Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 1,001 til 1,050 av 37,650

#	Notater	Linket til
1001	Bjørnejeger, hadde skutt 11 bjørner. (Årbok for fosen 1992. s 86)	Dalum, Peder Pedersen Klungervik f (I3092)
1002	Bjørnen på Skardsetra. Ei av tausene i Pestua på Mo var budeie på Skardsetra. Ein dag ho gjette buskapen, kom det ein bjørn og tok akkurat den sauen som tausa åtte. Bjørnen heldt sauen over nakken, nien jenta gjekk på og fekk tak i eine bakfoten på sauen. Så tok ho av seg treskoen og slo til bjørnen over snuten. «Slepp sauen, din stygging!» skreik ho. Bjørnen flekte av (viste tenner) til henne, men han slepte taket og luska vekk. Da drog ho sauen ned på setervollen og stelte vel med han i fleire dagar. Han hadde tydelege merker etter bjørnekjeften over nakken, men han kom seg til att. Dette fortalte ho bestemor, Guro Henriks-dotter Lenes, som var fødd i 1821 og sjølv tente på Mo ei tid. (HENRIK SØDAL "I GAMMELTIDA")	Lenes, Guru Henriksdtr. Sødal f (I16947)
1003	Bjørnstjerne Bjørnson, Bjørnstjerne Martinius Bjørnson, født 8. desember 1832, fødested Kvikne (nå Tynset), død 26. april 1910, dødssted Paris, norsk dikter, sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise (f. Nordraach). Faren var prest i Kvikne hvor Bjørnson ble født, og fra 1837 i Nesset i Romsdal. Bjørnson mottok i sin barndom og ungdom sterke inntrykk av natur og folkeliv, særlig i Romsdal. Alt under skoletiden i Molde, 1844 - 49, var han engasjert i tidens politiske brytninger (jf. hans første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, 1848). Fra 1850 oppholdt han seg i Christiania, gikk på Heltbergs studentfabrikk sammen med Aasmund Olavsson Vinje, Henrik Ibsen og Jonas Lie, tok artium 1852. Han skrev litteratur- og teaterkritikker og gikk sterkt inn for en fornorsking av scenekunsten på Christiania Theater, bl.a. som leder for det såkalte «teaterslaget» i 1856. Han var redaktør for Illustreret folkeblad 1856 - 57, og her ble hans første skuespill, Mellem Slagene (1856, oppført 1857) og Halte-Hulda, samt fortellingene Thrond og Synnøve Solbakken først publisert. 1857 - 59 etterfulgte han Ibsen som instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater i Bergen, og i denne tiden skrev han fortellingen Arne og fedrelandssangene Der ligger et land mot den evige sne og Ja, vi elsker dette landet (begge 1859 og senere utvidet). Gift 1858 med Karoline Reimers (1835 - 1934). Han hadde et kort opphold i Christiania 1859 - 60 som medredaktør av Aftenbladet og skrev fortellingen En glad Gut. Så drog han ut på en stor utenlandsreise til Danmark, Italia, Tyskland og Frankrike. Oppholdet i Roma, hvor han traff Peter Andreas Munch, og møtet med antikkens kultur og italiensk folkeliv inspirerte ham. Her skrev han bl.a. den monumentale trilogien Sigurd Slembe (1862), ved siden av Ibsens Kongsemnerne et hovedverk i norsk historisk skuespilldiktning, og de mektige historiske dikt Brede Seil over Nordsjø gaar og Bergljot. I løpet av fem år var Bjørnson blitt Norges store, nye nasjonale dikter. 1863 gav Stortinget ham diktergasje. Deretter fulgte en mindre intens produksjonstid, idet han 1865 - 67 var sjef for Christiania Theater, og han var på ny teaterleder 1870 - 72 ved Det Norske Theater i Møllergaden. Skuespillene Maria Stuart i Skottland (1864) og Sigurd Jorsalfar (1872) og diktet Arnljot Gelline (1870) fortsetter den romantiske retning. 1870 utkom også første utgave av Digte og Sange. Bjørnson var i denne tiden sterkt tiltrukket av Nikolai F.S. Grundtvig og hans ideer, og de har satt sterke spor i hans diktning fra annen halvdel av 1860-årene. Samtidig nærmet han seg en mer samfunnsrettet diktning, særlig med nåtidsskuespillet De Nygifte (1865) og fortellingen Fiskerjenten (1868), som også idémessig peker frem mot den mer bevisste problemdiktning i 1870- og 1880-årene. Politisk var Bjørnson alt sterkt engasjert i det radikale venstre, han var redaktør av Norsk Folkeblad 1866 - 71, som litt etter litt ble organ for venstrepartiets politiske oppfatning. Opphold i Italia og Tyrol 1873 - 75 gav ham igjen kontakt med moderne europeisk åndsliv og virket fornyende på hans diktning og tenkning. Skuespillene En fallit og Redaktøren (begge 1875) viser Bjørnsons utvikling; dette er aktuell samfunnsdiktning, moderne, realistisk i sin stil. Med En fallit fikk det nye norske drama sitt gjennombrudd på teatrene i utlandet. Fra gården Aulestad i Gausdal, som Bjørnson hadde kjøpt 1874, fulgte han med i tidens brytninger, først gjennom intenst studium, så i diktning. Foredraget om «at være i Sandhed» (1877) gir også bud om nye, idéradikale dikterverker. Med skuespillene Kongen (1877), Det ny system (1879) og Leonarda (s.å.) og fortellingen Magnhild (1877) sluttet Bjørnson seg til «Det moderne Gjennembrud» i Georg Brandes' betydning av ordet. 1879 kom dessuten Italia-fortellingen Kaptejn Mansana. Bjørnsons omstilling var dyptgripende. Den moderne diktning forutsatte det frie, emansiperte sinn. De store følelsers tid var vendt tilbake (Leonarda). Omkring 1880 kastet Bjørnson seg også inn i kampen for det rene norske flagg uten unionsmerke. Det representerte høydepunktet i den radikale fremmarsj. I slutten av 1870-årene hadde han også brutt med kirkens tro. Men hans skjønne Salme II (Ære det evige forår i livet) vitner om at frigjøringen ikke er skjedd uten smerte. Det religiøse er fortsatt en levende kraft. Dramaet Over ævne 1 (1883), fortellingen Støv (1882, trykt i det radikale Nyt Tidsskrift) og romanen På guds veje (1889) tar det religiøse problem opp til ny behandling. Han ble ikke ferdig med det. I Over ævne er radikalismen ett moment. Men det visjonære, den kunstneriske intensitet i dette hovedverk i norsk dramatikk skyldes enda mer opplevelsen av religiøse verdier. Med skuespillet En hanske (1883), romanen Det flager i byen og på havnen (1884) og foredraget Engifte og mangegifte (nordisk turné 1887 - 88) tar Bjørnson opp moralske problemer. Han vendte seg både mot den borgerlige dobbeltmoral og mot «Bohêmens frie kjærlighet». Dermed kom han under dobbelt ild. Men kvinnebevegelsen støttet ham. Igjen var det under et utenlandsopphold (1882 - 87) at de betydelige verker ble til. Etter hjemkomsten fra Paris deltok han på nytt i den politiske kamp (sprengningen av Venstre 1888). Sosiale spørsmål opptok Bjørnson sterkt. I norsk litteratur var de alt behandlet av Kristian Mandrup Elster (Farlige Folk), Alexander Kielland (Garman & Worse) og Jonas Lie (Livsslaven). Bjørnsons Over ævne 2 (1895) er vårt første streikedrama, men det toner ut i håpet om forsoning. Bjørnson var blitt den store forkjemper for harmoni, fred og rettferd og moralske normer. Om det vitner også skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg (1898). I de siste år av sitt liv var Bjørnson ofte syk, og skuespillene Laboremus (1901), På Storhove (1902), Daglannet (1904), romanen Mary (1906) og Når den ny vin blomstrer (1909) hører ikke til hans betydelige verker. I det sistnevnte finnes imidlertid en lyrisk styrke som også er til stede i hans dikt. Abelkantaten (1902) og fremfor alt Kantate ved hundreårsfæsten for Norges Vel (1909) er vitnesbyrd om hans lyriske skaperkraft like inn i døden. Hans siste leveår var også fylt av kamp for rettferd i forholdet mellom nasjonene. I artikler som vakte oppmerksomhet over hele verden, hevdet han de små nasjoners rett. Det var en kamp fremsprunget av det dypeste i hans livsoppfatning («De gode Gjerninger redder Verden»). Hele hans liv var preget av troen på det godes seier. I utallige brev, i taler og artikler kommer hans sterke livstro og etiske vilje til uttrykk, og hans ruvende personlighet stod gjennom vel halvhundre år som et åndelig sentrum i den nasjonale kamp. Som dramatiker når Bjørnson bare sjelden opp mot Ibsen, men de beste av hans dikt og fortellinger vitner om hans spennvidde som dikter. Bjørnson fikk Nobelprisen i litteratur 1903. Gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Minnesmerker. En statue av Bjørnson, utført av Stephan Sinding, ble avduket foran Nationaltheatret 1899; foran Den Nationale Scene i Bergen ble en statue utført av G. Vigeland, reist 1915; i Molde ble det 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen; byster av Bjørnson er utført bl.a. av Bissen, W. Runeberg, Skeibrok, Jo Visdal og G. Vigeland, og hans portrett er malt av blant andre Fr. v. Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, P. S. Krøyer, E. Soot, C. M. Ross og E. Werenskiold. Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker. Øvrige utgivelser. Bjørnsons verker foreligger på de fleste kulturspråk. På norsk er det kommet fire samlede utgaver. Etter hans død kom Artikler og taler (2 bd., 1912 - 13) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie; Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911), brevsamlingene Grotid (2 bd., 1921), Brytningsår (2 bd., 1921), Kampliv (2 bd., 1932), alle utgitt ved Halvdan Koht, dessuten Breve til Alex. L. Kielland (1930), Samlede digte (1926), Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull, B. B.s og Chr. Collins brevveksling 1889 - 1909 (1937), B. B.s brevveksling med danske (6 bd., 1953 - 74) ved Øyvind Anker, Francis Bull og Torben Nielsen. Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bd. 35, årgang 22), Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956), Breve til Karoline (1957), B. B.s brevveksling med svenske 1858 - 1909 (3 bd., 1960 - 61); B. B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bd., 1986 - 87); God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990); dessuten en stor samling brev i L. C. Nielsen: F. V. Hegel; et mindeskrift (2 bd.), og i Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939). (www.snl.no)	Bjørnsson, Bjørnstjerne Martinius (I96636)
1004	Ble "forført", gravid og gift 13 år gammel.	Calundan, Charlotte Eleonore (I132000)
1005	Ble 19/10-1849 insatt i tukthuset i Trondheim pga "barnefødsel i dølgsmål"	Hollasæter, Berit Olsdtr. (I24712)
1006	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Alstad, Oddmund (I14924)
1007	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Moe, Lars Johnsen (I20052)
1008	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Dalum, Sverre Sivertsen (I4271)
1009	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Øyen, Øystein Mathias (I112)
1010	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Stølan, Nils Olsen (I1598)
1011	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Alstad, Gunnar Johannesen (I36113)
1012	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Rødsjø, Daniel Jørgenius (I36211)
1013	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Witsø, Torbjørn (I36861)
1014	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Aasgaard, Eilef (I36994)
1015	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Moe, Aasmund (I37156)
1016	Ble 1934 opptatt ved den 'Flyttbare Landbruksskole for Fosen'.	Sødahl, Lars Nilsen (I37224)
1017	Ble 1956 tildelt Selskapet for Norges Vel's medalje for lang og tro tjeneste. Medaljen ble overrakt av ordfører Hedemann under en festlig tilstelning på Hoel gard, arrangert av Vang kommune og Vang Røde Kors.	Merkesnes, Ragna (I9663)
1018	Ble 2 måneder og 10 dager gammel	Sivertsvik, Johanna Severina (I79760)
1019	Ble 5/9-1887 idømt 6 mnd fengsel for tyveri. ( https://media.digitalarkivet.no/view/58522/11 )	Bukholmen, Edvard Ingebrigtsen (I28872)
1020	Ble 7 uker gammel.	Melhuus, Anders Rasmussen (I180584)
1021	Ble adlet med navnet von Wessel 1720.	von Wessel, Caspar (I47342)
1022	Ble adlet post mortem 23021781	Hagerup, Hans Eilert Eilersen (I118762)
1023	Ble adoptert av familien Klett på Leinstrand. Tok gårdsnavnet Leinum som etternavn.	Leinum, John Olsen (I10656)
1024	Ble ansatt 1698 som Løytnant i det Norske gevorbne infanteriregiment, avanserte etterhvert til Oberst i Drabantgarden 1731. Var fra 1733 sjef for det Nørrejydske regiment. Ble i 1745 Generalmajor med anciennitet i fra 1742. Storkors av Dannebrog 1743. Generalløytnant 1754 og Kommandant i Fredrikstad til sitt "bortfall" 24/9 -1754. (Geni.com)	von Storm, Ulrik Fredrik (I96015)
1025	Ble berømt som "Vassvolls-spøkelset" rundt 1905. "Anna tå Stola va et Skrømt, som gjekk på Vassvollan og vart berømt..." Trondheim i 1925	Dalum, Anna Johanna Johannesdtr. Lukkedal f (I34065)
1026	Ble båret på ryggen i en "lærskreppe" fra Soknedalen til Hemne i 1823.	Solberg, Ingeborg Sivertsdtr. Merkesnes f (I79)
1027	Ble cand. theol i 1761. I 1771 ble han residerende kapellan i Alstahaug. 10 nov 1786 ble han sogneprest på Ytterøen. Inntil 1801 var han prost i Vestre Innhered.	Rosenvinge, Jacob Christian Kaasbøll (I180996)
1028	Ble drept av en okse i fjøset på gården sin	Selnes, Johan Arnt Petter (I51283)
1029	Ble drept av et ras under bygging av Raumabanen. Bauta på Verma stasjon. Både han og kona er gravlagt ved Verma stasjon. Har etterslekt bl. i Isfjorden.	Ofstad, Ole Eriksen (I38873)
1030	Ble drept av lynet på en reise utenfor Helgeland.	Lind, Jens Jakobsen (I62709)
1031	Ble drept i ei bilulykke på Oppdal.	Gravem, Jarl Mjønes (I40081)
1032	Ble drept i første verdenskrig	Larsen, Frank (I25364)
1033	Ble drept i krigen med svenskene 1808-1809.	Mosbakk, Tore Olsen (I104548)
1034	Ble drept under den Første Verdenskrig	Enget, Nils Heitmann Johnsen (I81577)
1035	Ble drept under en militærøvelse.	Foss, Sverre Gundersen (I44633)
1036	Ble drept under et bombetokt over Tyskland https://384thbombgroup.com/_content/_pages/PersonalWarRecord-R1_0.php?xID7uGt4=572 https://384thbombgroup.com/_content/_pages/person.php?PersonKey=572 http://www.384thbombgroup.com/Carol/rs_storey.htm https://thearrowheadclub.com/category/my-dad-ed-farrar/wwii/eighth-air-force/384th-bomb-group/545th-bomb-squadron/wallace-a-storey/	Buslee, John Oliver (I27267)
1037	Ble drept under flyangrep.	Jacobsen, Agnar (I16507)
1038	Ble døpt Marit, men gikk senere under navnet Gjertrud.	Alstad, Gjertrud Eriksdtr. Øverbakk f (I29821)
1039	Ble døpt i Lensvika. Hjemmedøpt av Daniel J. Krokstad 2/1-1866	Snildli, Marit Knutsdtr. Ustad f (I18894)
1040	Ble enke 22/1-1876 Far: Johannes Pedersen	Storøyen, Karoline Petrine Johannesdtr. (I31681)
1041	Ble enke i 1610.	_____, Ingebor (I687)
1042	Ble enke i 1761	Aasen, Marit Johansdtr. Bjerkan f (I17369)
1043	Ble enkemann før 1815	Sandvik, Ole Nielsen Bustli f (I9587)
1044	Ble gift Nicolaisen i USA.	Kaasbøll, Hanna Sofie (I49574)
1045	Ble gift i Kristiansund	Singsø, Helga Pauline (I56020)
1046	Ble gift i USA, og etterlot seg 4 barn	Dalum, Anders Pedersen (I4262)
1047	Ble gift med Hovlik Hansson Hovde	Henden, Marit Larsdtr. (I177815)
1048	Ble gift på Hitra	Åsmul, Anna Serine Nilsdtr. (I59444)
1049	Ble greve av Larvik bare 16 år gammel. Han tilhørte rikets fremste adelsslekter og militær karriere samt sentrale posisjoner ved hoffet hørte med til rollen. Greven deltok som offiser i felttog og manøvrer under den store nordiske krig. Han var direkte uvitende om grevskapet som ble ledet av stedfortredere både i Danmark og i Norge. Først da han hadde besøkt Larvik i 1722 begynte han å ta tak i ting og innføre endringer. Dette ble fulgt opp etter besøk i 1728 og 1733. Fra 1723 ble han direktør for det vestindisk-guineiske kompani og ledet fra da av et handelsimperium, som foruten Larvik grevskap omfattet trekanthandel med slavetransport fra Vest-Afrika, plantasjedrift på de Vestindiske øyer og salg av kolonivarer i Nord-Europa. Byen fikk en ny og usynlig eier i 1704. Han var 16 år gammel og hadde aldri satt sin fot i Norge. Utviklingen fortsatte i den kursen salige Gyldenløve hadde staket ut. Det var kompromissenes tid. Inntil året 1722. Da satte den nye greven sin fot på Larviks jord og alt endret seg. Overinspektør Bøhme hadde vært en smidig mann med sans for kompromisser, og hadde styrt byen i grevens fravær. Situasjonen endret seg tvert i byen da den nye greven festet grepet i 1722. Han grep inn i balansen på et tidspunkt med usikkerhet etter krigsårene, nød og fattigdom kombinert med uår. For å sikre sine posisjoner og fortsatte inntekter av de to viktigste inntekstkildene jernverket og sagbruket, trengte han ikke flere eller nye privilegier, men han var nødt til å verne de som allerede var gitt. Først og fremst mot angrep fra de menneskene som faren hadde tiltenkt rolle som lojale medarbeidere i handel og skipsfart. Grevens argument i diskusjonen var eiendomsretten og privilegiene som var skapt av forfedrene og som han selv bare var en forlengelse og fullbyrder av. Historien går helt tilbake til Peder Iversen Jernskjeggs tid som var den eldste man «udi disse tider» kunne minnes som eier av Brunla amts jordegods. ( https://vestfoldmuseene.no/utforsk/ferdinand-anton-danneskiold-laurvig-1688-1754/ ) ................................................. Opphevelsen av den dansk-norske slavehandelen: ( https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1304-Opphevelsen-av-den-dansk-norske-slavehandelen.html )	Danneskiold-Laurvig, Ferdinand Anton (I180729)
1050	Ble halshogd	Skancke, Jon Mogensen (I143505)

Notater

Linket til

1001

Bjørnejeger, hadde skutt 11 bjørner. (Årbok for fosen 1992. s 86)

Dalum, Peder Pedersen Klungervik f (I3092)

1002

Bjørnen på Skardsetra.
Ei av tausene i Pestua på Mo var budeie på Skardsetra. Ein dag ho gjette buskapen, kom det ein bjørn og tok akkurat den sauen som tausa åtte. Bjørnen heldt sauen over nakken, nien jenta gjekk på og fekk tak i eine bakfoten på sauen. Så tok ho av seg treskoen og slo til bjørnen over snuten. «Slepp sauen, din stygging!» skreik ho. Bjørnen flekte av (viste tenner) til henne, men han slepte taket og luska vekk. Da drog ho sauen ned på setervollen og stelte vel med han i fleire dagar. Han hadde tydelege merker etter bjørnekjeften over nakken, men han kom seg til att. Dette fortalte ho bestemor, Guro Henriks-dotter Lenes, som var fødd i 1821 og sjølv tente på Mo ei tid.
(HENRIK SØDAL "I GAMMELTIDA")

Lenes, Guru Henriksdtr. Sødal f (I16947)

1003

Bjørnstjerne Bjørnson, Bjørnstjerne Martinius Bjørnson, født 8. desember 1832, fødested Kvikne (nå Tynset), død 26. april 1910, dødssted Paris, norsk dikter, sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise (f. Nordraach). Faren var prest i Kvikne hvor Bjørnson ble født, og fra 1837 i Nesset i Romsdal. Bjørnson mottok i sin barndom og ungdom sterke inntrykk av natur og folkeliv, særlig i Romsdal. Alt under skoletiden i Molde, 1844 - 49, var han engasjert i tidens politiske brytninger (jf. hans første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, 1848). Fra 1850 oppholdt han seg i Christiania, gikk på Heltbergs studentfabrikk sammen med Aasmund Olavsson Vinje, Henrik Ibsen og Jonas Lie, tok artium 1852. Han skrev litteratur- og teaterkritikker og gikk sterkt inn for en fornorsking av scenekunsten på Christiania Theater, bl.a. som leder for det såkalte «teaterslaget» i 1856. Han var redaktør for Illustreret folkeblad 1856 - 57, og her ble hans første skuespill, Mellem Slagene (1856, oppført 1857) og Halte-Hulda, samt fortellingene Thrond og Synnøve Solbakken først publisert.

1857 - 59 etterfulgte han Ibsen som instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater i Bergen, og i denne tiden skrev han fortellingen Arne og fedrelandssangene Der ligger et land mot den evige sne og Ja, vi elsker dette landet (begge 1859 og senere utvidet). Gift 1858 med Karoline Reimers (1835 - 1934). Han hadde et kort opphold i Christiania 1859 - 60 som medredaktør av Aftenbladet og skrev fortellingen En glad Gut. Så drog han ut på en stor utenlandsreise til Danmark, Italia, Tyskland og Frankrike. Oppholdet i Roma, hvor han traff Peter Andreas Munch, og møtet med antikkens kultur og italiensk folkeliv inspirerte ham. Her skrev han bl.a. den monumentale trilogien Sigurd Slembe (1862), ved siden av Ibsens Kongsemnerne et hovedverk i norsk historisk skuespilldiktning, og de mektige historiske dikt Brede Seil over Nordsjø gaar og Bergljot. I løpet av fem år var Bjørnson blitt Norges store, nye nasjonale dikter. 1863 gav Stortinget ham diktergasje. Deretter fulgte en mindre intens produksjonstid, idet han 1865 - 67 var sjef for Christiania Theater, og han var på ny teaterleder 1870 - 72 ved Det Norske Theater i Møllergaden. Skuespillene Maria Stuart i Skottland (1864) og Sigurd Jorsalfar (1872) og diktet Arnljot Gelline (1870) fortsetter den romantiske retning. 1870 utkom også første utgave av Digte og Sange. Bjørnson var i denne tiden sterkt tiltrukket av Nikolai F.S. Grundtvig og hans ideer, og de har satt sterke spor i hans diktning fra annen halvdel av 1860-årene. Samtidig nærmet han seg en mer samfunnsrettet diktning, særlig med nåtidsskuespillet De Nygifte (1865) og fortellingen Fiskerjenten (1868), som også idémessig peker frem mot den mer bevisste problemdiktning i 1870- og 1880-årene. Politisk var Bjørnson alt sterkt engasjert i det radikale venstre, han var redaktør av Norsk Folkeblad 1866 - 71, som litt etter litt ble organ for venstrepartiets politiske oppfatning. Opphold i Italia og Tyrol 1873 - 75 gav ham igjen kontakt med moderne europeisk åndsliv og virket fornyende på hans diktning og tenkning. Skuespillene En fallit og Redaktøren (begge 1875) viser Bjørnsons utvikling; dette er aktuell samfunnsdiktning, moderne, realistisk i sin stil. Med En fallit fikk det nye norske drama sitt gjennombrudd på teatrene i utlandet.

Fra gården Aulestad i Gausdal, som Bjørnson hadde kjøpt 1874, fulgte han med i tidens brytninger, først gjennom intenst studium, så i diktning. Foredraget om «at være i Sandhed» (1877) gir også bud om nye, idéradikale dikterverker. Med skuespillene Kongen (1877), Det ny system (1879) og Leonarda (s.å.) og fortellingen Magnhild (1877) sluttet Bjørnson seg til «Det moderne Gjennembrud» i Georg Brandes' betydning av ordet. 1879 kom dessuten Italia-fortellingen Kaptejn Mansana. Bjørnsons omstilling var dyptgripende. Den moderne diktning forutsatte det frie, emansiperte sinn. De store følelsers tid var vendt tilbake (Leonarda). Omkring 1880 kastet Bjørnson seg også inn i kampen for det rene norske flagg uten unionsmerke. Det representerte høydepunktet i den radikale fremmarsj.

I slutten av 1870-årene hadde han også brutt med kirkens tro. Men hans skjønne Salme II (Ære det evige forår i livet) vitner om at frigjøringen ikke er skjedd uten smerte. Det religiøse er fortsatt en levende kraft. Dramaet Over ævne 1 (1883), fortellingen Støv (1882, trykt i det radikale Nyt Tidsskrift) og romanen På guds veje (1889) tar det religiøse problem opp til ny behandling. Han ble ikke ferdig med det. I Over ævne er radikalismen ett moment. Men det visjonære, den kunstneriske intensitet i dette hovedverk i norsk dramatikk skyldes enda mer opplevelsen av religiøse verdier. Med skuespillet En hanske (1883), romanen Det flager i byen og på havnen (1884) og foredraget Engifte og mangegifte (nordisk turné 1887 - 88) tar Bjørnson opp moralske problemer. Han vendte seg både mot den borgerlige dobbeltmoral og mot «Bohêmens frie kjærlighet». Dermed kom han under dobbelt ild. Men kvinnebevegelsen støttet ham. Igjen var det under et utenlandsopphold (1882 - 87) at de betydelige verker ble til. Etter hjemkomsten fra Paris deltok han på nytt i den politiske kamp (sprengningen av Venstre 1888).

Sosiale spørsmål opptok Bjørnson sterkt. I norsk litteratur var de alt behandlet av Kristian Mandrup Elster (Farlige Folk), Alexander Kielland (Garman & Worse) og Jonas Lie (Livsslaven). Bjørnsons Over ævne 2 (1895) er vårt første streikedrama, men det toner ut i håpet om forsoning. Bjørnson var blitt den store forkjemper for harmoni, fred og rettferd og moralske normer. Om det vitner også skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg (1898).

I de siste år av sitt liv var Bjørnson ofte syk, og skuespillene Laboremus (1901), På Storhove (1902), Daglannet (1904), romanen Mary (1906) og Når den ny vin blomstrer (1909) hører ikke til hans betydelige verker. I det sistnevnte finnes imidlertid en lyrisk styrke som også er til stede i hans dikt. Abelkantaten (1902) og fremfor alt Kantate ved hundreårsfæsten for Norges Vel (1909) er vitnesbyrd om hans lyriske skaperkraft like inn i døden. Hans siste leveår var også fylt av kamp for rettferd i forholdet mellom nasjonene. I artikler som vakte oppmerksomhet over hele verden, hevdet han de små nasjoners rett. Det var en kamp fremsprunget av det dypeste i hans livsoppfatning («De gode Gjerninger redder Verden»). Hele hans liv var preget av troen på det godes seier. I utallige brev, i taler og artikler kommer hans sterke livstro og etiske vilje til uttrykk, og hans ruvende personlighet stod gjennom vel halvhundre år som et åndelig sentrum i den nasjonale kamp. Som dramatiker når Bjørnson bare sjelden opp mot Ibsen, men de beste av hans dikt og fortellinger vitner om hans spennvidde som dikter.

Bjørnson fikk Nobelprisen i litteratur 1903. Gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Minnesmerker. En statue av Bjørnson, utført av Stephan Sinding, ble avduket foran Nationaltheatret 1899; foran Den Nationale Scene i Bergen ble en statue utført av G. Vigeland, reist 1915; i Molde ble det 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen; byster av Bjørnson er utført bl.a. av Bissen, W. Runeberg, Skeibrok, Jo Visdal og G. Vigeland, og hans portrett er malt av blant andre Fr. v. Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, P. S. Krøyer, E. Soot, C. M. Ross og E. Werenskiold. Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker.

Øvrige utgivelser. Bjørnsons verker foreligger på de fleste kulturspråk. På norsk er det kommet fire samlede utgaver. Etter hans død kom Artikler og taler (2 bd., 1912 - 13) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie; Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911), brevsamlingene Grotid (2 bd., 1921), Brytningsår (2 bd., 1921), Kampliv (2 bd., 1932), alle utgitt ved Halvdan Koht, dessuten Breve til Alex. L. Kielland (1930), Samlede digte (1926), Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull, B. B.s og Chr. Collins brevveksling 1889 - 1909 (1937), B. B.s brevveksling med danske (6 bd., 1953 - 74) ved Øyvind Anker, Francis Bull og Torben Nielsen. Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bd. 35, årgang 22), Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956), Breve til Karoline (1957), B. B.s brevveksling med svenske 1858 - 1909 (3 bd., 1960 - 61); B. B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bd., 1986 - 87); God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990); dessuten en stor samling brev i L. C. Nielsen: F. V. Hegel; et mindeskrift (2 bd.), og i Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939).

(www.snl.no)

Bjørnsson, Bjørnstjerne Martinius (I96636)

1004

Ble "forført", gravid og gift 13 år gammel.

Calundan, Charlotte Eleonore (I132000)

1005

Ble 19/10-1849 insatt i tukthuset i Trondheim pga "barnefødsel i dølgsmål"

Hollasæter, Berit Olsdtr. (I24712)

1006