Otto Albert Blehr (født 17. februar 1847 på Sanderud i Stange, død 13. juli 1927) var en norsk jurist og politiker (Venstre).
Blehr ble cand.jur. i 1871, og arbeidet deretter blant annet for Bergens Tidende. Han bosatte seg i Nordre Bergenhus amt (Sogn og Fjordane) fra 1872, som fullmektig og vikar for sorenskriveren i Nordfjord, Ole Richter. Fra 1877 drev han egen advokatpraksis i Lærdal. Det startet han to aviser (Fjordenes Blad og Sogns Tidend) og var ordfører. Han var lagmann i Hålogaland 1889-93 og i Kristiania fra 1893.
Han var stortingsmann for Nordre Bergenhus amt fra 1883 til 1888, for Nordland fra 1895 til 1900. Som tingmann var han blant Venstres fremste menn, og sto sentral i riksrettsaken mot regjeringen Selmer i 1884.
Han var medlem av regjeringen som statsminister i den norske statsrådsavdelingen i Stockholm fra 1891 til 1893, og igjen fra 1898 til 1902. Han var Norges statsminister fra 21. april 1902 til 22. oktober 1903.
Han arbeidet deretter som stiftsamtmann i Kristiania fra 1905 til 1917, var norsk delegat til Folkeforbundet 1920 og 19221925. I 1915 var Blehr en kort periode konstituert som finansminister. Fra 1. mai 1917 var han tilbake i regjeringsarbeidet for fullt, idet han satt som justisminister i Gunnar Knudsens andre regjering til denne gikk av i juni 1920. Blehr gjorde så et comeback som statsminister fra 22. juni 1921 til 6. mars 1923. I denne perioden ledet han også Finansdepartementet.
Kongen tildelte 7. november 1898 Blehr til storkors av St. Olavs Orden «for statsborgerlig og embetsfortjeneste».
Otto Blehr var medlem i Christiania Schakselskap og fra norsk Skakblad (190608) ble det skrevet om sjakkspillere før 1884 at statsminister Blehr ble ansett for å være Norges flinkeste sjakkspiller.
Han var gift med kvinnesaksforkjemperen Randi Blehr og var far til Eivind Blehr. Han var onkel til Dagny Juel.