Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 1,751 til 1,800 av 37,844

#	Notater	Linket til
1751	Det eneste en har funnet om Hans Hansen Knag er at han i 1757 hadde et barn med sin tremenning Ingeborg Jacobsdtr. Mechlenborg.	Knag, Hans Hansen (I194897)
1752	Det eneste vik kjenner om Jacob Nielsen er et notat av Gerhard Schønning i «De Aaboers Slegte-register» hvor han sier at Jacob ble Postmester på Kongsberg.	Nielsen, Jacob (I206066)
1753	Det er en Jens Jonsen Lærness som blir konfirmert i 1816......	Svarthaug, Jens Jonsen Sørvik f (I4202)
1754	Det er motstridende meninger om D/S Dronning Maud var korrekt merket som hospitalskip, Omgjort til "hospitalskip". Før avgang fra Sørreisa til Gratangen, ble det over brodekket trukket 4 mørke presenninger påmalt Røde kors. På formasten og på flaggstengene forut og akterut ble det heist røde korsflagg. Det var det hele. Det er ingen indikasjoner på at skipet var innrapportert til Røde Kors sentralt (som underretter de krigførende parter) som hospitalskip, og derved komme inn under beskyttelse av Genferkonvensjonens bestemmelser. En slik melding skal gis i god tid, minst 2 uker, før og meldes til de krigførende parter. En matros om bord i "Dronning Maud" fortalte til Harstad Tidene 29. juli 1989, at under innlastingen i Sørreisa kl. 1100, observerte de et tysk fly i stor høyde over området. Transporten endte i en forferdelig tragedie som følge av de grove tabber fra ledelsen. I Gratangen ble "Dronning Maud" angrepet av to tyske fly. det kostet 19 personer livet, herav 4 kvinner. Det førte til grusomme lidelser for de drepte og mange sårede. Det ble et skrikende savn, og nød for de enker, barn, mødre og fedre som mistet sine kjære og forsørgere på en så unødig og brutal måte. Skipet var tidligere rekvirert av Marinen for troppetransport. Etter krigen har Forsvaret uriktig uttalt at "Dronning Maud" ble omgjort til hospitalskip. Dette tiltross for at så vel Generaladvokaten for Forsvaret, og kommandørkaptein Siem, som hadde ansvaret for transporten, skriftlig har bekreftet at så ikke var tilfelle. 19 mennesker mistet livet i dette tragiske angrepet. (astrup.krigshistorie.net/Krigen-i-Gratangen) https://minnehallen.no/?diploma=6566 http://www.warsailors.com/homefleet/shipsd.html#dronningmaud Kilde: GtiO II, side 530, Gjølmesve 257, feste nr 10.	Svee, Ellen Elisabeth (I78872)
1755	Det er nevnt en Ida Knutsd i Hemneboka III side 80, som er født 1862 - sannsynligvis skrivefeil for 1872.	Hevnskjel, Ida Knutsdtr. (I15306)
1756	Det er omtrent 50% som mener han ble født 1786, resten 1789 ????	Krause, Georg Frederik (I169013)
1757	Det er skifte på Bjerknes etter Hovlich Andersen Biørknes 3 juli 1793 Link til skifte: https://media.digitalarkivet.no/view/24654/168	Haukvik, Hovlich Andersen (I70226)
1758	Det er usikkert når Ivar Grande innleidde eit intimt forhold til Kitty Lorange. Trulig var det kort tid etter at ektemannen hennes meldte seg til innsats på austfronten i juni 1941. Forholdet førte til at Grande vart skild. Ved årsskiftet 1941-42 leigde Ivar Grande eit rom hos mor til Kitty Lorange, Olga Marie Sørensen, i Innherredsveien 125. Ved årsskiftet 1941-42 vart Grande tilsett i det nyoppretta Grensepolitiet, men vart sagt opp i mars 1942. Av Sicherheitsdienst-offiseren Eduard Boesten vart han plukka ut til stillinga som nestkommanderande i Sonderabteilung Lola, og begynte samarbeidet med Henry Rinnan i mai 1942. Etter at Rinnanbanden tok i bruk såkalla skjerpa forhør frå februar 1943, vart Ivar Grande ein av dei mest aktive torturistane. Fram til sommaren 1944 var han den viktigaste medarbeidaren til Henry Rinnan, men gradvis utvikla det seg ein konflikt. Det voks fram ein opposisjon i organisasjonen og her skal Grande ha vore ein sentral aktør. I august 1944 prøvde oppdragsgivarane å løyse problemet gjennom å flytte Ivar Grande til Ålesund. Her fekk han i oppgåve å bygge opp ei liknande etterretningsgruppe. I desember 1944 vart Ivar Grande likvidert mens han etter arbeidstid sykla heim til bustaden ved Klokkarsundet.	Grande, Ivar Olafsen (I171322)
1759	Det finnes ingen kilder som viser hennes opphav, men ifølge Finn Oldervik kan hun hypotetisk være den samme som Jorann Ivarsdotter (Aspa). Hennes bror Trond Ivarsson var nemlig sokneprest på Trondenes og kronologisk kan passe. Dette gjør at erkebiskop Olav Engelbrigtsson var søstersønn til Erkebiskop Gaute Ivarsson og Olav Trondsson blir da grandonkelen. Denne Joran Ivarsdatter hadde datteren Marin med ukjent far som var mor til Torbjørn Olavsson (Skaktavl). Men om Olavs kone hadde patronymet Ivarsdatter er fortsatt usikkert. Finn understreker at dette er bare hypoteser, men at det ikke er usannsynlig. Bjørn Jonson Dale har også en teori om at Joran kunne være datter av Erkebispen Olaf Trondsson.	Aspa, Jorunn Ivarsdtr. (I206072)
1760	Det heter i boskiftet etter Gabriel i 1773 at han gjorde et 20 riksdalersbryllup for Anders, og nå krevet de andre søsken å få fralagt like mye til bryllupsfeiring - «en så anseelig summa», anfører sorenskriveren i skifteprotokollen. Jo, bøndene kunne slå stort på når det skulle holdes bryllup. Men boet etter Anders viste bare 73 rdl. i formue, og av det skulle enka etter loven ha det halve. (Hitraboka)	Strøm, Gabriel Andersen Bjørkli f (I68057)
1761	Det kunne være en utfordrende jobb særlig på vinterstid å sitte baki bremservogna på kistoget nedover Klingliene. Sannsynligvis fikk han grindvaktjobb seinere da det ble en ledig stilling; men det var langt dårligere lønnsmessig .	Hollastølan, Iver Fredrik Sivertsen Holden f (I31288)
1762	Det står 13/1-1896 på gravsteinen.	Berdal, Elen Olsdtr. Kjønsvik f (I1687)
1763	Det står Elen Nilsd i klokkerboka 12/9-1915. Butikkjomfru på Kirksæterøren i ft 1900.	Strand, Elen Marie Nilsdtr. Lian f (I35593)
1764	Det står Inger Knutsdatter i kirkebok og FT 1875 (Orkdal)	Hollasæter, Inger Sivertsdtr. (I30604)
1765	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Kristoffersen, Johny Marie (I44136)
1766	Det står Karen Iversd i kirkeboka 25031866	Stordal, Ane Iversdtr. Slørdal f (I16991)
1767	Det står Marith Kristofersd i 1865 ??	Lernestrøa, Marit Andersdtr. (I15933)
1768	Det står bosted Vuttudal da ho ble gift i 1860.	Vuttudal, Gjertru Knudsdtr. Spjøtvold f (I241)
1769	Det står en fotnote om dødsfallet: «Stilling/stand: Fhv. Gbr. Sindsyk Gift»] Jeg snakket med han Helge Kvernrød om det; men han sier bestefaren ikke var sinnsyk, men drikkfeldig. Han Edvard var krøtterhandler og fikk dyra slaktet på Orkanger og så ble kjøttet sendt med DS Orkla til Trondheim og solgt til butikker der. Det førte med seg mange kjøpskåler som tæret på helsa og gjorde at han også ble dement	Solbu, Edvard Andersen (I95526)
1770	Det synes som om broren hennes, Knud Endresen Linhjem (f. 1682, d. 1746) må ha vært syk eller arbeidsufør fordi odelsgården gis datteren i 1712 tinglyst 6.2.1713) ( Aase Beate (f. Endresen) Grimstad )	Lyngheim, Marit Endresdtr. (I129860)
1771	Det var et tungt budskap telegrafen meddelte os at Ole Lervik var død. Den spanske syke naadde ogsaa ham, og paa kort tid knækket denne kjæmpeskikkelse. Han døde i sit hjem paa. Kirksæterøren den 4de ds. og blev saaledes bare 34 aar gammel. Han var ansat i firmaet Singer Co., som sælger og inkassator de siste 9 aar, arbeidende i distriktet Frøya, Hitra, Aure, Hemne, Agdenes og Lensviken til firmaets fulde tilfredshet. Strabadserne var ofte haarde og tunge, men Ole tok altid fat med liv og lyst, og hans stærke konstitution bidrog ogsaa til at overvinde store hindringer, indtil nu den spanske syke kom og såa hurtig rev ham bort. Vi vil mindes ham som en grei, arbeidom, pligtopfyldende, forstaaelses- fuld og tro arbeider. Vi mistet med ham en særdeles dygtig medarbeider. Fred være med hans minde. 14de oktober 1918. P.	Lervik, Ole Paulsen (I32055)
1772	Det var lite kontakt mellom Severin og familien i Norge, men minnene om gamlelandet og familien var allikevel sterke i hele hans liv. Dette fremgår i et brev Severin sendte hjem til broren Andreas etter krigens slutt: "Sinai S.Dak. Oct 19th 1945 Kjære broder med familie. Ja nu skal jeg prøve at sende nogle ord saa du kan faa høre at vi lever enda. Jeg blev glad da jeg modtog dit brev for vi har ikke hørt fra Norge paa en 4 aar. Det er godt at høre at du er brofar, vi læste i aviserne at Steinkjær var aldeles ødelagt av Tyskerne. Ja vi lever bra alle sammen. Selmer har vært hjemme hele tiden paa grund av alderen og har farmet med mig og jeg var litt daarlig saa jeg kunde ikke gjøre mit arbeide alene. Men nu i vaar ble han gift kjøpte sig farm og lever alene. Vi flytter til byen Sinai . Jeg blever gammel nu, kan ikke gjøre noe meget hart arbeide mere. Jeg er glad at høre de alle er bra men siger at Alfred og Sigurd er død, vær saa snil at fortæl mig hvad aarsagen var! Kan hende det var krigens skyld. Ja den krigen det er noget forfærdelig. Vi kan ikke sige vi har lidt noget der af ta snakke om, men jeg sikker paa dere har havt det ikke saa godt alle tider, men vi er ogsaa glad dets over vid men det er mange soldater som ikke kommer hjem igjen. Tæl mig naar du skriver om Sigurd og Alfred var gifte og hadde familie. Jeg kan ikke huske om jeg har hørt noget derom før. Jeg skulde ligt at været i Norge en tur men nu er jeg for gammel at tenke paa det nu. Vi er her mig og kone kanhende du vid hun er Trønder ogsaa fra Hevne syd fra Throndheim. Selmer er vores eneste barn og er her 30 aar gammel. Vi har havt god avling di siste aarene saa di har ikke været værst at være gaardbruker her nu siden krigen begynte, prisene paa alt du har at selge er gode. Ja du far se at Ingerid vide du har hørt fra mig ligesaa Olav og Odin. Jeg haaber du far disse ord saa du kan si at vi alle er friske og det bra. Du far hilse dine barn fra mig, jeg skal sende derre et Billede snart saa du kan se hvor gamle vi ble. Saa faar jeg hvist slutte far jeg ikke mere at kladre til nu. Men være saa at skrive igjen og fortæl di andre at gjøre di samme. Der med en kjærlig hilsen Severin Noss Sinai South Dakota ".	Nøss, Severin Andreasen (I75134)
1773	Det var skifte etter Abel 30 november 1773 i Myklebostad, Bodø.	Langeschier, Abel Nilsdtr. (I136511)
1774	Det var skifte etter Kirsten Axelsdatter 2/12-1747.	Axelsdtr., Kirsten Sophia (I145645)
1775	Dette er eit døme på at tradisjonen kan bera påliteleg bod gjennom eit par hundre år. Etter kyrkjeboka hadde Jakob Børli eit barn til dåpen i 1718. eit barn «som fadderne gaf an for et Drengebarn og lod kalde Nils». Seinare viste det seg at det var «-errorum sexus, og de maatte bekiende deres Blindhed, thi det var et Pigebarn». Presten skreiv vidare at dette var eit «casum inauditum exaspium». (eit uthøyrt tilfelle av vilfaring). Det var presten Jakob Lund, 1717 - 29, som skreiv dette. ( https://www.digitalarkivet.no/kb20070904690273 )	Børlien, Nielsine Jacobsen (I68836)
1776	Dette kan være Valborg Margrete Hansen født 1903	Hansen, Valborg (I45538)
1777	Dette paret var innflytttere slik som flere fiskerfamilier her.	Familie: Jacob Johanssen Stykkjan / Anne Olsdtr. (F20490)
1778	Devolds historie går tilbake til 1853 da Ole Andreas Devold startet egen tekstilfabrikk i Ålesund. Han hadde skaffet seg det siste innen mekanisk utstyr, og kom raskt i gang med produksjon av blant annet strikkede luer, skjerf, votter og undertøy. Under oppstarten var rødhua - et stasplagg som var selve symbolet på det norske - et viktig produkt for Devold®, men det gikk ikke lenge før bedriften også produserte arbeidsklær. Det første plagget innen arbeidstøy var en grov trøye, som senere ble kjent under navnet «Islenderen». De slitesterke plaggene fra O. A. Devold ble i løpet av kort tid svært populære, og de viktigste kundene var fiskere og andre arbeidere langs den barske norskekysten. I 1866 utviklet Devold sitt mest berømte plagg - Blaatrøie®. Den ble et banebrytende plagg som fikk stor betydning for den videre veksten til Devold®. Blaatrøie® ble opprinnelig laget for sjøfolk, men ble også et populært fritidsantrekk. I dag har «Islenderen» og Blaatrøie® vært kjente merkevarer i snart 150 år. I 1870-årene produserte Devold de fleste typer tekstiler av ull innen veving og strikking, og stadig nye produkt ble utviklet og markedstilpasset. Devold hadde selv kontroll med hele produksjonsprosessen fra innkjøp av råmateriale (uvasket ull) til klærne ble levert til forbrukerne. Ole Andreas var en visjonær og kunnskapsrik mann. Han skjønte tidlig at kvalitet og nytenking var viktig for at bedriften skulle lykkes. I 1868 flyttet han produksjonen til Langevåg, der alt lå til rette for å starte egen strømproduksjon. Her bygde han i 1882 landets første kraftstasjon for elektrisk strøm. Året etter, i 1883, lyste den "moderne glødelampe" for arbeiderne i Devold-fabrikken - bare 4 år etter at den var oppfunnet av Thomas A. Edison. I 1892 - året etter at Graham Bell sto for en av tidenes store oppfinnelser: telefonen hadde Devold telefonforbindelse mellom produksjonen i Langevåg og kontorene i Ålesund. På slutten av 1800 tallet hadde Devold et omfattende salgsapparat med flere omreisende selgere og agenter i Christiania og de største byene. Sverige hadde vært et viktig marked helt fra starten av, men i 1897 gjorde de svenske styresmaktene slutt på tollfriheten for import fra Norge. Devold måtte satse på andre markeder, og ved århundreskiftet eksporterte Devold ullklær til Island, Færøyene og de nordiske landene. Russland ble et viktig marked, men handelen strakte seg også helt til Sør-Afrika. Fra 1911 ble dampskipet Thorolf brukt som salgsbåt langs norskekysten, kysten av Sverige og helt til Murmansk. Det viktigste eksportproduktet var den varme og hendige Blaatrøie®. Da Ole Andreas Devold startet tekstilfabrikken i 1853, var det viktigste grunnlaget en solid fagkunnskap innen tekstilproduksjon med ull som råvare. Devold-slekten hadde arbeidet med å produsere klær siden 1760-åra. Derfor visste O. A. Devold at produktene måtte være funksjonelle og av beste kvalitet. Klærne måtte tåle regn og ruskevær, og de måtte være praktiske i alt slags arbeid og aktivitet. Siden den gang har mange fiskere, kystarbeidere og berømtheter holdt varmen med Devold. Etter mer enn 155 år produserer Devold® fortsatt ullplagg av topp kvalitet. Våre plagg har vært med på en rekke ekspedisjoner i arktiske strøk, og vi er en viktig utstyrsleverandør til små og store eventyrere. Devold® Outdoor er i dag en moderne kolleksjon for aktive mennesker med høye krav til komfort og funksjonalitet. Vår visjon er at du skal få oppleve gleden ved å være ute uansett vær. (www.devold.com)	Devold, Ole Andreas (I95363)
1779	Diana, Princess of Wales (Diana Frances; née Spencer), was a member of the British royal family as the first wife of Charles, Prince of Wales, the heir apparent to the British throne. She was the mother of Prince William, Duke of Cambridge, and Prince Harry. Diana was born into the Spencer family, a family of British nobility with royal ancestry and was the youngest daughter of John Spencer, Viscount Althorp, and Frances Roche. She grew up in Park House, situated on the Sandringham estate, and was educated in England and Switzerland. In 1975after her father inherited the title of Earl Spencershe became known as Lady Diana Spencer. She came to prominence in February 1981 when her engagement to Prince Charles was announced to the world.	Spencer, Diana Frances (I161103)
1780	Diane Johansen, 43, died on Tuesday, March 1,1994, at Sioux Valley Hospital in Sioux Falls, SD, after an illness of eight months. Services were held on Saturday afternoon, March 5, 1994, at Christ Lutheran Church in Slayton, MN, the Reverend Rollin Haynes officiating. Special music was provided by the Reverend Randy Skow-Anderson. Pallbearers were Kathy Kepler, Karen Onken, Deanna Swenson, Shirley Hintermeister, Marilyn Udstuen and Alice Henning. Burial was at Slayton Memorial Gardens in Slayton. Diane Johansen was born May 10, 1950, at Slayton, MN, the daughter of John and Jeanette Meyer Barents. She grew up in Fulda, MN, and graduated from Fulda High School in 1969. She and Steve Johansen were married on April 4, 1970, at Immanuel American Lutheran Church, rural Fulda. They lived at Jackson, MN for a short lime, and in New Ulm, MN, for a year before moving to Slayton in 1971. Diane worked at Swift's in Marshall and later at Pamida in Slayton. She worked for P & K Printing and later operated it. She had been employed at Finley Engineering since August, 1987. Mrs. Johansen was a member of First Presbyterian Church in Slayton, and had been baptized and confirmed at Immanuel American Lutheran Church. She was a member of the Women's Bowling Association, and had served as its president, and was a member of the Avoca Legion Auxiliary. Bowling, camping, fishing and spending time at their cabin at Lake Shetek were some of her favorite pastimes. Survivors include her husband, Steve, of Slayton; a son, John, of Slayton; her father, John Barents of Fulda, MN; one brother and his wife, David and Candy Barents of Elk River, MN; and her mother-in law and father-in-law, Freddie and Arlene Johansen of Slayton. She was preceded in death by a daughter, Candice Marie; her mother, Jeanette; and her grandparents. Ireton Examiner, page 2, 1994-03-10 Name: Diane Jennie Barentzs Birth Date: 10 May 1950 Birth Place: Murray, Minnesota, USA Father: John Barents Mother: Jeanette T. Barents Name: Diane J Barents Gender: Female Birth Date: abt 1951 Age: 19 Spouse: Steven F Johansen State: Minnesota	Johansen, Diane Jennie Barents (I171545)
1781	Diderich Hegermann. Offiser. Foreldre: Oberstløytnant og landkrigskommissær Cay Detelef Hegermann (1732 - 1800) og Anna Esther Stuhlmann (død 1778). Gift 2.12.1815 med Hanne Susanne Christine Isaachsen f. Nideros (27.6.1779 - 5.11.1858; enke etter konsul Daniel Isaachsen, 1744 - 1813), datter av borgermester Otte Nideros (1734 - 1809) og Marichen Arctander (1748 - 1817). Diderich Hegermann var den som bygde ut Krigsskolen i Christiania. Han spilte en betydelig rolle under Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og ble senere statsråd, men trakk seg 1817 tilbake og ble godseier og forretningsmann. Hegermann tilhørte en gammel offisersslekt, og i samsvar med familietradisjonen valgte han en militær løpebane. Han ble kadett 1776 og tjenestegjorde som underoffiser til han 1786 ble løytnant ved landkadettkorpset i København. 1790 ble han utnevnt til kaptein og tilsatt ved Den frie mathematiske Skole i Christiania (den senere Krigsskolen). Han ble 1800 utnevnt til major og skolens kommandør. 1808 ble han oberstløytnant og var vinteren 1808/09 i felt ved svenskegrensen. Fra 1812 var han kommandør for Oplandske infanteriregiment. Som sjef for Det Kongelige Norske Land Cadet Corps våren 1814 var han på ny i felt og ledet flere trefninger med svenskene. Høsten 1814 var han ved det svenske hovedkvarter for å påse at våpenstillstanden ble overholdt. November 1814 ble han utnevnt til generalmajor. Dagen etter ble han statsråd og sjef for 6. Departement (hær og flåte), et embete han mottok med stor ulyst. 1815 bad Hegermann om å bli løst fra sine embeter, men kongen ville ikke gi ham avskjed. Året etter ble han innvilget et års permisjon, og kongen gav ham motvillig avskjed i nåde 1817. Hegermann hadde senere ikke kontakt med kongehuset, men avla visitt da kronprins Oscar besøkte Kristiansand 1833, uten å delta i festlighetene for øvrig. Hegermann var i 1814 en av de første som ble underrettet om vedtaket om å erklære Norge selvstendig. Han ble valgt til deputert for sitt regiment til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Selv om han var tilhenger av selvstendighetspartiet, gjorde hans uavhengighet at han også hadde venner på motsatt side. På Eidsvoll var Hegermann medlem av konstitusjonskomiteen, og han fungerte som forsamlingens president i dens andre uke, da hans dobbeltstemme avgjorde utfallet av debatten om selvstendighet eller union. Hegermann stod bak to bestemmelser i Grunnloven, nemlig prinsippene om alminnelig verneplikt (§ 109) og om at endringer av Grunnloven ikke må stride mot konstitusjonens ånd (§ 110, i dag § 112). Hegermanns så på verneplikten som en form for militær National Opdragelse. Mange var skeptisk til allmenn verneplikt, men prinsippet ble vedtatt, selv om Riksforsamlingen åpnet for unntak og overlot bestemmelsen om dette til et senere storting. Hegermann ble medlem av vernepliktskomiteen og av en komité som utredet landets tilstand. Han ble karakterisert som plikttro, nøyaktig og fedrelandssinnet. Hegermanns viktigste virke var som lærer og senere sjef for offiserutdanningen i Norge. Han hadde gode evner som pedagog, organisator og administrator. Han skrev Den mathematiske skoles historie, og hans hovedmål var å likestille skolen i Christiania med landkadettkorpset i København. 1798 fikk skolen navnet Det norske militaire Institut, og 1802 fikk den som gave nye lokaler i det såkalte stiftamtmann Storms palé, som Bernt Anker hadde overtatt fra sin bror Jess' dødsbo. 1804 ble skolen omdannet til Det Kongelige Norske Land Cadet Corps. Aktiviteten vokste frem mot 1814, og på det meste hadde skolen 135 elever. Hegermann ønsket at alle som skulle bli offiserer, måtte gjennomgå skolen, slik at man kunne forhindre at offiserspatenter ble delt ut som følge av fødsel, forbindelser eller rikdom. Prinsippet ble vedtatt 1815. Hegermann var religiøs og enkel i sine livsvaner, mens hans hustru var livlig og spirituell. Hun var enke etter konsul Isaachsen i Kristiansand, og gjennom dette ekteskapet fikk Hegermann hånd om bl.a. eiendommen Boen i Tveit. Her drev han sagbruk, mølle og spikerhammer, foruten et skipsverft. Til eiendommen hørte også Boenfossen med godt laksefiske. Trelasten fra Boen Bruk ble eksportert på egne skip, og selv om det var dårlige tider etter napoleonskrigene, unngikk Hegermann i lang tid vanskeligheter. Men i 1830-årene forliste to av hans skip, og tyven Ole Høiland stjal hans pengeskrin med flere tusen spesidaler. 1835 brøt det ut tyfoidfeber i Kristiansand. Hegermanns eldste datter døde, hustruen overlevde, mens Hegermann selv døde tre dager etter datteren. Boen og bedriftene ble overtatt av sønnen, som fortsatte utbyggingen av industrien. Eiendommen ble i slekten til 1940. Hegermann var formann i Lister og Mandal amts landhusholdningsselskap og ridder av Dannebrogordenen. 1841 reiste tidligere elever et monument over ham i Krigsskolens forhage. (www.snl.no)	Hegermann, Diderich (I100284)
1782	Diderich von Cappelen fikk i 1760 innvilget borgerskap i Skien som kjøp- og handelsmann. Deretter videreutviklet han de virksomhetene som faren og farfaren hadde etablert med kjøpmannskap, trelasthandel, sagbruk og jord- og skogeiendommer. Diderich von Cappelen økte virksomhetene betydelig bl.a. ved drift av teglbrenneri og pottemakeri, eiendomskjøp bl.a. i Porsgrunn og Bragernes, kjøp av en rekke sagbruk og etablering av skipsrederi med mange skip. Seierstad skriver i «Skiens historie» (side 486-487) at Diderich von Cappelen i 1789 "var Norges største reder og sageier. I Skien dominerte han nå fullstendig. Aldri har en enkelt Skiensborger sittet med så stor økonomisk makt" ..... Men skriver Seierstad, hans "herredømme var bygd på gudsfrykt og respekt for den menige mann. Det gagnet byen, og brakte trygghet og gode økonomiske kår til mangt et fattig hjem." Seierstad siterer den tilreisende Andreas Eckstorm som skrev at "denne mann holder en orden som man måtte ønske mangen stat, og som man nok mangesteds forgjeves vil søke". (Wikipedia)	von Cappelen, Diderich (I95824)
1783	Diderik Von Cappelen, født 21. juli 1761, fødested Skien, Telemark, død 30. april 1838, dødssted Mæla i Gjerpen (nå Skien), Telemark. Godseier, forretningsmann og eidsvollsmann. Foreldre: Trelasthandler og skipsreder Diderik von Cappelen (1734 - 94) og Petronelle Pedersdatter Juel (1737 - 85). Gift 1) 22.1.1787 med Maria Plesner (1768 - 1.4.1800), datter av kjøpmann Knud Plesner og Marie Roll; 2) 2.11.1800 med Marie Severine Blom (19.8.1778 - 2.11.1832), datter av kjøpmann Hans Christophersen Blom (1743 - 1814) og Elisabeth Katharina Rougtvedt (1755 - 1833). Bror av Peder von Cappelen (1761 - 1837); farfar til August Cappelen (1827 - 52); farfars far til Diderik Cappelen (1856 - 1935); farfars farfar til Andreas Zeier Cappelen (1915 -); farbror til Jørgen Wright Cappelen (1805 - 78). Diderik von Cappelen var i tiårene rundt 1800 en av de største godseiere og forretningsmenn i Grenland, og drev videre den forretningen han arvet på en utmerket måte. Han samlet mye av det jordegodset som fremdeles tilhører hans etterslekt. Von Cappelen tilhørte en fremtredende slekt som opprinnelig stammet fra Kappeln i Niedersachsen, nær byen Wildeshausen, men som på 1600-tallet etablerte seg i Norge. Slekten hadde stor innflytelse i nåværende Telemark fylke, og von Cappelen ble født inn i handelspatrisiatet i Skien. Han vokste opp i et kultivert hjem og ble preget av de ideene og holdningene som var rådende innenfor denne gruppen. Dette kom klart til uttrykk under riksforsamlingen på Eidsvoll, hvor han inntok samme holdning som de øvrige patrisiere. Von Cappelen fikk sin praktiske utdannelse i farens forretning, som han senere overtok. Firmaet drev storstilt trelasteksport, og von Cappelen arvet ved farens død det som ble betraktet som den største formuen i Skien. Selv utvidet han virksomheten mye, og kjøpte opp store skog- og jordbrukseiendommer, slik at han ble stor godseier. Blant eiendommene var Gimsøy kloster, som ble familiens hovedsete. Han eide også Mæla gård, som han drev som mønsterbruk, Bratsberg gård og et stort skogkompleks i Landsmarka ved Ulefoss. Det siste eiendomskomplekset tilhører fremdeles hans etterkommere på Holla i Ulefoss. Diderik von Cappelen var også en ledende skikkelse i Skien, hvor han var den førende innenfor det sosiale liv. Festene på Gimsøy kloster var legendariske. von Cappelen var sterkt sosialt og samfunnsmessig engasjert, og han drev en utstrakt privat velgjørenhet, samtidig som han også bidrog med store summer til offentlig virksomhet. Blant annet støttet han veibygging og undervisning, og han bidrog med hjelp til syke mennesker som trengte opphold på sykehus. I årene 1807 - 14 var von Cappelen medlem av provideringskommisjonen for Bratsberg amt, hvor han fylte en viktig offentlig rolle. I denne stillingen nedla han et stort og vanskelig arbeid med å skaffe mat til amtets innbyggere. Spesielt var det store problemer med å skaffe nok forsyninger til jernverkene i amtet. Han var også medlem av borgerrepresentasjonen i hjembyen. Von Cappelen ble, som byens fremste mann, valgt til å representere Skien på Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her påtok han seg sammen med Peder Anker å fungere som vert. Under riksforsamlingen sluttet han seg til unionspartiet i likhet med sin nabo Severin Løvenskiold, greve Herman Wedel Jarlsberg og de store næringsdrivende Jacob Aall og Peder Anker. Ellers gjorde ikke von Cappelen seg særlig bemerket under forhandlingene, og han deltok heller aldri mer i politikken, men ofret seg for sine godser og sin forretning. Ved von Cappelens død ble godsene fordelt på barna, og den eldste sønnen Diderik von Cappelen arvet de store skogeiendommene ved Ulefoss. Disse slo han 1835 sammen med Holla jernverk, en eiendom som fremdeles tilhører slekten. Sønnen Hans Blom Cappelen overtok Gimsøy kloster, som var i familiens eie til 1898. (www.snl.no)	von Cappelen, Diderik (I95826)
1784	Died before 1951.	Bjerkan, Peder Arnold (I80762)
1785	Died on his way home to Kristiansund after visiting E. Bergh in Molde	Bergh, Oskar Alfred Margido (I83205)
1786	Died six weeks old	Andersen, Belle-Louise (I58969)
1787	Difteri	Sæther, Iver Eriksen (I31999)
1788	Difteri	Sæther, Guro Eriksdtr. (I32293)
1789	Difteri	Witsoe, Gyda Mathilda (I32480)
1790	Difteri	Witsoe, Inga Alida (I32481)
1791	Difteri	Aas, Dagny (I187184)
1792	Difteri	Slørdal, Anders Gabrielsen (I8687)
1793	Difteri	Slørdahl, Berthe Gunelie Gabrielsdtr. (I8688)
1794	Difteri.	Hafsmo, Elen Pedersdtr. (I1917)
1795	Difteri.	Volden, Peder Olsen (I2872)
1796	Digitalarkivet	Kilde (S699)
1797	Digitalarkivet	Kilde (S86)
1798	Digitalarkivet.no	Kilde (S469)
1799	Dikter. Foreldre: Kjøpmann Johan Nilsen (oppr. Nilsson) (18591957) og Sara-Lisa Pettersson (18641940), begge fra Värmland, Sverige. Ugift. Dikteren Ernst Orvil, som først gjorde seg bemerket som romanforfatter, som hadde sin største offentlige suksess som dramatiker, og som skrev flere særpregede bind med noveller, har likevel kanskje levert det rikeste bidrag til litteraturen ved sin poesi: rundt 1700 dikt, hvorav 1100 ble til etter at dikteren var fylt 70 år. Dertil altså 13 romaner, 12 skuespill og 41 noveller. Legger vi til hans sakprosa i dagspressen, får vi en dikter i alle hovedsjangere. Det finnes hos Orvil en blanding av lakonisk visdom og verbal intelligens, en sans for humor og tragikk i samme åndedrag, stoisisme og hedonisme bokstavert med en rokokko-aktig stilfornemmelse kort sagt et unorsk særpreg som i mangel av annet er blitt kalt orvilsk. Noen hevder at store diktere sjelden benytter seg av et sært språk. I Norge skulle Orvil også dét et navn han har diktet seg være det lysende unntak. Adjektivet er kommet til å bety: underfundig, elegant, mangetydig, paradoksal. Et av de mer kjente eksempler er forfatterens svar i en bokkatalog, på hva det verste han visste var: Det finnes en stjerne i Orion, som har ergret meg i mange år. Om forlaget kunne få den fjernet. Ernst Nilsen vokste opp i Kristiania, tok examen artium ved Katedralskolen 1917 og var deretter ingeniørstudent i Trondheim, inntil forfatterkarrieren tok over. Han debuterte under kunstnernavnet Ernst Orvil 1932 med romanen Birger, hvorpå fulgte seks årlige utgivelser i denne sjanger, med unge menneskers samvær og forviklinger som bærende motiv: Menneskebråk og Hvit uro er blant titlene. Etter krigen kom ytterligere fem romaner, fra Synøve selv til Skyer for solen. Den første etterkrigstiden hadde Orvil suksess på teaterscenen med stykket Rødt lys, som ble oppført 1948 i Trondheim, Bergen og Oslo. I 1950-årene ble Fru Sylvia, Uskyld, Tre kvinner og Invitt til døden satt opp i hovedstaden. Senere fikk han vansker med å få sine dramatiske arbeider realisert på teaterscenen. Den første novelleboken kom 1950, og i alt ble det 8 samlinger, der ikke minst de senere Balanse, Slyng og Allikevel fremheves av Kjell Heggelund i etterordet til Samlede noveller (1996). Et påfallende drag er at en del av tekstene basert på dialog også er tenkt som dramatiske arbeider. Tittelnovellen i Balanse ble 1977 oppført som hørespill, og boken Reflekser, med undertittel En novelle i replikker, grupperer forfatteren blant sine dramatekster. Orvil skrev dikt fra ungdommen av. Debuten skjedde 1940, med samlingen Bølgeslag. I etterkrigsårene kom flere samlinger, som plasserte Orvil på siden av den gjengse modernismen som da brøt frem: Dette er blidere vers, med en urban tone og en erotisk gjennomstrømning som gir dem en Oslo-tone, velegnet til lørdagsdikt i Dagbladet, illustrert av Hammarlund. Et livsutfoldelsens moralsyn proklameres i det store titteldiktet til Slørene faller, der dikteren belyser sin tese: Vellystig er verden: Naturen kjenner ingen andre forpliktelser / enn utfoldelsens. Skogens hvite linnéa / har ingen annen ideologi, enn den / å øke sin duftende egenart. Et personlig kjærlighetstema kan anes i den følgende samling Lisbet (1957), der livsvandringen peker mot modning og resignasjon: Han elsket ikke lenger hennes ansikt. / Men de stille brytninger / i hennes nakkehår / gjorde ham ennå varm. Utrolig produktiv og nyskapende blir Orvil som poet fra og med samlingen Brekasjer. Det er som om alderen gir denne språk-virtuos en særlig frihet til å sjonglere med identitetsproblematikk og kjærlighetsbestyr, kvantemekanikk og gudsdiskusjon. Verdensgåten er der, verken for å bli bekreftet eller dementert: Om vi tror at / verdensrommet har en hensikt? eller mangel / på hensikt? Noen tredje mulighet / kan vi ikke tenke oss. Fragmentdikt, den uavbrutte tales poesi, hverdagslighet under evighetens perspektiv, humoristiske innfall, alvor, naturhengivenhet dette er en poesi (i de 7 samlinger han gav ut på eldre år, og i de 7 han etterlot seg) som også i et internasjonalt perspektiv er original, vital, uforlignelig. Langsomt begynte det å demre for dikterens landsmenn at de hadde en stor poet iblant seg, på hvis gravstein det kunne ha stått: Vi slentrer mot døden Og veien vi går Går over asfalt og mose. Veiløs er morgenen Inntil vi står Bøyd over aftenens rose. I den offentlige debatt deltok Orvil sporadisk med kronikker, avisinnlegg og enquete-svar angående diktning og teaterkunst, moral og samfunnsdebatt. Et utvalg sakprosa inngår som appendiks i de utgitte samlebindene for dikt og for dramatikk. (nbl.snl.no)	Nilsen, Ernst Orvil f (I115923)
1800	Dirk Peters: Europäische Stammtafeln, Neue Folge Bd. XX., Brandenburg und Preußen 1, Schwennicke, Detlev (Herausgeber), (Vittorio Klostermann, Frankfurt an Main, 2002, ISBN 3-465-03166-0), 21.	von Maltzahn, Ludolf II (I181429)

Notater

Linket til

1751

Det eneste en har funnet om Hans Hansen Knag er at han i 1757 hadde et barn med sin tremenning Ingeborg Jacobsdtr. Mechlenborg.

Knag, Hans Hansen (I194897)

1752

Det eneste vik kjenner om Jacob Nielsen er et notat av Gerhard Schønning i «De Aaboers Slegte-register» hvor han sier at Jacob ble Postmester på Kongsberg.

Nielsen, Jacob (I206066)

1753

Det er en Jens Jonsen Lærness som blir konfirmert i 1816......

Svarthaug, Jens Jonsen Sørvik f (I4202)

1754

Det er motstridende meninger om D/S Dronning Maud var korrekt merket som hospitalskip,

Omgjort til "hospitalskip".

Før avgang fra Sørreisa til Gratangen, ble det over brodekket trukket 4 mørke presenninger påmalt Røde kors. På formasten og på flaggstengene forut og akterut ble det heist røde korsflagg. Det var det hele.
Det er ingen indikasjoner på at skipet var innrapportert til Røde Kors sentralt (som underretter de krigførende parter) som hospitalskip, og derved komme inn under beskyttelse av Genferkonvensjonens bestemmelser. En slik melding skal gis i god tid, minst 2 uker, før og meldes til de krigførende parter.
En matros om bord i "Dronning Maud" fortalte til Harstad Tidene 29. juli 1989, at under innlastingen i Sørreisa kl. 1100, observerte de et tysk fly i stor høyde over området.
Transporten endte i en forferdelig tragedie som følge av de grove tabber fra ledelsen.
I Gratangen ble "Dronning Maud" angrepet av to tyske fly. det kostet 19 personer livet, herav 4 kvinner. Det førte til grusomme lidelser for de drepte og mange sårede. Det ble et skrikende savn, og nød for de enker, barn, mødre og fedre som mistet sine kjære og forsørgere på en så unødig og brutal måte.
Skipet var tidligere rekvirert av Marinen for troppetransport. Etter krigen har Forsvaret uriktig uttalt at "Dronning Maud" ble omgjort til hospitalskip. Dette tiltross for at så vel Generaladvokaten for Forsvaret, og kommandørkaptein Siem, som hadde ansvaret for transporten, skriftlig har bekreftet at så ikke var tilfelle. 19 mennesker mistet livet i dette tragiske angrepet.
(astrup.krigshistorie.net/Krigen-i-Gratangen)

https://minnehallen.no/?diploma=6566

http://www.warsailors.com/homefleet/shipsd.html#dronningmaud

Kilde: GtiO II, side 530, Gjølmesve 257, feste nr 10.

Svee, Ellen Elisabeth (I78872)

1755

Det er nevnt en Ida Knutsd i Hemneboka III side 80, som er født 1862 - sannsynligvis skrivefeil for 1872.

Hevnskjel, Ida Knutsdtr. (I15306)

1756

Det er omtrent 50% som mener han ble født 1786, resten 1789 ????

Krause, Georg Frederik (I169013)

1757

Det er skifte på Bjerknes etter Hovlich Andersen Biørknes 3 juli 1793
Link til skifte:
https://media.digitalarkivet.no/view/24654/168

Haukvik, Hovlich Andersen (I70226)

1758

Det er usikkert når Ivar Grande innleidde eit intimt forhold til Kitty Lorange. Trulig var det kort tid etter at ektemannen hennes meldte seg til innsats på austfronten i juni 1941. Forholdet førte til at Grande vart skild. Ved årsskiftet 1941-42 leigde Ivar Grande eit rom hos mor til Kitty Lorange, Olga Marie Sørensen, i Innherredsveien 125.

Ved årsskiftet 1941-42 vart Grande tilsett i det nyoppretta Grensepolitiet, men vart sagt opp i mars 1942. Av Sicherheitsdienst-offiseren Eduard Boesten vart han plukka ut til stillinga som nestkommanderande i Sonderabteilung Lola, og begynte samarbeidet med Henry Rinnan i mai 1942.

Etter at Rinnanbanden tok i bruk såkalla skjerpa forhør frå februar 1943, vart Ivar Grande ein av dei mest aktive torturistane. Fram til sommaren 1944 var han den viktigaste medarbeidaren til Henry Rinnan, men gradvis utvikla det seg ein konflikt. Det voks fram ein opposisjon i organisasjonen og her skal Grande ha vore ein sentral aktør. I august 1944 prøvde oppdragsgivarane å løyse problemet gjennom å flytte Ivar Grande til Ålesund. Her fekk han i oppgåve å bygge opp ei liknande etterretningsgruppe.

I desember 1944 vart Ivar Grande likvidert mens han etter arbeidstid sykla heim til bustaden ved Klokkarsundet.

Grande, Ivar Olafsen (I171322)

1759

Det finnes ingen kilder som viser hennes opphav, men ifølge Finn Oldervik kan hun hypotetisk være den samme som Jorann Ivarsdotter (Aspa). Hennes bror Trond Ivarsson var nemlig sokneprest på Trondenes og kronologisk kan passe. Dette gjør at erkebiskop Olav Engelbrigtsson var søstersønn til Erkebiskop Gaute Ivarsson og Olav Trondsson blir da grandonkelen. Denne Joran Ivarsdatter hadde datteren Marin med ukjent far som var mor til Torbjørn Olavsson (Skaktavl). Men om Olavs kone hadde patronymet Ivarsdatter er fortsatt usikkert. Finn understreker at dette er bare hypoteser, men at det ikke er usannsynlig. Bjørn Jonson Dale har også en teori om at Joran kunne være datter av Erkebispen Olaf Trondsson.

Aspa, Jorunn Ivarsdtr. (I206072)

1760

Det heter i boskiftet etter Gabriel i 1773 at han gjorde et 20 riksdalersbryllup for Anders, og nå krevet de andre søsken å få fralagt like mye til bryllupsfeiring - «en så anseelig summa», anfører sorenskriveren i skifteprotokollen. Jo, bøndene kunne slå stort på når det skulle holdes bryllup. Men boet etter Anders viste bare 73 rdl. i formue, og av det skulle enka etter loven ha det halve.
(Hitraboka)

Strøm, Gabriel Andersen Bjørkli f (I68057)

1761

Det kunne være en utfordrende jobb særlig på vinterstid å sitte baki bremservogna på kistoget nedover Klingliene. Sannsynligvis fikk han grindvaktjobb seinere da det ble en ledig stilling; men det var langt dårligere lønnsmessig .

Hollastølan, Iver Fredrik Sivertsen Holden f (I31288)

1762

Det står 13/1-1896 på gravsteinen.

Berdal, Elen Olsdtr. Kjønsvik f (I1687)

1763

Det står Elen Nilsd i klokkerboka 12/9-1915.
Butikkjomfru på Kirksæterøren i ft 1900.

Strand, Elen Marie Nilsdtr. Lian f (I35593)

1764

Det står Inger Knutsdatter i kirkebok og FT 1875 (Orkdal)

Hollasæter, Inger Sivertsdtr. (I30604)

1765

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Kristoffersen, Johny Marie (I44136)

1766

Det står Karen Iversd i kirkeboka 25031866

Stordal, Ane Iversdtr. Slørdal f (I16991)

1767

Det står Marith Kristofersd i 1865 ??

Lernestrøa, Marit Andersdtr. (I15933)

1768

Det står bosted Vuttudal da ho ble gift i 1860.

Vuttudal, Gjertru Knudsdtr. Spjøtvold f (I241)

1769

Det står en fotnote om dødsfallet:
«Stilling/stand: Fhv. Gbr. Sindsyk Gift»]
Jeg snakket med han Helge Kvernrød om det; men han sier bestefaren
ikke var sinnsyk, men drikkfeldig. Han Edvard var krøtterhandler og
fikk dyra slaktet på Orkanger og så ble kjøttet sendt med DS Orkla
til Trondheim og solgt til butikker der. Det førte med seg mange
kjøpskåler som tæret på helsa og gjorde at han også ble dement

Solbu, Edvard Andersen (I95526)

1770

Det synes som om broren hennes, Knud Endresen Linhjem (f. 1682, d. 1746) må ha vært syk eller arbeidsufør fordi odelsgården gis datteren i 1712 tinglyst 6.2.1713)

( Aase Beate (f. Endresen) Grimstad )

Lyngheim, Marit Endresdtr. (I129860)

1771

Det var et tungt budskap telegrafen meddelte os at Ole Lervik
var død. Den spanske syke naadde ogsaa ham, og paa
kort tid knækket denne kjæmpeskikkelse. Han døde i sit hjem paa.
Kirksæterøren den 4de ds. og blev saaledes bare 34 aar gammel. Han
var ansat i firmaet Singer Co., som sælger og inkassator de siste
9 aar, arbeidende i distriktet Frøya, Hitra, Aure, Hemne, Agdenes
og Lensviken til firmaets fulde tilfredshet. Strabadserne var ofte
haarde og tunge, men Ole tok altid fat med liv og lyst, og hans
stærke konstitution bidrog ogsaa til at overvinde store hindringer,
indtil nu den spanske syke kom og såa hurtig rev ham bort. Vi vil
mindes ham som en grei, arbeidom, pligtopfyldende, forstaaelses-
fuld og tro arbeider.
Vi mistet med ham en særdeles dygtig medarbeider.
Fred være med hans minde.
14de oktober 1918.

P.

Lervik, Ole Paulsen (I32055)

1772

Det var lite kontakt mellom Severin og familien i Norge, men minnene om
gamlelandet og familien var allikevel sterke i hele hans liv. Dette
fremgår i et brev Severin sendte hjem til broren Andreas etter krigens
slutt:

"Sinai S.Dak. Oct 19th 1945

Kjære broder med familie.

Ja nu skal jeg prøve at sende nogle ord saa du kan faa høre at vi lever
enda. Jeg blev glad da jeg modtog dit brev for vi har ikke hørt fra Norge
paa en 4 aar. Det er godt at høre at du er brofar, vi læste i aviserne at
Steinkjær var aldeles ødelagt av Tyskerne. Ja vi lever bra alle sammen.
Selmer har vært hjemme hele tiden paa grund av alderen og har farmet med
mig og jeg var litt daarlig saa jeg kunde ikke gjøre mit arbeide alene.
Men nu i vaar ble han gift kjøpte sig farm og lever alene. Vi flytter til
byen Sinai . Jeg blever gammel nu, kan ikke gjøre noe meget hart arbeide
mere. Jeg er glad at høre de alle er bra men siger at Alfred og Sigurd er
død, vær saa snil at fortæl mig hvad aarsagen var! Kan hende det var
krigens skyld. Ja den krigen det er noget forfærdelig. Vi kan ikke sige
vi har lidt noget der af ta snakke om, men jeg sikker paa dere har havt
det ikke saa godt alle tider, men vi er ogsaa glad dets over vid men det
er mange soldater som ikke kommer hjem igjen. Tæl mig naar du skriver om
Sigurd og Alfred var gifte og hadde familie. Jeg kan ikke huske om jeg
har hørt noget derom før. Jeg skulde ligt at været i Norge en tur men nu
er jeg for gammel at tenke paa det nu. Vi er her mig og kone kanhende du
vid hun er Trønder ogsaa fra Hevne syd fra Throndheim. Selmer er vores
eneste barn og er her 30 aar gammel.
Vi har havt god avling di siste aarene saa di har ikke været værst at
være gaardbruker her nu siden krigen begynte, prisene paa alt du har at
selge er gode. Ja du far se at Ingerid vide du har hørt fra mig ligesaa
Olav og Odin. Jeg haaber du far disse ord saa du kan si at vi alle er
friske og det bra.
Du far hilse dine barn fra mig, jeg skal sende derre et Billede snart saa
du kan se hvor gamle vi ble. Saa faar jeg hvist slutte far jeg ikke mere
at kladre til nu. Men være saa at skrive igjen og fortæl di andre at
gjøre di samme.
Der med en kjærlig hilsen

Severin Noss
Sinai
South Dakota ".

Nøss, Severin Andreasen (I75134)

1773

Det var skifte etter Abel 30 november 1773 i Myklebostad, Bodø.

Langeschier, Abel Nilsdtr. (I136511)

1774

Det var skifte etter Kirsten Axelsdatter 2/12-1747.

Axelsdtr., Kirsten Sophia (I145645)

1775

Dette er eit døme på at tradisjonen kan bera påliteleg bod gjennom eit par hundre år. Etter kyrkjeboka hadde Jakob Børli eit barn til dåpen i 1718. eit barn «som fadderne gaf an for et Drengebarn og lod kalde Nils». Seinare viste det seg at det var «-errorum sexus, og de maatte bekiende deres Blindhed, thi det var et Pigebarn».
Presten skreiv vidare at dette var eit «casum inauditum exaspium». (eit uthøyrt tilfelle av vilfaring).
Det var presten Jakob Lund, 1717 - 29, som skreiv dette.

( https://www.digitalarkivet.no/kb20070904690273 )

Børlien, Nielsine Jacobsen (I68836)

1776

Dette kan være Valborg Margrete Hansen født 1903

Hansen, Valborg (I45538)

1777

Dette paret var innflytttere slik som flere fiskerfamilier her.

Familie: Jacob Johanssen Stykkjan / Anne Olsdtr. (F20490)

1778

Devolds historie går tilbake til 1853 da Ole Andreas Devold startet egen tekstilfabrikk i Ålesund. Han hadde skaffet seg det siste innen mekanisk utstyr, og kom raskt i gang med produksjon av blant annet strikkede luer, skjerf, votter og undertøy.
Under oppstarten var rødhua - et stasplagg som var selve symbolet på det norske - et viktig produkt for Devold®, men det gikk ikke lenge før bedriften også produserte arbeidsklær. Det første plagget innen arbeidstøy var en grov trøye, som senere ble kjent under navnet «Islenderen». De slitesterke plaggene fra O. A. Devold ble i løpet av kort tid svært populære, og de viktigste kundene var fiskere og andre arbeidere langs den barske norskekysten.
I 1866 utviklet Devold sitt mest berømte plagg - Blaatrøie®. Den ble et banebrytende plagg som fikk stor betydning for den videre veksten til Devold®. Blaatrøie® ble opprinnelig laget for sjøfolk, men ble også et populært fritidsantrekk. I dag har «Islenderen» og Blaatrøie® vært kjente merkevarer i snart 150 år.

I 1870-årene produserte Devold de fleste typer tekstiler av ull innen veving og strikking, og stadig nye produkt ble utviklet og markedstilpasset. Devold hadde selv kontroll med hele produksjonsprosessen fra innkjøp av råmateriale (uvasket ull) til klærne ble levert til forbrukerne.

Ole Andreas var en visjonær og kunnskapsrik mann. Han skjønte tidlig at kvalitet og nytenking var viktig for at bedriften skulle lykkes. I 1868 flyttet han produksjonen til Langevåg, der alt lå til rette for å starte egen strømproduksjon. Her bygde han i 1882 landets første kraftstasjon for elektrisk strøm. Året etter, i 1883, lyste den "moderne glødelampe" for arbeiderne i Devold-fabrikken - bare 4 år etter at den var oppfunnet av Thomas A. Edison.

I 1892 - året etter at Graham Bell sto for en av tidenes store oppfinnelser: telefonen hadde Devold telefonforbindelse mellom produksjonen i Langevåg og kontorene i Ålesund.

På slutten av 1800 tallet hadde Devold et omfattende salgsapparat med flere omreisende selgere og agenter i Christiania og de største byene. Sverige hadde vært et viktig marked helt fra starten av, men i 1897 gjorde de svenske styresmaktene slutt på tollfriheten for import fra Norge. Devold måtte satse på andre markeder, og ved århundreskiftet eksporterte Devold ullklær til Island, Færøyene og de nordiske landene. Russland ble et viktig marked, men handelen strakte seg også helt til Sør-Afrika. Fra 1911 ble dampskipet Thorolf brukt som salgsbåt langs norskekysten, kysten av Sverige og helt til Murmansk. Det viktigste eksportproduktet var den varme og hendige Blaatrøie®.

Da Ole Andreas Devold startet tekstilfabrikken i 1853, var det viktigste grunnlaget en solid fagkunnskap innen tekstilproduksjon med ull som råvare. Devold-slekten hadde arbeidet med å produsere klær siden 1760-åra. Derfor visste O. A. Devold at produktene måtte være funksjonelle og av beste kvalitet. Klærne måtte tåle regn og ruskevær, og de måtte være praktiske i alt slags arbeid og aktivitet. Siden den gang har mange fiskere, kystarbeidere og berømtheter holdt varmen med Devold.
Etter mer enn 155 år produserer Devold® fortsatt ullplagg av topp kvalitet. Våre plagg har vært med på en rekke ekspedisjoner i arktiske strøk, og vi er en viktig utstyrsleverandør til små og store eventyrere. Devold® Outdoor er i dag en moderne kolleksjon for aktive mennesker med høye krav til komfort og funksjonalitet.

Vår visjon er at du skal få oppleve gleden ved å være ute uansett vær.

(www.devold.com)

Devold, Ole Andreas (I95363)

1779

Diana, Princess of Wales (Diana Frances; née Spencer), was a member of the British royal family as the first wife of Charles, Prince of Wales, the heir apparent to the British throne. She was the mother of Prince William, Duke of Cambridge, and Prince Harry.

Diana was born into the Spencer family, a family of British nobility with royal ancestry and was the youngest daughter of John Spencer, Viscount Althorp, and Frances Roche. She grew up in Park House, situated on the Sandringham estate, and was educated in England and Switzerland. In 1975after her father inherited the title of Earl Spencershe became known as Lady Diana Spencer. She came to prominence in February 1981 when her engagement to Prince Charles was announced to the world.

Spencer, Diana Frances (I161103)

1780

Diane Johansen, 43, died on Tuesday, March 1,1994, at Sioux Valley Hospital in Sioux Falls,
SD, after an illness of eight months.
Services were held on Saturday afternoon, March 5, 1994, at Christ Lutheran Church in Slayton, MN, the Reverend Rollin Haynes officiating. Special music was provided by the Reverend Randy Skow-Anderson.
Pallbearers were Kathy Kepler, Karen Onken, Deanna Swenson, Shirley Hintermeister, Marilyn Udstuen and Alice Henning.
Burial was at Slayton Memorial Gardens in Slayton.
Diane Johansen was born May 10, 1950, at Slayton, MN, the daughter of John and Jeanette Meyer Barents. She grew up in Fulda, MN, and graduated from Fulda High School in 1969.
She and Steve Johansen were married on April 4, 1970, at Immanuel American Lutheran Church, rural Fulda. They lived at Jackson, MN for a short lime, and in New Ulm, MN, for a year before moving to Slayton in 1971.
Diane worked at Swift's in Marshall and later at Pamida in Slayton. She worked for P & K Printing and later operated it. She had been employed at Finley Engineering since August, 1987.
Mrs. Johansen was a member of First Presbyterian Church in Slayton, and had been baptized and confirmed at Immanuel American Lutheran Church. She was a member of the Women's Bowling Association, and had served as its president, and was a member of the Avoca Legion Auxiliary. Bowling, camping, fishing and spending time at their cabin at Lake Shetek were some of her favorite pastimes.
Survivors include her husband, Steve, of Slayton; a son, John, of Slayton; her father, John Barents of Fulda, MN; one brother and his wife, David and Candy Barents of Elk River, MN; and her mother-in law and father-in-law, Freddie and Arlene Johansen of Slayton.
She was preceded in death by a daughter, Candice Marie; her mother, Jeanette; and her grandparents.
Ireton Examiner, page 2, 1994-03-10

Name: Diane Jennie Barentzs
Birth Date: 10 May 1950
Birth Place: Murray, Minnesota, USA
Father: John Barents
Mother: Jeanette T. Barents

Name: Diane J Barents
Gender: Female
Birth Date: abt 1951
Age: 19
Spouse: Steven F Johansen
State: Minnesota

Johansen, Diane Jennie Barents (I171545)

1781

Diderich Hegermann. Offiser. Foreldre: Oberstløytnant og landkrigskommissær Cay Detelef Hegermann (1732 - 1800) og Anna Esther Stuhlmann (død 1778). Gift 2.12.1815 med Hanne Susanne Christine Isaachsen f. Nideros (27.6.1779 - 5.11.1858; enke etter konsul Daniel Isaachsen, 1744 - 1813), datter av borgermester Otte Nideros (1734 - 1809) og Marichen Arctander (1748 - 1817).

Diderich Hegermann var den som bygde ut Krigsskolen i Christiania. Han spilte en betydelig rolle under Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og ble senere statsråd, men trakk seg 1817 tilbake og ble godseier og forretningsmann.

Hegermann tilhørte en gammel offisersslekt, og i samsvar med familietradisjonen valgte han en militær løpebane. Han ble kadett 1776 og tjenestegjorde som underoffiser til han 1786 ble løytnant ved landkadettkorpset i København. 1790 ble han utnevnt til kaptein og tilsatt ved Den frie mathematiske Skole i Christiania (den senere Krigsskolen). Han ble 1800 utnevnt til major og skolens kommandør. 1808 ble han oberstløytnant og var vinteren 1808/09 i felt ved svenskegrensen. Fra 1812 var han kommandør for Oplandske infanteriregiment. Som sjef for Det Kongelige Norske Land Cadet Corps våren 1814 var han på ny i felt og ledet flere trefninger med svenskene. Høsten 1814 var han ved det svenske hovedkvarter for å påse at våpenstillstanden ble overholdt. November 1814 ble han utnevnt til generalmajor. Dagen etter ble han statsråd og sjef for 6. Departement (hær og flåte), et embete han mottok med stor ulyst.

1815 bad Hegermann om å bli løst fra sine embeter, men kongen ville ikke gi ham avskjed. Året etter ble han innvilget et års permisjon, og kongen gav ham motvillig avskjed i nåde 1817. Hegermann hadde senere ikke kontakt med kongehuset, men avla visitt da kronprins Oscar besøkte Kristiansand 1833, uten å delta i festlighetene for øvrig.

Hegermann var i 1814 en av de første som ble underrettet om vedtaket om å erklære Norge selvstendig. Han ble valgt til deputert for sitt regiment til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Selv om han var tilhenger av selvstendighetspartiet, gjorde hans uavhengighet at han også hadde venner på motsatt side. På Eidsvoll var Hegermann medlem av konstitusjonskomiteen, og han fungerte som forsamlingens president i dens andre uke, da hans dobbeltstemme avgjorde utfallet av debatten om selvstendighet eller union.

Hegermann stod bak to bestemmelser i Grunnloven, nemlig prinsippene om alminnelig verneplikt (§ 109) og om at endringer av Grunnloven ikke må stride mot konstitusjonens ånd (§ 110, i dag § 112). Hegermanns så på verneplikten som en form for militær National Opdragelse. Mange var skeptisk til allmenn verneplikt, men prinsippet ble vedtatt, selv om Riksforsamlingen åpnet for unntak og overlot bestemmelsen om dette til et senere storting. Hegermann ble medlem av vernepliktskomiteen og av en komité som utredet landets tilstand. Han ble karakterisert som plikttro, nøyaktig og fedrelandssinnet.

Hegermanns viktigste virke var som lærer og senere sjef for offiserutdanningen i Norge. Han hadde gode evner som pedagog, organisator og administrator. Han skrev Den mathematiske skoles historie, og hans hovedmål var å likestille skolen i Christiania med landkadettkorpset i København. 1798 fikk skolen navnet Det norske militaire Institut, og 1802 fikk den som gave nye lokaler i det såkalte stiftamtmann Storms palé, som Bernt Anker hadde overtatt fra sin bror Jess' dødsbo. 1804 ble skolen omdannet til Det Kongelige Norske Land Cadet Corps. Aktiviteten vokste frem mot 1814, og på det meste hadde skolen 135 elever. Hegermann ønsket at alle som skulle bli offiserer, måtte gjennomgå skolen, slik at man kunne forhindre at offiserspatenter ble delt ut som følge av fødsel, forbindelser eller rikdom. Prinsippet ble vedtatt 1815.

Hegermann var religiøs og enkel i sine livsvaner, mens hans hustru var livlig og spirituell. Hun var enke etter konsul Isaachsen i Kristiansand, og gjennom dette ekteskapet fikk Hegermann hånd om bl.a. eiendommen Boen i Tveit. Her drev han sagbruk, mølle og spikerhammer, foruten et skipsverft. Til eiendommen hørte også Boenfossen med godt laksefiske. Trelasten fra Boen Bruk ble eksportert på egne skip, og selv om det var dårlige tider etter napoleonskrigene, unngikk Hegermann i lang tid vanskeligheter. Men i 1830-årene forliste to av hans skip, og tyven Ole Høiland stjal hans pengeskrin med flere tusen spesidaler.

1835 brøt det ut tyfoidfeber i Kristiansand. Hegermanns eldste datter døde, hustruen overlevde, mens Hegermann selv døde tre dager etter datteren. Boen og bedriftene ble overtatt av sønnen, som fortsatte utbyggingen av industrien. Eiendommen ble i slekten til 1940.

Hegermann var formann i Lister og Mandal amts landhusholdningsselskap og ridder av Dannebrogordenen. 1841 reiste tidligere elever et monument over ham i Krigsskolens forhage.

(www.snl.no)

Hegermann, Diderich (I100284)

1782

Diderich von Cappelen fikk i 1760 innvilget borgerskap i Skien som kjøp- og handelsmann. Deretter videreutviklet han de virksomhetene som faren og farfaren hadde etablert med kjøpmannskap, trelasthandel, sagbruk og jord- og skogeiendommer. Diderich von Cappelen økte virksomhetene betydelig bl.a. ved drift av teglbrenneri og pottemakeri, eiendomskjøp bl.a. i Porsgrunn og Bragernes, kjøp av en rekke sagbruk og etablering av skipsrederi med mange skip.
Seierstad skriver i «Skiens historie» (side 486-487) at Diderich von Cappelen i 1789 "var Norges største reder og sageier. I Skien dominerte han nå fullstendig. Aldri har en enkelt Skiensborger sittet med så stor økonomisk makt" ..... Men skriver Seierstad, hans "herredømme var bygd på gudsfrykt og respekt for den menige mann. Det gagnet byen, og brakte trygghet og gode økonomiske kår til mangt et fattig hjem." Seierstad siterer den tilreisende Andreas Eckstorm som skrev at "denne mann holder en orden som man måtte ønske mangen stat, og som man nok mangesteds forgjeves vil søke".

(Wikipedia)

von Cappelen, Diderich (I95824)

1783

Diderik Von Cappelen, født 21. juli 1761, fødested Skien, Telemark, død 30. april 1838, dødssted Mæla i Gjerpen (nå Skien), Telemark. Godseier, forretningsmann og eidsvollsmann. Foreldre: Trelasthandler og skipsreder Diderik von Cappelen (1734 - 94) og Petronelle Pedersdatter Juel (1737 - 85). Gift 1) 22.1.1787 med Maria Plesner (1768 - 1.4.1800), datter av kjøpmann Knud Plesner og Marie Roll; 2) 2.11.1800 med Marie Severine Blom (19.8.1778 - 2.11.1832), datter av kjøpmann Hans Christophersen Blom (1743 - 1814) og Elisabeth Katharina Rougtvedt (1755 - 1833). Bror av Peder von Cappelen (1761 - 1837); farfar til August Cappelen (1827 - 52); farfars far til Diderik Cappelen (1856 - 1935); farfars farfar til Andreas Zeier Cappelen (1915 -); farbror til Jørgen Wright Cappelen (1805 - 78).

Diderik von Cappelen var i tiårene rundt 1800 en av de største godseiere og forretningsmenn i Grenland, og drev videre den forretningen han arvet på en utmerket måte. Han samlet mye av det jordegodset som fremdeles tilhører hans etterslekt.

Von Cappelen tilhørte en fremtredende slekt som opprinnelig stammet fra Kappeln i Niedersachsen, nær byen Wildeshausen, men som på 1600-tallet etablerte seg i Norge. Slekten hadde stor innflytelse i nåværende Telemark fylke, og von Cappelen ble født inn i handelspatrisiatet i Skien. Han vokste opp i et kultivert hjem og ble preget av de ideene og holdningene som var rådende innenfor denne gruppen. Dette kom klart til uttrykk under riksforsamlingen på Eidsvoll, hvor han inntok samme holdning som de øvrige patrisiere.

Von Cappelen fikk sin praktiske utdannelse i farens forretning, som han senere overtok. Firmaet drev storstilt trelasteksport, og von Cappelen arvet ved farens død det som ble betraktet som den største formuen i Skien. Selv utvidet han virksomheten mye, og kjøpte opp store skog- og jordbrukseiendommer, slik at han ble stor godseier. Blant eiendommene var Gimsøy kloster, som ble familiens hovedsete. Han eide også Mæla gård, som han drev som mønsterbruk, Bratsberg gård og et stort skogkompleks i Landsmarka ved Ulefoss. Det siste eiendomskomplekset tilhører fremdeles hans etterkommere på Holla i Ulefoss.

Diderik von Cappelen var også en ledende skikkelse i Skien, hvor han var den førende innenfor det sosiale liv. Festene på Gimsøy kloster var legendariske. von Cappelen var sterkt sosialt og samfunnsmessig engasjert, og han drev en utstrakt privat velgjørenhet, samtidig som han også bidrog med store summer til offentlig virksomhet. Blant annet støttet han veibygging og undervisning, og han bidrog med hjelp til syke mennesker som trengte opphold på sykehus.

I årene 1807 - 14 var von Cappelen medlem av provideringskommisjonen for Bratsberg amt, hvor han fylte en viktig offentlig rolle. I denne stillingen nedla han et stort og vanskelig arbeid med å skaffe mat til amtets innbyggere. Spesielt var det store problemer med å skaffe nok forsyninger til jernverkene i amtet. Han var også medlem av borgerrepresentasjonen i hjembyen.

Von Cappelen ble, som byens fremste mann, valgt til å representere Skien på Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her påtok han seg sammen med Peder Anker å fungere som vert. Under riksforsamlingen sluttet han seg til unionspartiet i likhet med sin nabo Severin Løvenskiold, greve Herman Wedel Jarlsberg og de store næringsdrivende Jacob Aall og Peder Anker. Ellers gjorde ikke von Cappelen seg særlig bemerket under forhandlingene, og han deltok heller aldri mer i politikken, men ofret seg for sine godser og sin forretning.

Ved von Cappelens død ble godsene fordelt på barna, og den eldste sønnen Diderik von Cappelen arvet de store skogeiendommene ved Ulefoss. Disse slo han 1835 sammen med Holla jernverk, en eiendom som fremdeles tilhører slekten. Sønnen Hans Blom Cappelen overtok Gimsøy kloster, som var i familiens eie til 1898.

(www.snl.no)

von Cappelen, Diderik (I95826)

1784

Died before 1951.

Bjerkan, Peder Arnold (I80762)

1785

Died on his way home to Kristiansund after visiting E. Bergh in Molde

Bergh, Oskar Alfred Margido (I83205)

1786

Died six weeks old

Andersen, Belle-Louise (I58969)

1787

Difteri

Sæther, Iver Eriksen (I31999)

1788

Difteri

Sæther, Guro Eriksdtr. (I32293)

1789

Difteri

Witsoe, Gyda Mathilda (I32480)

1790

Difteri

Witsoe, Inga Alida (I32481)

1791

Difteri

Aas, Dagny (I187184)

1792

Difteri

Slørdal, Anders Gabrielsen (I8687)

1793

Difteri

Slørdahl, Berthe Gunelie Gabrielsdtr. (I8688)

1794

Difteri.

Hafsmo, Elen Pedersdtr. (I1917)

1795

Difteri.

Volden, Peder Olsen (I2872)

1796

Digitalarkivet

Kilde (S699)

1797

Digitalarkivet

Kilde (S86)

1798

Digitalarkivet.no

Kilde (S469)

1799

Dikter. Foreldre: Kjøpmann Johan Nilsen (oppr. Nilsson) (18591957) og Sara-Lisa Pettersson (18641940), begge fra Värmland, Sverige. Ugift.

Dikteren Ernst Orvil, som først gjorde seg bemerket som romanforfatter, som hadde sin største offentlige suksess som dramatiker, og som skrev flere særpregede bind med noveller, har likevel kanskje levert det rikeste bidrag til litteraturen ved sin poesi: rundt 1700 dikt, hvorav 1100 ble til etter at dikteren var fylt 70 år. Dertil altså 13 romaner, 12 skuespill og 41 noveller. Legger vi til hans sakprosa i dagspressen, får vi en dikter i alle hovedsjangere.

Det finnes hos Orvil en blanding av lakonisk visdom og verbal intelligens, en sans for humor og tragikk i samme åndedrag, stoisisme og hedonisme bokstavert med en rokokko-aktig stilfornemmelse kort sagt et unorsk særpreg som i mangel av annet er blitt kalt orvilsk. Noen hevder at store diktere sjelden benytter seg av et sært språk. I Norge skulle Orvil også dét et navn han har diktet seg være det lysende unntak.

Adjektivet er kommet til å bety: underfundig, elegant, mangetydig, paradoksal. Et av de mer kjente eksempler er forfatterens svar i en bokkatalog, på hva det verste han visste var: Det finnes en stjerne i Orion, som har ergret meg i mange år. Om forlaget kunne få den fjernet.

Ernst Nilsen vokste opp i Kristiania, tok examen artium ved Katedralskolen 1917 og var deretter ingeniørstudent i Trondheim, inntil forfatterkarrieren tok over. Han debuterte under kunstnernavnet Ernst Orvil 1932 med romanen Birger, hvorpå fulgte seks årlige utgivelser i denne sjanger, med unge menneskers samvær og forviklinger som bærende motiv: Menneskebråk og Hvit uro er blant titlene. Etter krigen kom ytterligere fem romaner, fra Synøve selv til Skyer for solen.

Den første etterkrigstiden hadde Orvil suksess på teaterscenen med stykket Rødt lys, som ble oppført 1948 i Trondheim, Bergen og Oslo. I 1950-årene ble Fru Sylvia, Uskyld, Tre kvinner og Invitt til døden satt opp i hovedstaden. Senere fikk han vansker med å få sine dramatiske arbeider realisert på teaterscenen.

Den første novelleboken kom 1950, og i alt ble det 8 samlinger, der ikke minst de senere Balanse, Slyng og Allikevel fremheves av Kjell Heggelund i etterordet til Samlede noveller (1996). Et påfallende drag er at en del av tekstene basert på dialog også er tenkt som dramatiske arbeider. Tittelnovellen i Balanse ble 1977 oppført som hørespill, og boken Reflekser, med undertittel En novelle i replikker, grupperer forfatteren blant sine dramatekster.

Orvil skrev dikt fra ungdommen av. Debuten skjedde 1940, med samlingen Bølgeslag. I etterkrigsårene kom flere samlinger, som plasserte Orvil på siden av den gjengse modernismen som da brøt frem: Dette er blidere vers, med en urban tone og en erotisk gjennomstrømning som gir dem en Oslo-tone, velegnet til lørdagsdikt i Dagbladet, illustrert av Hammarlund. Et livsutfoldelsens moralsyn proklameres i det store titteldiktet til Slørene faller, der dikteren belyser sin tese: Vellystig er verden:

Naturen kjenner ingen andre forpliktelser / enn utfoldelsens. Skogens hvite linnéa / har ingen annen ideologi, enn den / å øke sin duftende egenart.

Et personlig kjærlighetstema kan anes i den følgende samling Lisbet (1957), der livsvandringen peker mot modning og resignasjon: Han elsket ikke lenger hennes ansikt. / Men de stille brytninger / i hennes nakkehår / gjorde ham ennå varm.

Utrolig produktiv og nyskapende blir Orvil som poet fra og med samlingen Brekasjer. Det er som om alderen gir denne språk-virtuos en særlig frihet til å sjonglere med identitetsproblematikk og kjærlighetsbestyr, kvantemekanikk og gudsdiskusjon. Verdensgåten er der, verken for å bli bekreftet eller dementert:

Om vi tror at / verdensrommet har en hensikt? eller mangel / på hensikt? Noen tredje mulighet / kan vi ikke tenke oss.

Fragmentdikt, den uavbrutte tales poesi, hverdagslighet under evighetens perspektiv, humoristiske innfall, alvor, naturhengivenhet dette er en poesi (i de 7 samlinger han gav ut på eldre år, og i de 7 han etterlot seg) som også i et internasjonalt perspektiv er original, vital, uforlignelig. Langsomt begynte det å demre for dikterens landsmenn at de hadde en stor poet iblant seg, på hvis gravstein det kunne ha stått:

Vi slentrer mot døden

Og veien vi går

Går over asfalt og mose.

Veiløs er morgenen

Inntil vi står

Bøyd over aftenens rose.

I den offentlige debatt deltok Orvil sporadisk med kronikker, avisinnlegg og enquete-svar angående diktning og teaterkunst, moral og samfunnsdebatt. Et utvalg sakprosa inngår som appendiks i de utgitte samlebindene for dikt og for dramatikk.

(nbl.snl.no)

Nilsen, Ernst Orvil f (I115923)

1800

Dirk Peters: Europäische Stammtafeln, Neue Folge Bd. XX., Brandenburg und Preußen 1, Schwennicke, Detlev (Herausgeber), (Vittorio Klostermann, Frankfurt an Main, 2002, ISBN 3-465-03166-0), 21.

von Maltzahn, Ludolf II (I181429)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster