Strandsitter:
Strandsitter brukes i historiske dokumenter om personer og hushold som ikke
eier eller disponerer matrikulert jord. Begrepet er kjent fra 1600-tallet
til midt på 1900-tallet. Begrepet brukes om folk som har hus på en tomt de
ikke eier, og som tilhører en gård. Strandsitteren kan betale en årlig
avgift for sin tomt, eller han kan ha en muntlig avtale om tillatelse til å
benytte tomta.
På 1600-tallet brukes begrepet om beboere som driver borgerlig
næringsvirksomhet, handel og håndverk, i urbane miljøer, f.eks. i
ladestedene. En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en
velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at
det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. Den årlige avgiften var ofte
svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av
strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av
annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk
eller jordbruksarbeid.
På 18- og 1900-tallet brukes begrepet strandsitter omtrent synonymt med
Husmann uten jord. En vanlig titulering i kystbygdene er strandsitter og
fisker.
Begrepet strandsitter er ikke begrenset til kystbygdene.
Husmann:
Husmannen bygslet jord eller tomt av en jordeiende bonde, og betalte for
dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid. Stedet
der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass. En
husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer.
Vanligvis eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet,
fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede
tømmerhus uten kledning var enkle å flytte).
Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann
uten jord. Husmannen uten jord kunne ofte benevnes som bygselhusmann eller
strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen
uten jord var mer vanlig langs kysten.
En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor
husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på
innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men
husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon
kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark
som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i
husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes
i utmarka.
En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt.
Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som
husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten
jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte
marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å
utnytte.
Leilending:
Leilending (senere også kalt bygselmann) var en person som leide skyldsatt
jord (eiendom) av en jordeier. En leilending var bonde, men hans status var
lavere enn odelsbonden, om gårdene ellers var like. Frem til 1700-tallet var
de fleste norske bønder leilendinger.
Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården. Fra
senmiddelalderen av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke
misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot
at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for
leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten
skrives på nytt med hennes nye mann.
En leilending måtte betale landsskyld til jordeieren. Det fulgte også andre
plikter med leilendingskontrakten, som at bygninger på eiendommen skulle
vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens
gård ved behov.
En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre
ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han
forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.
Jordeierne var i de fleste tilfelle adelsmenn, kirken, etter reformasjonen
kongen, og byborgere. Viktig for leilendingen var at de oftest bodde langt
unna; på denne måten hadde norske bønder helt andre og friere vilkår enn
standsfrendene ellers i Europa.
På 1100-tallet kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri
mann (altså først som sønnesønns sønn av en løsingssønn). Leilendigen hadde
rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk
straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 mark eller tilsvarende
214,32 gram sølv på 1100-tallet.
Innerst:
Ein innerst (innerstmann, innerstkone) er ei forelda nemning for ein person
på landet som leiger seg inn hos husmann eller bonde utan sjølv å leige
jord, men som har sitt eige hushald.
Innerstfolk eller ein innerstfamilie var tilsvarande eit par eller ein
familie som leigde seg inn og hadde eige hushald. I folketeljinga frå 1801
var om lag 15 000 personar registrerte som innerstar. Hundre år seinare var
om lag 10 000 registrerte som innerstar. Tala seier ikkje noko om talet på
innerstar - talet på innerstar kan ha vore mykje høgre, sidan mange
innerstar kunne verte førte med anna yrke i rubrikken. Men tala kan seie
noko om bruken av omgrepet.
En innerst kunne være velstående og tilhøre de øvre sosiale lag, men stort
sett tilhørte han underklassen på landsbygda. Innersten var vanligvis enda
mer underprivilegert enn husmannen.
Tittelen har vært brukt i mer eller mindre negative bemerkninger helt frem
til i dag, for eksempel i diverse bygdebøker.
Ordet kjem frå dansk inderst(e), som er ei omlaging av lågtysk 'insate', 'insete',
eigentleg «innesitjar».
