Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 2,751 til 2,800 av 36,981
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2751 | Dør 2 sker gammel i følge Tustna Bygdebok B1 side 295 | Svensvik, Gjertrud Iversdtr. (I190309)
|
| 2752 | Dør av overanstrengelse da han rodde sin far hjem fra Hasselvika, mens søsteren uten lov feiret brylupp. | Rønne, Marcus Clod Hansen (I107090)
|
| 2753 | Dør av tuberkolose. | Botten, Elisabet Albertsdtr. (I174085)
|
| 2754 | Dør av tæring(Tuberkolose) | Gjerde, Berit Karoline Pedersdtr. Kvernberg f (I189644)
|
| 2755 | Dør etter skader fra en fallulykke i Hestneselva under fiske. | Stuthaug, Henrik Ingebrigtsen Hestnes f (I195571)
|
| 2756 | Dør hjemmedøpt 1 dag gammel. | Storsæter, Jakop Arntsen (I206243)
|
| 2757 | Dør i barselseng. | Våg, Inger Jonsdtr. (I107881)
|
| 2758 | Dør i forbindelse med fødsel av et pikebarn som også er dødt. | Rodal, Ane Larsdtr. (I176264)
|
| 2759 | Dør i forbindelse med fødselen av datteren Marit. | Silnes, Abelone Nilsdtr. (I194936)
|
| 2760 | Dør kort etter fødsel. | Johnson, Ole Julius (I174878)
|
| 2761 | Dør like etter å ha født Ole Julius | Aakvik, Johanna Larsdtr. Glasø f (I110548)
|
| 2762 | Dør som legdslem på Aure Prestegård | Vikhals, Jacob Stenersen Saltrø f (I189619)
|
| 2763 | Dør ved fødsel av en datter som blir kalt opp etter moren | Todal, Anne Maria Hansdtr. Drejer f (I170485)
|
| 2764 | Døvstum | Ulvilden, Sophie Eriksdtr. (I195732)
|
| 2765 | Døvstum. | Aastad, Randi Ingebrigtsdtr. Væge f (I29198)
|
| 2766 | Døvstum. | Persen, John (I10152)
|
| 2767 | Døvstum. | Aastad, Karen Ingebrigtsdtr. (I25070)
|
| 2768 | EDNA CHRISTINE COATS, 58, died on January 31st 2007 at her home in Battle Ground, Washington after a three year battle with cancer. Chris was born September 22, 1948 in Seattle, Washington and lived in Clark County, Washington nearly all her life. She loved to travel, enjoyed sewing, knitting, cooking and actively performed with the Raqs El Sehr dance troupe for over 10 years. She was a member of the Sons of Norway, Minnehaha Grange and St. Paul's Lutheran Church in Vancouver, Washington. Chris was president of the church council until her health prevented her to continue. Survivors include her husband of five years, Ken Coats of Battle Ground, Washington; mother, Sylvia Johnson, daughter, Tina Smith, and grandchildren, Tori and Lauren Smith, all of Federal Way, Washington; daughter, Marion Lansdo, and grandchildren, Katelynn and Matthew Lansdon, all of Vancouver, Washington; grandson, Austin Lansdon of Puyallup, Washington; step-son Casey Coats, granddaughter Kaylee Coats, and step-daughter, Angie Coats of Hockinson, Washington. She was preceded in death by her father, Sigward Johnson and brother, Larry Johnson. A celebration of life service was held on Saturday, February 10, 2007, at St. Paul's Lutheran Church in Vancouver, Washington. Those attending the service are encouraged to wear brilliant colors. Layne's Funeral Home in Battle Ground was in charge of cremation and other arrangements. Donations can be made to the Relay for Life Cancer Research Foundation in Chris's honor. A link to the site can be found at www.kenandchriscoats.spaces.live.com. Published in The Columbian, Vancouver, Washington, February 7, 2007 | Coats, Edna Christine 'Chris' Johnson (I200781)
|
| 2769 | ELOISE L. NELSON March 24, 1972, in Crescent City Resident of Orick Widow of Oscar Nelson. Mother of Mrs. Edward (Dawn) Ronlund of Crescent City, Mrs. Herbert (Nita) Whitaker of Orick and the late Darrell Nelson. Grandmother of Carol Pearson of Bellingham, Washington, Larry Suslick of Port Angeles, Washington, Vickie Bozzoli of Eureka, Michael Ronlund of Crescent City, Linda Marie Nelson, Richard Dale Nelson and Diane Elaine Nelson, all of McKinleyville, Dennis and Dana Whitaker, both of Orick, and Darell Whitaker of Ft. Ord. She is also survived by six great grandchildren. Mrs. Nelson was a native of Attica, New York, aged 71. She organized the Garden Club of Orick and Patrick's Point, and was a member of the Eureka branch of the Fuchsia Society, a Fellow of the Royal Horticultural Society of London and a member of the Scottish Rock Garden Society. Services will be held at the Chapel of Pierce Mortuary Tuesday, March 28, at 11 a.m. with inurnment at Ocean View Cemetery. Published in The Times Standard on March 23, 1972 ----------------------------------------------- Name: Eloise L Nelson Gender: Female Birth Date: 7 Sep 1901 Birth Place: New York Death Date: 24 Mar 1972 Death Place: Del Norte SOURCE: ancestry.com - California Death Index (Eloise also has a death index record under Beatrice E. Nelson, all the other information in that record is identical to the one above) ( findagrave.com ) | Nelson, Eloise L. Fender (I169436)
|
| 2770 | Edna T. Roness, 87, Noonan, died Monday evening, Nov. 22, at St. Alexius Hospital in Bismarck. Funeral services were held Friday at Zion Lutheran Church, Border Township, south of Noonan, with the Rev. Karen Grandall officiating. Burial followed in the church cemetery. Organist was Laurie Zimmerman. Singers were Adelle Wissbrod, Elliott Grandall, and Margaret Nordman. Casketbearers were grandsons Douglas Roness, Brian Roness, Gary Gilbertson, Richard Wissbrod, Robert Dean Wissbrod, Roger Roness, Lance Roness, and Ryan Gilbertson. Honorary casketbearers were all friends, Mrs. and Mrs. Tom Joyce, Mr. and Mrs. Arnold Nordman, Mr. and Mrs. Roy Fenster, Mr. and Mrs. Art Rysgaard, Rose Spooner Allard, Marion Miller, Selma Brorby, Clara Fenster, Idella Bureau, Gerda Drew, Elsie Schilke, and Clara Bratlien. Edna Roness was born Nov. 2, 1985 at Starbuck, Minn., a daughter of Michael and Emma (Holte) Glasoe. She came with her parents to Divide County in 1903 and resided on a farm 10 miles south of Noonan. Her marriage to Gust Roness took place May 17, 1918 at Plentywood, Mont. They farmed south of Noonan until 1945 when they moved into Noonan. She continued living in Noonan until her recent illness. She was a charter member of Zion Lutheran Church, south of Noonan. Survivors include her daughters Mrs. Robert (Ellen) Wissbrod, Noonan, Mrs. Leonard (Ina Mae) Gilbertson, Larson; a son, Earl of Glasgow, Mont.; 15 grandchildren; 19 great-grandchildren; sisters, Lillian Ellison, New London, Minn., Laura Fenster, Noonan, and Agnes Jacobson, Woodinville, Wash., and brothers Olaf and Raymond Glasoe, Seattle, Wash. She was preceded in death by her husband, a son, Almer, a sister, and four brothers. Stakston-Martin Funeral Home, Crosby, made the arrangements. (Printed in The Journal in Nov. 1982) | Glasoe, Edna Tomine Roness f (I169145)
|
| 2771 | Edvard Andreas og Johanna Marie opplevde ufattelige mange tunge stunder i sitt liv. Tæring (tuberkolose) tok mange liv, også på Gjesingen, og i underkanten av 10 år, fra 1896 til 1906 døde 6 av deres barn av sykdommen. Det er også nærliggende å tro at sønnen Morten døde av tæring, ettersom det er oppført brystsykdom som dødsårsak. Datteren Olise Nikoline døde også tidlig, men vi har ikke funnet hennes dødsårsak. I tillegg døde 2 av Edvard Andreas søsken av tæring. Han opplevde også at 7 onkelbarn og to gammelonkelbarn døde av sykdommen. 26. august 1907 ble familien igjen rammet. Johanna Marie Johnsdatter druknet i en bårulykke på Frohavet (Gjessingulykka). I denne ulykken mistet Edvard Andreas foruten sin 70 år gamle kone også sin sønn og svigerdatter, to barnebarn, et oldbarn og to sønners svigerdøtre. | Gjessingen, Edvard Andreas Nilsen (I191391)
|
| 2772 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Hoem, Edvard Arnt (I157526)
|
| 2773 | Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 i Bergen) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet, fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905. Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op. 16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, opp. 46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op. 40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer Lyriske stykker, mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle.[1] Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H. C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til. 15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Senere tilbrakte han noen grunnleggende ungdomsår i København. Her møtte han tidens nasjonalromantiske strømninger. Avgjørende for utviklingen av hans personlige stil som komponist var et møte med Rikard Nordraak. Grieg begynte bevisst å ta utgangspunkt i trekk fra norsk vokal og instrumental folkemusikk, og lot dem gjennomsyre et høyromantisk tonespråk. I 1866 flyttet han til Christiania og overtok ledelsen av Det Philharmoniske Selskab. Etter noen omflakkende år bygde Grieg et hus på Hop i Fana utenfor Bergen. Her på Troldhaugen bodde han i sommerhalvåret resten av livet. Grieg tilbrakte vanligvis vinterhalvåret utenlands, gjerne på konsertreiser som gjestedirigent, klaversolist eller akkompagnatør for sin kone, sopranen Nina Hagerup. (Wikipedia) | Grieg, Edvard Hagerup (I101151)
|
| 2774 | Edvard Landrø ble kalt løytnanten eller i de senere år Kaptein Landrø. Han ble døpt Johan Edvard, men fordi han hadde en eldre bror som het Johan, så ble han hetende Edvard. Faren het Johan Martin, men brukte som oftest Martin, så her finner vi både (Johan) Edvard Johansen/(Johan) Edvard Martinsen brukt om samme person.Han var en av ildsjelene innen idretten i Lensvika, både som hoppdommer og premieutdeler. --------------------------------- Kiden er: Nordmenn i Nordmenn i fangenskap 1940-45 Edvard Landrø, småbruker/løytnant i Hæren, Agdenes, S.Trl., f.07-05-95. Arr. 16-08-43, ovf. Grune (f.nr.1351), ovf. Schildberg (f.nr.1351), ovf. Luckenwalde (f.nr.1351), til freden. Militær kalender 1940: Nord-Trøndelag infanteriregiment nr.13, 5.divisjons infanteri, kompani 7, Johan Edvard Landrø, f.7-5-95, fenrik 1-1-30, løytnant 1-6-37. Adresse: Selbekken. | Landrø, Johan Edvard Martinsen (I63470)
|
| 2775 | Edvard Mortinusen døde i 1931 og enken drev da gården til 1941 da hun overdrog den til sin sønn Ivar Edvardsen Solem for kr. 4.500 og kår. | Solem, Johan Edvard Mortinussen (I53189)
|
| 2776 | Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark. Hans far Christian Munch var militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Oslo, den gang Kristiania, fordi faren fikk stillingen som korpslege på Akershus Festning. I Kristiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født i dette huset. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien. I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som dengang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene» Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos Munchfamilien tidligere, flyttet etter dette inn hos dem. I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter». Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød. I 1877 ble det to nye dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skole på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble derfor et viktig tema i hans kunst. «Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Det viser hvordan en plutselig sinnsbevegelse kan snu opp ned på sanseinntrykkene våre. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaer rundt livet kjærlighet, frykt, død og melankoli. Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892 - 94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter, med formene av tunge trær og rugende hus truende over seg, der de stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer. (Wikipedia) | Munch, Edvard (I96452)
|
| 2777 | Edvard VII (Albert Edvard, før han ble konge kalt Albert; født 9. november 1841 på Buckingham Palace i London, død 6. mai 1910 samme sted) var konge av Storbritannia fra 1901 til 1910, og keiser av India i samme periode. Edvard var prins av Wales (tronarving) i nesten 60 år. Ikke før hans mors død 22. januar 1901 ble han konge. Selv om Edvard hele livet hadde blitt kalt Albert, tok han navnet Edvard VII som konge, fordi hans mor etter sin manns død hadde bestemt at ingen monark skulle bære navnet Albert som kongenavn. 9. august 1902 ble han kronet i Westminster Abbey. (Wikipedia) | VII, Edvard (I105476)
|
| 2778 | Edvard ankommer Boston den 15 april 1910 Han søker om Amerkansk statsborgerskap 16 april 1912 | Botten, Edvard Halvorsen (I84174)
|
| 2779 | Edvard flyttet til Oslo og giftet seg der. Ingen egne barn, men en adoptivsønn. | Ness, Edvard Fredriksen (I3821)
|
| 2780 | Edvard var bonde på Langmark. Han var en utmerket bygdespillemann, og ble også benyttet i nabobygder. Han lærte av den kjente spillemannen Johannes Langli. Døde som kårmann på Langmark. | Langmark, Edvard Benjaminsen (I107531)
|
| 2781 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Aamot, Edvin (I7851)
|
| 2782 | Edvin Landsem (født 27. februar 1925 i Rindal, død 31. august 2001 i Rindal) var en norsk langrennsløper. Han representerte Sportsklubben Troll. Landsem vant 50 km i NM på ski i 1951. Han kom på 5. plass på 50 km i VM på ski i 1954 i Falun. Han deltok under vinter-OL for Norge i 1952 i Oslo med 7. plass på 50 km, og i 1956 i Cortina d'Ampezzo med 15. plass på 50 km. (Wikipedia) | Landsem, Edvin (I89425)
|
| 2783 | Edvin Rein, f. på Nord-Frøya 10. mars 1900, hans foreldre lærer og kirkesanger Oluf Rein og hustru Lydia, f. Johansen. Han ble student 1924, cand. teol. 1928, styrte deretter ledige kall i Nidaros bispedømme til han ble sogneprest til Frøya 1930-37, da han overtok Hitra prestekall. (hitterslekt.no) Etter at Prøsch dødde i 1958, vart Edvin Rein sokneprest i Hemne, f. på Frøya 1900, var sokneprest på Hitra før han kom til Hemne. Han var og prost i Sør-Fosen. Liksom prestene før han hadde Rein et godt samarbeid med lekfolket og alle frie kristelige organisasjoner. Gjennom tolv år vann han seg et rom hos hemnværingene, streva trofast og iherdig i det store kallet til han nådde aldersgrensa i 1970. | Rein, Edvin (I175924)
|
| 2784 | Edvin og Lise bodde en tid på Vinjeøra (Vollen), men flyttet tilbake til Kristiansund, og er begge gravlagt der, | Mathisen, Edvind Nicolai Myre (I36482)
|
| 2785 | Edward D. Dillner, age 87, of Brookfield. US Marine Korean War Veteran Sgt. & Marine Reservist of many years. Edward was the beloved son of the late Alexander O. Dillner and Gertrude Dillner, nee Theis; dear brother of Alexander A. Dillner and Robert A.(Donna) Dillner; dear uncle of many nieces and nephews; dear friend to many. Edward worked faithfully for 40 years for the Zenith Company. He loved bowling & other numerous sports. | Dillner, Edward Daniel (I190839)
|
| 2786 | Edward Skogseth is the son of Jorgan Anderson and Ingeborg Larson. Death cert #6 Snohomish Co. Edward was born in Norway. His occupation is listed as labor in the saw mill with his address as Everett. Edward's wife is Mathea Skogseth. Residence is 809 Walnut, in Everett. Andrew Skogseth of Stanwood is the informant on the death record, which is likely his brother, who he came to Washington with. 1910 Everett, Snohomish, WA- Andrew J. head 40 Norway Karen wife 44 Norway Louis 20 Ernest 17 Mable 8 Ingvold son 4 Edwin 35 brother | Skogset, Edvard Jørgensen (I172790)
|
| 2787 | Edward Theodore Salvesen var yngste sønn til de norske foreldrene Amalie og Christian Frederik Salvesen. Faren var hvalfangstgründeren og forretningsmannen. Sammen med onkelen Johan Theodor Salvesen startet faren et verdensomspennende forretningsimperium innenfor industri, hvalfangst og transport med sentrum i Leith ved Edinburgh. Rester av selskapet eksisterte som transportselskapet Christian Salvesen frem til 2007. Salvesen ble utdannet ved universitetet i Edinburgh og ble medlem i Scottish Bar i 1880, og anerkjent som Queen's Counsel i 1899. Han engasjerte seg også som politiker og stilte som kandidat for Det liberale unionistpartiet til Leith Burghs i 1900 og til Bute i 1905, men vant ikke frem noen av gangene.[2] Edward Salvesen ble utnevnt som dommer (eng.: sheriff) i Roxburghshire, Berwickshire og Selkirkshire i november 1901,[3], en stilling han hadde til begynnelsen av 1905. Fra februar til oktober 1905 var han Skottlands juridiske rådgiver for kronen og den skotske regjeringen når det gjaldt skotsk rett. På høsten 1905 ble han oppnevnt som høyesterettsdommer i Court of Session, en stilling han beholdt til han pensjonerte seg i 1922. Han ble også utnevnt som Privy Council i 1922 og var medlem av Judicial Committee of the Privy Council. Det var som dommer i den skotske høyesterett at han fikk sin lordetittel. Salvesen hadde en rekke andre titler og utnevnelser i Skottland. Han var kommandør av Finlands hvite roses orden fra Finland og hadde fått den norske St. Olavs Orden.[4] I 1913 gav Edward Salvesen en kongepingvin i gave til Edinburgh Zoo og donerte penger, slik at dyrehagen kunne utvikle sin egen kongepingvinkoloni.[5] I 1886 giftet Edward Salvesen seg med Isobel Georgina Maxwell. De fikk fire gutter og tre jenter. To av Edwards tre sønner ble drept i 1. verdenskrig, mens den tredje ble alvorlig såret. Edward Theodore Salvesen døde av en nyresykdom i 1942 og ligger begravet på Dean Cemetery i Edinburgh. En bronseplate med portrett av ham i profil er laget av Henry Snell Gamley. Edward T. Salvesen bygde sitt feriehus på Risøbank i Mandal, hvor hans far, Christian Salvesen, hadde kjøpt området i 1862. Hovedbygningen er tegnet av den skotske arkitekten Robert Lorimer og ble fullført i 1901. Risøbank ble innkjøpt av den norske stat i 1969 som friluftsområde. Da fulgte lordens bygninger med og brukes i dag til kunstgalleri, selskapslokaler og sommerkafé.[6] Anlegget ble fredet i 1994 av Riksantikvaren I Åseral ligger Lordehytta, et jaktslott som Edward T. Salvesen fikk bygd i årene 1910-1912. Det gikk med ca 100 årsverk til byggingen hvorav ca 3/4 var transport av byggematerialene fra Mandal. Det ligger 3-4 timers gange fra Røyseland. Lokale bønder hjelp til med å frakte materialer inn til byggverket. Nesten alt av byggematerialer ble importert som halvfabrikat fra Skottland. Materialene ble losset i Kleven, deretter brukte de hest og kjerre og drog fra Mandal til Kyrkjebygda i Åseral. Turen fra Kyrkjebygda og inn gikk med hest og kløv. Det blir fortalt at lorden kunne sette seg på sin sykkel om morgenen fra Risøbank og at han syklet til Røyseland. Deretter gikk han inn til Lordehytta og kom frem ut på ettermiddagen. Lordehytta har en grunnflate på ca. 200 m². Den har 9 møner med utskårne dyrefigurer. Det er flere bygninger som hører med til jakthytta. Det er tjenerbolig, stall, båthus og et eget hus til å henge rypefangsten i. Lorden og familien var glade i naturen i Åseralsheiene. Han brukte hytta frem til 2. verdenskrig. Da han døde i 1942, ble hytta solgt og den er nå i privat eie ( https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Theodore_Salvesen ) | Salvesen, Edward Theodore (I173324)
|
| 2788 | Edward and Ole Selnes homesteaded on Sec 13 & 14 Twp 38 Range 4 and John homesteaded on Sec 20 Township 45 Range 17. | Selnes, Ole Amundsen (I2829)
|
| 2789 | Edward's parents are Torger Bjerkan and Johanna Johnsdatter Klukdal , both of Norway. His known siblings are Ellen M, Theodore T, Inga B, Josie P and Gyda J Bjerkan. Edward enlisted in the United States Navy in 1917. He was discharged in 1922 as a Machinist Mate First Class. | Bjerkan, Edward Gerhard (I164132)
|
| 2790 | Edwin "Eddie" Waldamer Sorensen, 88 of Spencer, died Wednesday, July 2, 2003 at Longhouse Residence in Spencer. Funeral services for were held at 1:30 p.m. on Monday, July 7, at the Warner Funeral Chapel in Spencer with Rev. Tonna Parsons officiating. Burial was held at the Riverside Cemetery in Spencer with Warner Funeral Home of Spencer in charge of the arrangements. Casket bearers were Bruce Prentice, Larry Salton, Tom Gross, Tim Lawson, Wyatt Brinkley and Jerry Gross. Honorary casket bearers were Don Rossiter, Roger Rossiter, Jack Jordan, Steve Lawson, Lon Rossiter, Arlan Clausen, Scott Lawson and Dean Viedenkamp. Edwin "Eddie" Waldamer Sorensen, the son of Arthur and Magda (Richardson) Sorensen, was born on August 11, 1914 in Spencer. His childhood years were spent attending country schools in Riverton Township and graduated from Spencer High School in 1933. On November 25, 1944, he married Alice Brinkley. During their marriage, they farmed southwest of Spencer until 1976, when they moved to Royal. He was Riverton Township Farm Bureau Chairman for four years. During his life, he worked for the Clay County Fair as a policeman. Waterloo Tent and Awning and Spencer Lumber. He was baptized and confirmed in the Lutheran Faith. He was preceded in death by his parents, his wife and his siste. He is survived by two daughters; Nancy Newgard of Spencer and Martha Johnson and her husband, George of Bloomington, Minnesota; three grandchildren; Dominic and Marshall Johnson of the Minneapolis area and Kory Newgard of Spencer; two cousins; Sharon Anderson and her husband, Jim of Spencer and Nancy Taylor and her husband, Mike and other relatives and friends Spencer Daily Reporter, Spencer, Clay County, Iowa, Tuesday, July 8, 2003 Obituary provided by Sharon Hesebeck FAG#47825781 7-05-24 | Sorensen, Edwin Waldemar (I25140)
|
| 2791 | Edwin married a neighbor girl, Anna Koch, and had six children, five boys and one girl. | Anderson, John Edwin (I116147)
|
| 2792 | Ee på Otternesset i 1701 | Joensdtr., Ragnild (I71866)
|
| 2793 | Efter at have sluttet sin skolegang i hjemmet, kom han som ganske ung mand paa kontoret hos stiftamtmand Grambow i Trondhjem, hvem han ogsaa fulgte med til Kristiania ved hans forflyttelse dertil i 1772, men da stiftamtmand Grambow døde det følgende aar, reiste Richter tilbage til fædrenehjemmet, som han saa overtog to aar senere. Han fortsatte sin faders store virksomhed paa Sundalen med skogbrug, sag- og møllebrug. Til stiftsgaarden i Trondhjem skaffede Richter tømmer, planker og bord. Han kunde som gammel mand fortælle om, hvor han morede sig ved at gaa op paa en høide i skoven, hvorfra han saa Trond hjem, og se hvor arbeidet skred frem paa den store bygning http://snl.no/Richter ------------------------------------- En gang i 1795 hadde Jonas og Kristine fått forespørsel om losji i Sunndalen fra to franske turister. Budet ble godt mottatt. Herrene kalte seg Müller og Froberg. Siden de var nervøse og engstelige, syntes Jonas det var noe underlig med dem. De betalte for losji og forpleining ved å gi Richters barn noen franskkunnskaper. Like før de reiste over Trondheimsfjorden til Leksvik, forærte Müller en ring til Kristine. "Adieu, madame", sa han og dro videre. Ryktene om disse turistene spredte seg, da de fortsatte nordover. Det skulle etter hvert vise seg at Richter-paret hadde hatt en kongelig gjest på besøk i Sunndalen. Det var kong Ludvig Filip av Frankrike (1773-1850). I 1795 var Ludvig Filip på flukt fra hjemlandet sitt på grunn av revolusjonen som ville utrydde kongehuset der. Han hadde med seg en adjutant, og begge anla dekknavn; Ludvig Filip ble Müller og adjutanten Montjoie ble Froberg. Montjoie snakket litt norsk, men kongen ba ham om å ikke røpe hvem han var, til gud og hvermansen. Men alle gårdsfolk forsto til slutt at de hadde hatt med en fornem gjest å gjøre i deres trakter. Da Ludvig Filip med adjutanten kom til Leksvik skaffet de seg losji på en liten gård ved Storvatnet, og ble der for en tid. Også her syntes folkene på gården og brukseieren at det var noe underlig med disse herrene. Ved en tilfeldighet oppdaget en av dem at den såkalte Müller bar en flott kledning i purpurrødt under sitt enkle overtøy, en meget uvanlig bekledning for vanlige borgere. Senere fikk gårdsfolket vite sannheten om hvem disse herrene var. På gården bodde det to unge døtre av gårdeieren, og etter hvert oppstod det et uheldig forhold mellom den franske kongen og den ene jenta. Det endte med at hun ble gravid, og fødte et uekte barn. Skammen som oppstod mot jenta var uutholdelig å bære for henne. I all sin ulykkelighet kastet hun seg derfor ut i Storvatnet og druknet. Ludvig Filip og Montjoie flyktet videre til Kirkenestraktene til Finnmark. Før de dro hadde de lagt igjen betaling for oppholdet, og for å dekke over skadene ga de gårdeieren en luktevannsflaske med et vakkert rokokkomønster. Gjenstanden ble så tatt vare på i familien gjennom generasjoner, helt til den dukket opp hos guldsmed Aas i Trondheim i 1948. Den hadde nylig blitt overlevert av en bonde under martnastider. En herre ved navn Jonas Askelund kjøpte denne flasken og fikk høre historien om luktevannsflasken fra gullsmeden. Det viste seg da at Askelund var gift med tippoldebarnet til Jonas Richter som hadde hatt kong Ludvig Filip på besøk for 153 år siden. | Richter, Jonas Christian (I86361)
|
| 2794 | Efter endt skolegang i hjemmet kom han paa kontoret hos foged i Strinden og Selbu Johan Berg. Efter hans død i 1813 var Richter konstitueret foged til 1814, da han blev bogholder ved providerings kommissionen i Trondhjem og bistod den daværende stiftamtmand Greve F. C. Trampe i hans kontorforretninger m. m. I 1815 blev han paany konstitueret foged i Strinden og Selbu. Den vakre, fint dannede unge mand kom i de aar, han var i Trondhjem, til de bedste familier (Lysholm, Trampe, Bernhoft og fl.) var ogsaa medlem i det dramatiske selskab som aktiv paa scenen. I 1817 reiste han til Kristiania, hvor han i 1819 tog norsk juridisk examen med bedste karakter. Blev konstitueret fuldmægtig i departementet, men modtog i 1820 en privat ansættelse som bestyrer af Gjemsø sin bolig paa Gjemsø kloster, bestyrelse sagførerforretning. I 1821 blev han gift med Elen Sofie Bernhoft f. i Værdalen 6/10-1795. I 1829 blev Richter konstitueret sorenskriver i Telemarken og udnævntes 12/10 1831 til politimester i Kristiania. Blandt mindeværdige begivenheder i politiets annaler, medens Richter var chef for hovedstadens politi, kan nævnes Ole Høilands indbrud i Norges banks kjelder nytaarsdag 1835 og Cainpbellerslaget i Kristiania theater den 20de januar 1838. Han ble sorenskriver i Orkdal i 20/11-1837 Han døde på storgården Hov på Orkanger den 7 februar 1868 og ble begravet på Orkdal kirkegård, Fannremmen (dato ?) | Richter, Andreas Boghart (I93180)
|
| 2795 | Efter foreldrenes paastand er disse to født 18 mars | Hjelen, Lars Hansen (I169157)
|
| 2796 | Efter foreldrenes paastand er disse to født 18 mars | Hjelen, Nikolai Hansen (I169161)
|
| 2797 | Efter hr. Anders' død 1715 levde hun som enke i små kår på gården Bjørnskinn i Dverberg og flyttet omkr. 1725 til gården Myre i samme prestegjeld der hun bodde sammen med to av sine sønner i annet ekteskap, Søren og Hans Brøndlund. I en påtegning av 22. september 1719 (bilag til fogedregnskapene for Vesterålen) uttaler amtmann i Nordland Ove Schjelderup om henne: «Denne Præsteenke er meget fattig og nødlidende, og behøver ald dend Naade som Kgl. Maytt. vil lade ske imod hende». Under krigsårene 1716-18 svarte hun imidlertid årlig 8 rdl. i krigsstyr, hvilket skulde tyde på at det ikke stod så rent dårlig til med henne allikevel. KIlde: K. Bloch: Utdrag av likpreken over sogneprest til Dverberg hr. Niels Olufssøn Bye. Med endel oplysninger om nordlandsslektene Bye og Brønlund.. Trykt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift IX (1944): 321-333 | Bloch, Birgitte Jensdtr. (I163554)
|
| 2798 | Efter sine forældres død flyttede hun til Trondhjem, hvor hun havde plads som kassererske i en kjøbmandsforretning nogle aar. Var saa i sin broder Oles hjem i Stockholm. Flyttet efter dennes død til Kristiania, hvor hun i mange aar har arbeidet paa telefonkontoret. | Richter, Julie Marie (I111016)
|
| 2799 | Egil Aarvik - utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Lars Hellberg Egil Aarvik, født 12. desember 1912, fødested Børsa (nå Skaun), Sør-Trøndelag, død 19. juli 1990, dødssted Nøtterøy, Vestfold. Pressemann, forfatter og politiker. Foreldre: Anleggsarbeider Julius Aarvik (1890-1961) og Louise Lie (1889-1973). Gift 1938 med Anna Cathrine Grove-Nielsen (5.5.1912-2.6.1998), datter av lærer Niels Peder Nielsen og Katerine Grove. Egil Aarvik representerte Kristelig Folkeparti på Stortinget i flere omganger, var redaktør for partiavisen Folkets Framtid i 17 år og statsråd i seks år. Han må betraktes som en sjeldenhet i Kristelig Folkeparti, hvor de færreste prioriterer utenrikspolitisk tenkning. Aarviks formelle utdannelse var knapp folkeskole, ett års folkehøyskole og tre måneder på Indremisjonens bibelskole, men han lærte mye i livets skole. Årene fra 1934 til 1946 tilbrakte han i Indremisjonens tjeneste, først som sekretær i Indremisjonsselskapet og deretter i Stavanger Indremisjon. Fra 1947 arbeidet han som pressemann, som journalist og redaktør i den kristne Dagsavisa i Trondheim. 1948-65 var han redaktør i partiets ukeavis Folkets Framtid. Han ble valgt til Stortinget første gang 1961, men mistet sitt mandat fra Oslo ved valget 1965. Han kom tilbake til Stortinget ved valget 1969, og 1973-77 representerte han Akershus. Allerede i sin første periode ble han formann i Stortingets sosialkomité, og han var det naturlige valg som sosialminister i Per Bortens borgerlige regjering fra 1965 til 1971. I den posisjonen stod han ansvarlig for innføringen av Folketrygden (1967), en av de største sosialpolitiske reformer i norsk historie. Fra 1972 til han gikk av som stortingsrepresentant 1977, var han først president, senere visepresident i Lagtinget. Politiske motstandere hevdet at Aarviks innsats i Sosialdepartementet var begrenset til å administrere rekordhøye aborttall. Det er en høyst urettferdig karakteristikk. Han gjorde en betydelig innsats som sosialminister, selv om han ofte beklaget seg over at -de som er dårligst stilt har ennå ikke fått den trygghet og de økonomiske kår vi skulle ønsket-. Egil Aarvik glemte aldri dem nederst ved bordet. Aarvik ble medlem av Den norske Nobelkomité 1975 og var formann fra 1982 til sin død 1990. Hans medarbeidere i komiteen beskriver ham som den ideelle formann, en mann som stod ved sine beslutninger samtidig som han var opptatt av å gi plass for sine medarbeideres synspunkter og virketrang. Aarvik sparte de store ordene for anledninger hvor de passet, men da var han heller ikke redd for å bruke dem. Hans taler ved prisoverrekkelsene 10. desember hvert år var norsk retorikk på sitt beste. På Stortinget var han kjent som en varm talsmann for borgerlig samarbeid også da det var mindre populært i hans eget parti. Han var Kristelig Folkepartis koalisjonspolitiker fremfor noen, ofte i strid med sine egne. Hans utenrikspolitiske engasjement førte også til at han kom på kant med sine partifeller i EF-kampen. I Kristelig Folkeparti møtte han ikke den store forståelsen da han i den første store EF-debatten 1971 holdt et flammende innlegg for norsk deltakelse i det europeiske samarbeid. Ifølge daværende statsminister Trygve Bratteli var Aarviks innlegg det beste i den debatten. Men både i eget parti og langt utenfor Kristelig Folkeparti ble Egil Aarvik kjent som en -fredens tjener-. Gjennom hele sitt liv var han Indremisjonens mann - -Vår Herres altmuligmann-, som han også ble kalt, men han var samtidig en vidsynt mann med sans for politikkens mer hverdagslige problemer. Han gikk den veien han -kunne gå i kraft av den smule evner og anlegg- han hadde, som han sa i all beskjedenhet da han trådte tilbake som politiker. Smil i alvor valgte han som tittel på sin selvbiografi. | Aarvik, Egil (I83711)
|
| 2800 | Egil Bakkmyr kom som liten gutt i arbeid på Nestvold som gårds- og gjetergutt. Senere var han hos Leif Holme noen år, og hos Trygve Forberg på Reitan. Etter en tid kom han tilbake til Revin Nestvold der han ble ansatt som fjøsrøkter. Han ble gift med Magnhild Våde. De bodde på Nestvold til de bygde hus på Nestvoldjorda i 1967. Egil arbeidet ikke så mange år etter at de flyttet inn i eget hus da helsa begynte å skrante. Men han var i aktivitet og koste seg med hus og have til det siste. | Bakkmyr, Egil (I54421)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
