Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 501 til 550 av 37,796

#	Notater	Linket til
501	Adolph Tidemand (født 14. august 1814 i Mandal, død 8. august 1876 i Christiania) var en norsk maler. Flere av hans verk regnes for å være blant de mest kjente fra norsk nasjonalromantikk på 1840- og 1850-tallet. I særklasse står «Brudeferden i Hardanger» (1848) som han laget sammen med Hans Fredrik Gude. Verdt å nevne er også Haugianerne (1852). Adolph Tidemand vokste opp i Mandal som sønn av tollinspektør og stortingsrepresentant Christen Tidemand og Johanne Henriette Haste, født i København. Han fikk privat tegneundervisning i hjembyen, og hans talent ble oppmuntret. På grunn av familietilknytningen valgte han bort den vanligste utdanningsveien på Tegneskolen i Christiania, og studerte i København i årene 1832-37. Etter først å ha blitt avvist på Det kongelige danske kunstakademi og opptatt på en privat tegneskole, var han elev ved akademiet fra 1833. Både i 1835 og 1836 fikk han utmerkelser ved akademiets utstillinger. Fra 1837-1841 fortsatte han studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf, som på den tiden hadde stor tilstrømning fra flere land. Her malte han Hjemvendte fiskere ved den sjællandske kyst (1838) som på Fearnley og andres initiativ ble innkjøpt av kunstforeningen i Christiania. Maleriet Gustav Vasa taler til dalalmuen i Mora kirke (1841), ble solgt til en tysk kunstforening, og vakte begeistring da det noen tid senere ble stilt ut i Christiania. Høsten 1841 gjennomførte han en studiereise til Italia sammen med broren Emil. Fra reisen kjennes blant annet bildet Napolitansk fisker (1842). Han foretok flere studiereiser i Norge i perioden 1842-45; til Østerdalen, Gudbrandsdalen, Sogn, Hardanger og Telemark. Flere kjente bilder skriver seg fra disse reisene: Eventyrfortellersken (1844), Søndagskveld i en hardangersk røkstue (1843), Gudstjeneste i en norsk landsens kirke (1845). Han giftet seg i 1845 med barndomsvenninnen Claudine Marie Bergitte Jæger (1817-1887). Paret bosatte seg i Düsseldorf i 1845. Fra den første tiden her skriver seg Haugianerne (1848 og senere). I 1848 hadde Tidemand og den 11 år yngre Hans Gude fått bestilling fra Christiania Theater om tablåer. Brudeferd i Hardanger er et slikt, og det ble urframført våren 1849 til tekst av Andreas Munch og musikk av Halvdan Kjerulf. 1850-årene ble gode arbeidsår for Tidemand, med mange bestillinger og flere korte studiereiser. Utgangspunktet var fremdeles Düsseldorf. Motivene var preget av nasjonalromantikken, med sentimentale og dramatiske motiv. 1860- og 70-årene ble preget av nye strømninger i kunsten, men også av æresbevisninger. Han stilte ut i æreskategorien på Verdensutstillingen i Paris 1867, ble i 1869 honorær professor ved akademiet i Düsseldorf. Da sønnen Adolph jr. døde i 1874, 28 år gammel, gikk det sterkt inn på foreldrene, og Adolph Tidemand selv døde i Christiania i 1876. Nevøen Adolph Claudius Tidemand var også kunstmaler, utdannet i Düsseldorf som sin onkel, og hadde en signatur som kunne endres. Bilder av denne, mer ukjente nevøen er på begynnelsen av 1900-tallet solgt for å være malt av den eldre Adolph Tidemand. (Wikipedia)	Tidemand, Adolph (I103001)
502	Adopt. 27/4-1937 av Hans Emanus Coldevin Kristiansen	Rosto, Ella Westerås f (I102623)
503	Adoptert av Erling Ingvald Withbro	Withbro, Per Roar (I203152)
504	Adressa 27.08.1992	Kilde (S145)
505	Adresse for dagen: Britannia hotell	Familie: Gunstein Gunnarsøn Hofstad / Jorunn Hofstad f Rein (F65933)
506	Adresseavisen 21/11-1978	Olaussen, Peder Edvin (I15589)
507	Adresseavisen 30/5-1995	Ree, Knut (I74346)
508	Adrian passed away on Tuesday, October 6, 2020 at the Villa St. Vincent Nursing Home in Crookston, Minnesota, at the age of 82. Adrian was born on August 11, 1938, the son of Tenny and Evelyn (Kirksether) Torkelson in Halstad, Minnesota. He graduated from Twin Valley High School in 1956. He proudly served his country in the United States Marine Corp from 1957 until his discharge in 1959. Adrian is survived by his two sisters Sharon (Torkelson) Stundahl and Eunice (Torkelson) Penn; his four children Yvonne (Steve) Lawrence and their two children, Trent and Nathan of Seattle, Washington; Tim Torkelson of Seattle, Washington; Cathy (Casey) Barkus and their children, Warren and Josephine of Northern Florida; and Julia Dunkin and her children, Samantha, Dylan, Alexis, Austin, Hailey, and Jacob of Seattle, Washington. Also surviving are three nieces, one nephew, three grand nephews and two grand nieces. source: adapted from obituary at Boulger Funeral Home	Torkelson, Adrian Leroy (I206758)
509	Adrian var rådmann og borgermester i Trondheim til han døde.	Falchner, Adrian Rochertson (I17353)
510	Aftenposten 11.februar 1926 -- Fru Maren Fredriksen, Melbu, er som telegrafisk nævnt, avgaat ved døden 57 aar gammel. Fru Maren Frederiksen var datter av kjøbmand Lars Berg i Svolvær og søsteren av maleren Gunnar Berg. Hun ble tidlig gift med fabrikeier Christian Frederiksen, Melbo, og har sammen med sin mand indtat en sjelden fremskutt stilling i Nord-Norge. I deres vakre, gjestfrie hjem har i aarrenes løp færdedes en mængde mennesker for hvem oppholdet på Melbo og samværet med Fru Frederiksen vil staa som lysende minder. Særlig kjent var hendes usedvanlige dyktighet som husmor på Melbo hovedgaard, en av Nord-Norges største, og vakreste gaarder. Men også utad virket hun ikke alene med sin gjestfrihet, men med et fremdragende arbeide for Sanitesforeningen, i kommunale verv, som vergeråd m.v. På tallrike reiser både i utlandet og herhjemme Har hun ogsaa vundet mange venner. Ved hennes bortgang vil man dypt savne hennes alltid straalende humør og sjeldnde personlighet. (geni.com)	Berg, Maren Andrea (I142012)
511	After the divorce, Anne went back to school and eventually became the librarian of the Widtsoe collection of books held by the University of Utah.	Wallsce, Anna Gaarden Widtsoe (I75032)
512	Afvist forrige aar og nu endu ei meget bedre, men maate paa grund af sin alder og fatigdom antages.	Hellem, Kristian Fredrik Ellingsen (I186243)
513	Agdenes ?	Dromnes, Ole Pedersen (I80279)
514	Agdenes i 1910	Petersen, Ingebor Marie Olsen f (I163399)
515	Age 71, formerly of Minneapolis. Preceded in death by parents, Carl & Gladys. Worked for IBM in San Jose and retired to Green Valley, AZ.	Anderson, Ronald Carl (I174403)
516	Age 83 of Pine River, formerly of Newport and Blaine. Preceded in death by parents, her husband, Herbert Russell Abbott, and daughter, Dorothy "Dotty" Abbott. Blanche was born and raised in Slayton, MN and attended Slayton High School. She married Herbert 12/31/1944. Blanche grew up in a musical family. She played guitar, coronet, accordion and any instrument she could put her hands on. She loved dancing and enjoyed crafts of all kinds, but she was a superb artist of decorative eggs.	Abbott, Blanche Louise Wood (I201394)
517	Age 89 of NE Minneapolis/Fridley after a long and full life, came into the full presence of her God September 24, 2006. She was preceded in death by her husband, Dominic Zawislak. She was the cofounder of Dom's Drive-In Liquor, longtime volunteer for Unity Hospital Auxiliary and a lifelong member of Holy Cross Parish.	Borsky, Florence Zawislak f (I177217)
518	Age 90, of Brooklyn Center. Preceded in death by first wife, Florence; sister, Pearl Bradley and brother, Alvin Olson. Retired from FMC in 1985. Active member of Sons of Norway (Nidaros Lodge), MN Senior Federation, Boy Scouts of America and longtime member of Hope Lutheran Church.	Olson, Orwoll Andrew (I174493)
519	Age 91, of Montevideo, MN passed away peacefully on October 5, 2016 in Hastings, MN. Rose Mary is preceded in death by her loving husband of almost 68 years, Vernal; parents, Warren and Margaret Payne; siblings, Thelma Pahl, Lillian (Manuel) Flolo, Albert Bud (Betty) Payne, and brother-in-law, Henry Walsh.	Nokleby, Rose Mary Payne (I197546)
520	Age 92 of Nordeast Minneapolis, passed away on July 19, 2026. Preceded in death by father, William Kozlak; mother, Lillian Coveney; step-father, Earle Coveney; and husband, James E McKevitt. Survived by sisters, Barb & Kathleen; son, Thomas (Sara) McKevitt; daughter, Shelly (Kyle) Blomberg; sons, Patrick (Lisa) McKevitt, James McKevitt, Marcus (Amy) McKevitt; and many grandkids, great grandkids, nieces and nephews. Funeral Service to be held at Kozlak-Radulovich Maple Grove Chapel (13745 Reimer Dr) on Tuesday, July 28th at 11 AM with visitation starting at 10 AM. Burial at Mount Olivet Cemetery in Plymouth.	McKevitt, Maryllyn Kozlak (I96675)
521	Age 99, of St. Paul Died March 31, 2014 Charlotte was a resident of St. Anthony Park, in St. Paul, for over 70 years and was an activist member of St. Anthony Park Lutheran Church (SAPLC). She was the devoted wife of Henry Hansen for 64 years and creatively raised three boys. She enjoyed spending summers at Big Sandy, Itasca Park and Leech Lake, attending high school and Gopher hockey games and other UM activities, Scandinavian travel, shopping for bargains, socializing with friends and neighbors, playing 500, and talking on the phone. Charlotte was born to Harry and Selma Lindquist, Feb. 27, 1915, in Minneapolis, the second of five children. She grew up in the Camden neighborhood of Minneapolis, grew in faith at Gethsemane Lutheran Church, graduated from North High School and received her teaching degree from St. Cloud Teacher's College in 1936. She married Henry Hansen of St. Cloud, MN in 1941. Henry preceded Charlotte in death in 2005. She was also preceded by her son Trygg Hansen, brothers Rodger and Earle Lindquist, and sister Ruth Lakey. Charlotte is survived by her older sister Alice Lundblad, two sons Mark (Brenda) Hansen and David (Karen Lilley) Hansen, five grandchildren (Trygve (Jeanne), Per, Kip, Britta and Kell Hansen) and two great-grandchildren (Chloe and Dalila). Memorials to SAPLC, UM Fund #5613, or HMI-Blue House. Visitation Saturday, April 12, 10 am, with service 11 am, and lunch following. St. Anthony Park Lutheran Church, 2323 Como Ave, St. Paul. ( findagrave.com )	Hansen, Charlotte Harriet Lindquist (I187016)
522	Agnar Grevle ble ansatt i 1939 som overlege ved OSS og var der i flere ti-talls år.	Grevle, Agnar Mathias Brunvold (I195803)
523	Agnar Mykle, Oppr. Myklebust, født 8. august 1915, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 14. januar 1994, dødssted Asker, Akershus. Forfatter. Foreldre: Musikkløytnant Ole Elias Karlsen Myklebust (1885 - 1955) og Emma Gustavsdatter Ramfjord (1890 - 1979). Gift 1) 1936 med Ruth Benzen, ekteskapet oppløst; 2) 1941 med modist Axeliane ("Jane") Christine Kielland Holm (13.2.1916 - 17.6.1995), datter av vergerådssekretær Jens Zetlitz Kielland Holm (1887 - 1959) og Erna Alice Becker, ekteskapet oppløst; 3) 1960 med Toril Hofseth, ekteskapet oppløst. Agnar Mykle regnes som en av etterkrigstidens viktigste norske forfattere. Trass i at han ikke publiserte mer enn fire romaner og like mange novellesamlinger i sin levetid, har han øvd betydelig innflytelse på de følgende generasjoner forfattere. Hans prosa representerer en kombinasjon av detaljrik poetisk realisme, intense sensuelle skildringer, stor humor og dypt alvor. Mykles omsvøpsløse beskrivelser av seksualitet utløste 1900-tallets største litterære rettssak i Norge. Agnar Myklebust ble født i Trondheim som eldste sønn av Ole Elias og Emma Myklebust. Som barn var han sterkt hemmet av astma og i lange perioder bundet til huset. Barndomshjemmet spilte en stor rolle for hans senere forfatterskap. Farens strenge tilknappethet, på grensen til avvisning overfor sønnen, og morens overfladiskhet og sosiale streberi representerer hver på sin måte avarter av det han skulle gjøre det til et livsprosjekt å ta et oppgjør med: livsfornekting, smålåtenhet, sneversyn og mangel på toleranse. Han var en stjerneelev ved handelsgymnaset i Trondheim, og allerede høsten etter avlagt examen artium (1935) fikk han ansettelse som lærervikar på skolen. Våren etter ble han landets yngste skolebestyrer, først ved handelsskolen i Kirkenes, senere samme år i Vardø. Spranget ut av fødebyen utgjorde på flere måter et avgjørende punkt i den unge Agnar Myklebusts liv; i løpet av det snaue året han tilbrakte nordpå kom han til å besvangre to kvinner, og måtte gifte seg (pro forma) med den ene av dem. Høsten 1939 begynte han på Norges Handelshøyskole i Bergen. Tross utmerkede eksamener ble det forholdsvis raskt klart at hans interesser gikk i andre retninger. Han sluttet seg til Sosialistisk studentlag under ledelse av Trygve Bull, han stiftet skolens studentersangorkester, og han traff sin fremtidige ektefelle, Jane. Under krigen, ferdig uteksaminert som handelskandidat, begynte han å eksperimentere med litterære skisser og novelleforsøk. 1944 fikk han sin første novelle, Jægermarsjen, antatt av Nils Johan Rud i Magasinet for alle. Omtrent samtidig brøt han med familienavnet og fikk godkjent Mykle som etternavn. I løpet av de følgende år, mens han arbeidet som personalkonsulent og lærer i handelsfag, skrev han novellesamlingen Taustigen. Allerede her viser Mykle en eksepsjonell evne til å kombinere detaljerte, realistiske situasjonsbeskrivelser med intense og følelsesladede øyeblikkskildringer. Novellen Skjendselens korinter fra denne samlingen tilhører det ypperste i hans forfatterskap og slår an en streng som skal klinge gjennom alle hans senere verker: beskrivelsen av den unge manns usikkerhet, hans lengsel etter det vakre og hjelpeløshet overfor det nære. Under et opphold i Paris 1947 - 48 vaktes ekteparet Mykles interesse for dukketeater. De utdannet seg til profesjonelle marionettister ved Machel Temporals dukketeaterakademi, og stiftet ved hjemkomsten Norsk dukketeater : Jane og Agnar Mykle. Denne pionerinstitusjonen i norsk teaterhistorie, der hun var dukkemaker, han regnskapsfører og manusforfatter, og de begge, sammen med forskjellige ansatte, var utøvende skuespillere, fikk avgjørende betydning for utviklingen av norsk dukketeater. Med oppsetninger innen både politisk satire (Smørbukk : et spill om vår klode), farse og klassisk tradisjon (Doktor Faust og Djevelen) knyttet de an til en europeisk tradisjon og utvidet teaterformens spillerom og kunstneriske betydning i en grad som frem til da hadde vært ukjent på våre breddegrader. Fra 1949 var Mykle tilknyttet Arbeidernes Opplysningsforbund som teaterkonsulent. Parallelt med sitt virke som sosialdemokratisk funksjonær skrev han sin første roman, Tyven, tyven skal du hete. I form er den et rettssalsdrama, der reporteren Ask Grande må stå til rette for angrepet på en hotellportier som har belurt ham under et kjærlighetsmøte med en ung kvinne. Romanen trekker opp motsetningen mellom de formelle, grå og hverdagslige konvensjonskrav og den livsbejaende og grenseoverskridende kjærlighetslengsel, anskueliggjort ved forholdet mellom de to parter i rettssalen. Boken fikk stort sett positiv mottakelse, og Mykle ble ansett å være en av de unge lovende i norsk litteratur. 1952 befestet han denne posisjonen med novellesamlingen Jeg er like glad, sa gutten. Likevel var det først med sin neste roman, Lasso rundt fru Luna (1954), han fikk sitt definitive gjennombrudd. Fortellingen om den unge komponisten Ask Burlefot, hans brudd med hjemmet, hans lengsel etter skjønnhet, hans usikkerhet og stormende livshunger, følger forfatterens egen biografi fra nordnorgestiden. Romanen er en kunstnerisk dannelsesberetning, og en fortelling om svik først og fremst i forhold til hovedpersonens lillebror. Mykle skildrer sin hovedperson tett og utleverende, i en selvskapt litterær stil, som åpner like mye for personlige samfunnsrefleksjoner som for høystemt kjærlighetsprosa og slapstickhumor. Boken vakte berettiget oppmerksomhet og ansees som en av 1900-tallets viktigste nordiske romaner. Etter å ha utgitt den inspirerte læreboken Dukketeater! (1954), der han trekker opp de grunnleggende praktiske og pedagogiske linjer for utøvelse av faget, samtidig som han formidler sin genuine begeistring for dukketeaterkunsten, fortsatte Mykle beretningen om Ask i Sangen om den røde rubin (1956). Som i første bind står hovedpersonens sentimentale og sterkt romantiserende kjærlighetslengsel sentralt. Hans søken etter den rene og ublandede kjærligheten løper sammen med en rastløs jakt på seksuelle erobringer, beskrevet i et for samtiden uvant åpenhjertig språk. Dette førte til at romanen, som det første norske litterære verk siden bohemlitteraturen på slutten av 1800-tallet, ble gjenstand for en usedelighetssak. Rettsprosessen mot forlaget Gyldendal og Agnar Mykle vakte enorm oppmerksomhet. Den ble tatt opp i Stortinget, bispekollegiet uttalte seg, og for å avgjøre bibliotekinnkjøp måtte hvert enkelt kommunestyre komme med sin innstilling, hvilket i sin tur engasjerte all presse i hele landet. Samtidig gav de prinsipielle og juridiske spørsmål rundt det å forby litterære uttrykk næring til en debatt som vakte gjenklang langt utenfor landets grenser. Boken og forfatteren oppnådde verdensberømmelse, og Sangen om den røde rubin hører med blant de mest oversatte bøker fra Norge noensinne. Store deler av norsk åndsliv engasjerte seg, så å si uten unntak, på forfatterens side. Den usedvanlig opphetede avisdebatten som fulgte saken, kretset ikke bare om litteraturens rett til å skildre seksualitet. Sentralt stod også spørsmålet om Mykles bruk av levende modeller; forfatteren ble anklaget for å ha krenket privatlivet til mennesker i sin omgangskrets ved de litterære portretter han tegnet. Handlingen i romanen utspiller seg under Ask Burlefots utdannelse ved en institusjon som lett lar seg kjenne igjen som Handelshøyskolen i Bergen, og flere personer forfatteren hadde møtt i Bergen, mente seg portrettert i boken. Myklesaken endte med at forlag og forfatter ble frikjent, men boken inndratt og beslaglagt. Året etter opphevet Høyesterett beslaget. (De sluttet seg imidlertid til påtalemaktens idé om at det er rettsinstansene som skal vurdere hvorvidt en boks "litterære kvalitet" rettferdiggjør dens bruk av seksuelle virkemidler et prinsipp som la grunnlaget for beslagsakene mot Jens Bjørneboe og Henry Miller.) Den sterke fokuseringen på Mykles person som rettssaken hadde ført med seg, gav ham en helt spesiell status. Dels ble han mistenkeliggjort som "rikspornograf", dels ble de litterære forventninger til hans videre produksjon stilt svært høyt. 1958 utgav Mykle novellesamlingen Kors på halsen, som stort sett inneholdt tidligere publisert materiale. I tiden som fulgte, falt imidlertid den litterære produksjon, både som en følge av arbeid med verdensomspennende promovering av tidligere titler og i kjølvannet av en kunstnerisk krise etter mistenkeliggjøringen av hans litterære arbeidsmetode. Det hersker liten tvil om at rettsprosessen representerte et vendepunkt med ødeleggende virkning for forfatterskapet. Mykle hadde i sin samtid en nærmest mytisk posisjon, og han utviklet etter hvert et selvbilde som vanskeliggjorde kommunikasjon med omverdenen. På denne tiden titulerte han seg selv the greatest writer in the world, og erklærte at han arbeidet mot å få den dobbelte Nobelpris i 1984. Etter skilsmisse og et mislykket ekteskap flyttet han tilbake til Jane og tilbrakte resten av sitt liv i Asker. Herfra publiserte han Rubicon (1965), der det introduseres en ny litterær hovedfigur, Valemon Gristvåg. Boken har den samme språklige spenst og befriende humor som de tidligere romanene. Den fikk likevel en forbeholden mottakelse; samtiden fant at den manglet det alvor som hadde preget beretningen om Ask. To år senere utgav han Largo, som inneholder to avdempede og dypt alvorlige noveller. De siste 30 år av sitt liv tilbrakte Mykle med å skrive. Han fikk publisert praktisk talt intet av det enorme materiale han produserte i løpet av denne tiden, heriblant flere "brev til verden", samfunnsanalyser og selvbiografisk stoff. Etter hans død ble det utgitt tre samlinger av upublisert materiale, redigert av Gordon Hølmebakk, Mannen fra Atlantis, Alter og disk og En flodhest på parnasset. Kjære lille Moff er en samling med brev og artikler fra USA-tiden, redigert av sønnen Arne B. Mykle. (www.snl.no)	Mykle, Agnar (I97465)
524	Ahasverus de Crequi kommanderes i 1666 til Flåten, men ber seg unnskyldt idet han ikke tåler sjøen. Utnevnt til oberstløytnant ved Vesterl. nasj. inf. regt. 12. september 1675. Ble 1676 utpekt til å være Generaladjutant til hest, men Bernhard Christoffer Koss utnevnes 26/2/1676 i hans sted. Han deltok i Gyldenløvefeiden med kommando over ett av fire kompanier fra Vesterlenske regiment, og var blant annet med på angrepet på Carlsten Festning i Marstrand nord for Göteborg i juli 1677. Det ser også ut til at han har deltatt ved slaget i Uddevalla i august samme år. Ahasverus de Crequi var i oberst Wyllem Coucherons stab på Carlsten, hvor han nevnes 4. oktober 1677. Den 15. januar 1678 døde Ahasverus de Crequi dit la Roche ihht nye opplysninger i Marstrand, litt over 60 år gammel. Han er blitt ført til Stavanger, og i Stavanger Domkirkes gravferdsregnskaper er det den 26. mars 1678 anført at han var gravlagt i koret. (geni.com)	Roche, Ahasverus de Crequi dit la (I167245)
525	Airplane crash	Rockne, Knute Kenneth Larsson (I156745)
526	Akeulykke	Bjørnås, Beret Larsdtr. (I90798)
527	Akeulykke	Bjørnås, Gjertrud Olsdtr. (I90933)
528	Akkerman Ingebrand Funeral Home Kenneth "Ken" Allen Fokken, of St. Cloud, passed away Wednesday, January 27, 2021 at the VA Health Care Center in St Cloud. He was 79 years old. Ken was born July 21, 1941 in Braham Minnesota to Allen and Cleone (Heim) Fokken. He attended school in Ogilvie; graduating in 1959. After graduation, he moved to St Cloud where he attended St Cloud State University and worked at Fingerhut. After college he moved to McGregor where he obtained a job at McGregor State Bank. He was drafted in 1964. After basic training he was assigned to the First Infantry Division in Ft Riley Kansas. He was sent to Viet Nam July 1965. After discharge in 1966, he moved back to Ogilvie. After various jobs, he was married to Sherrie Henderson. They started a family in Rochester. They had a hobby farm and he worked for Plywood Minnesota. He was selected to manage a store in Iowa. He moved to Waverly, IA and raised 2 children. He worked for John Deere until health issues forced his retirement. He moved back to Minnesota; living in Princeton until health problems necessitated his move to the residential center at the V.A. Medical Center in St Cloud. He spent most of his life farming. He loved the outdoors, horses, mules and dogs. He loved God, his family and his nurses at the VA. He was in the loving care of the St Cloud V.A. when he passed away peacefully with family at his side. He was preceded in death by his parents; nephew Steven Sohlstrom (Trinette); and the mother of his children Sherrie (Henderson) Janke Ken is survived by his children Lynn (Fokken) Engnell and Anthony "Tony" Fokken; grandson Calvin Engnell; siblings, Judy (Larry) Sholstrom, Del (Maxine) Fokken, and Dean (Pam) Fokken; many loving nieces, nephews, other relatives and friends.	Fokken, Kenneth Allen "Ken" (I197365)
529	Albert Viljam Hagelin (født 24. april 1881 i Bergen, død 25. mai 1946 i Oslo) var en norsk forretningsmann og politiker for Nasjonal Samling (NS). Han var med i Quislings kupp-regjering i 1940, og satt så som «kommissarisk» statsråd og innenriksminister i NS-regjeringen frem til 1944. Han ble dømt til døden og henrettet i landssvikoppgjøret etter krigens slutt. Albert Viljam Hagelins far, Harald Joachim Hagelin (1852 - 89), var gullsmed av opprinnelig svensk slekt som hadde innvandret til Norge tidlig på 1700-tallet, men døde da gutten var 8 år gammel. Hans mor, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857 - 1926), var av dansk herkomst. Han var svoger til Kjeld Stub Irgens (1879 - 1963). Hagelin forlot Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier og sang ifølge familietradisjonen operaroller både i Berlin og Dresden. Samlet bodde Hagelin utenlands i over 40 år før rett fram til slutten på 1930-tallet, stort sett i Dresden, Tyskland. Hagelin giftet seg i Bremen med innehaversken av et importfirma og økte formuen ved heldige børsspekulasjoner, kaffeforretning, kunsthandel og hotellvirksomhet. Store norske leksikon skriver: «Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 194045, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.» Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS. Forsøkene, som ble foretatt gjennom Hermann Görings nevø Herbert Göring, mislyktes, men brakte ham i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Han assisterte Quisling ved audiens hos Hitler 14. og 18. desember. Hagelin spilte også en sentral rolle Quislings kupp 9. april 1940, og han fikk selv plass i den kortvarige kuppregjeringen, som handels- og forsyningsminister. Den 15. april gikk Hagelin av sammen med de øvrige regjeringsmedlemmene. Fra 25. september 1940 bestyrte Hagelin det nye Innenriksdepartementet som en av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Han ble også med videre i Quisling-regjeringen etter statsakten på Akershus i 1942. Som innenriksminister fikk han hånd om nazifiseringen av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Han viste seg effektiv og steil i forsvaret av norske interesser vis-à-vis tyskerne, og tok stadige konfrontasjoner med Terboven og hans stab. Med særlig hell trenerte han den skattereformen tyskerne anså nødvendig for å sikre sitt utbytte av okkupasjonen. Hagelin var også den i NS som gikk hardest på Quisling for å få ham til å forlange en fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne bli hevet. Han penneførte all Quislings korrespondanse med Berlin i den anledning, mens han hustru skrev ut brevene og notatene på maskin. I november 1944 ble Hagelin tvunget til å ta avskjed som minister, da han motsatte seg å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Under landssviketterforskningen og enda mer under rettssaken, som åpnet i Oslo november 1945, påberopte Hagelin seg hukommelsessvikt. Dødsdommen var enstemmig i begge instanser. Hans hustru forsøkte forgjeves å påta seg skylden ved å si at det var hun som opprinnelig var nasjonalsosialisten av de to. Henrettelsen var den fjerde av i alt 25 dødsdommer som ble eksekvert over nordmenn i rettsoppgjøret. Konklusjonen i dommen var følgende: «Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69, og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2 500.» (Wikipedia)	Hagelin, Albert Viljam (I146268)
530	Albert ble skutt av tyskere under fisketur på Nesheimvannet.	Skeime, Albert Oseas (I114079)
531	Albert ved dåpen Kan være Iver Alfred Karlsen født. 17/7-1896 på Løkken i Verdal. ( https://www.digitalarkivet.no/kb10041102253062 )	Karlsen, Alfred (I171762)
532	Albert Øyan ( 1876-1951 ) , som stod i spissen for Hevne bilselskap og var den første som dreiv Post-og rutekjøring med bil i Hemne. Bilboken 1930 : https://media.digitalarkivet.no/view/106052/560	Øyan, Albert Frediksen (I361)
533	Alder 3 uger.	Flauglia, Knud Jakobsen (I181946)
534	Alder angis til 50 år da hun gifter seg med John Arntsen Høvik i 1856.	Hofset, Marit Olsdtr. (I25715)
535	Alder oppgies til 65 år, 5 måneder og 6 dager	Vinsternes, Hans Hallvardsen (I169146)
536	Alder ved begravelse angis til 3 uker.	Otnes, Marit Christensdtr. (I200601)
537	Alder ved begravelse oppgies til 50 år.	Juul, Hans Jensen (I199945)
538	Alder ved død oppgies til 66 år.	Bødicher, Catharina Melchiorsdtr. Mechlenborg f (I194891)
539	Alder ved død oppgitt til 71 år.	Sandvik, Jon Tomassen (I194269)
540	Alder ved folketellingen i 1825 er gitt til 45 år.	Berg, Johanne Johansdtr. (I189617)
541	Alexander Kielland, Alexander Lange Kielland, født 18. februar 1849, død 6. april 1906, født i Stavanger, norsk forfatter, bror til K. L. Kielland og far til J. Z. Kielland. Tilhørte en av Stavangers eldste handelsslekter, gikk på Stavanger katedralskole; student 1867, cand.jur. 1871; giftet seg 1872 med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk ved Stavanger, som han drev til 1881. Han fikk der godt kjennskap til det praktiske liv og arbeidernes vanskelige kår. Samtidig fordypet han seg i radikal tenkning i samtid og fortid: Heine, Darwin, Stuart Mill og Brandes, men mottok også sterke inntrykk fra Søren Kierkegaards forfatterskap. Alt med skuespillet Paa Hjemveien (1878), delvis inspirert av Camilla Colletts Sidste Blade, stilte han seg på venstre fløy i kulturkampen. Sitt gjennombrudd fikk han med Novelletter (1879), hvor hans elegante, poengterte stil med ett slag plasserte ham blant våre fremste prosaforfattere. Nye Novelletter (1880) og For Scenen. Tre Smaastykker (s.å.) var nye bidrag til det området han alt hadde erobret. I 1880 kom romanen Garman & Worse, en mesterlig skildring fra hans fødeby, fylt av motsetningen mellom rikdom og fattigdom, mellom gammel og ny tid, snart lyrisk, snart satirisk. Med den bitende skildring av byråkratiet i Arbeidsfolk (1881) stilte han seg på ytterste venstre fløy i den politiske kamp, og like sterk forargelse vakte han med Else. En Julefortælling (1881), et angrep på kristelig-moralsk hykleri. Etter disse to bøkene kom Skipper Worse (1882) som en overraskelse. Romanen gir et ypperlig kulturhistorisk tidsbilde fra Stavanger i første halvpart av 1800-tallet, og samtidig en forståelsesfull og sympatisk skildring av haugianernes kamp mot statskirken. To Novelletter fra Danmark (1882) inneholder en av hans krasseste sosiale noveller og en av hans mest artistiske. Deretter gav han sammen med E. Brandes ut en dramatisering av Garman og Worse (1883). I oppdragelsesromanen Gift (1883) gikk han til angrep på latinundervisningen og det offisielle hykleri, samtidig som han gav et ypperlig bilde av en betydelig kvinne som går til grunne i småbyens trange forhold, og i fortsettelsen, Fortuna (1884, filmatisert for fjernsyn 1993) skildrer han økonomisk krise og angriper forretningshumbug. Ingen samtidig norsk forfatter hadde så konsekvent kjempet for den politiske frigjøring; men det fantes også mange innen venstrepartiet som vanskelig kunne forsone seg med hans moralske og religiøse frisinn. Da Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie 1885 sendte inn til Stortinget et forslag om diktergasje for Kielland, ble bevilgningen nektet med tilslutning av Johan Sverdrups regjering. Den kvasse striden om dette spørsmålet mellom de moderate og pietistiske representanter innen Venstre på Vestlandet og de mer liberale venstregruppene, klarla et motsetningsforhold som lenge hadde vært merkbart innen partiet, og bidrog til delingen i det moderate og det rene Venstre. Kielland deltok ikke personlig i striden som ble ført om hans virksomhet, men i Sne (1886) angrep han den konservative statskirkekristendom og i Sankt Hans Fest (1887; filmatisert 1947) vestlandspietismen. I denne perioden kom også lystspillene Tre par (1886) og Bettys Formynder (1887), der han tar forbehold overfor kvinnefrigjøringen, dessuten den politiske komedien Professoren (1888). Kielland, som 188688 hadde bodd i Frankrike, overtok fra nyttår 1889 redaksjonen av Stavanger Avis, men oppgav bladet etter ett år. En artikkelserie om Forsvarssagen, som vendte seg mot den konservative rustningsbevegelse, kom som særtrykk 1890. Selv om Kielland var demokrat og venstremann, var det mangt ved utviklingen som frastøtte ham, og i romanen Jacob (1891; filmatisert av Tancred Ibsen 1940) tok han fatt i parvenygenerasjonen. Han ble høsten 1891 borgermester i Stavanger og 1902 amtmann (fylkesmann) i Romsdal. I denne tid gav han bare ut Mennesker og Dyr (1891), en samling småstykker, og Omkring Napoleon (2 bd., 1905), som i mange partier er skrevet med ypperlig stilkunst. Kielland døde under et opphold på Bergens sykehus og ble gravlagt i Stavanger. I Reknesparken i Molde ble det 1907 avduket en byste av Kielland, modellert av P. S. Krøyer; den var skjenket av Bjørnstjerne Bjørnson, som selv holdt avdukningstalen. På Stavanger torg ble det 1929 avduket en statue av dikteren, modellert av billedhuggeren M. Vigrestad. Kiellands brev, i seg selv fine små kunstverk, er utgitt av flere, bl.a. av F. Bull (1949, i utvalg 1969); en fire binds utgave ved Johs. Lunde (197882). Utvalg av hans artikler fra Stavanger Avis er utgitt ved E. O. Risa (En Svøbe for Byen, 1983; En Fornøielse for Landet, 1984; Landet paa Ende, 1985). Kiellands opptegnelser til en selvbiografi er utgitt ved Ø. Anker (Agerhøns med Champagne, 1983) og et utvalg av hans reisebrev ved O. Apeland (Løvene i Fontainebleu, 1992). Hans samlede verker er utgitt flere ganger, bl.a. en standardutgave i 5 bd. ved P. L. Stavnem og A. H. Winsnes (1919). (www.snl.no)	Kielland, Alexander Lange (I97455)
542	Alexander Møller. Kirurg, filantrop og eidsvollsmann. Foreldre: Salmakermester Christian Møller (død 1763) og Kirsten Gulbrandsdatter. Gift 15.11.1796 med Else Margrethe Herlofsen (2.2.1760 - 24.11.1812), datter av skipper, senere handelsborger, havnefogd og losoldermann Stian Herlofsen (1726 - 95) og Jacobine Bowman (1731 - 61). Som representant på Riksforsamlingen 1814 talte distriktskirurg Alexander Møller varmt mot privilegier og titler og for selvstendighet. I Arendal var han sterkt engasjert i sosiale saker og en sentral skikkelse i byens lokalpolitikk og kulturliv. Møller kom fra beskjedne kår. Faren døde tidlig, og Møller kom som 10-åring i apotekerlære. Han arbeidet som apotekmedhjelper i Christiania, siden i Helsingør og København. 1785 begynte han å studere medisin i København; i studietiden var han reservekirurg på Holmen og assistent for den fremstående medisineren Heinrich Callisen. 1792 ble han godkjent som kirurg, og året etter flyttet han til Arendal for å starte privatpraksis som lege. I løpet av sin karriere hadde han flere embeter og oppgaver knyttet til helsevesenet i Arendal by og Nedenes amt (Aust-Agder). Møller ble boende i Arendal, hvor han giftet seg inn i handels- og rederiborgerskapet og var en aktiv deltaker i byens selskaps- og kulturliv. Han engasjerte seg sterkt i sosiale tiltak. Han var med i ledelsen for Arendals Dramatiske Selskab, Arendals bibliotek og museum og i distriktskommisjonen for Selskabet for Norges Vel. Det skal visstnok ha vært en gave fra Møller som var foranledningen til at Arendal allerede 1832 fikk sitt eget museum. Dessverre ble det meste av gaven ødelagt i brann. Men Møllers innsats ble markert ved at den første museumsbygningen i byen fikk navnet Doctor Møllers Minde. Ekteparet Møller var barnløst, og ved sin død etterlot Møller seg en betydelig sum til opprettelse og drift av et Asyl for fattige Smaabørn (Møllers Asyl). Møller var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1831. 1814 ble Møller valgt som representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her fremstod han som en av de representantene som var mest preget av den franske revolusjonens ideer. Han var en av de ivrigste selvstendighetsmennene, talte for avskaffelse av privilegier, rang og titler og for allmenn verneplikt. Jacob Aall, som reiste til Eidsvoll i følge med Møller og delte losji med ham under oppholdet, omtalte Møllers grunnsyn som Frihedssyge og skrev: Alt det mørke, som findes i de lavere Stænder betragter han som en Følge af deres Friktioner med de højere. Enhver Rigmand er herskersyg og pengegjærrig, enhver Fattig fortrykt og forurettet. Henrik Wergeland betegnet Møller som en Enthusiast for Fædrelandet og sa han var fuld af republikanske Idealer. Aall hevdet at Møller, før han kom til Eidsvoll, hadde vært tilhenger av union med Sverige som ham. Om dette bygde på en misforståelse eller om Møller, som Aall hevdet, lot seg omvende av de toneangivende strømningene på Eidsvoll, er vanskelig å avgjøre i ettertid. Men det er ingen tvil om at Møllers standpunkter på Eidsvoll var i overensstemmelse med hans generelle samfunnssyn, slik det kom til uttrykk både før og etter. En venn av ham skrev f.eks. til ham 1798: Bliv ved, højstærede Kollega, at gaae frem på Frihedsbanen! Det ser heller ikke ut til at Møllers radikale patriotisme ble særlig svekket med årene. Dikteren C. N. Schwach forteller om en privatfest hjemme hos Møller 1828, som endte med at Møller slo i stykker en gipsbyste av Karl Johan i protest mot kongens forbud mot 17. mai-feiring. Møller var også medlem av det overordentlige Storting 1814. Også her stod han for radikale standpunkter, som forslag om eget norsk flagg og at kongen skulle nevne Norges navn før Sveriges i saker som angikk Norge, forslag som der og da fikk liten oppslutning. (www.snl.no)	Møller, Alexander Christian (I99959)
543	Alexander er trolig vokset opp i Bergen, sønn av en innvandret skotte, Jacob Gyth. Han var utlærd skredder, kom opp til Helgeland hvor det var stor kontakt og handel med Bergen. Kjøpte Rynes gård i Vefsn i 1670 og bosatte seg der. I 1671 giftet han seg med prestedatteren Birgitte (Bergitte) Andersdatter Arctander (etter moren Elisabeth Lauritzdatter Atctander). Hun var datter til kapellanen Herr Anders Sørensen, som var prest i Vefsn 1640-1654. Dikterpresten, Petter Dass, som var huslærer for Birgittes halvbror Steen Wirtmann (senere kapellan til Alstahaug, og til Vefsn), ble gift med hennes yngre søstter i 1673, Margrethe Andersdatter. Alexander og Petter Dass var således svogrer. Han drev gården frem til 1705 da datteren Sophie og svigersønnen, den nyutnevnte lensmann Jørgen Nielsen Agersborg overtok. Ved Gunvald A Fredheim.	Gyth, Alexander Jacobsen (I132750)
544	Alf Hansen, 82, of Bremerton died Friday at Harrison Memorial Hospital. He was born Nov. 12, 1909, in Omaha, Neb. He moved to Bremerton from Canada 48 years ago. On June 22, 1932, he married Dorothy Bennett in Brooks, Alberta, Canada. Mrs. Hansen died Oct. 25, 1985. Mr. Hansen was a meat cutter for 60 years. He worked at Puget Sound Naval Shipyard during World War II and later was employed by several local meat markets including George's, Engstroms, and TB&M. He retired in 1975. He was a member of Benevolent and Protective Order of Elks 1181 of Bremerton, serving as treasurer for several years. He was also associated with the singing group, Puget Sounders, and was a member of the choir at Our Saviour's Lutheran Church.	Hansen, Alf (I205163)
545	Alf Kristen Emil Gilje (25.1.1908 i Hetland - 19.11.1988 i Trondheim) var sønn av Kristian Eriksen Gilje (1868-1938) og Anna Marie Lunde (1873-1948). Gift 1937 med musikklærer Gunvor Maria Witzøe (10.6.1912 i Trondheim- 27.3.1998), datter av apoteker Ivar Marius Witzøe og Hilda Bye. Barn: Bjørn Gilje, Grete Gilje (1940-2018), Alf Kristian Gilje (1942-). Student i Stavanger 1928, cand. med. Oslo 1936. Distriktslege Trysil 1937, privat praksis i Trondheim fra 1938. Godkjent spesialist i lungesykdommer og lungetuberkulose 1950. Formann i Trøndelag medisinske selskap 1962-63. Kontor i Klostergata 21 bodde i Bregnevegen 17. Bror av Kristian Gilje. ( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Alf_Kristen_Emil_Gilje )	Gilje, Alf Kristen Emil (I185525)
546	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Tande-Petersen, Alf (I168868)
547	Alf Wiborg Blütecher eller Alf Blutecher (født 7. februar 1880 i Lårdal, død 5. mars 1959 i Oslo) var en norsk skuespiller. Han var sønn av Hjalmar Ingjald Frithjof Blütecher og Anna Dorothea Magdalena Wiborg og var elev ved Den Nationale Scene i Bergen i 190405 og deretter engasjert ved en rekke norske teatre. Han filmdebuterte i 1913 hos Nordisk Film i Danmark, hvor han til 1919 medvirket i mer enn 60 stumfilmer, ofte i forskjellige helteroller. Hans mest fremtredende rolle var som dr. Krafft i filmen Himmelskibet (1918). I begynnelsen av 1920-tallet prøvde han seg i Tyskland hvor han blant annet i filmer regissert av Holger-Madsen og Svend Gade spilte flere hovedroller. Men en ulykke som gjorde at han fikk nedsatt hørsel gjorde at han måtte avslutte sin skuespillerkarrière. De siste ti årene av sitt liv var han ved postvesenet i Oslo. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Bl%C3%BCtecher )	Blütecher, Alf Wiborg (I157089)
548	Alf Witzoe var ombord på DS. Orin og omkom da skipet forsvant sporløst i 1917. https://minnehallen.no/?diploma=3161 https://www.sjohistorie.no/no/skip/21924/default https://www.uboat.net/wwi/ships_hit/7403.html	Witzøe, Alv Dag (I75119)
549	Alfred Jørgen Bryn, født 1862, død 1937, født i Trondheim, norsk ingeniør, far til Alf B. bryn; bror av Halfdan Bryn og Knud Ørn Bryn; grunnla i 1887 sitt patentbyrå i Oslo. Internasjonalt kjent for sitt arbeid på det industrielle rettsverns område. Utgav bl.a. Varemerket; en orientering (1929), Om patenter (1929), Retten i oppfinnelser efter norsk lov (1932). (www.snl.no)	Bryn, Alfred Jørgen (I97679)
550	Alfred Kielland. Født 5. mars 1840 i Lyngdal. Død 1923. Stilling: Hovedkasserer. Oppholdt seg 1856-60 i Tyskland, hvor han i Darmstadt og Karlsruhe utdannet seg som bygningsingeniør. Etter å være vendt tilbake til Norge arbeidet han noen måneder ved jernbaneanlegg, og ble 1861 assistent hos stadsingeniøren i Trondhjem. Ble i denne stilling til 1872, men var permittert 1869-71 og gjorde da tjeneste som assistentingeniør ved undersøkelsene for Christiania - Drammensbanen. Ble 1872 seksjonsingeniør ved anlegget av Rørosbanen og ledet 1875 noen måneder undersøkelser for Meråkerbanen. Kom 1876 til Hamar som distriktssjef ved anlegget av Hamar - Eidsvollbanen, fullført 1881, og var deretter baneingeniør samme sted. Ble 1891 overingeniør ved Kongsvinger - Flisabanen, ved hvis åpning 1. november 1893 han av H.M. Kongen ble overrakt St. Olavsordenens ridderkors av første klasse for fortjeneste av jernbanevesenet. Var deretter beskjeftiget med forarbeider til Christiania - Gjøvikbanen, og ble desember 1895 ansatt som overingeniør ved anlegget av den. Var fra 1904 hovedkasserer i Norges Statsbaner, til han tok avskjed 1914. Han ble 1882 teknisk konsulent for "Den almindelige Brandforsikringsindretning", og valgtes 1894 som medlem av dennes representantskap. Var i 25 år medlem av direksjonen for Lovisenberg diakonisseanstalt. Ekteskap: 31. mars 1864: Clotilde Pauline Louise Kielland. (geni.com )	Kielland, Alfred (I165527)

Notater

Linket til

501

Adolph Tidemand (født 14. august 1814 i Mandal, død 8. august 1876 i Christiania) var en norsk maler. Flere av hans verk regnes for å være blant de mest kjente fra norsk nasjonalromantikk på 1840- og 1850-tallet. I særklasse står «Brudeferden i Hardanger» (1848) som han laget sammen med Hans Fredrik Gude. Verdt å nevne er også Haugianerne (1852).
Adolph Tidemand vokste opp i Mandal som sønn av tollinspektør og stortingsrepresentant Christen Tidemand og Johanne Henriette Haste, født i København. Han fikk privat tegneundervisning i hjembyen, og hans talent ble oppmuntret. På grunn av familietilknytningen valgte han bort den vanligste utdanningsveien på Tegneskolen i Christiania, og studerte i København i årene 1832-37. Etter først å ha blitt avvist på Det kongelige danske kunstakademi og opptatt på en privat tegneskole, var han elev ved akademiet fra 1833. Både i 1835 og 1836 fikk han utmerkelser ved akademiets utstillinger.
Fra 1837-1841 fortsatte han studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf, som på den tiden hadde stor tilstrømning fra flere land. Her malte han Hjemvendte fiskere ved den sjællandske kyst (1838) som på Fearnley og andres initiativ ble innkjøpt av kunstforeningen i Christiania. Maleriet Gustav Vasa taler til dalalmuen i Mora kirke (1841), ble solgt til en tysk kunstforening, og vakte begeistring da det noen tid senere ble stilt ut i Christiania.
Høsten 1841 gjennomførte han en studiereise til Italia sammen med broren Emil. Fra reisen kjennes blant annet bildet Napolitansk fisker (1842). Han foretok flere studiereiser i Norge i perioden 1842-45; til Østerdalen, Gudbrandsdalen, Sogn, Hardanger og Telemark. Flere kjente bilder skriver seg fra disse reisene: Eventyrfortellersken (1844), Søndagskveld i en hardangersk røkstue (1843), Gudstjeneste i en norsk landsens kirke (1845).
Han giftet seg i 1845 med barndomsvenninnen Claudine Marie Bergitte Jæger (1817-1887). Paret bosatte seg i Düsseldorf i 1845. Fra den første tiden her skriver seg Haugianerne (1848 og senere).
I 1848 hadde Tidemand og den 11 år yngre Hans Gude fått bestilling fra Christiania Theater om tablåer. Brudeferd i Hardanger er et slikt, og det ble urframført våren 1849 til tekst av Andreas Munch og musikk av Halvdan Kjerulf.
1850-årene ble gode arbeidsår for Tidemand, med mange bestillinger og flere korte studiereiser. Utgangspunktet var fremdeles Düsseldorf. Motivene var preget av nasjonalromantikken, med sentimentale og dramatiske motiv.
1860- og 70-årene ble preget av nye strømninger i kunsten, men også av æresbevisninger. Han stilte ut i æreskategorien på Verdensutstillingen i Paris 1867, ble i 1869 honorær professor ved akademiet i Düsseldorf. Da sønnen Adolph jr. døde i 1874, 28 år gammel, gikk det sterkt inn på foreldrene, og Adolph Tidemand selv døde i Christiania i 1876.
Nevøen Adolph Claudius Tidemand var også kunstmaler, utdannet i Düsseldorf som sin onkel, og hadde en signatur som kunne endres. Bilder av denne, mer ukjente nevøen er på begynnelsen av 1900-tallet solgt for å være malt av den eldre Adolph Tidemand.

(Wikipedia)

Tidemand, Adolph (I103001)

502

Adopt. 27/4-1937 av Hans Emanus Coldevin Kristiansen

Rosto, Ella Westerås f (I102623)

503

Adoptert av Erling Ingvald Withbro

Withbro, Per Roar (I203152)

504

Adressa 27.08.1992

Kilde (S145)

505

Adresse for dagen: Britannia hotell

Familie: Gunstein Gunnarsøn Hofstad / Jorunn Hofstad f Rein (F65933)

506

Adresseavisen 21/11-1978

Olaussen, Peder Edvin (I15589)

507

Adresseavisen 30/5-1995

Ree, Knut (I74346)

508

Adrian passed away on Tuesday, October 6, 2020 at the Villa St. Vincent Nursing Home in Crookston, Minnesota, at the age of 82.

Adrian was born on August 11, 1938, the son of Tenny and Evelyn (Kirksether) Torkelson in Halstad, Minnesota. He graduated from Twin Valley High School in 1956. He proudly served his country in the United States Marine Corp from 1957 until his discharge in 1959.

Adrian is survived by his two sisters Sharon (Torkelson) Stundahl and Eunice (Torkelson) Penn; his four children Yvonne (Steve) Lawrence and their two children, Trent and Nathan of Seattle, Washington; Tim Torkelson of Seattle, Washington; Cathy (Casey) Barkus and their children, Warren and Josephine of Northern Florida; and Julia Dunkin and her children, Samantha, Dylan, Alexis, Austin, Hailey, and Jacob of Seattle, Washington. Also surviving are three nieces, one nephew, three grand nephews and two grand nieces.

source: adapted from obituary at Boulger Funeral Home

Torkelson, Adrian Leroy (I206758)

509

Adrian var rådmann og borgermester i Trondheim til han døde.

Falchner, Adrian Rochertson (I17353)

510

Aftenposten 11.februar 1926 -- Fru Maren Fredriksen, Melbu, er som telegrafisk nævnt, avgaat ved døden 57 aar gammel. Fru Maren Frederiksen var datter av kjøbmand Lars Berg i Svolvær og søsteren av maleren Gunnar Berg. Hun ble tidlig gift med fabrikeier Christian Frederiksen, Melbo, og har sammen med sin mand indtat en sjelden fremskutt stilling i Nord-Norge. I deres vakre, gjestfrie hjem har i aarrenes løp færdedes en mængde mennesker for hvem oppholdet på Melbo og samværet med Fru Frederiksen vil staa som lysende minder. Særlig kjent var hendes usedvanlige dyktighet som husmor på Melbo hovedgaard, en av Nord-Norges største, og vakreste gaarder. Men også utad virket hun ikke alene med sin gjestfrihet, men med et fremdragende arbeide for Sanitesforeningen, i kommunale verv, som vergeråd m.v. På tallrike reiser både i utlandet og herhjemme Har hun ogsaa vundet mange venner. Ved hennes bortgang vil man dypt savne hennes alltid straalende humør og sjeldnde personlighet.

(geni.com)

Berg, Maren Andrea (I142012)

511

After the divorce, Anne went back to school and eventually became the librarian of the Widtsoe collection of books held by the University of Utah.

Wallsce, Anna Gaarden Widtsoe (I75032)

512

Afvist forrige aar og nu endu ei meget bedre, men maate paa grund af sin alder og fatigdom antages.

Hellem, Kristian Fredrik Ellingsen (I186243)

513

Agdenes ?

Dromnes, Ole Pedersen (I80279)

514

Agdenes i 1910

Petersen, Ingebor Marie Olsen f (I163399)

515

Age 71, formerly of Minneapolis. Preceded in death by parents, Carl & Gladys. Worked for IBM in San Jose and retired to Green Valley, AZ.

Anderson, Ronald Carl (I174403)

516

Age 83 of Pine River, formerly of Newport and Blaine. Preceded in death by parents, her husband, Herbert Russell Abbott, and daughter, Dorothy "Dotty" Abbott. Blanche was born and raised in Slayton, MN and attended Slayton High School. She married Herbert 12/31/1944. Blanche grew up in a musical family. She played guitar, coronet, accordion and any instrument she could put her hands on. She loved dancing and enjoyed crafts of all kinds, but she was a superb artist of decorative eggs.

Abbott, Blanche Louise Wood (I201394)

517

Age 89 of NE Minneapolis/Fridley after a long and full life, came into the full presence of her God September 24, 2006. She was preceded in death by her husband, Dominic Zawislak. She was the cofounder of Dom's Drive-In Liquor, longtime volunteer for Unity Hospital Auxiliary and a lifelong member of Holy Cross Parish.

Borsky, Florence Zawislak f (I177217)

518

Age 90, of Brooklyn Center. Preceded in death by first wife, Florence; sister, Pearl Bradley and brother, Alvin Olson. Retired from FMC in 1985. Active member of Sons of Norway (Nidaros Lodge), MN Senior Federation, Boy Scouts of America and longtime member of Hope Lutheran Church.

Olson, Orwoll Andrew (I174493)

519

Age 91, of Montevideo, MN passed away peacefully on October 5, 2016 in Hastings, MN. Rose Mary is preceded in death by her loving husband of almost 68 years, Vernal; parents, Warren and Margaret Payne; siblings, Thelma Pahl, Lillian (Manuel) Flolo, Albert Bud (Betty) Payne, and brother-in-law, Henry Walsh.

Nokleby, Rose Mary Payne (I197546)

520

Age 92 of Nordeast Minneapolis, passed away on July 19, 2026.
Preceded in death by father, William Kozlak; mother, Lillian Coveney; step-father, Earle Coveney; and husband, James E McKevitt.
Survived by sisters, Barb & Kathleen; son, Thomas (Sara) McKevitt; daughter, Shelly (Kyle) Blomberg; sons, Patrick (Lisa) McKevitt, James McKevitt, Marcus (Amy) McKevitt; and many grandkids, great grandkids, nieces and nephews.
Funeral Service to be held at Kozlak-Radulovich Maple Grove Chapel (13745 Reimer Dr) on Tuesday, July 28th at 11 AM with visitation starting at 10 AM. Burial at Mount Olivet Cemetery in Plymouth.

McKevitt, Maryllyn Kozlak (I96675)

521

Age 99, of St. Paul Died March 31, 2014 Charlotte was a resident of St. Anthony Park, in St. Paul, for over 70 years and was an activist member of St. Anthony Park Lutheran Church (SAPLC). She was the devoted wife of Henry Hansen for 64 years and creatively raised three boys. She enjoyed spending summers at Big Sandy, Itasca Park and Leech Lake, attending high school and Gopher hockey games and other UM activities, Scandinavian travel, shopping for bargains, socializing with friends and neighbors, playing 500, and talking on the phone. Charlotte was born to Harry and Selma Lindquist, Feb. 27, 1915, in Minneapolis, the second of five children. She grew up in the Camden neighborhood of Minneapolis, grew in faith at Gethsemane Lutheran Church, graduated from North High School and received her teaching degree from St. Cloud Teacher's College in 1936. She married Henry Hansen of St. Cloud, MN in 1941. Henry preceded Charlotte in death in 2005. She was also preceded by her son Trygg Hansen, brothers Rodger and Earle Lindquist, and sister Ruth Lakey. Charlotte is survived by her older sister Alice Lundblad, two sons Mark (Brenda) Hansen and David (Karen Lilley) Hansen, five grandchildren (Trygve (Jeanne), Per, Kip, Britta and Kell Hansen) and two great-grandchildren (Chloe and Dalila). Memorials to SAPLC, UM Fund #5613, or HMI-Blue House. Visitation Saturday, April 12, 10 am, with service 11 am, and lunch following. St. Anthony Park Lutheran Church, 2323 Como Ave, St. Paul.

( findagrave.com )

Hansen, Charlotte Harriet Lindquist (I187016)

522

Agnar Grevle ble ansatt i 1939 som overlege ved OSS og var der i flere ti-talls år.

Grevle, Agnar Mathias Brunvold (I195803)

523

Agnar Mykle, Oppr. Myklebust, født 8. august 1915, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 14. januar 1994, dødssted Asker, Akershus. Forfatter. Foreldre: Musikkløytnant Ole Elias Karlsen Myklebust (1885 - 1955) og Emma Gustavsdatter Ramfjord (1890 - 1979). Gift 1) 1936 med Ruth Benzen, ekteskapet oppløst; 2) 1941 med modist Axeliane ("Jane") Christine Kielland Holm (13.2.1916 - 17.6.1995), datter av vergerådssekretær Jens Zetlitz Kielland Holm (1887 - 1959) og Erna Alice Becker, ekteskapet oppløst; 3) 1960 med Toril Hofseth, ekteskapet oppløst.

Agnar Mykle regnes som en av etterkrigstidens viktigste norske forfattere. Trass i at han ikke publiserte mer enn fire romaner og like mange novellesamlinger i sin levetid, har han øvd betydelig innflytelse på de følgende generasjoner forfattere. Hans prosa representerer en kombinasjon av detaljrik poetisk realisme, intense sensuelle skildringer, stor humor og dypt alvor. Mykles omsvøpsløse beskrivelser av seksualitet utløste 1900-tallets største litterære rettssak i Norge.

Agnar Myklebust ble født i Trondheim som eldste sønn av Ole Elias og Emma Myklebust. Som barn var han sterkt hemmet av astma og i lange perioder bundet til huset. Barndomshjemmet spilte en stor rolle for hans senere forfatterskap. Farens strenge tilknappethet, på grensen til avvisning overfor sønnen, og morens overfladiskhet og sosiale streberi representerer hver på sin måte avarter av det han skulle gjøre det til et livsprosjekt å ta et oppgjør med: livsfornekting, smålåtenhet, sneversyn og mangel på toleranse.

Han var en stjerneelev ved handelsgymnaset i Trondheim, og allerede høsten etter avlagt examen artium (1935) fikk han ansettelse som lærervikar på skolen. Våren etter ble han landets yngste skolebestyrer, først ved handelsskolen i Kirkenes, senere samme år i Vardø. Spranget ut av fødebyen utgjorde på flere måter et avgjørende punkt i den unge Agnar Myklebusts liv; i løpet av det snaue året han tilbrakte nordpå kom han til å besvangre to kvinner, og måtte gifte seg (pro forma) med den ene av dem.

Høsten 1939 begynte han på Norges Handelshøyskole i Bergen. Tross utmerkede eksamener ble det forholdsvis raskt klart at hans interesser gikk i andre retninger. Han sluttet seg til Sosialistisk studentlag under ledelse av Trygve Bull, han stiftet skolens studentersangorkester, og han traff sin fremtidige ektefelle, Jane. Under krigen, ferdig uteksaminert som handelskandidat, begynte han å eksperimentere med litterære skisser og novelleforsøk. 1944 fikk han sin første novelle, Jægermarsjen, antatt av Nils Johan Rud i Magasinet for alle. Omtrent samtidig brøt han med familienavnet og fikk godkjent Mykle som etternavn. I løpet av de følgende år, mens han arbeidet som personalkonsulent og lærer i handelsfag, skrev han novellesamlingen Taustigen. Allerede her viser Mykle en eksepsjonell evne til å kombinere detaljerte, realistiske situasjonsbeskrivelser med intense og følelsesladede øyeblikkskildringer. Novellen Skjendselens korinter fra denne samlingen tilhører det ypperste i hans forfatterskap og slår an en streng som skal klinge gjennom alle hans senere verker: beskrivelsen av den unge manns usikkerhet, hans lengsel etter det vakre og hjelpeløshet overfor det nære.

Under et opphold i Paris 1947 - 48 vaktes ekteparet Mykles interesse for dukketeater. De utdannet seg til profesjonelle marionettister ved Machel Temporals dukketeaterakademi, og stiftet ved hjemkomsten Norsk dukketeater : Jane og Agnar Mykle. Denne pionerinstitusjonen i norsk teaterhistorie, der hun var dukkemaker, han regnskapsfører og manusforfatter, og de begge, sammen med forskjellige ansatte, var utøvende skuespillere, fikk avgjørende betydning for utviklingen av norsk dukketeater. Med oppsetninger innen både politisk satire (Smørbukk : et spill om vår klode), farse og klassisk tradisjon (Doktor Faust og Djevelen) knyttet de an til en europeisk tradisjon og utvidet teaterformens spillerom og kunstneriske betydning i en grad som frem til da hadde vært ukjent på våre breddegrader.

Fra 1949 var Mykle tilknyttet Arbeidernes Opplysningsforbund som teaterkonsulent. Parallelt med sitt virke som sosialdemokratisk funksjonær skrev han sin første roman, Tyven, tyven skal du hete. I form er den et rettssalsdrama, der reporteren Ask Grande må stå til rette for angrepet på en hotellportier som har belurt ham under et kjærlighetsmøte med en ung kvinne. Romanen trekker opp motsetningen mellom de formelle, grå og hverdagslige konvensjonskrav og den livsbejaende og grenseoverskridende kjærlighetslengsel, anskueliggjort ved forholdet mellom de to parter i rettssalen. Boken fikk stort sett positiv mottakelse, og Mykle ble ansett å være en av de unge lovende i norsk litteratur. 1952 befestet han denne posisjonen med novellesamlingen Jeg er like glad, sa gutten.

Likevel var det først med sin neste roman, Lasso rundt fru Luna (1954), han fikk sitt definitive gjennombrudd. Fortellingen om den unge komponisten Ask Burlefot, hans brudd med hjemmet, hans lengsel etter skjønnhet, hans usikkerhet og stormende livshunger, følger forfatterens egen biografi fra nordnorgestiden. Romanen er en kunstnerisk dannelsesberetning, og en fortelling om svik først og fremst i forhold til hovedpersonens lillebror. Mykle skildrer sin hovedperson tett og utleverende, i en selvskapt litterær stil, som åpner like mye for personlige samfunnsrefleksjoner som for høystemt kjærlighetsprosa og slapstickhumor. Boken vakte berettiget oppmerksomhet og ansees som en av 1900-tallets viktigste nordiske romaner.

Etter å ha utgitt den inspirerte læreboken Dukketeater! (1954), der han trekker opp de grunnleggende praktiske og pedagogiske linjer for utøvelse av faget, samtidig som han formidler sin genuine begeistring for dukketeaterkunsten, fortsatte Mykle beretningen om Ask i Sangen om den røde rubin (1956). Som i første bind står hovedpersonens sentimentale og sterkt romantiserende kjærlighetslengsel sentralt. Hans søken etter den rene og ublandede kjærligheten løper sammen med en rastløs jakt på seksuelle erobringer, beskrevet i et for samtiden uvant åpenhjertig språk. Dette førte til at romanen, som det første norske litterære verk siden bohemlitteraturen på slutten av 1800-tallet, ble gjenstand for en usedelighetssak.

Rettsprosessen mot forlaget Gyldendal og Agnar Mykle vakte enorm oppmerksomhet. Den ble tatt opp i Stortinget, bispekollegiet uttalte seg, og for å avgjøre bibliotekinnkjøp måtte hvert enkelt kommunestyre komme med sin innstilling, hvilket i sin tur engasjerte all presse i hele landet. Samtidig gav de prinsipielle og juridiske spørsmål rundt det å forby litterære uttrykk næring til en debatt som vakte gjenklang langt utenfor landets grenser. Boken og forfatteren oppnådde verdensberømmelse, og Sangen om den røde rubin hører med blant de mest oversatte bøker fra Norge noensinne. Store deler av norsk åndsliv engasjerte seg, så å si uten unntak, på forfatterens side. Den usedvanlig opphetede avisdebatten som fulgte saken, kretset ikke bare om litteraturens rett til å skildre seksualitet. Sentralt stod også spørsmålet om Mykles bruk av levende modeller; forfatteren ble anklaget for å ha krenket privatlivet til mennesker i sin omgangskrets ved de litterære portretter han tegnet. Handlingen i romanen utspiller seg under Ask Burlefots utdannelse ved en institusjon som lett lar seg kjenne igjen som Handelshøyskolen i Bergen, og flere personer forfatteren hadde møtt i Bergen, mente seg portrettert i boken.

Myklesaken endte med at forlag og forfatter ble frikjent, men boken inndratt og beslaglagt. Året etter opphevet Høyesterett beslaget. (De sluttet seg imidlertid til påtalemaktens idé om at det er rettsinstansene som skal vurdere hvorvidt en boks "litterære kvalitet" rettferdiggjør dens bruk av seksuelle virkemidler et prinsipp som la grunnlaget for beslagsakene mot Jens Bjørneboe og Henry Miller.) Den sterke fokuseringen på Mykles person som rettssaken hadde ført med seg, gav ham en helt spesiell status. Dels ble han mistenkeliggjort som "rikspornograf", dels ble de litterære forventninger til hans videre produksjon stilt svært høyt.

1958 utgav Mykle novellesamlingen Kors på halsen, som stort sett inneholdt tidligere publisert materiale. I tiden som fulgte, falt imidlertid den litterære produksjon, både som en følge av arbeid med verdensomspennende promovering av tidligere titler og i kjølvannet av en kunstnerisk krise etter mistenkeliggjøringen av hans litterære arbeidsmetode. Det hersker liten tvil om at rettsprosessen representerte et vendepunkt med ødeleggende virkning for forfatterskapet. Mykle hadde i sin samtid en nærmest mytisk posisjon, og han utviklet etter hvert et selvbilde som vanskeliggjorde kommunikasjon med omverdenen. På denne tiden titulerte han seg selv the greatest writer in the world, og erklærte at han arbeidet mot å få den dobbelte Nobelpris i 1984. Etter skilsmisse og et mislykket ekteskap flyttet han tilbake til Jane og tilbrakte resten av sitt liv i Asker. Herfra publiserte han Rubicon (1965), der det introduseres en ny litterær hovedfigur, Valemon Gristvåg. Boken har den samme språklige spenst og befriende humor som de tidligere romanene. Den fikk likevel en forbeholden mottakelse; samtiden fant at den manglet det alvor som hadde preget beretningen om Ask. To år senere utgav han Largo, som inneholder to avdempede og dypt alvorlige noveller.

De siste 30 år av sitt liv tilbrakte Mykle med å skrive. Han fikk publisert praktisk talt intet av det enorme materiale han produserte i løpet av denne tiden, heriblant flere "brev til verden", samfunnsanalyser og selvbiografisk stoff. Etter hans død ble det utgitt tre samlinger av upublisert materiale, redigert av Gordon Hølmebakk, Mannen fra Atlantis, Alter og disk og En flodhest på parnasset. Kjære lille Moff er en samling med brev og artikler fra USA-tiden, redigert av sønnen Arne B. Mykle.

(www.snl.no)

Mykle, Agnar (I97465)

524

Ahasverus de Crequi kommanderes i 1666 til Flåten, men ber seg unnskyldt idet han ikke tåler sjøen. Utnevnt til oberstløytnant ved Vesterl. nasj. inf. regt. 12. september 1675. Ble 1676 utpekt til å være Generaladjutant til hest, men Bernhard Christoffer Koss utnevnes 26/2/1676 i hans sted.

Han deltok i Gyldenløvefeiden med kommando over ett av fire kompanier fra Vesterlenske regiment, og var blant annet med på angrepet på Carlsten Festning i Marstrand nord for Göteborg i juli 1677. Det ser også ut til at han har deltatt ved slaget i Uddevalla i august samme år. Ahasverus de Crequi var i oberst Wyllem Coucherons stab på Carlsten, hvor han nevnes 4. oktober 1677. Den 15. januar 1678 døde Ahasverus de Crequi dit la Roche ihht nye opplysninger i Marstrand, litt over 60 år gammel. Han er blitt ført til Stavanger, og i Stavanger Domkirkes gravferdsregnskaper er det den 26. mars 1678 anført at han var gravlagt i koret.

(geni.com)

Roche, Ahasverus de Crequi dit la (I167245)

525

Airplane crash

Rockne, Knute Kenneth Larsson (I156745)

526

Akeulykke

Bjørnås, Beret Larsdtr. (I90798)

527

Akeulykke

Bjørnås, Gjertrud Olsdtr. (I90933)

528

Akkerman Ingebrand Funeral Home

Kenneth "Ken" Allen Fokken, of St. Cloud, passed away Wednesday, January 27, 2021 at the VA Health Care Center in St Cloud. He was 79 years old.

Ken was born July 21, 1941 in Braham Minnesota to Allen and Cleone (Heim) Fokken. He attended school in Ogilvie; graduating in 1959. After graduation, he moved to St Cloud where he attended St Cloud State University and worked at Fingerhut. After college he moved to McGregor where he obtained a job at McGregor State Bank. He was drafted in 1964. After basic training he was assigned to the First Infantry Division in Ft Riley Kansas. He was sent to Viet Nam July 1965. After discharge in 1966, he moved back to Ogilvie.

After various jobs, he was married to Sherrie Henderson. They started a family in Rochester. They had a hobby farm and he worked for Plywood Minnesota. He was selected to manage a store in Iowa. He moved to Waverly, IA and raised 2 children. He worked for John Deere until health issues forced his retirement. He moved back to Minnesota; living in Princeton until health problems necessitated his move to the residential center at the V.A. Medical Center in St Cloud.

He spent most of his life farming. He loved the outdoors, horses, mules and dogs. He loved God, his family and his nurses at the VA. He was in the loving care of the St Cloud V.A. when he passed away peacefully with family at his side.

He was preceded in death by his parents; nephew Steven Sohlstrom (Trinette); and the mother of his children Sherrie (Henderson) Janke

Ken is survived by his children Lynn (Fokken) Engnell and Anthony "Tony" Fokken; grandson Calvin Engnell; siblings, Judy (Larry) Sholstrom, Del (Maxine) Fokken, and Dean (Pam) Fokken; many loving nieces, nephews, other relatives and friends.

Fokken, Kenneth Allen "Ken" (I197365)

529

Albert Viljam Hagelin (født 24. april 1881 i Bergen, død 25. mai 1946 i Oslo) var en norsk forretningsmann og politiker for Nasjonal Samling (NS). Han var med i Quislings kupp-regjering i 1940, og satt så som «kommissarisk» statsråd og innenriksminister i NS-regjeringen frem til 1944. Han ble dømt til døden og henrettet i landssvikoppgjøret etter krigens slutt.
Albert Viljam Hagelins far, Harald Joachim Hagelin (1852 - 89), var gullsmed av opprinnelig svensk slekt som hadde innvandret til Norge tidlig på 1700-tallet, men døde da gutten var 8 år gammel. Hans mor, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857 - 1926), var av dansk herkomst. Han var svoger til Kjeld Stub Irgens (1879 - 1963).

Hagelin forlot Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier og sang ifølge familietradisjonen operaroller både i Berlin og Dresden. Samlet bodde Hagelin utenlands i over 40 år før rett fram til slutten på 1930-tallet, stort sett i Dresden, Tyskland. Hagelin giftet seg i Bremen med innehaversken av et importfirma og økte formuen ved heldige børsspekulasjoner, kaffeforretning, kunsthandel og hotellvirksomhet. Store norske leksikon skriver:

«Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 194045, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.»

Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS. Forsøkene, som ble foretatt gjennom Hermann Görings nevø Herbert Göring, mislyktes, men brakte ham i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Han assisterte Quisling ved audiens hos Hitler 14. og 18. desember.
Hagelin spilte også en sentral rolle Quislings kupp 9. april 1940, og han fikk selv plass i den kortvarige kuppregjeringen, som handels- og forsyningsminister. Den 15. april gikk Hagelin av sammen med de øvrige regjeringsmedlemmene.

Fra 25. september 1940 bestyrte Hagelin det nye Innenriksdepartementet som en av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Han ble også med videre i Quisling-regjeringen etter statsakten på Akershus i 1942. Som innenriksminister fikk han hånd om nazifiseringen av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Han viste seg effektiv og steil i forsvaret av norske interesser vis-à-vis tyskerne, og tok stadige konfrontasjoner med Terboven og hans stab. Med særlig hell trenerte han den skattereformen tyskerne anså nødvendig for å sikre sitt utbytte av okkupasjonen. Hagelin var også den i NS som gikk hardest på Quisling for å få ham til å forlange en fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne bli hevet. Han penneførte all Quislings korrespondanse med Berlin i den anledning, mens han hustru skrev ut brevene og notatene på maskin.

I november 1944 ble Hagelin tvunget til å ta avskjed som minister, da han motsatte seg å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen.

Under landssviketterforskningen og enda mer under rettssaken, som åpnet i Oslo november 1945, påberopte Hagelin seg hukommelsessvikt. Dødsdommen var enstemmig i begge instanser. Hans hustru forsøkte forgjeves å påta seg skylden ved å si at det var hun som opprinnelig var nasjonalsosialisten av de to. Henrettelsen var den fjerde av i alt 25 dødsdommer som ble eksekvert over nordmenn i rettsoppgjøret.

Konklusjonen i dommen var følgende:

«Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69, og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2 500.»

(Wikipedia)

Hagelin, Albert Viljam (I146268)

530

Albert ble skutt av tyskere under fisketur på Nesheimvannet.

Skeime, Albert Oseas (I114079)

531

Albert ved dåpen

Kan være Iver Alfred Karlsen født. 17/7-1896 på Løkken i Verdal. ( https://www.digitalarkivet.no/kb10041102253062 )

Karlsen, Alfred (I171762)

532

Albert Øyan ( 1876-1951 ) , som stod i spissen for Hevne bilselskap og var den første som dreiv Post-og rutekjøring med bil i Hemne.

Bilboken 1930 : https://media.digitalarkivet.no/view/106052/560

Øyan, Albert Frediksen (I361)

533

Alder 3 uger.

Flauglia, Knud Jakobsen (I181946)

534

Alder angis til 50 år da hun gifter seg med John Arntsen Høvik i 1856.

Hofset, Marit Olsdtr. (I25715)

535

Alder oppgies til 65 år, 5 måneder og 6 dager

Vinsternes, Hans Hallvardsen (I169146)

536

Alder ved begravelse angis til 3 uker.

Otnes, Marit Christensdtr. (I200601)

537

Alder ved begravelse oppgies til 50 år.

Juul, Hans Jensen (I199945)

538

Alder ved død oppgies til 66 år.

Bødicher, Catharina Melchiorsdtr. Mechlenborg f (I194891)

539

Alder ved død oppgitt til 71 år.

Sandvik, Jon Tomassen (I194269)

540

Alder ved folketellingen i 1825 er gitt til 45 år.

Berg, Johanne Johansdtr. (I189617)

541

Alexander Kielland, Alexander Lange Kielland, født 18. februar 1849, død 6. april 1906, født i Stavanger, norsk forfatter, bror til K. L. Kielland og far til J. Z. Kielland. Tilhørte en av Stavangers eldste handelsslekter, gikk på Stavanger katedralskole; student 1867, cand.jur. 1871; giftet seg 1872 med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk ved Stavanger, som han drev til 1881. Han fikk der godt kjennskap til det praktiske liv og arbeidernes vanskelige kår. Samtidig fordypet han seg i radikal tenkning i samtid og fortid: Heine, Darwin, Stuart Mill og Brandes, men mottok også sterke inntrykk fra Søren Kierkegaards forfatterskap. Alt med skuespillet Paa Hjemveien (1878), delvis inspirert av Camilla Colletts Sidste Blade, stilte han seg på venstre fløy i kulturkampen. Sitt gjennombrudd fikk han med Novelletter (1879), hvor hans elegante, poengterte stil med ett slag plasserte ham blant våre fremste prosaforfattere. Nye Novelletter (1880) og For Scenen. Tre Smaastykker (s.å.) var nye bidrag til det området han alt hadde erobret.

I 1880 kom romanen Garman & Worse, en mesterlig skildring fra hans fødeby, fylt av motsetningen mellom rikdom og fattigdom, mellom gammel og ny tid, snart lyrisk, snart satirisk. Med den bitende skildring av byråkratiet i Arbeidsfolk (1881) stilte han seg på ytterste venstre fløy i den politiske kamp, og like sterk forargelse vakte han med Else. En Julefortælling (1881), et angrep på kristelig-moralsk hykleri. Etter disse to bøkene kom Skipper Worse (1882) som en overraskelse. Romanen gir et ypperlig kulturhistorisk tidsbilde fra Stavanger i første halvpart av 1800-tallet, og samtidig en forståelsesfull og sympatisk skildring av haugianernes kamp mot statskirken. To Novelletter fra Danmark (1882) inneholder en av hans krasseste sosiale noveller og en av hans mest artistiske. Deretter gav han sammen med E. Brandes ut en dramatisering av Garman og Worse (1883). I oppdragelsesromanen Gift (1883) gikk han til angrep på latinundervisningen og det offisielle hykleri, samtidig som han gav et ypperlig bilde av en betydelig kvinne som går til grunne i småbyens trange forhold, og i fortsettelsen, Fortuna (1884, filmatisert for fjernsyn 1993) skildrer han økonomisk krise og angriper forretningshumbug.

Ingen samtidig norsk forfatter hadde så konsekvent kjempet for den politiske frigjøring; men det fantes også mange innen venstrepartiet som vanskelig kunne forsone seg med hans moralske og religiøse frisinn. Da Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie 1885 sendte inn til Stortinget et forslag om diktergasje for Kielland, ble bevilgningen nektet med tilslutning av Johan Sverdrups regjering. Den kvasse striden om dette spørsmålet mellom de moderate og pietistiske representanter innen Venstre på Vestlandet og de mer liberale venstregruppene, klarla et motsetningsforhold som lenge hadde vært merkbart innen partiet, og bidrog til delingen i det moderate og det rene Venstre. Kielland deltok ikke personlig i striden som ble ført om hans virksomhet, men i Sne (1886) angrep han den konservative statskirkekristendom og i Sankt Hans Fest (1887; filmatisert 1947) vestlandspietismen. I denne perioden kom også lystspillene Tre par (1886) og Bettys Formynder (1887), der han tar forbehold overfor kvinnefrigjøringen, dessuten den politiske komedien Professoren (1888).

Kielland, som 188688 hadde bodd i Frankrike, overtok fra nyttår 1889 redaksjonen av Stavanger Avis, men oppgav bladet etter ett år. En artikkelserie om Forsvarssagen, som vendte seg mot den konservative rustningsbevegelse, kom som særtrykk 1890. Selv om Kielland var demokrat og venstremann, var det mangt ved utviklingen som frastøtte ham, og i romanen Jacob (1891; filmatisert av Tancred Ibsen 1940) tok han fatt i parvenygenerasjonen. Han ble høsten 1891 borgermester i Stavanger og 1902 amtmann (fylkesmann) i Romsdal. I denne tid gav han bare ut Mennesker og Dyr (1891), en samling småstykker, og Omkring Napoleon (2 bd., 1905), som i mange partier er skrevet med ypperlig stilkunst. Kielland døde under et opphold på Bergens sykehus og ble gravlagt i Stavanger. I Reknesparken i Molde ble det 1907 avduket en byste av Kielland, modellert av P. S. Krøyer; den var skjenket av Bjørnstjerne Bjørnson, som selv holdt avdukningstalen. På Stavanger torg ble det 1929 avduket en statue av dikteren, modellert av billedhuggeren M. Vigrestad.

Kiellands brev, i seg selv fine små kunstverk, er utgitt av flere, bl.a. av F. Bull (1949, i utvalg 1969); en fire binds utgave ved Johs. Lunde (197882). Utvalg av hans artikler fra Stavanger Avis er utgitt ved E. O. Risa (En Svøbe for Byen, 1983; En Fornøielse for Landet, 1984; Landet paa Ende, 1985). Kiellands opptegnelser til en selvbiografi er utgitt ved Ø. Anker (Agerhøns med Champagne, 1983) og et utvalg av hans reisebrev ved O. Apeland (Løvene i Fontainebleu, 1992). Hans samlede verker er utgitt flere ganger, bl.a. en standardutgave i 5 bd. ved P. L. Stavnem og A. H. Winsnes (1919).

(www.snl.no)

Kielland, Alexander Lange (I97455)

542

Alexander Møller. Kirurg, filantrop og eidsvollsmann. Foreldre: Salmakermester Christian Møller (død 1763) og Kirsten Gulbrandsdatter. Gift 15.11.1796 med Else Margrethe Herlofsen (2.2.1760 - 24.11.1812), datter av skipper, senere handelsborger, havnefogd og losoldermann Stian Herlofsen (1726 - 95) og Jacobine Bowman (1731 - 61).

Som representant på Riksforsamlingen 1814 talte distriktskirurg Alexander Møller varmt mot privilegier og titler og for selvstendighet. I Arendal var han sterkt engasjert i sosiale saker og en sentral skikkelse i byens lokalpolitikk og kulturliv.

Møller kom fra beskjedne kår. Faren døde tidlig, og Møller kom som 10-åring i apotekerlære. Han arbeidet som apotekmedhjelper i Christiania, siden i Helsingør og København. 1785 begynte han å studere medisin i København; i studietiden var han reservekirurg på Holmen og assistent for den fremstående medisineren Heinrich Callisen. 1792 ble han godkjent som kirurg, og året etter flyttet han til Arendal for å starte privatpraksis som lege. I løpet av sin karriere hadde han flere embeter og oppgaver knyttet til helsevesenet i Arendal by og Nedenes amt (Aust-Agder).

Møller ble boende i Arendal, hvor han giftet seg inn i handels- og rederiborgerskapet og var en aktiv deltaker i byens selskaps- og kulturliv. Han engasjerte seg sterkt i sosiale tiltak. Han var med i ledelsen for Arendals Dramatiske Selskab, Arendals bibliotek og museum og i distriktskommisjonen for Selskabet for Norges Vel. Det skal visstnok ha vært en gave fra Møller som var foranledningen til at Arendal allerede 1832 fikk sitt eget museum. Dessverre ble det meste av gaven ødelagt i brann. Men Møllers innsats ble markert ved at den første museumsbygningen i byen fikk navnet Doctor Møllers Minde. Ekteparet Møller var barnløst, og ved sin død etterlot Møller seg en betydelig sum til opprettelse og drift av et Asyl for fattige Smaabørn (Møllers Asyl). Møller var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1831.

1814 ble Møller valgt som representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her fremstod han som en av de representantene som var mest preget av den franske revolusjonens ideer. Han var en av de ivrigste selvstendighetsmennene, talte for avskaffelse av privilegier, rang og titler og for allmenn verneplikt.

Jacob Aall, som reiste til Eidsvoll i følge med Møller og delte losji med ham under oppholdet, omtalte Møllers grunnsyn som Frihedssyge og skrev: Alt det mørke, som findes i de lavere Stænder betragter han som en Følge af deres Friktioner med de højere. Enhver Rigmand er herskersyg og pengegjærrig, enhver Fattig fortrykt og forurettet. Henrik Wergeland betegnet Møller som en Enthusiast for Fædrelandet og sa han var fuld af republikanske Idealer.

Aall hevdet at Møller, før han kom til Eidsvoll, hadde vært tilhenger av union med Sverige som ham. Om dette bygde på en misforståelse eller om Møller, som Aall hevdet, lot seg omvende av de toneangivende strømningene på Eidsvoll, er vanskelig å avgjøre i ettertid. Men det er ingen tvil om at Møllers standpunkter på Eidsvoll var i overensstemmelse med hans generelle samfunnssyn, slik det kom til uttrykk både før og etter. En venn av ham skrev f.eks. til ham 1798: Bliv ved, højstærede Kollega, at gaae frem på Frihedsbanen! Det ser heller ikke ut til at Møllers radikale patriotisme ble særlig svekket med årene. Dikteren C. N. Schwach forteller om en privatfest hjemme hos Møller 1828, som endte med at Møller slo i stykker en gipsbyste av Karl Johan i protest mot kongens forbud mot 17. mai-feiring.

Møller var også medlem av det overordentlige Storting 1814. Også her stod han for radikale standpunkter, som forslag om eget norsk flagg og at kongen skulle nevne Norges navn før Sveriges i saker som angikk Norge, forslag som der og da fikk liten oppslutning.

(www.snl.no)

Møller, Alexander Christian (I99959)

543

Alexander er trolig vokset opp i Bergen, sønn av en innvandret skotte, Jacob Gyth. Han var utlærd skredder, kom opp til Helgeland hvor det var stor kontakt og handel med Bergen. Kjøpte Rynes gård i Vefsn i 1670 og bosatte seg der. I 1671 giftet han seg med prestedatteren Birgitte (Bergitte) Andersdatter Arctander (etter moren Elisabeth Lauritzdatter Atctander). Hun var datter til kapellanen Herr Anders Sørensen, som var prest i Vefsn 1640-1654. Dikterpresten, Petter Dass, som var huslærer for Birgittes halvbror Steen Wirtmann (senere kapellan til Alstahaug, og til Vefsn), ble gift med hennes yngre søstter i 1673, Margrethe Andersdatter. Alexander og Petter Dass var således svogrer. Han drev gården frem til 1705 da datteren Sophie og svigersønnen, den nyutnevnte lensmann Jørgen Nielsen Agersborg overtok.

Ved Gunvald A Fredheim.

Gyth, Alexander Jacobsen (I132750)

544

Alf Hansen, 82, of Bremerton died Friday at Harrison Memorial Hospital.

He was born Nov. 12, 1909, in Omaha, Neb. He moved to Bremerton from Canada 48 years ago.

On June 22, 1932, he married Dorothy Bennett in Brooks, Alberta, Canada. Mrs. Hansen died Oct. 25, 1985.

Mr. Hansen was a meat cutter for 60 years. He worked at Puget Sound Naval Shipyard during World War II and later was employed by several local meat markets including George's, Engstroms, and TB&M. He retired in 1975.

He was a member of Benevolent and Protective Order of Elks 1181 of Bremerton, serving as treasurer for several years. He was also associated with the singing group, Puget Sounders, and was a member of the choir at Our Saviour's Lutheran Church.

Hansen, Alf (I205163)

545

Alf Kristen Emil Gilje (25.1.1908 i Hetland - 19.11.1988 i Trondheim) var sønn av Kristian Eriksen Gilje (1868-1938) og Anna Marie Lunde (1873-1948). Gift 1937 med musikklærer Gunvor Maria Witzøe (10.6.1912 i Trondheim- 27.3.1998), datter av apoteker Ivar Marius Witzøe og Hilda Bye. Barn: Bjørn Gilje, Grete Gilje (1940-2018), Alf Kristian Gilje (1942-).

Student i Stavanger 1928, cand. med. Oslo 1936. Distriktslege Trysil 1937, privat praksis i Trondheim fra 1938.

Godkjent spesialist i lungesykdommer og lungetuberkulose 1950. Formann i Trøndelag medisinske selskap 1962-63. Kontor i Klostergata 21 bodde i Bregnevegen 17.

Bror av Kristian Gilje.

( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Alf_Kristen_Emil_Gilje )

Gilje, Alf Kristen Emil (I185525)

546

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Tande-Petersen, Alf (I168868)

547

Alf Wiborg Blütecher eller Alf Blutecher (født 7. februar 1880 i Lårdal, død 5. mars 1959 i Oslo) var en norsk skuespiller.
Han var sønn av Hjalmar Ingjald Frithjof Blütecher og Anna Dorothea Magdalena Wiborg og var elev ved Den Nationale Scene i Bergen i 190405 og deretter engasjert ved en rekke norske teatre.
Han filmdebuterte i 1913 hos Nordisk Film i Danmark, hvor han til 1919 medvirket i mer enn 60 stumfilmer, ofte i forskjellige helteroller. Hans mest fremtredende rolle var som dr. Krafft i filmen Himmelskibet (1918). I begynnelsen av 1920-tallet prøvde han seg i Tyskland hvor han blant annet i filmer regissert av Holger-Madsen og Svend Gade spilte flere hovedroller. Men en ulykke som gjorde at han fikk nedsatt hørsel gjorde at han måtte avslutte sin skuespillerkarrière. De siste ti årene av sitt liv var han ved postvesenet i Oslo.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Bl%C3%BCtecher )

Blütecher, Alf Wiborg (I157089)

548

Alf Witzoe var ombord på DS. Orin og omkom da skipet forsvant sporløst i 1917.

https://minnehallen.no/?diploma=3161

https://www.sjohistorie.no/no/skip/21924/default

https://www.uboat.net/wwi/ships_hit/7403.html

Witzøe, Alv Dag (I75119)

549

Alfred Jørgen Bryn, født 1862, død 1937, født i Trondheim, norsk ingeniør, far til Alf B. bryn; bror av Halfdan Bryn og Knud Ørn Bryn; grunnla i 1887 sitt patentbyrå i Oslo. Internasjonalt kjent for sitt arbeid på det industrielle rettsverns område. Utgav bl.a. Varemerket; en orientering (1929), Om patenter (1929), Retten i oppfinnelser efter norsk lov (1932).

(www.snl.no)

Bryn, Alfred Jørgen (I97679)

550

Alfred Kielland. Født 5. mars 1840 i Lyngdal. Død 1923. Stilling: Hovedkasserer. Oppholdt seg 1856-60 i Tyskland, hvor han i Darmstadt og Karlsruhe utdannet seg som bygningsingeniør. Etter å være vendt tilbake til Norge arbeidet han noen måneder ved jernbaneanlegg, og ble 1861 assistent hos stadsingeniøren i Trondhjem. Ble i denne stilling til 1872, men var permittert 1869-71 og gjorde da tjeneste som assistentingeniør ved undersøkelsene for Christiania - Drammensbanen. Ble 1872 seksjonsingeniør ved anlegget av Rørosbanen og ledet 1875 noen måneder undersøkelser for Meråkerbanen. Kom 1876 til Hamar som distriktssjef ved anlegget av Hamar - Eidsvollbanen, fullført 1881, og var deretter baneingeniør samme sted. Ble 1891 overingeniør ved Kongsvinger - Flisabanen, ved hvis åpning 1. november 1893 han av H.M. Kongen ble overrakt St. Olavsordenens ridderkors av første klasse for fortjeneste av jernbanevesenet. Var deretter beskjeftiget med forarbeider til Christiania - Gjøvikbanen, og ble desember 1895 ansatt som overingeniør ved anlegget av den. Var fra 1904 hovedkasserer i Norges Statsbaner, til han tok avskjed 1914. Han ble 1882 teknisk konsulent for "Den almindelige Brandforsikringsindretning", og valgtes 1894 som medlem av dennes representantskap. Var i 25 år medlem av direksjonen for Lovisenberg diakonisseanstalt.

Ekteskap: 31. mars 1864: Clotilde Pauline Louise Kielland.

(geni.com )

Kielland, Alfred (I165527)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster