John Andreas Olsen fikk bygselbrev på Skibbåtsvær i 1854. Han var gift med Susanna Benjaminsdatter. I 1868 hadde de seks barn sammen, derav ett som ikke var konfirmert. Som gift mann fikk John i 1855 et barn med piken Lydia Marie Ingebrigtsdatter fra Blomsøy. Vinteren 1868 fikk han et annet barn med enken Inger Anne Nilsdatter, som da bodde i Åkvik. At han førte «et forargelig liv» ved at han som gift mann hadde fått to barn utenfor ekteskap, førte til at Fattigvesenet i Herøy søkte amtmannen i Nordland, Claus Worsøe, om å få John umyndiggjort etter Fattiglovens § 35. Paragrafen omfattet bl.a de som på grunn av alkoholmisbruk og uforstand, levde og brukte opp alle pengene sine på en slik måte at de sannsynligvis kom samfunnet til byrde. «Ved Drukkenskab, Dovenskab og Uforstand forøder han, hvad han har, og tegner til, om der ikke sættes en Pind forhans tøilesløse Levnet, at skulle sent eller tidlig komme paa Fattigkassen. Hans Kone lider stille og taalmodig under sin tunge Byrde og ønsker inderligt, at Manden maa blive umyndiggjort,» het det i søknaden. Fattigvesenet hadde imidlertid ikke fått noen bekreftelse fra hans eldste sønn, som var myndig, om å få faren umyndiggjort. Denne sønnen var Peder Henrich Berg Johnsen (1847-1918), som fra 1873 var los i Helgelandske og senere, som 31-åring, statslos i Slyngen ved Åsvær. Han er også kjent under navnet «Per Los». Sogneprest Otto Kristian Glatved purret på for å få saken avgjort før Bjørnsmartnan dette året. I et brev til sorenskriveren skrev han om John Olsen at «naar han kan, forsømmer han sig ikke, men fylder sig som et Svin. Denne Lyst vil han under det forestaaende Bjørnsmarked formentlig søge tilfredsstillet i fuldeste Maal og derved tillige udsætte sig for at blive bedraget og bestjaalet». Det hjalp ikke at sogneprest Glatved skrev en begrunnet erklæring til amtmannen i anledning saken. Amtmann Worsøe fant ingen grunn til å umyndiggjøre John Olsen ut fra de opplysningene han da satt inne med. Øvrigheten måtte for øvrig gripe inn flere ganger overfor John Olsen idet han ikke betalte sine barnebidrag. I det samme huset på Gårdsøya i Skibbåtsvær var også Edvard T. Karlsen til oppfostring. I mai 1869 møtte Susanna Benjaminsdatter opp på kontoret hos sogneprest Glatved. Hun ba om oppfostringsbidraget slik at Edvard kunne få mat. Det var bevilget 10 spesidaler for året, men hun fikk bare det halve.
Fattigstyret trodde kanskje at John Olsen kom til å drikke opp oppfostringsbidraget, og derfor var det kona Susanna som fikk utbetalt pengene. I 1871 møtte hun også opp hos sognepresten og ba om penger. Også da fikk hun bare utbetalt det halve av hva som var bevilget. Ifølge ligningsprotokollen for 1871 ble John skjønnsmessig lignet for en inntekt av 180 spesidaler. Det lå over gjennomsnittet for gårdbrukere og langt over gjennomsnittet for alle de 832 herøyfjerdingene som ble skattlagt dette året. Gjennomsnittet for alle skattebetalere, fra rike handelsmenn til fattige tjenestejenter, var da 68 spesidaler. John Olsen ser ut til å ha vært en vanskelig kar å ha med å gjøre. I 1874 ble han fradømt retten til å sitte som leilending i Skibbåtsvær. Han var på en måte heldig da svigersønnen Baste Bastesen flyttet tilbake til Skibbåtsvær og kjøpte øygruppen i 1883. Da fikk John og kona Susanna bo som strandsittere på Gårdsøya. Mistanken om at hans livsførsel sannsynligvis ville føre både han og kona på fattigkassen, slo også til. I 1892 fikk han og kona 20 kroner i fattigstøtte. I 1893 fikk de 50 kroner. De to, som da var gamle mennesker, hadde likevel ikke stelt seg slik at de ikke fikk ha barn til oppfostring. Fra 1888 fostret de opp Georg Sverdrup Mikalsen (f.1886) og fikk bevilget 80 kroner året for det. Georg var et barnebarn av John Olsen etter ett av hans utenomekteskapelige forbindelser. Etter at John Olsen døde av gulsott i 1894 fikk Baste Bastesen 60 kroner om året fra fattigvesenet for å ta seg av Susanna, enka hans.
1818 - 1879 (61 år)