterke og veikare menneske, utleverte på godt og vondt. Særleg er det skildringane av småguten Elling (Allis sønn) og av småjenta og ungjenta Gry (Grys saga) lesarane seint gløymer. Kva var det som greip så nytt og sterkt, så urovekkjande og vondt reint særleg i Allis sønn?

Les mer på:
https://nbl.snl.no/Magnhild_Haalke

Kvaale, Magnhild Camilla Haalke f (I171868)

6219

Forfatter av Lensvikboka

Singstad, Johan Martin Jensen (I13206)

6220

Forfatter og skuespiller. Foreldre: Forfatter og cand.pharm. Mentz Oliver Schulerud (18761931) og lærer Aagot Schulerud (18751957). Gift 1946 med maler og illustratør Johan Vestly (24.11.192328.11.1993), sønn av kaptein Toralf Vestly (18921942) og Milly Grøntoft (18921977). Søster av Mentz Schulerud (19152003).

Anne-Cath.Vestly har gitt flere generasjoner norske radiolyttere og lesere et nett av felles referanserammer fra barndommen. På sine eldre dager er hun blitt et nasjonalt ikon og har fått kulturlivets høyeste utmerkelser.

Hun ble født på Rena. På grunn av skiftende livsrammer og farens tidlige død var familien Schulerud mye på flyttefot og bodde bl.a. på Rudshøgda og Jessheim før de slo seg til på Lillehammer, der Anne-Cath. tok examen artium 1939. Familien dyrket musikk og litteratur, og den sky ungpiken fant utløp for kunstnerisk virketrang på byens amatørteaterscener og ble skolert i sang og klaverspill. Da hun flyttet til Oslo 1939, søkte hun seg til teaterkretser. Der traff hun senere maleren Johan Vestly, som hun giftet seg med 1946 og som senere illustrerte hennes bøker. Hun opptrådte med egne monologer før hun startet sin profesjonelle kunstnerkarriere som skuespiller ved det nye Studioteateret 1945, der hun ble de fem årene teateret var i virksomhet. 1950 hadde hun allerede hatt sine første oppdrag for NRK, gjennom Lørdagsbarnetimen, og dermed var grunnen lagt for hennes livslange virke for barn i radioen.

Det var da programposten Barnetimen for de minste fikk sendetid seks dager i uken fra 1952, at den ble en betydelig kanal for kunstnerisk utfoldelse, både for Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og ikke minst for Anne-Cath.Vestly. Fra da ble NRK hennes scene i mer enn 50 år. Barnetimene som ble produsert i 1950- og 60-årene og senere ble overført til bokform; slik ble Anne-Cath. Vestly forfatter. For den tidlige etterkrigstiden var den nye medieskapte barnelitteraturen nyskapende både formelt og tematisk og skulle bli dominerende gjennom et kvartsekel.

Anne-Cath.Vestly fikk sin debut i bokform med Ole Aleksander Filibom-bom-bom 1953. Dermed var et av norsk barnelitteraturs mest produktive og populære forfatterskap etablert. Forfatteren brøt norsk småbarnslitteraturs sterke tradisjon for barneskildringer i trygge og landlige omgivelser. Med Ole Aleksander fikk norske barn en bygutt å identifisere seg med, omgitt av byens hverdagsliv, gatetrafikk, butikker og høyhus med heis. I senere serier ble omgivelsene også lagt til drabantbyen; forfatteren var tidlig ute med å skildre moderne byliv på barneplan.

Etter fem bøker i serien om Ole Aleksander ble en ny hovedfigur introdusert som skulle bli den sentrale i forfatterskapet: Mormor. Serien startet med Åtte små, to store og en lastebil 1957, året etter kom Mormor og de åtte ungene i skogen. Ulike familiedannelser er et gjennomgangstema i forfatterskapet, i serien om Mormor møter vi den trangbodde storfamilien. Oppfinnsomheten i dette fellesskapet hever seg over snever realisme og er basis for handlingen. Nøysomhet er en underliggende norm hos Anne-Cath.Vestly, og fellesskapstanken og samarbeidsidealene er i pakt med norsk sosialdemokrati. Mormorfiguren ble dominerende i familiefiksjonen. Omkring huset i skogen, der familien bor, viker forfatterens byfascinasjon for gleden ved naturen som fri lekeplass. Og Mormor-figuren er uten alder, med et barns undring og innlevingsevne. Med alderdommens suverenitet overfor konvensjoner blir hun også forfatterens talerør. Serien ble senere dramatisert for både scene og film, med forfatteren selv i hovedrollen.

Neste serie, Lillebror og Knerten, ble til seks bøker. Her er selve barneportrettet utdypet, og forfatterens innsikt i barns erfaringsverden er formidlet med humor og språklig poetisk presisjon. Dessuten er sosiale problemstillinger omkring familiesituasjonen artikulert. Det ensomme barnet som søker tilflukt og finner selskap i fantasien, er likevel hovedmotivet.

Fantasiflukt preget også et pionerarbeid for norsk barne-TV som Anne-Cath. og Johan Vestly stod for i midten av 1960-årene, serien Kanutten. Anne-Cath. Vestly spilte tittelfiguren, og hennes medspiller var Alf Prøysen, som Romeo Clive.

I barnetimene og bokseriene som fulgte, som Aurora i blokk Z og Guro, utforskes så vel drabantbyliv som ulike familieformer og samlivsmodeller. Forfatteren skaper drabantbysamfunnet Tirilltoppen, som også blir et felles tilknytningspunkt i det senere forfatterskapet. Arbeidsdeling og arbeidsliv på tvers av konvensjonelle kjønnsroller er et aktuelt tema og formidlet innenfor barnets forståelseshorisont. Splittede familier og enslige foreldre med barn får prøve ut kollektivets muligheter. Anne-Cath. Vestly har fått kritikk for å være idylliserende i sine fremstillinger, men det er mulighetenes univers og vennlighetens alternativ hun konsekvent presenterer. Men hun har også vært kontroversiell: Hun skapte mediestorm da hun i 1953, som en av de første, i et barneprogram i radio fortalte hvor barna kommer fra.

Flere serier fulgte, om Kaos og om Ellen Andrea. Og forfatterskapet levde videre inn i et nytt årtusen. Forfatteren har utvidet solidaritets- og fellesskapsideene og har sluppet storsamfunnet inn i småbarnsboken. Og Mormor-figuren har levd med. Gjennom nær 50 titler avspeiler Anne-Cath. Vestlys forfatterskap, i barneperspektiv, trekk ved samfunnsutviklingen gjennom et halvt århundre. Hun har vært barnas talskvinne i norsk barnelitteratur gjennom 50 år. Bøkene hennes er oversatt til mange språk.

Etter Johan Vestlys død har Anne-Cath. Vestly selv illustrert bøkene. Om sitt eget liv har hun gitt ut erindringsbøkene Lappeteppe fra en barndom (1990) og Nesten et helt menneske lappeteppe 2 (2000).

Anne-Cath. Vestly ble en levende klassiker og et fenomen på norsk bokmarked: Hele forfatterskapet har gått mer eller mindre kontinuerlig i opptrykk og bokklubbutgaver. Allerede 1990 var mer enn to millioner bøker distribuert. Og hun har fått en lang rekke priser og æresbevisninger, fra de senere år noen av landets fremste: Hun ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1992, fikk Norsk kulturråds ærespris 1994 og bokbransjens Brage-ærespris 1995.

(nbl.snl.no)

Vestly, Anne-Cath (I147230)

6221

Forfatter. Foreldre: Amtsingeniør, kaptein Michael Sundt Tuchsen Christensen (182795) og Frederikke Sophie Elster (18381927). Gift 1) 12.7.1893 med Kristine (Kitty) Klingenberg Westrem (2.2.187017.9.1940), datter av proprietær Lars Westrem (180579) og Guri Loftesnes (18331915), ekteskapet oppløst 1903; 2) 12.10.1903 med Olga Helberg (26.5.18741952), datter av handelsmann Adolf Martin Helberg (18361905) og Othilia Elise Hansen (18401925), ekteskapet oppløst 1908; 3) 15.8.1912 med Ida Bengta Emilie (Iben) Krag f. Nielsen (10.7.187822.4.1950), datter av tobakkshandler Assar Bernhard Emil Nielsen og Anna Marie Sophie Erichsen, København. Bror av Ingolf Elster Christensen (18721943); søstersønn av Kristian Mandrup Elster (184181).

Hjalmar Christensen var en allsidig og svært produktiv forfatter i tiårene rundt 1905. Som forsker, kulturkritiker, journalist og forfatter var han blant de fremste i landet. Skarp form og sterke meninger egget ofte til debatt.

Oppveksten i en embetsfamilie i Førde, med slektninger spredt rundt i Sunnfjord og Sogn, preget i høy grad hans liv og forfatterskap. 1870- og 1880-årenes harde politiske strid satte sine spor. Morgenbladet var så absolutt toneangivende i det harmoniske hjem, men der var også andre impulser. Kristian Elster var hans morbror, og tidlig slukte han verker av Georg Brandes og andre radikale forfattere. Arne Garborg ble viktig, noe som sammen med de sterke røtter i bygde-Norge ble avgjørende for den gjerning han kom til å utføre som formidler av ideer utenfra og som en av tidens fremste i forståelsen og fremstillingen av kulturkampen i Norge.

Etter middelskole i Førde og examen artium i Bergen 1887 drog Hjalmar Christensen til hovedstaden, men beholdt livet ut en nær tilknytning til Førde og slektsgården. Etter en kort tids studier i språk og historie gikk han over til jussen og ble cand.jur. 1892. Da var tanken om en juridisk løpebane alt lagt til side. I gymnastiden hadde han skrevet bokmeldinger i Bergens Tidende, og studenten hadde mange innlegg i hovedstadsavisene og kom bl.a. i polemikk med Bjørnson. 20 år gammel fikk han utgitt romanen En frisindet, og snart fulgte både en novellesamling og et skuespill.

1893 ble et viktig år, med en essaysamling og et nytt skuespill. Christensen var med på å stifte Den norske Forfatterforening og ble samme år knyttet til Christiania Theater som sceneinstruktør; her ble han til 1898. Senere var han en tid konsulent ved Centralteatret, og iscenesatte ellers egne stykker på Nationaltheatret og Den Nationale Scene.

En rik og omfattende forfattergjerning ble allikevel hans hovedvirke. I 1890-årene dominerte studier i norsk og fremmed litteratur, og 1899 var han nær på å bli professor ved universitetet, men Gerhard Gran vant konkurransen etter prøveforelesninger. Selv fikk Christensen stipendium som foreleser ved Bergens Museum 190102 og tok 1903 doktorgraden på avhandlingen Gustave Flaubert. Nå utvidet han sitt interesseområde, og i de følgende år forente han historie, politikk og litteratur i en både kulturkritisk og nasjonsbyggende virksomhet, uttrykt gjennom artikler og bøker.

Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905) er blitt stående som ett av hans viktigste verk. En gunstig blanding av forskning og sterkt personlig engasjement gir et spennende bilde av ulike sider ved utviklingen. Her er generelle betraktninger, et lite kapittel Kulturfiender og en fyldig fremstilling av Kulturførere. Boken gir det gamle embetsmannshøyre en viss oppreisning, men L. Kr. Daa får størst plass ved siden av Vinje, faktisk større enn A. M. Schweigaard.

Aasens og Vinjes innsats fremheves sterkt. Christensen mente Aasen hadde bevist at landsmålet egnet seg som kulturspråk, mens Vinje hugger latinen op og viser os en ny norsk prosa, den åpner den nye tid ved at den bryder traditionerne ogsaa for bymaalet. Georg Brandes er tildelt en viktig rolle, plassert mellom Ibsen og Garborg, som sidestilles med Bjørnson. Boken inneholder også kritikk; folkets farligste last er den sekteriske forfølgesesaand, og respekten for den private eiendomsret er relativt større end i de fleste kulturlande, mens respekten for den personlige frihed er mindre. Samlet kan en si at de verdier verket vektlegger og vil fremme, er humanisme, frisinn, toleranse og arbeid.

Med Christensens neste hovedverk, romanen Et liv (1909), kom gjennombruddet som skjønnlitterær forfatter. Boken har et sterkt selvbiografisk preg, det gjelder hovedpersonens oppvekst og likeså forholdet til kvinner, alkohol og hasardspill. Det er som om forfatteren ville følge de Bohembud som var publisert i Impressionisten 1889 (året han debuterte), hvorav det første var Du skal skrive dit eget liv. Nå, 20 år senere, er der allikevel en avgjørende forskjell: Christensen følger ikke som sitt alter ego det siste budet, Du skal ta live a dei.

I årene etter fulgte i tillegg til alt annet flere romaner. De viktigste kom i samlet utgave 1920; en fortælling om norsk samfundsliv gjennem halvandet hundrede aar, heter det i forordet, og mest om embedsmandens og bondens liv i vestlandske bygder. Den rikeste og mest leste av romanene er Fogedgaarden (1911), som spenner over tiden fra 1839 til midt i 1890-årene. Den beskriver fem fogders virke i bygda (som utvilsomt er Førde), men en bondedatter, budeie på embetsgården, er den som skaper sammenheng og er tegnet med størst sympati.

Verdenskrigen 191418 kom i høy grad til å sette sitt preg på Christensens senere forfatterskap, også etter fredsslutningen. Han følte sterkt for både Frankrike og Tyskland, men han ble en av de ikke få intellektuelle i landet som ble holdt for å være tyskvennlig. Sammen med broren I. E. Christensen utgav han Fædrelandet i verdenskrigens lys (1916), og reiser i Østerrike-Ungarn, siste gang 1918, dannet sammen med flerårige studier bakgrunnen for det meget omfattende verk ByzanzBalkan 1923. I årene forut hadde han engasjert seg sterkt i krigsoppgjøret og i tallrike artikler kritisert ulike sider ved Versailles-traktaten. Fra 1921 deltok han i en internasjonal nøytral kommisjon til undersøkelse av årsakene til krig.

Artikkelen Hvorfor jeg er konservativ, som Christensen fikk publisert i Samtiden 1918, viser hans politiske grunnholdning, men særlig partipolitisk aktiv var han ikke. Betegnende er det at han i årevis skrev både i det konservative Morgenbladet og venstreavisen Bergens Tidende. Tilknytningen til Bergen sees også i flere verk, bl.a. Bergen og Norge (1921). Han tok til orde for å opprette et universitet i Bergen, og han hevdet at Norges Handelshøyskole måtte legges til Bergen.

1924, seks år etter forrige roman, kom Klostret på Undrum og året etter Den blinde gud. Særlig den første er et booppgjør: Hovedpersonen er som forfatteren 55 år og har mange av hans ideer og karaktertrekk. Han er ikke tilfreds med sin livsførsel. Mangel på måtehold, stort pengeforbruk og arbeidspress hadde gjort Christensens familieforhold vanskelige. To ekteskap hadde endt i skilsmisse, det tredje (med forfatteren Thomas Krags fraskilte kone) ble varig.

Etter 1916 bodde han mye i Førde, og boken Skeid 18211921 viser klart hvor meget av hans hjerte som lå der. Men bylivet med venner og kafeer og studier for planlagte nye arbeider, trakk også. Det ble mye pendling mellom Østlandet og Vestlandet. Høsten 1925 skrantet helsen, og på reise vestover ble han dårlig. Med lungebetennelse ble han innlagt på sykehus i Bergen og døde der 29. desember. Uken etter ble han gravlagt på familiegravstedet i Førde.

(nbl.snl.no)

Christensen, Hjalmar Elster (I141628)

6222

Forfatter. Foreldre: Gårdbruker Johan Hestnes (1897 - 1980) og Jenny Roaldset (1900 - 50). Gift 1) 1961 med adjunkt Bjørn Elstad (1935 -), ekteskapet oppløst 1978; 2) 1981 med lektor Birger Elde (1936 ), ekteskapet oppløst 1991.

Anne Karin Elstad er en av de mest leste norske forfattere i siste del av 1900-tallet. I tradisjonell form, men stilsikkert og levende forteller hun om selvstendige kvinners oppvekst, arbeid, kjærlighet og opprør mot normfaste omgivelser. Særlig med sine historiske romaner appellerer hun til lesere i alle aldersgrupper, men også hennes samtidsromaner har vakt debatt.

Elstad vokste opp i naturskjønne omgivelser i Valsøyfjord på Nordmøre. Hun lærte tidlig å arbeide hardt og ta ansvar. Moren ble syk og døde da Anne Karin var 12 år gammel. I flere år stelte hun hjemme for faren og en yngre søster. Interessen for musikk førte henne til Romerike folkehøgskole 1955 - 56. Deretter tok hun fireårig lærerskole i Levanger 1959 - 63, og praktiserte som lærer og øvingslærer der frem til 1978. I denne tiden skaffet hun seg også etterutdanning i spesialpedagogikk, forming, musikk og pedagogisk veiledning. Hennes første ekteskap, hvor hun fikk tre barn, ble også inngått og oppløst i årene i Levanger.

Anne Karin Elstad debuterte som forfatter 1976 med romanen Folket på Innhaug. Bare to år senere kunne hun si opp lærerstillingen og virke som forfatter på heltid. Som 38-åring var Elstad en godt voksen debutant, som så mange kvinnelige forfattere. Hennes erfaring og modenhet viser igjen i valg av temaer og skrivemåte. Mor/datter-relasjoner og kjærlighetsforhold står ofte i fokus. Hun er opptatt av nære, mellommenneskelige relasjoner, enten personene er plassert i fortid eller nåtid. Samfunnets innflytelse på enkeltindividets utviklingsmuligheter og valg står også sentralt. De historiske rammebetingelsene i Elstads romaner er derfor mer enn en kulisse for personenes utvikling og skjebne. Sterke kvinneskikkelser våger å flytte grenser, noe som fremhever kontrasten mellom nødvendig sosial tilpasning og individuelt valgt outsiderposisjon. Den enkelte kvinneskjebne står i et realistisk historisk lys, men fremstillingen preges likevel av anakronistiske og utopiske trekk. Elstads forfatterskap er i sin helhet opptatt av kvinnespørsmål. I så måte kan en ane et visst slektskap med Sigrid Undset, men innflytelsen fra Olav Duun er også åpenbar.

Handlingen i den fire bind sterke slektshistoriske serien om Innhaugfolket er lagt til 1800-tallet. Bygdenorge strir med uår, matmangel og ringvirkninger av napoleonskrigene. Her beskrives i detalj natur, bygdemiljø, gårdsarbeid, redskaper og skikker. Lesere som besøker forfatterens barndomshjem, farsgården Hestnes på Nordmøre, vil kjenne seg igjen. I Folket på Innhaug står mor og datter i sentrum. Hver på sin måte trosser de folkemeningen. Det er først og fremst kjærlighet og erotikk som får kvinnene til å bryte ut. Oline bærer ugift frem et barn og taper sosial anseelse, men beholder likevel verdigheten. I Margret (1977) følges lausungens oppvekst. Margret lider til dels samme skjebne som moren, idet hun får barn med en annen enn sin ektemake. I Nytt rotfeste (1979) står Margrets problematiske ekteskap og forholdet til den uekte sønnen i fokus. Veiene møtes (1980) er siste bok i serien, og har handlingen lagt til 1870-årene. Margret forsøker å vinne sin voksne, forviste sønn tilbake. Veien til erkjennelse er tung, sammenbruddet hennes har mye til felles med mer moderne kvinneskikkelser. 1986 ble Elstad belønnet med Den norske Bokklubbens jubileumspris, da medlemmene kåret Folket på Innhaug til sin favorittbok.

Frigjøringsromanene Senere, Lena (1982) og Sitt eget liv (1983) ble også svært populære. Leseren får et tidsriktig bilde av den moderne kvinnekampens ulike faser. Lena følges gjennom ungpikeår fra 1950- til 1970-årene, da hun bryter opp fra et tradisjonelt ekteskap. Som 1980-tallsverk sprenger Lena-romanene ingen tematiske eller språklige grenser. Fortellingen er nøktern og hverdagsrealistisk, og Elstad nådde en stor leserkrets med sitt budskap. Et tiår tidligere ville kanskje prosjektet ha blitt avvist av mange som radikalt og ekstremistisk. Elstad fikk Takk for boken-statuetten (Bokhandlerprisen) 1982 for Senere, Lena.

I samtidsromanen for dagene er onde (1985) er Elstad langt mindre forsonende. Også skrivemåten veksler mer. En kvinnes sammenbrudd og galskap kommer som resultat av folks sykelige fordommer og misunnelse. I det trange bygdemiljøet får ondskap, hevngjerrighet og dømmesyke fritt spill. Denne boken hører ikke til lesernes favoritter, kanskje på grunn av den skarpe tonen. Fra et litterært synspunkt kan den imidlertid vurderes som Elstads beste. Den ble filmatisert 1991.

Samtidsromanen Maria, Maria (1988) slo alle opplagsrekorder for en skjønnlitterær roman i Norge på flere tiår. Elstad tar her opp den mulige sammenhengen mellom østrogenbehandling og risiko for hjerneslag. Legen gav meg en bombe, sa hun til avisene, og la ikke skjul på at det var sin egen hjerneblødning hun skrev om. Lammelsen, afasien og angsten provoserte frem et gradvis oppgjør med fortiden. I kjølvannet av bokutgivelsen kom en voldsom debatt om hormonbehandling, og Elstad ble flittig brukt som foredragsholder, spesielt for fagfolk innen helse- og sosialfag.

Praktverket Eg helsar deg, Nordmør (1989) ble til på oppfordring fra Det norske Samlaget. Tittelen er inspirert av Petter Dass. Boken har en personlig tone, og Elstads positive tilknytning til barndommens rike og den vakre nordvestlandske naturen skinner klart igjennom den mer faktaorienterte fremstillingen.

1993 kom begynnelsen på den historiske romanserien om Julie. Handlingen foregår i tidsrommet fra den første til den annen verdenskrig. I bøkene Julie (1993), Som dine dager er (1995), Lenker (1998) og Fri (2000) følger vi Julie fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Som før tematiserer Elstad kvinneliv i lys av tidens sentrale samfunnsspørsmål. Odel (2003) er en roman om mennesker med sterke bånd til hjemstedet og gården. Med Hjem (2006) skriver Elstad for første gang åpent selvbiografisk, samtidig som romanen er en familiekrønike.

Alle Elstads bøker har kommet i rekordhøye opplagstall. Originaltekstene er utgitt i fra 16 000 til 65 000 eksemplarer, i tillegg kommer billigutgaver og bokklubbutgivelser. Flere av bøkene er oversatt til andre skandinaviske språk samt tysk, ungarsk og latvisk. Enkelte hevder at forfatterskapet befinner seg mellom seriøs og populær litteratur, en diskusjon som ofte oppstår i forbindelse med salgssuksesser.

Anne Karin Elstad var styremedlem i Den norske Forfatterforening 198387 og i Norsk Forfattersentrum 1991 - 97. Hun mottok tildeling av Mads Wiel Nygaards legat 1985 og fikk Halsa kommunes kulturpris 1998.

( https://nbl.snl.no/Anne_Karin_Elstad )

Hestnes, Anne Karin Elstad f (I165192)

6223

Forfatter: Mentz Schulerud

Vilhelm Dybwad, født 12. februar 1863, fødested Christiania, død 16. mars 1950, dødssted Oslo. Jurist og forfatter. Foreldre: Bokhandler Jacob Dybwad (182399) og Anne Margrethe Grøntvedt Aabel (183173). Gift 1) 14.4.1891 med Johanne Juell (18671950; se Johanne Dybwad), ekteskapet oppløst 1916; 2) 17.8.1916 med sangeren Bokken (eg. Caroline) Lasson (18711970).

Høyesterettsadvokat Vilhelm Dybwad blir i første rekke husket som en av hovedstadens aller fremste visediktere og revyforfattere og som forfatter av flere memoarbøker.

Dybwad vokste opp i Christiania, der hans far var bokhandler. Etter examen artium 1881 begynte han å studere jus og ble cand.jur. 1886. Deretter hadde han studieopphold i Berlin og Paris og var advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat H. S. Dahl i Kristiania i to år frem til han åpnet egen sakførerpraksis 1890. Dybwad fikk autorisasjon som høyesterettsadvokat 1892, og var 192731 offentlig forsvarer ved Oslo byrett og Akers herredsrett.

Allerede i studietiden hadde Vilhelm Dybwad en sterk interesse for revy og teater. Han opptrådte på Studentersamfundets Teater, som han også skrev et par komedier for, og senere oversatte han skuespill og operetter for Christiania Theater og Nationaltheatret.

Dybwad vant tidlig ry for sine teaterspill med innlagte viser, som han i yngre år laget anonymt for sin venn Harald Otto på Centralteatret. Det gjaldt ikke minst braksuksessen fra 1905, Ola Lia, som Dybwad hadde skrevet i samarbeid med tegneren Olaf Krohn. Hauk Aabel har fortalt om hvor henrykt han var for rollen: En bondegutt fra fjellbygden var nettopp noe for meg som selv var oppvokst i Valdres og innerst inne var mer i slekt med den naive bonden enn med den selvsikre, overlegne bymannen. Paul Gjesdahl skriver i Centralteatrets historie at Ola Lia ble en levende figur i folks forestillingskrets: Akkurat som en sier om en mann at han er en politisk kannestøper eller en Celius, så ble Ola Lia sinnbildet på den naive, men likevel gløgge bondegutten som nok kan ramle ned en gang imellom, men alltid kommer velberget fra det.

Også det neste Dybwad-spill på Centralteatret, farsen Verdens undergang (1906), ble en stor suksess, først og fremst på grunn av visen Akerselva, du gamle, du grå, som ble fremført av Harald Otto selv. 1907 kom nok en revy av Vilhelm Dybwad på Centralteatret, Sterke Mænd, om tidens store begeistring for sterke brytere som sirkusdirektør Karl Norbeck og hans danske motstander Bech-Olsen. Centralteatret oppførte også en rekke andre syngespill, ikke minst operetter, og også på dette område ble Vilhelm Dybwad husets dikter med oversettelser og bearbeidelser.

Ekteskapet med Johanne Dybwad ble oppløst 1916. Samme år giftet han seg med Bokken Lasson, som ledet kabaretteateret Chat Noir. Dybwad ble teaterets husdikter; hans berømte viser ble i første rekke sunget av Bokken Lasson og Jens Hetland på Chat Noir og av Ernst Rolf på gjestespill. Men visene levde videre og er senere fremført av mange av våre revyartister. De fleste av visene ble utgitt 1920 av Bokken Lasson i samlingen 67 Viser fra det gamle Chat Noir.

På sine eldre dager utgav Vilhelm Dybwad erindringer fra sin advokat-praksis: På anklagebenken, Skyldig eller ikke skyldig og Retten er satt. I Glade minner fra spredte år gir han sjarmerende erindringsbilder fra et langt liv, ikke minst fra sommerstedet i Drøbak. Boken inneholder et livfullt portrett av hans gode venn og nabo, Drøbak-maleren Ludvig Skramstad.

Det vitner om Vilhelm Dybwads sære tilknytning til vårt teaterliv at mens hans egen innsats for en stor del er glemt, har begge hans hustruer fått sine monumenter i hovedstaden: Johanne Dybwad står naturlig nok nær Nationaltheatret, Bokken Lasson nær sitt barndomshjem på Lasson-løkken i Homansbyen.

Dybwad, Wilhelm (I132085)

6224

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Familie: Jarl Håvard Mjønes / Arnhild Johnsen (F18618)

6225

Forholdet varte fra 1876 til 1877

Erikson, Per (I57278)

6226

Forholdet varte fra 1880 og varte livet ut.

Hansen, Ole (I188707)

6227

Forlis

Sand, Odin Alfred (I82175)

6228

Forlis "Morengen"

Walderhaug, Hans Oluf (I157807)

6229

Forlis i Vågsfjorden ved Kvæfjord.

Krog, Hans Hagerup (I183360)

6230

Forliste i Nordsjøen på veg til Shetland med 43 norske motstandsfolk ombord (M/K Blia).

Se: https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/M/K_Blia
,
https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Jacob_Schawland_Gram

og
http://www.warsailors.com/shetlandbus/boatsb.html#blia

Gram, Jacob Schavland (I178099)

6231

Forliste med D/S Pasvik.
Icebreaker/tugboat. German control.

Disappeared after departure Kirkenes on Apr. 14-1943 in Varangerfjord. Struck a mine that same day, laid by the Russian submarine L-22 (Afonin) on Dec. 20-1942, position 69 55N 30 00E. 9 Norwegians died.

Related external link:
8 who died - Captain Petter Gotfred Gundersen, Seaman Hans Johannes Hildonen, Seaman Einar Kornelius Hustelid, Seaman Harald Høier, Able Seaman Harry Osvald Kestilæ, Seaman Ottar Lund Tverland, Able Seaman Brynjar Rolv Sylten, and Engineer Hilmar August T. Witsø are commemorated at this memorial for Seamen in Stavern, Norway. I've also seen Stoker Per Sigfred Starstad listed among the casualties.

(Warsailors.com)

Se: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/skip/22337/

Witsø, Theodor August Hilmar (I150169)

6232

Forliste ved Sula

Bing, Jens Olaf Monsen (I71897)

6233

Forlover Gabriel Danielsen Berg

Familie: Asser Arntsen Aae / Marit Gabrielsdtr. (F11462)

6234

Forlover:
Anders Ødegaarden

Familie: Steen Svendsen Grøtnes / Alhed Pedersdtr. Moe (F10898)

6235

Forlover:
Rasmus Weøe