Jakob Weidemann, norsk maler, født i Steinkjer. Han var en av de mest særpregede av etterkrigsdebutantene og kom etter hvert også til å spille en sentral rolle for gjennombruddet av det abstrakte maleri i Norge. Omkring 1960 slo han rot i et abstrakt-ekspresjonistisk formspråk med naturen som inspirasjonskilde og utgangspunkt. Weidemann begynte sin utdannelse ved Bergen Kunsthåndverkskole i 1939, gikk 1940 - 41 på Ole B. Eides malerskole, og ble 1941 opptatt ved Statens Kunstakademi i Oslo. Da akademiet ble stengt 1942, drog han tilbake til Bergen og holdt sin første separatutstilling. Flyktet til Sverige 1944, og ble i Stockholm opptatt ved Konsthögskolan der han gikk i knapt ett år, med blant andre Sven Erixon som lærer.
Hans egentlige debut og gjennombrudd kom da han 1946 holdt en separatutstilling hos Blomqvists kunsthandel i Oslo, og neste milepæl nådde han 1950 med en stor utstilling i Kunstnernes Hus, som vakte begeistring, men også forargelse på grunn av de mange abstrakte bildene. I 1950-årene vekslet han mellom et figurativt og et abstrakt formspråk, frem til utstillingen av «skogbunnbilder» i Kunstnernes Hus 1961, der alle bildene var abstrakte med motiv tatt fra farge- og formopplevelser fra studier i skog og mark. Også i senere malerier har naturen opptatt ham, særlig den blomstrende naturen, naturen slik den gjenoppstår om våren. Dette preget ble bare sterkere med årene, ikke minst etter at han 1968 flyttet fra Oslo til gården Ringsveen ved Lillehammer. Weidemann hadde en rekke utstillinger både hjemme og i utlandet; separatutstillinger bl.a. i Paris fra 1963, ved Venezia-biennalen i 1966, i New York 1984 og Berlin 1986, ved Festspillene i Bergen 1965 og 1973 og ved Henie-Onstad Kunstsenter 1970, 1975, 1982 og 1996.