Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 1,401 til 1,450 av 36,836
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 1401 | Bygsla Liangård i 1740-åra. (I Røstkvervet?) | Lian, Jon Assarsen (I8417)
|
| 1402 | Bygsla Nestuggo i 1687. | Bakk, Steffen Olsen (I10044)
|
| 1403 | Bygsla Øra 11/3-1743. Alf skyss-skaffar. | Hafell, Alv Andersen Koksvikøra f (I3919)
|
| 1404 | Bygslet 21 oktober 1713 hele Bustlia, og gården var deretter udelt i 150 år. Anders dreiv gården til 1754. | Bustli, Anders Johnsen (I16114)
|
| 1405 | Bygslet Røstvik og Neset i 1810, og fikk kår i Røstvika i 1836. | Røstvig, Anders Olsen (I15038)
|
| 1406 | Bytta Bjelland mot Berge i 1733. | Berge, Adam Toresen (I14170)
|
| 1407 | Byttet etternavn til Bergen etter at han flyttet til USA. | Bergen, Eric (I1022)
|
| 1408 | Både som solist og i duoen Gerd og Otto, med søsteren Gerd Nielsen (senere Røstad, 191797), var Otto Nielsen en sentral aktør innen musikalsk underholdning i fem årtier fra 1930-årene. Mange av hans monologer, sangtekster og melodier er folkeeie. Som redaktør av NRKs Søndagsposten var han en av kulturlivets viktige bakmenn. Otto Nielsen viste tidlig et mangesidig talent som forfatter og aktør i skolerevyer. Som meget ikke-tilstedeværende elev ved arkitektlinjen ved NTH 193033 var han hovedsakelig opptatt av å skrive og medvirke i revyene, og han tok aldri eksamen. Mammon-Ra (1930) ble så populær at det ble gjestespill i Oslo. Fra 1930 ledet Gerd og Otto Barnetimen i Trøndelag Kringkaster, der Otto og komponisten Harald Haugen skrev landets første radio-operette, Postboks 39. Både denne og barneoperetten Den sorte Klo ble oppført på Trondhjems Teater. 1934 spilte Gerd og Otto inn de første av sine mange plater, og Et luftslott på månen ble en nasjonal slager. De var blant de første norske artistene som spesialsydde sangen for mikrofon og grammofon, med et mer intimt musikalsk uttrykk enn det som måtte til på scenen. Fra 1938 gav Gerd ut soloplater, ofte med sanger skrevet av broren. De var begge aktive i Oslo fra 1934, med NRK som hovedbase, og opptrådte flittig til slutten av 1950-årene, med En grønnmalt benk (1948) som desidert største suksess. Nielsen karakteriserte selv sin innsats i illegalt arbeid under den tyske okkupasjonen som beskjeden, men han satt på Grini fra 1943. Med utgangspunkt i et sjeldent samhold i rom 8 i brakke 9 ble Grinikvartetten til, og 1944 fikk fangene lage egen, populær julekabaret, Leve friheten, med Otto Nielsen-viser som Grinimarsjen, Kjære lille Toril og Det har vi. I de første etterkrigsårene hadde Nielsen fortsatt hovedbase i NRK, ved siden av samarbeidet med Gerd. De spilte også begge inn duetter med Alf Prøysen, Otto i Tango for TV/Kjøp en fiol (1960) og Gerd i Sulua Spår/Mari du bedåre (1958) og Den Nye Tordivelen og Flua (1968). 1959 gjorde hun originalinnspillingen av Prøysens Sjette gongen. I NRK var Otto programleder, blant annet i sommerserien Feriemagasinet, og sammen med Arild Feldborg husdikter i de populære seriene Rundtomkring og Morokulien, som han skrev populære sketsjer og monologer til, f.eks. I marinen for Arve Opsahl og Fiskeribølgen for Rolf Just Nilsen. Han leverte også stoff til Oslorevyene og slagertekster for Jens Book-Jenssen, Inger Jacobsen, Sølvi Wang og Elisabeth Granneman. Nielsen ble fast ansatt i NRK 1957, og her gjorde han sin viktigste innsats som redaktør i 22 år av magasinet Søndagsposten, der Kjell Aukrust, Odd Børretzen og Johan Borgen var blant kåsørene. Sentralt stod Søndagspostens Viseverksted, redigert av Nielsen, Alf Prøysen, Erik Bye og André Bjerke. Nielsen bidrog selv med en del viser, og skrev tekster og melodier til andres arbeider, som tekstene til Pappa'n til Tove Mette, På Ski og Lille Jensen drar til Mandalay, og melodiene til Julekveld i skogen og Du ska få en dag i mårå. Innsendt vise- og lyrikkmateriale ble fremført enten av redaksjonen, av innkalte etablerte artister eller av håpefulle innsenderne som Vidar Sandbeck, Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand, Stein Ove Berg og Kari og Ola Bremnes. 1975 kom soloalbumet Hajnnhojnn i bajnn og 13 andre trønderviser, og Nielsen mottok Spellemannprisens hederspris, fulgt av revyverdenens Leonardstatuett 1979, da han ble pensjonist. 1982 sang han og Gerd inn sine mest kjente viser på platen Svanesang i stereo, og det var premiere på Trøndelag Teaters kabaret Lille store Otto, som han aldri fikk sett. Han døde brått noen dager etter premieren. Gerd Røstad var aktiv som sanger til sin død 1997. Det er reist flere, til dels svært uortodokse, minnesmerker over Otto Nielsen. Utenfor Ringve Museum i Trondheim står fra 1983 en fire meter høy granrot, av naturen formet som en munnharpe, og NRKs kontorer på Tyholt ligger i Otto Nielsens vei 2. Foran NRK i Oslo står en grønnmalt benk ved steinrøysa til Alf Prøysen og bysten av Erik Bye. (nbl.snl.no) | Nielsen, Otto Louis (I152836)
|
| 1409 | Både ved datterens fødsel i 1810 og ved sønnens fødsel 2 år senere, stod Thore nevnet som høker. Det samme gjorde han ved vielsen i 1812. I Melhus-boka b. 3 under Havdal er det nevnt at datteren Siri/Serine ble gift med Tore Tiller i Trondheim. SIden 2 av Siris tantebarn ble gift med Tiller-familien på Tiller er det nærliggende å tro at Tore kom fra samme familie. Dette kan være hans far Tore Olsen Tiller. Denne Tore ble i 1767 gift på Melhus med ei Gjertrud Olsdatter ( se FS) Har sjekket kirkeboka fra Melhus for tidsrommet 1779-1792 og der finnes ingen Tore overhodet som konfirmert. En Tore Tiller ble på 1760-tallet mye benyttet som både forlover og fadder i Klæbu, og kan være Tore Toresens far. Denne bør undersøkes mer: https://digitalarkivet.no/census/person/pf01058434004075 - denne John Tiller kan være den husbonden fra FT 1801 ovenfor: https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000001881983 Sjekk denne Tore Olsen Qvenild og Randi ..... Lilleler vielse 10.6. venstre side: Kildeinformasjon: Sør-Trøndelag fylke, Melhus i Melhus, Ministerialbok nr. 691A02 /1 (1768-1815), Trolovede 1769-1773, side 181. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16246&idx_id=16246&uid=ny&idx_side=-57 Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070917610227.jpg | Tiller, Thore Thoresen (I170956)
|
| 1410 | Bårdshaug Gaard ble solgt til Orkdal kommune i 1965. Wilhelm var bestyrer for « A/S Baardshaug » og gjennomførte salget på vegne av Inger Thams (I-77823) som arvet gaarden etter sin far «minister Christian Thams». Wilhelm hadde på femtitallet en årlig inntekt på 240 000 kr. hvert år for å være bestyrer for eiendommene som Inger eide i Norge. Men hun bodde i Frankrike. Det gikk bare kort tid før "Bårdshaugen" ble solgt videre til hotellkongen Alf Hugo Müller i Trondheim. Han renoverte eiendommen og gjorde den om til hotell som fikk navnet « Bårdshaug Herregård ». | Thams, Wilhelm August (I19431)
|
| 1411 | Båten "Norge" gikk på Rockall, og han omkom 28/6-1904, sammen med 635 andre - derblant 225 norske. Se også: http://digitalarkivet.uib.no/utstilling/dsnorge.htm | Sinneshaug, Hans Olsen (I31892)
|
| 1412 | Båten hvor Anton ble født: http://www.norwayheritage.com/p_ship.asp?sh=refon | Gilbertson, Anton Refondo Abramson (I74559)
|
| 1413 | Båtsmann på M/S Høegh Silverwave 31/5-1950 | Ytteråk, Kristian Alfred Olufsen (I186335)
|
| 1414 | Bør Jonsen ? | Olsdtr., Anne (I21274)
|
| 1415 | C. debuterte på Høstutstillingen i 1936 med kvinnehodet Helg. I 1942 holdt hun sin første separatutstilling hos Hammerlunds Kunsthandel, Oslo under mottoet: Skulptur i hjemmene. Hennes arbeider er hovedsakelig i lite format utført i bronse og terracotta med sikker og disiplinert formsans. Barn og dyr var hennes foretrukne modeller som f.eks. Liten Adam i polert sort syenitt (1936), Stolarrest (bronse, 1950, Christianssands Kunstforening Faste Galleri.), Abe med Honningkake i farget terracotta (utstilt Unge Kunstneres Samfunn 1959) og Reinsdyråring får horn (utstilt Kunstnernes Hus, Oslo 1962). C. har utført en rekke portretter som er preget av ønsket om å kunne uttrykke den portrettertes vesen og personlighet gjennom form og linjespill noe vi ser i bysten av direktør Sigurd Houth (bronse, 1942). Hun har også utført byster av J.F. Macody Lund (1944) og J.B. Hjort. Utdannet agronom; Begynte sin kunstneriske utdannelse som hospitant ved Norges Tekniske Høyskole under professor Harald Krohg Stabell (tegning og akvarell) og billedhugger Harald Samuelsen (modellering); Statens Kunstakademi, Oslo under Wilhelm Rasmussen 1934 - 37; elev av Emile-Antoine Bourdelle i Paris. London (musikkstudium) 1926; Seattle 1927-33; London, København og Berlin 1936; Paris 1937; Stockholm 1947. Viseformann og suppleant i Bildende Kunstnerinners Forening; C. underviste i modellering ved Studentenes Friundervisning fra 1947. (nkl.snl.no) | Christensen, Elen Sofie Elster (I141658)
|
| 1416 | CAMMERRÅD ANDERS CHRISTOFFERSEN SCHØLLER TIL LEIRA var vice-laugmann Christoffer Schøllers eldste sønn, født i 1664, gift i Gjerpen med Anna Tønsberg. Han overtok Leira etter sin far og fortsatte alle bedrifter som var tilknyttet dette gods. Cammerråden bodde i Trondheim, men oppholdt seg i sommertiden på Leira. Leira (etter navnet på bekken som renner over gårdsvaldet), Leren, tidligere også kalt Kroghsminde, gnr. 92/1, Strinda, øst for Nidelva og Leirfossene, vest for Tvereggen. Leira er første gang nevnt 1277, og tilhørte i middelalderen erkebiskopen. 1647 var gården delt i to bruk, som tilhørte lektors prebende og kronen, med en liten part til Vår Frue kirke. Gården var 1661 delt i fire bruk, hvorav Reinskloster eide det ene. 1683 eide Else, enken etter Iver Baltzersen, en del av Leira, mens resten tilhørte slekten Schøller, lektors prebende og Vår Frue kirke. Gården kom etter hvert i sin helhet i Schøllers eie, og tilhørte 1722 kommerseråd Anders Schøller. Han var også eier av sag- og møllebrukene ved Leirfossen og store skogeiendommer i Selbu, Tydalen og Klæbu, som skaffet tømmer til sagene på Leira. Schøllers enke Anna de Tonsberg ble 1727 gift med oberstløytnant J. H. Weinigell, som oppførte nye hus på Leira. Etter ham overtok stesønnen, kammerherre Stie Tonsberg Schøller, som ble etterfulgt som eier av enken, geheimerådinne Cecilie Christine Schøller, Stiftsgårdens byggherre. Leira var familiens residens på landet. Leira godsLeira gods hadde på begynnelsen av 1800-tallet et areal på 2000 daa dyrket mark. 1866 omfattet hovedgården 1040 daa innmark og 20000 daa skog i Tiller, Tydal og Selbu. Kilde Trondheim Byleksikon Strinda bygdebok bind 1 s 426- | Schøller, Anders Christoffersen (I106209)
|
| 1417 | CARLSBAD CURRENT-ARGUS Carlsbad, Eddy County, New Mexic0 April 25, 1984 McBRIDE Funeral services for Lucille A. McBride, 56, Velva, N.D., are pending with Denton Funeral Home. She died Tuesday in Minot, N.D. She was born in July, 1927 in Russo, N.D., graduating from Velva High School in 1945. She married Bobbie McBride in Minot in 1963, preceding their move to Carlsbad that same year. While in Carlsbad, she was employed with the gas company and Guadalupe Medical Center. She was living in Velva at the time of her death. She was a member of St. Peters Lutheran Church. She is survived by four sons, Terry Riba, Mountlake-Terrace, Wash., Larry Riba, Missoula, Mont., Neal Riba, Tucson, Ariz., and James Riba, Carlsbad; three daughters, Mrs. Verla Martin, Mrs. Jeanne Rhoades and Mrs. Joanne Nesbit, all of Carlsbad; one brother, Dale Erickson, Minot; one sister, Mrs. Gracie Thompson, Sherwood, N.D.; her parents, Mr. and Mrs. Leonard Erickson, Velva; 13 grandchildren and three great-grandchildren. McBRIDE Funeral services for Lucille A. McBride, 56, Velva, N.D., will be held at 3 p.m. Wednesday at St. Peters Lutheran Church. Burial will follow at the Carlsbad Cemetery. The Rev. Bob Barndt of St. Peters Lutheran Church will be officiating. McBride died Tuesday in Minot, N.D. Pallbearers will be Tom Martin, Ben C. Thompson, Harold Robertson, Frankie Funk, Roy Thornton, and Willie Fenske. | McBride, Lucille A. Erickson (I202430)
|
| 1418 | Ca 1847 - 1852. | Fossli, Ole Olsen Hafsmo f (I3088)
|
| 1419 | Came to the USA in 1882 per 1910 census, he was a farmer 1910 Edward was living in South Dakota, Charles Mix, Moore Township 1920 Edward was living in South Dakota, Charles Mix, Moore Township 1930 Edward was living in Minnesota, Benton County, Gilmanton | Fossdal, Edward Kornelius Andreasen (I49965)
|
| 1420 | Camilla Collett, (f. Wergeland), Jacobine Camilla Collett, født 1813, død 1895, født i Kristiansand, norsk forfatter og kvinnesaksforkjemper, datter av Nicolai Wergeland. Sammen med brødrene Henrik og Oscar vokste hun opp på Eidsvold prestegård, men ble som 14-åring sendt til herrnhuternes oppdragelses-anstalt i Christiansfeld. I Christiania møtte hun senere Welhaven, og opplevde både skuffelse og sorg da det ikke ble alvor mellom dem. Den mellomstillingen hun kom i mellom sin bror og Welhaven var en belastning, men kan i noen grad ha frigjort krefter hos henne som bl.a. viser seg i de opptegnelser hun gjorde på denne tiden. Hun ble i 1841 gift med P. J. Collett, som utvilsomt medvirket til at hennes litterære interesse tok en mer seriøs vending. Ektemannen døde allerede i 1851, og «enkefru Collett» som hadde utgitt noen småarbeider, gav i 185455 ut Amtmandens Døttre (anonymt). Denne romanen alene sikrer henne en plass i litteraturhistorien som «den første norske tendensroman». Romanen var et dristig og moderne arbeid da den kom ut, og er tross opplagte svakheter i komposisjonen, fortsatt et viktig verk i vår litteratur. Den er et kraftig innlegg for kvinnens rett til selv å velge ektefelle og en skildring av unge, ugifte døtre i et embetsmannshjem. Det har vært hevdet at tendensen i romanen er mer moralsk enn sosial, men Colletts perspektiv på kvinnesaken utvidet seg sterkt etter hvert. Ved siden av dette hovedverket er den skjønnlitterære produksjon liten: en samling Fortællinger (1860) og I de lange Nætter (1863), den siste en selvbiografisk skildring av livet på Eidsvoll og av broren Henrik. En kan hevde at arbeidet for kvinnesaken ble begynt i Amtmandens Døttre, men saken blir klarere og synspunktene nyanseres og forsterkes i en rekke artikler, samlet i boken Fra de stummes leir (1877). En rekke erindringer og betraktninger som på en måte er forberedelser til kampskriftet i 1877 ble utgitt i fem bind mellom 1868 og 1873, Sidste Blade. Hennes innlegg i kvinnesaken er bl.a. sterkt personlige oppgjør med mannens totale dominans på alle områder, noe hun bl.a. viser ved å se på den rolle forfattere lar kvinner ha i sine verker. I to bind kom hennes senere artikler i kvinnesaken ut i 1879 og 1885, med den karakteristiske tittel Mod Strømmen. Som foregangskvinne og symbol har Camilla Collett spilt en betydelig rolle i kvinnesak og likestillingskamp også hundre år etter sin tid. Gustav Vigelands monument av Camilla Collett ble reist i Slottsparken i Oslo i 1911 av norske kvinner. I 1977 ble en statue utført av Ada Madsen avduket på Eidsvoll. Samlede Verker. Mindeutgave ble utgitt ved H. Eitrem i 191213. Leiv Amundsen har gitt ut Camilla Colletts og hennes manns brev og dagbøker i Optegnelser fra ungdomsaarene (1926), Breve fra ungdomsaarene (1930), Frigjørelsens aar (1932), Før brylluppet (1933); dessuten, P. J. Collett, Studenteraar (1934). (www.snl.no) | Wergeland, Jacobine Camilla Collett f (I95960)
|
| 1421 | Canadisk statsborgerskap 16/3-1933 | Vilvang, Arne (I2443)
|
| 1422 | Cand.theol. i 1882 | von Krogh, Fredrik Riis (I31797)
|
| 1423 | Capelskaget | Heim, Marcus Trondsen Lian f (I22322)
|
| 1424 | Capitain ved 1. Oplandske infanteriregiment, 1. hedmarkske landkompani. | Sandborg, Niels Nicolai Christensen (I167683)
|
| 1425 | Capitaine af 2det agerhuuske regimente, af charitee i huuset ( Bor hos sin bror Hans Daniel i prestegården ved folketelling Sande 1801) | Hammer, Frederick Christian Otto (I200936)
|
| 1426 | Captein,for det Søndmørske landevernkompani 1747, Sjef for Nordre Søndmørske linjekompani 1749.Bondehandel på Klokkerhaugen. Bonde | Mechlenborg, Niels Jenssen Hansteen (I137771)
|
| 1427 | Car Accident | Blythe, William Jefferson (I143326)
|
| 1428 | Carl Adolf Anderson | Skogøy, Karl Adolf Andersen (I32834)
|
| 1429 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | von Sydow, Max Carl Adolf (I148587)
|
| 1430 | Carl Adolph Dahl (21. august 1769 - 3. juni 1819) var ein norsk embetsmann, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Carl Theodor Dahl var sonen hans. Dahl var frå Sokndal i Rogaland. Han vart eksaminert jurist i 1791, deretter sorenskrivarfullmektig i Idd og Marker. År 1797 viserådmann i Fredrikshald, 1798-1804 byfut og byskrivar i Tønsberg. Frå 1803 var han byfut og auksjonforvaltar i Fredrikshald, samt sorenskrivar i Idd og Marker. I 1810 vart han i tillegg by- og rådstuskrivar i Fredrikshald. Dahl var utsending frå Fredrikshald til riksforsamlinga på Eidsvoll. Han var innvald til Stortinget 1818, men grunna sjukdom møtte han ikkje. Han dødde i Fredrikshald. (Wikipedia) | Dahl, Carl Adolph (I100668)
|
| 1431 | Carl Anton Larsen (1860-1924) Antarktis polfarer, hvalfanger, skipsreder og sjøkaptein. Foreldre: Skipsfører og reder Ole Christian Larsen (182690) og Ellen Andrea Ingebrigtsen (182987). Gift 7.8.1882 i London med Andrine Thorsen (28.10.18635.11.1950), datter av skipsfører og reder Andreas Thorsen (183292) og Anne Bolette Christensen (18241904). Carl Anton Larsen var skipsfører og hvalfanger. Han var leder for flere Antraktis-ekspedisjoner som resulterte i geografiske og vitenskapelige oppdagelser og banet vei for etableringen av hvalfangstnæringen i Sørishavet. Som hvalfangstbestyrer ble han selv den første til å overføre næringen fra nord til sør. Larsen var skippersønn fra Østre Halsen utenfor Larvik og drog tidlig til sjøs. Han kom med i fangst av bottlenose (nebbhval) i Nordatlanteren en næring der Vestfold var ledende i siste del av 1800-tallet. 1885 ble han skipsfører på bottlenosefangeren Fortuna, som tilhørte sandefjordrederen Christen Christensen. Larsen og Christensen samarbeidet om de to Jason-ekspedisjonene til Antarktis 189293 og 189394, som kom til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Christensen hadde ideen og stilte skip og kapital til rådighet. Larsen var kaptein og ekspedisjonsleder for begge toktene. Formålet var å lete etter nye fangstfelt for en næring som var i ferd med å stagnere i nordlige farvann. Flere andre ekspedisjoner ble sendt sørover med samme formål på samme tid. Jason-ekspedisjonene iakttok store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt South Georgia, og etter hjemkomsten foreslo Larsen å starte næringsvirksomhet der. Ekspedisjonene satte også spor etter seg når det gjaldt geografiske og naturvitenskapelige oppdagelser. Jason trengte langt sør i den vestlige del av det isfylte Weddellhavet, og fossilfunn på Seymore Island vakte samtidens oppmerksomhet. I slutten av 1890-årene arbeidet Larsen som bestyrer på en hvalfangststasjon i Mafjord på Ingøy i Finnmark, hvor han fikk erfaring med landstasjonsfangst etter Svend Foyns modell. 1901 ble han engasjert som kaptein på Antarctic i den første svenske Antarktis-forskningsekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld. Det ble gjennomført et omfattende vitenskapelig program ved den antarktiske halvøy, Falklandsøyene og Ildlandet i Sør-Amerika. Antarctic oppholdt seg også ved South Georgia 1902, og Larsens planer om å starte hvalfangst der modnet ytterligere. Februar 1903 ble Antarctic skrudd ned av isen i Weddellhavet, og ekspedisjonens medlemmer måtte overvintre. De ble reddet ut 1904 av et argentinsk fartøy, som brakte dem til Buenos Aires. Det korte oppholdet i den argentinske hovedstaden fikk stor betydning for Larsen. Han lanserte ideen om hvalfangst på South Georgia for lokale forretningsfolk og foreslo at det ble dannet et selskap, Compania Argentina de Pesca. Etter en tur i Norge reiste Larsen høsten 1904 på ny til South Georgia for å etablere seg i Grytviken. Dette markerte starten for den moderne hvalfangsten i Antarktis. På South Georgia ble det frem mot den første verdenskrig etablert ytterligere fem landstasjoner etter mønster av anlegget i Grytviken. Selskapene hadde ulik nasjonalitet, men majoriteten av hvalfangerne var norske. Larsen valgte å organisere driften på samme måte som i Finnmark, ved å bygge en landstasjon. Hans tidligere kompanjong, Chr. Christensen, startet 1905 fangst med flytende fabrikkskip ved South Shetland. Dette feltet ble sammen med South Georgia dominerende i flere år. Larsen var bestyrer ved stasjonen i Grytviken til 1914. Han bygde anlegget videre ut og tok initiativ til å reise en kirke for hvalfangerne. De siste årene på South Georgia syslet han med planer om å starte hvalfangst andre steder, men han brøt i stedet over tvert med sin gamle levevei og returnerte til Norge, der han bosatte seg på Bestum ved Kristiania. Han kjøpte to gårdsbruk på Romerike, som han planla å bygge opp til mønsterbruk innen husdyravl. Satsingen ble ingen suksess, og han vendte seg for siste gang mot hvalfangsten. Det var velkjent at Rosshavet i Antarktis hadde store mengder hval, og 1922 ble Larsen med på å etablere et selskap for å drive fangst der. 1923 drog kokeriskipet Sir James Clark Ross med hvalbåter sørover, gjennom drivisbeltet og inn i det åpne Rosshavet. Larsen var ekspedisjonens leder. Fangsten ble vellykket, og forsøket viste at det var mulig å drive hvalfangst helt uavhengig av kontakt med land. Ekspedisjonen ble derfor en forløper for den pelagiske hvalfangst som senere kom til å dominere næringen. Larsen var tilbake med ny fangstekspedisjon året etter. Hans helse hadde da en tid vært sviktende, og han døde på fangstfeltet i Rosshavet. Carl Anton Larsen var en av Norges mest betydningsfulle ekspedisjonsledere i Antarktis-utforskningens såkalte heroiske fase i tiårene før og etter 1900. Hans kvaliteter som skipsfører i de ugjestmilde farvann i Sørishavet var uomstridt. Han viste også stor interesse for den vitenskapelige siden av ekspedisjonene, noe som var tydelig så vel ved de to Jason-ekspedisjonene som ved Antarctic-ekspedisjonen og på South Georgia. Som hvalfanger ble han en pioner, både ved å overføre landstasjonsfangsten fra nord til sør, og ved den dristige satsingen langs iskanten i Rosshavet. ( geni.com ) | Larsen, Carl Anton (I176246)
|
| 1432 | Carl Emil Christian Bonnevie, født 1881, død 1972, født i Trondheim, norsk jurist og politiker, sønn av Jacob Aall B. Byrettsdommer i Oslo 1923, sorenskriver i Lofoten 1929, lagmann i Agder 1936 - 47, lagmann i Eidsivating 1947 - 51. Stortingsrepresentant (A) 1913 - 15 og 1934 - 36. Fredssaken opptok Bonnevie sterkt, og han var formann i Norges fredsforening 1926 - 29. (www.snl.no) | Bonnevie, Carl Emil Christian (I97683)
|
| 1433 | Carl Frederik Seeberg (født 1. september 1817 i Larvik, død 5. juni 1881 i Drammen) var handelsmann og politiker. Hans foreldre var «kjøpmand» Thomas Seeberg og Marthe Elisabeth, født Schriver. Carl Frederik Seeberg tok handelseksamen i 1841 og borgerskap i Drammen i 1848. Han drev først kolonial- og manufakturforretning. Seeberg ble senere trelasthandler. Han var skipsmegler 1860-1876 (fra 1873 under firma Seeberg & Nielsen). Seeberg var suppleant nr. 3 fra Drammen på Stortinget. (lokalhistoriewiki.no) | Seeberg, Carl Fredrik (I139445)
|
| 1434 | Carl Gustaf Armfeldt var en svensk militær, general og friherre (født 9. novemberjul./ 19. november 1666greg. i Ingermanland, død 24. oktoberjul./ 4. november 1736greg. på Isnäs gård i Pernå, Finland). Han var sønn av Anna Elisabet Brakel og oberstløytnant Gustaf Armfelt, som ble adlet i 1648. (De fleste av slekten har brukt skrivemåten Armfelt, men Carl Gustaf brukte selv Armfeldt). Armfeldt åpnet karrieren 17 år gammel, som korporal ved Nylands kavaleri. I 1685 dro han til Frankrike, for å fortsette sin utdanning ved prins Ferdinand av Fürstenbergs regiment. Etter tolv år vendte han tilbake til Sverige som kaptein,og gikk til den finske hæren som generaladjutant i 1701. Der tjenestegjorde han under den store nordiske krig, 17001721, og han ble utnevnt til øverstkommanderende for den finske hær i 1713. Under den langvarige krigen utmerket Armfeldt seg ved flere anledninger, spesielt i forsvaret av Helsingfors i 1713 og i slaget ved Storkyro i 1714. Der kunne han med sine 6 000 mann ha beseiret den tredobbelt så store fiendehæren, dersom infanteriet, som for øvrig viste en mirakuløs tapperhet, hadde fått støtte fra rytteriet, som ble kommandert av Reinhold Johan De la Barre. Armfeldt ble utnevnt til generalløytnant i 1717 og overtok kommandoen over den hæren som året etter angrep Norge for å innta Trondheim. Angrepet på selve Trondheim by kom aldri, og felttoget ble kjent for sin sørgelige utgang. Under tilbaketoget til Sverige valgte Armfeldt korteste vei over fjellet. I dagene fra 1.jul./ 12. januargreg. til 3.jul./ 14. januargreg. i 1719 kom de ut for en snøstorm mellom Tydal og Handöl i Sverige. Mange gikk seg vill, og mesteparten av hæren frøs ihjel (se Karolinernes dødsmarsj). Av over 5 000 mann som gikk fra Tydal, kom 870 tilbake til Duved i Sverige. I 1719 ble Armfeldt utnevnt til landshøvding i Viborgs län, et embede han for øvrig aldri tiltrådte. Han ble friherre i 1731 og general for infanteriet i 1735. Armfeldt døde 24. oktoberjul./ 4. november 1736greg. på herregården Liljendal i Pernå sogn, Finland. (wikipedia) | Armfelt, Carl Gustaf (I147481)
|
| 1435 | Carl Gustaf Mannerheim, egentlig baron Carl Gustaf Emil Mannerheim, (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. januar 1951 i Lausanne i Sveits) var en finsk, adelig offiser, riksforstander, president og oppdagelsesreisende. Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland inn i en kjent finsk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Familien kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige i det 17. århundret. Han var oldebarn til Carl Erik Mannerheim; og startet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren og ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Gustaf_Mannerheim ) | Mannerheim, Carl Gustaf Emil (I152320)
|
| 1436 | Carl Gustav Fleischers navn er først og fremst knyttet til hans innsats under felttoget i Norge 1940 og hans skjebne i eksil 194042. Fleischers far omkom på en tjenestereise da sønnen var bare to år gammel, og moren flyttet med de to sønnene den senere biskop Andreas Fleischer (18781957) og Carl Gustav til Trondheim og senere til Kristiania. Der begynte Fleischer på en militær utdannelse og tok Krigsskolens øverste avdeling 1905 og Den militære høyskole 1907. Fleischer utmerket seg tidlig som offiser. Han ble tatt opp som aspirant i generalstaben 1909 og avla generalstabseksamen 1913. Deretter tjenestegjorde han som adjoint i generalstaben frem til 1919. I perioden 191924 var han stabssjef ved 6. divisjon i Harstad, hvor han fikk sine første erfaringer med den landsdelen som skulle få en helt spesiell plass i hans liv. Fleischer vendte tilbake til generalstaben 1924 og arbeidet i mobiliseringsavdelingen til 1926. Deretter var han kompanisjef i Garden til 1929, avdelingssjef i generalstaben (mobiliseringsavdelingen) 193133 og tjenestegjorde i kommanderende generals adjutantstab et års tid frem til han høsten 1934 ble utnevnt til oberst og sjef for Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14. Denne stillingen hadde han til 1939, da han ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon. I tillegg til sine militære stillinger underviste Fleischer i generalstabstjeneste, taktikk og anvendt krigskunst ved Den militære høyskole 192935 og var redaktør for Norsk Militært Tidsskrift 193334. Han tjenestegjorde også en kortere periode ved et fransk infanteriregiment i midten av 1920-årene, og han var sekretær for Stortingets utvidede militærkomité under arbeidet med forsvarsordningen av 1927 og militærfaglig sakkyndig for Bondepartiet under utredningene forut for forsvarsordningen av 1933. Gjennom sin varierte karriere skaffet han seg et inngående kjennskap til det norske forsvaret og dets historie, samt til militærvitenskapen. Som offiser var Fleischer tradisjonalist, profesjonalist og aristokratisk innstilt med liten forståelse for politisk innblanding i det militære fag. Til tross for mange høye stillinger fikk han aldri noe fortrolig forhold til sine politiske overordnede. I norsk sammenheng innebar hans tradisjonalisme at han gikk inn for å beholde så mye som mulig av den eksisterende hærordning under reformarbeidet i mellomkrigstiden, og en motvilje mot å la forbigående politiske og økonomiske konjunkturer avgjøre forsvarsstrukturen. Mangelen på utdannelse, øvelser og materiell fornyelse førte til at hæren i midten av 1930-årene fremstod som en av Europas svakeste. På grunn av sitt militærpolitiske standpunkt kom Fleischer i et faglig og personlig motsetningsforhold til kollegaen Otto Ruge, som var militær fadder for forsvarsordningen av 1933. General R. Roscher Nielsen har karakterisert Fleischer som Ruges argeste motstander. Ruge og siden kommanderende general Kristian Laake mente det var galt å forsøke å bevare en organisasjonsramme som man ikke ville få midler til å fylle med innhold. I stedet for å opprettholde en landsdekkende stor hær (med 55 infanteribataljoner), gikk de inn for en liten, men god hær bestående av 1618 moderne, mekaniserte feltbataljoner for rask mobilisering, mens de øvrige ble stilt i reserve. Fleischer og hans meningsfeller hevdet at dette var uforsvarlig, fordi Norge var stort, spredt befolket og hadde svakt utbygde kommunikasjoner slik at hæren ikke kunne flyttes mellom de antatt viktigste operasjonsteatre Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Under felttoget i Norge 1940 var Fleischer den norske divisjonssjef som fikk best anledning til å foreta en kontrollert mobilisering etter det tyske angrepet. Som regimentssjef og divisjonssjef hadde han i flere år vært en drivkraft i å styrke forsvaret i Nord-Norge etter at krisebevilgningene begynte å strømme på fra 1937. Med sine solide faglige kvalifikasjoner, personlige autoritet, menneskelige egenskaper og militære lederegenskaper hadde han store fremganger under den allierte motoffensiven ved Narvik. Da de allierte besluttet å trekke seg ut av Norge, innebar det at han i siste time ble fratatt anledningen til å presse de tyske styrkene i området til kapitulasjon eller flukt, noe som gikk sterkt inn på ham. På slutten av felttoget kom Fleischer i et stadig sterkere motsetningsforhold til sine militære og politiske overordnede, først som følge av hans motvilje mot å underordne seg kommanderende general (fra 18. mai forsvarssjef) Ruge, da denne kom nordover etter at Sør-Norge var oppgitt, dernest i forhold til regjeringen i spørsmålet om kapitulasjon, og senere om hvordan demobiliseringen og forholdet til Tyskland skulle ordnes. Fleischer ble til slutt beordret i eksil, sterkt mot sin vilje, og fulgte kongen og regjeringen til London i juni 1940. Fleischer ble sjef for Hærens Overkommando da den ble etablert i London 19. juni 1940. Hans fremste mål var å reise en eksilhær raskest mulig for å kunne sette den inn i gjenerobringen av Norge. Dette standpunktet viste seg etter hvert uforenlig med regjeringens og de alliertes prioritering av andre oppgaver, spesielt flyvåpenets og marinens. Fleischer så på nedprioriteringen av utefrontens landmilitære innsats og hans egen posisjon som en tilsidesettelse. Da han i februar 1942 ikke fikk stillingen som forsvarssjef, opplevde han det som en brutal krenkelse. Han søkte avskjed som sjef for Hærens Overkommando og ble utnevnt til norsk militær representant i Canada. Der tok han sitt eget liv 19. desember 1942. Carl Gustav Fleischer mottok flere utenlandske ordener og krigsdekorasjoner for sin innsats i felttoget 1940, bl.a. det franske Croix de guerre og den polske Virtuti Militari-ordenen, og han ble utnevnt til Knight Commander av den britiske Bath-ordenen 1941. Dagen før sin død ble han tildelt Krigskorset med sverd, men nyheten om tildelingen nådde ham ikke i live. ( nbl.snl.no/Carl_Gustav_Fleischer ) | Fleischer, Carl Gustav (I25651)
|
| 1437 | Carl Halck (), godseier på Karlslyst i Hommelvik. Halck var offiser i den svensk-norske hær. Han startet en rekke industrielle tiltak i Hommelvik, sagbruk, teglverk og brenneri og var medeier i Mostadmark Jernverk. Trolig drev Carl Halck også virksomhet på Leirbrua. Han fikk etter hvert økonomiske problemer og ble tvunget til å selge unna eiendommer. I 1837 gikk han konkurs etter å ha begått underslag i fogderikassen. I august 2011 arrangerte Karlslyst Musikkteater musicalen Carl Halck. (http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Carl_Halck) | Halck, Carl Jacob Woldemar (I120814)
|
| 1438 | Carl J. A Lossius emigrerte til USA 10.05. 1861 sammen med sine to sønner Rudolph og Carl . | Lossius, Carl Johan Adolph (I100425)
|
| 1439 | Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. desember 1964 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (H). Han virket hovedsakelig som journalist og redaktør i Morgenbladet gjennom sin yrkeskarrière. C.J. Hambro var kjent som en stor taler og retoriker og regnes som Norges fremste parlamentariker på 1900-tallet. Han var innvalgt på Stortinget 1919 - 1957, stortingspresident 1926 - 1933 og 1935 - 1945, parlamentarisk leder 1926 - 1958 samt partiformann 1926 - 1934 og 1950 - 1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da Tyskland invaderte landet den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten. Han markerte seg som en kunnskapsrik politiker, men ytret også kontroversielle meninger, og hadde ikke vanskeligheter for å tale personer i og utenfor partiet midt imot. Han var hele livet en sterk motstander av ekstreme ideologier og deres anførere. (Wikipedia) | Hambro, Carl Joachim (I117679)
|
| 1440 | Carl Johan Isaksen hadde gården til 1923, da han solgte den til sin sønn Iver Carlsen Sterten for kr. 1500 og kår. | Sterten, Carl Johan Isaksen (I18335)
|
| 1441 | Carl Johan ble født i 1840 i Christiania og konfirmert i Vestre Aker kirke i 1855. Han var kontorist i Ibestad rundt 1865, var såpefabrikanteier med bopel i Wesselsgate 6 rundt 1875. Han gikk konkurs 1882, da bodde de i Fredensborgsveien. Sofie døde året etter. Samme år giftet han seg igjen, men døde allerede i 1885, 40 år gammel. | Kjeldseth, Karl Johan (I177188)
|
| 1442 | Carl Kvande 1910-1988 Carl John Kvande, age 78, passed away at the Good Samaritan Center in Clearbrook on Thursday, December 15, 1988. Carl was born in Brekstad Orlandet, Norway on April 8, 1910 to parents John and Jana Kvande. He attended school in Norway and came to the United States with his family on October 23, 1925 to St. James, Minnesota. The family moved to the Bagley area in 1930 and for the past 15 years Carl has made his home at the Good Samaritan Center. Survivors include three sisters and three brothers; Sally, Mrs. Earl Gunning, of Bagley, Magnhild, Mrs. Oswald Peterson of Bemidji, Jeni Nordin of Bemidji, Oscar of Clearbrook, Harold and Severt of Bagley. Many nieces and nephews survive. Funeral services were held December 19 at 1 p.m. in the Good Samaritan Center Chapel. The Rev. Herman Engebretson officiated and Olai Westrum sang and Patti Thoresen was the organist. Casketbearers were Charles Bakke, Ronald Gunning, Gary Kvande, Daniel Ulrich, Orville Peterson, Troy Shegrud. Burial was in the Bagley City Cemetery under the direction of the Cease Family Funeral Home of Bagley. | Kvande, Karl Johan (I48472)
|
| 1443 | Carl Ludvig Laane (4.9.1909 i Trondheim- 1.11.1996 i Tønsberg) var sønn av landbruksskolestyrer Morten Larsen Laane og Anna Larsen Ullenrød. Gift 1937 med sykepleier Maria Motzfeldt (19.4.1908 i Nesna- 1980), datter av lensmann Birger Fredrik Motzfeldt og Augusta Andersen. Barn: Carl Morten (1940-), Birger (1943-). Carl Ludvig Laane ble cand med i Oslo 1937. Godkjent spesialist psykiatri 1951. Privat praksis i Tønsberg 1938-47. Fra 1960 polioklinikksjef Univ Psyk klinikk. ( https://strindahistorielag.no/wiki/index.php/Carl_Ludvig_Laane ) | Laane, Carl Ludvig (I184792)
|
| 1444 | Carl Olsen var lensmann i Folda etter sin far fra 1681-1696/1701. Han sa fra seg sin stilling mellom 1696-1701. Carl var også eier av en jekt og brukte å seile til Bergen med tørrfisk. Carl Olsen var rimelig velstående og eide jord både på Os i Kjærringøy og i Lervik i Steigen. I skifte etter han fins en mengde med kostbart sengetøy bl.a. med dun og feller. I boet etter Carl Olsen fantes også bl.a.: 1 sølvkanne og et fat mrk. Jørgen Nielsen 1 sølvkanne mrk: N:A:S A:I:D. Dette sølvet ser ut å stamme fra Steigen - Jørgen Nielsen var bosatt på Skagstad, Engeløy - så det kan tyde på at Niels Arnesen, Vik kjøpte gården på Skagstad da Jørgen døde. 1 sølvkanne mrk: N:A:S A:I:D må være Niels Arnesen og hans kone som må ha hatt navnet: A.... I...datter. Vidar Johansen | Os, Carl Olsen (I136637)
|
| 1445 | Carl Olsen var skipper og jekteier i Kjærringøy. https://www.facebook.com/groups/414786431876943/ | Fiere, Carl Olsen (I136644)
|
| 1446 | Carl Otto Løvenskiold (født i Christiania 23. desember 1839, død på Vækerø 1. oktober 1916) var en norsk marineoffiser, godseier og politiker. Han var Norges statsminister i Stockholm i 1884. Han var sønn av Otto Joachim Løvenskiold og Julie Caroline Helene Wedel-Jarlsberg, og etterkommer etter tre eidsvollsmenn: oldefaren Peder Anker og bestefedrene Severin Løvenskiold og Herman Wedel Jarlsberg. Han er tippoldefar til Carl Otto Løvenskiold (d.y.). Han giftet seg i 1865 med sin kusine Elise Wedel Jarlsberg (1844 - 1923), datter av godseier Harald Wedel Jarlsberg (1811 - 1897). Gjennom egen familie og svigerfamilie var Løvenskiold eslet til store embeter, men brøt som ung over tvert og dro til sjøs. Han ble sekondløytnant i marinen 20 år gammel. Han tjenestegjorde i den norske og britiske marine inntil 1875, etter at han hadde blitt trukket inn i driften av Løvenskiold-godset fem år tidligere. Han bygget herregården Vækerø i 1881. Han deltok i offentlig debatt fra 1883, og ble trukket inn i politikken som statsminister i Stockholm i regjeringen Schweigaard våren 1884. Senere var han stortingsrepresentant i tre perioder 1888 - 96. (Wikipedia) | Løvenskiold, Carl Otto (I95801)
|
| 1447 | Carl Petter Schillander født ca. 1764/65 i Lövsta Ed socken, Stockholms län. Og død den 28 april 1823 av en alder av 58 ved drukning til sjøs. Gift med Catharina Pehrsdotter (Senere også kalt Olsdatter i Norge etter Carl Petters død.). Carl Petter og Catharina hadde fem eller seks barn i lag. Ifølge sjømannspapirene er følgende informasjon oppgitt om Carl Petter. År Alder Født: -------------------------------------- 1809 43 Stockholm 1811 45 Stockholm 1813 47 -- 1818 53 -- 1822 56 -- 1823 -- -- En mulig Carl Petter er, en Volontär nr 29 Carl Petter Schylander i Premiärmajorens kompani. Som i 12 mai 1794 er oppgitt som far for Christina Charlotta i Skeppsholms församling i Stockholm. Og moren er hans hustru Catharina Pehrsdotter. Blandt vitnene er Överstelöjtnant greve Axel Cronhielm og Löjtnant Ekstedt. Samme Carl Petter er igjen oppgitt som far neste år den 17 september 1795 ved fødselen til Carl Petter på Lövsta i Ed socken, Stockholms län. Den gangen oppgiss foreldrene Volontären ved Arméns flotta Carl Petter Sylander og hustrun Catharina Sylander 28 år. Vitnene er högvälborne greve Axel Cronhielm og Statsfrun, högvälborna grevinne Christina Cronhielm fødd Rålamb. Dette er mest sannsynlig samme person, noe som plasserer han i Stockholm som sjømannspapirene hevder. Carl Petter Carlsen S. født den 17 sep 1795 stemmer eksakt overens med norske kilder men datteren Christina Charlotta Carlsdatter S. finnes ikke i noen norske kilder, muligens død som barn. En mulig person som kan være identisk, med Catharina Pehrsdotter Schillander men meget usikker, er Catharina fødd 7. april 1757 i Arjeplog, datter av Olof Mårtenson og Caisa Persdatter Lestander. Denne Catharina flytta fra Arjeplog i 1780 da en av foreldrene døde. Nasafjell er ikke langt unna Arjeplog. Og spesielt med tanke på Catharina oppgir to patronymer i løpet av livet sit, både Persdatter og Olsdatter. Carl Petter og Catharina må ha kommet ca. 1800 til Norge fra "Nasa Seilfver Grufvor i Pitteå Lappmark, Ærjeplougs Sochn." Gruvene lå på fjellet Nasa ca. 36 mil fra Piteå, ikke langt fra grensen til Norge. Det foregikk en viss trafikk mellom gruvene og Norge, trolig pr. hestekløv. Med disse opplysningene har Harry Danielsen og en del andre sett muligheten at de ikke kom fra Nasa men bre reiste via. Ein Maiken Jakobsen fikk i 1993 utført personalkostnader av fagfolk ved Ramsele ForskarCentrum som ikke gav noe resultat i da værende tilgjengelig kilder. Hvorfor de kom til Norge er og en del av gåten. Dette var turbulente år i Europa og i Danmark-Norge og Sverige så å flytte uten videre fra Stockholm via Nasafjell til Nesna og Dønnes er meget spesielt. Første definitive sporet av Carl Petter i Norge er folketelling i 1801 Nesna prestegjeld, Næsne og Dønnæs sogn, Dønnesgård. Hvor følgende personer er oppgitt: Husmoder Maria Anna Emahus alder 70 sivilstand Enke 1te gang Oberst lieutenant-inde og beboer Dønnes herregaard. Hennes barn Krigs Raad Hans Emahus Tønder Coldevin alder 47 sivilstand Ugift og Else Maria Coldevin alder 48 Ugift. I huset af charite Cathrina Tobina Coldevin alder 76 sivilstand Enke 1te gang. I visite Kjøbmann Anders Berg alder 91 sivilstand Ugift. Tjenere Carl Petter Schillander alder 37 sivilstand Gift 1te gang. Videre følger de fire andre mannlige tjenerene Nils Nilssen alder 43 sivilstand 1te gang, Arne Nilssen alder 22 sivilstand ugift, Ole Danielssen alder 23 sivilstand ugift og Jacob Ingebrightssen alder 28 sivilstand ugift. To fosterbarn Lapfinnen Anders Adamssen alder 16 og Mathias Pederssen alder 12. Så følger tjeneste pigene Martha Eliædatter alder 33, Karen Pedersdatter alder 28, Inger Henrichsdatter alder 26, Anne Jacobsdatter alder 29, Marith Olsdatter alder 52, Else Ellevsdatter alder 27, Hanna Olava Pedersdatter alder 18 og Berith Pedersdatter alder 18, alle ugifte. Og sist I huset af charite Soffia Christoffersdatter alder 97 sivilstand enke 1te gang. Den samme folketellingen er Catharina oppgitt under husholdningen Nesna prestegjeld, Næsne og Dønnæs sogn, Slaattevigen. Huusmand med jord Gabriel Anderssen alder 28 Sivilstand gift 3d gang. Og hans kone Aleth Jansdatter alder 34 sivilstand 1te ægteskab. Og deres barn Gjertrue Pernilla Gabrielsdatter alder 6sivilstand Ugift. Logerende (losjerende, hørende til familien (ikke nødvendigvis slektning!)) Cathrina Pedersdatter Schillander alder 37 sivilstand Gift 1te gang "Er svendsk og ernærer sig med haandarbeyd" hennes barn Carl Petter Schillander alder 6 sivilstand Ugift og Caroline Schillander alder 1 sivilstand Ugift. Gjennom bekjentskapet med Coldevin familien på Dønnes må Carl Petter og Catharina kommet ikontakt med ærverdige husfruen Stinchen Catharina Isachsdatter Dass til Lurøygård fødd Coldevin. Relativt raskt etter Carl Petter og Catharina kom fra Sverige har de fått bo som husmannsfolk på Svinøy og senere, noen år på Aspneset som var en del av Lurøygården som til hørte Dass familien som var nært beslektet med Coldevin familien. Det er mulig at Carl Petter var både tjener på Dønnes og husmann samtidig. Men i hvilken sammenheng Catharina og barnene oppgis som Logerende hos husmannfolkene herr og fru Gabriel Anderssen og Aleth Jansdatter på Slaattelvigen i folketellingen 1801 når Carl Petter oppgis på Dønnes som tjener er vansklig å si. Isak Jørgen Dass Carlsen S. ble født den 1 Mar 1803 antageligvis på Svinøy eller Aspneset. I 1805 bodde de på Aspneset siden Johan Wilhelm Carlsen S. er registrert født den 20 Sep 1805 på Aspneset. Anne Sophie Carlsdatter S. født i 1808 er det usikker hvor ble født. I 1815 var Moflalgetgård ledig. Carl Petter og Catharina må ha vært bra sikket med den ærverdige husfruen Stinchen Dass til Lurøygård siden hun ønsket dem som leilendinger på Moflaget. Fru Dass eigde Sør-Solvær (inkl. Moflaget) fram til 1825. Dette var arvegods fra Dønnes og ikke originalt en del av Lurøygården. I flg. matrikkelen overtar Carl Petter og Catharina bygselen på hele Moflaget i 1816. Dette ser vi av skylda som oppgis å være 2 - 15. Mens tidligere leilendinger hadde 1 - 7 1/2, altså halve. De forrige leiledingene, nr. 3 og 7 nevnes ikke mer i matriklene. I 1823 omkommer sannsynligvis Carl Petter når han blir borte på sjøen den 28 april 1823 i en alder av ca. 58 år. I følge testamentet eide han blant annet "1 copper Raadmands-Sigel, 2 golden fadder ringer, 2 gull ringer med segl". Johan Wilhelm Carlsen Schølander tar over Moflaggården etter faren, brødrene Isak Jørgen Dass C. S. og Johan Wilhelm C. S. er da henholdsvis 20 og 18 år gamle. Carl Petter Carlsen S. altså den eldste sønnen til Carl Petter og Catharina var alt gift i Sør-Solvær. Så sent som i 1838 er det "Carl P. Sjølanders enke" som er oppført i mattikkelen. Da var hun en eldre dame på rundt de 80. Men tøylene later det til at hun holder i ennå, selv om det selvsagt er sønnene som driver, Isak er ennå gammelunkar, mens Johan Wilhelm gifter seg i 1832 med Anne Birgitte Paulsdatter (1809-1886). Og trolig tar Christian Mathias Christoffersen (1832-1922) og Giertrud Oline Johansdatter Sjølander (1836-1917) over Moflaggården i 1867 når Johan Wilhelm dør. I hvert fall har Anne Birgitte Paulsdatter gitt fra seg styret og tatt kår ved folketellingen i 1875. Navnet Schillander, Schølander og Sjølander er de tre oppgitt skrive måtene på de forskjellige kilden om familien etter FT 1801 i Norge. Men om Carl Petter er den samme som i Skeppsholm CI:3 (1787-1834) Bild 92 / sid 175 (AID: v89892.b92.s175, NAD: SE/SSA/0014) og (Ed CI:2 (1745-1803) Bild 102 / sid 195 (AID: v94391.b102.s195, NAD: SE/SSA/1497) ble det og skrivet Schylander og Sylander. Dette var ikke uvanlig for sin tid at embetsmenn skrev ned navnene litt som de selv følte for å skrive det. Men i sin samtid var dette navnet et klart klassestand navn, og -ander som er av gresk betyr mann tilhørte som regelt de lærde så kaldt humanistiske navn. Disse humanistiske navnene innholdet element fra de klassiske språkene. Det forekomme også at mange med latinske ænder på -(i)us. Ofte kunne de komme av "ortnamn" til for eksempel Sylvanus eller Sylander fra ortnavnet Skog. Schillander kan derfor være skapt fra et ortnavn som Skill(-), til eks. Skillberga, Skillhult osv. Muligens het moren til Catharina, Caisa Persdotter Lestander. Lestander er enda et eksempel på et borgerlig og tildels geistlige humanistisk navn. Lestander slekten i Sverige har gjennom tidene skrevet navnet både Læstadius, Læstander og diverse andre måter. Kilde Språkforsker Eva Brylla. Etternavnet og bekjentskap som Överstelöjtnant högvelborne greve Axel Fredrik Cronhielm af Hakunge (1726 - 1773) hans fru Statsfrun, högvälborna grevinne Christina Cronhielm fødd Rålamb (1748 - 1824), Löjtnant Ekstedt, og som første oppgitte tjener for Maria Anna Emahus enke av Oberst lieutenant Coldevin til Dønnes og hennes barn Krigs Raad Hans Emahus Tønder Coldevin og Else Maria Coldevin. Og ærverdige husfruen Stinchen Catharina Isachsdatter Dass til Lurøygård fødd Coldevin som de først ble husfolk på Moflagetgård for så kort tid etter ble leilendinger på gården. Alt dette tyder på meget spesiel bakgrunn i forhold til samfunnet ellers i samtiden. Barn av Carl Petter og Catharina: - Christina Charlotta Carlsdatter S.? (12 mai 1794 Skeppsholms församling i Stockholm) - Carl Petter Carlsen S. (17 Sep 1795 - 18 Mai 1856) - Caroline Frederikke Carlsdatter S. (- 31 Aug 1838) - Isak Jørgen Dass Carlsen S.(1 Mar 1803 - 13 Jun 1881) - Johan Wilhelm Carlsen S.(20 Sep 1805 på Aspneset - 24 Oct 1867) - Anne Sophie Carlsdatter S. (1808 - 28 Apr 1828) Andre mulige personer beslektet eller samme. En Carl Magnus Sjølander er nevnt i kirkeboken for Bakke kirke, Trondheim fra 1809. Ingeborg Evertsdatter (Evensdatter?) som bodde på bakklandet og var g.m. Jacob E. Schjeffer, fikk i februrar 1809 datteren Caroline, og sjømannen Carl Magnus Sjølander ble oppgitt som far til barnet. Som Knut Bryn påpeker behøver selvsagt ikke ha noe med Carl Petter å gjøre, men det er alltids en mulighet for en ellerannen kobling. Denne Carl Magnus S. dukker ikke opp i FT 1801. Kilde: (Knut Bryn). Andre i samme periode i Sverige med navnet Schillander: Eric Schillander i Kung Karl socken, Västmanlands län, född 1784 komminister Eric Schillander i Lindesbergs socken, Örebro län född 1764 död 1837. Carl Axel Schillander född 8 Mar 1889 i Örebro med föräldrar, Carl Rudolf Schillander och Sophia Zinn. ( http://mineaner.no/Slekt%202/1050.htm ) | Schillander, Carl Petter (I136463)
|
| 1448 | Carl Rønneberg var ein av dei mest framståande forretningsmennene på Møre i fyrste halvdelen av 1800-talet. Rønneberg hadde neppe formell utdanning, men gikk vel i ei god lære hos faren, som var ein drivande føretakar på mange felt, og svært rik. 1801 var Rønneberg i Stavanger hos systera Karen og svogeren, prokurator Friderich Hanssen. Same året døydde mannen til Christiane (den andre systera hans), Ulrich Wedig Wasmuth, proprietær på Karnes og gjestgivar i Skibotn i Lyngen. Enka trong då ein til å forvalte jordegods og handel, og denne fann ho mest truleg i broren Carl. 1804 fekk Rønneberg barn med ei fiskarenke på Karnes; han tok til seg jenta (Caroline, frå 1837 kjøpmannsmadam Bøe i Ålesund), som voks opp i familien han stifta seinare. I Lyngen var han nok til 1806, då systera gifta seg igjen, men kanskje lenger, for då han inngikk ekteskap 1811, la han fram Attest fra Lyngens Sognepræst. Han budde frå 1812 på borgarsetet Korsen i Ålesund, der han heldt eit stadig større hus; han hadde 10 born i ekteskapet, mange teneste- og kontorfolk samt ei rekke arbeidspliktige husmenn på plassane Neset (Bakken), Noteneset og Korsen midt i Ålesund. Han hadde også ein god del leiglendingar kring om på Sunnmøre. Ulikt fleire andre sunnmørsborgarar på hans tid var ikkje Rønneberg haugianar, men han var ein aktiv kristen både som husbonde og velgjerar på fleire plan. Han fekk då også æra av å leggje ned grunnsteinen til Ålesund kyrkje 1854. Det dårlege ryktet som han hadde dei første tiåra i Ålesund, truleg på grunn av den uekte dottera han hadde med seg nordafrå, var då for lengst fordufta. Sist på 1800-talet blei det vanleg å sjå Rønneberg som ein av skiparane av byen Ålesund. Ein rekna ikkje då med at soga om byen tok til på 1500-talet, heller ikkje at Ålesund kring 1800 hadde 15 borgarsete (mange kvilande) og eit folketal på 300. Derimot visste ein at folketalet berre var på kring 150 då Rønneberg kjøpte husa på to av borgarseta i byen 1812, Korsen og Noteneset (grunnen kjøpte han 1819), og at handelshuset Rønneberg i andre halvdelen av 1800-talet blei det dominerande føretaket i den snøgtveksande byen. Med visse briller på kunne det sjå ut til at Ålesund var Rønneberg sitt produkt, slik t.d. Magdalene Thoresen framstilte saka. Rønneberg opplevde at Ålesund blei ladestad 1824 (avgrensa ladestadrettar 1793) og kjøpstad 1848, men han spelte ikkje noka særrolle i opptaket til desse hendingane. Derimot var han ein av byens fremste kjøpmenn frå 1817, då han tok til å yte handelsskatt, og fram til 1845, då føretaket blei omskipa og fekk namnet Carl E. Rønneberg & Sønner. Det var fra denne tida handelshuset Rønneberg tok steget fra primus inter pares til matador i Ålesund, på mykje av Sunnmøre og vidare med. Samtidig oppsto truleg omgrepet 'an Røneberg om dette handelshuset, som i seiandsegna Ditte føde'kje 'nå Røneberg, som sunnmøringane enno kan seie når kvilda blir for lang. (geni.com) | Rønneberg, Carl Esaias (I137767)
|
| 1449 | Carl Stoltenberg, Carl Peter Stoltenberg, født 28. januar 1770, fødested Våle (nå Re), Vestfold, død 13. november 1830, dødssted Tønsberg, Vestfold. Forretningsmann og politiker. Foreldre: Sogneprest Mathias Stoltenberg (1725 - 98) og Lucie Henriette Monrad (17341817). Gift 30.9.1797 i Botne med sin kusine Karen Mathea Krefting Bull (20.9.1775 - 2.4.1854), datter av sogneprest Christian Bull (1726 - 1803) og Karen Henriette Stoltenberg. Far til Mathias Stoltenberg (17991871). Carl Stoltenberg var en av de ledende forretningsmenn i Tønsberg og representerte byen i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og som stortingsmann flere ganger. Stoltenberg tilhørte en gammel kjøpmannsslekt som virket i Tønsberg fra første halvdel av 1600-tallet. Tre av hans farbrødre drev forretning i byen, og da alle døde uten andre nære arvinger til å overta, kunne Stoltenberg allerede 20 år gammel gå inn i virksomheten etter dem. Han drev som både detaljist og grossist og ble etter hvert en av Tønsbergs rikeste menn. I begynnelsen av 1800-tallet ble han også skipsreder, dels som parthaver i andre rederier, dels med egne skuter. Han overtok 1819 aksjemajoriteten i Vallø saltverk, som var en betydelig virksomhet med industriell utvinning av salt fra sjøvann. Stoltenberg var i samtiden kjent som en generøs og gavmild mann, opptatt av byborgernes ve og vel. Han var bl.a. borgerrepresentant fra 1799 til sin død. Det sies om ham at han hadde mot og vilje til å sette seg ut over personlige hensyn når det gjaldt borgernes felles interesser, og at det allmenne vel lå ham sterkt på hjertet. Han berømmes også for sin store hjelpsomhet i nødsårene 180913. Vinteren 180809 leverte han således 1800 brød ukentlig til byens arbeiderklasse for 2/3 av den gjengse brødprisen. Stoltenberg var også Tønsbergs største bidragsyter til opprettelsen av det norske universitet 1811. Stoltenbergs sterke fedrelandskjærlighet kom til uttrykk da han var Tønsbergs representant i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Her ble han medlem av finanskomiteen. I motsetning til de fleste andre forretningsmenn i forsamlingen og de øvrige representantene fra Vestfold sluttet han seg fra første stund til selvstendighetspartiet. Han stilte seg " nesten naivt " uforstående til unionspartiets linje og gikk steilt imot et kompromiss. Stoltenberg gikk også med styrke inn for den såkalte Eidsvollsgarantien for de nye riksbanksedlene, til tross for at han var mindre optimistisk enn de øvrige i finanskomiteen når det gjaldt den verdi sedlene skulle få. Men Stoltenberg var oppsatt på å ofre alt for fedrelandet. Høsten 1814 ble han valgt til representant til det overordentlige Storting, der han med tungt hjerte fant å måtte stemme for unionen med Sverige. Men han ønsket å binde Norge minst mulig, og var særlig opptatt av å bevare den norske flåte utelukkende til Norges forsvar. Stoltenberg var medlem av Stortinget 1815 - 16 og 1824 og medlem av flere komiteer for økonomiske saker. 181516 var han dessuten medlem av aksjonskomiteen i riksrettssaken mot statsråd Haxthausen. De vanskelige krigsårene etter 1820 rammet også Tønsbergs handel og skipsfart hardt. Stoltenberg led store økonomiske tap, og da han døde 1830, var hans bo fallitt. I Tønsberg er i dag hans navn knyttet til en av byens hovedgater, Stoltenbergs gate, og til det sentrale parkanlegget Stoltenbergparken, hvor det 17. mai 1926 ble avduket et minnesmerke med relieff utført av billedhuggeren Carl E. Paulsen. På Stoltenbergs gravsted ble det 17. mai 1901 avduket en bautastein. (www.snl.no) | Stoltenberg, Carl Peter (I95792)
|
| 1450 | Carl Valentin Falsen (født 27. mai 1787 i Kristiania, død 14. april 1852 i Kristiansand) var en norsk stortingsmann og amtmann. Carl Valentin Falsen var sønn av justitiarius Enevold Falsen og en yngre bror av Christian Magnus Falsen. Falsen ble i 1813 by- og rådstueskriver i Trondheim, i 1826 sorenskriver i Eiker, 1839 amtmann i Bratsberg og endelig i 1846 stiftamtmand i Kristiansand. Alt under forhandlingene i Trondheim under prins Christian Frederiks opphold der i februar 1814 fikk hans meninger stor betydning for fremtidens politiske utvikling i Norge, og han deltok fra 1818 på følgende storting: 1818 og 1821 som representant fra Trondheim, 1830 og alle ting til og med 1839 fra Buskerud, 1842 og 1845 fra Bratsberg og 1848 fra Kristiansand. Allerede i 1821 ble han president i Lagtinget, senere var han president både i Odelstinget og i Stortinget i flere år. Han ble i 1847 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. (Wikipedia) | de Falsen, Carl Valentin (I96061)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
